«Norgesvenn» kan vi kalle reggae-artisten Eek-a-Mouse når han bare 1 ½ år etter konserten på Ingensteds kom tilbake og spilte på Goldie 5. juni. Men om det blir noe nytt besøk er tvilsomt, for dette endte som en tragedie for artisten og skandale for arrangøren.
Eek-a-Mouse var i slett forfatning. Vokalen var sped og kraftløs, blikket dødt og beina ustø. Jeg vet ikke om det var rus, sykdom (forbigående) eller alderdom. Mellom låtene lallet han noe, stort sett uforståelig, men av det jeg hørte var «I don’t know how much I have left» og «I can’t pay the fucking rent». Enten gjennomføres altså turneen i desperasjon, ellers var det spøk fra hans side, noe tilstanden hans imidlertid ikke tyder på noe.
Sist norgeskonsert forlot han scenen for en pause én gang – midt i settet – denne gangen skjedde det allerede etter fire låter. Da han kom tilbake, ramla han bakover i trommesettet. Og verst av alt, dette står det folk og filmer med sine idiotiske telefoner.
Kontakten med publikum var ikke bra. Mer enn vanlig ble mikrofonen sendt ut til publikum, men jeg kom ikke for å høre på tilskuernes elendige etterligninger av artisten, ei heller kom jeg for å se på dem, når det blir stage invasion allerede rundt tredje låt. Verst av alt var når artisten tok sin andre pause, ved inngangen til «Sensee Party», og mikrofonen ble gitt «permanent» til en publikummer som sto og radbrekte sangen hele tida mens artisten var backstage. Dette er likevel triks for å få publikum med seg, og fungerte overfor flere av dem, men jeg mener man måtte være imbesil eller aldri ha vært på konsert før for å glede seg over dette, når «moroa» er glasur over en så vidt sørgelig personlig tilstand. Folk tror dette er the shiznit og står og smiler og filmer en mann som når et bunnpunkt i karrieren.
Låtene ble rett og slett slakta, Eek-a-Mouse glemte og gjentok tekstbrokker, på «Peeni Walli» begynte han for eksempel med refrenget og tok andreverset to ganger på rad. Og hvorfor han tok opp mobilen så ofte, har jeg ingen ide om.
Konserten sist gang med Aofawy Orchestra som backingband hadde egentlig alt. Lunt og rundt lydbilde, blåsere og perk som bonus, god lydmiks, feststemning, god kommunikasjon med publikum, humør og energi. Selv bildene fra den gangen bekrefter dette.
Backingbandet 5. juni – og Goldie, når dere skriver «med supportband» betyr det oppvarming, noe det ikke var – besto av «the Infamous Messengers», medlemmer fra diverse band. Jeg ville ikke valgt den atmosfæriske effektpedalklangen som bandet gikk for, til akkurat denne musikken, jeg ville gått for noe varmere, faktisk også i form av farger på scenen. Det blir dog subjektivt; mer objektivt mener jeg at lydmiksen satte bassen for høyt og tangentene for lavt. Men bandet gjorde det de hadde fått beskjed om, gjennomførte låtene. Så ble det sekundært at musikken er tight når artisten er i oppløsning.
Jeg har fått vite at bandet ikke møtte «the rudeboy Jamaican» før 5 minutter før konsertstart. Også dette en kontrast til forrige norgesbesøk, hvor han åpenbart hadde snakket noe med backingbandet, visste litt om dem og dro det inn i kommunikasjonen osv.
Situasjonen er altså at artisten trenger pengene, men av visse omstendigheter ender opp med å fornedre seg for å få dem. Bør man da dra for å se? Dette er egentlig et interessant dilemma, som det er laget flere filmer om (The Wrestler). Men hva med arrangørene oppi dette – spillestedet Goldie og et bookingselskap. Har ikke de noe ansvar for at artisten de viser er frisk? Opptredenen burde føre til en beklagelse fra arrangøren – det var uverdig.
Haaves historier 