For mange år siden skreiv jeg i bladet Historikeren om å ønske en bibliografi for underholdning. Særlig lurte jeg på hvilke blader som til enhver tid i norsk historie har dekket underholdning, det være seg alt fra sirkus til dataspill. Nylig kom jeg borti et magasin som ikke er registrert i noe bibliotek. Det eksisterer ikke lenger, men fantes en kort periode på nittitallet. Magasinet var nemlig online.
Navnet var Kinetik, og lå på origo.no/kinetik. Origo var en tjeneste som ble drevet av Telenor, og disse mente at ei spillside var i tida. Kinetik tilbød selvfølgelig nyheter, spilltips og anmeldelser, i tillegg til interaktivitet som en nedlastningsseksjon og et forum.
Kinetik skal ha blitt opprettet i 1996, men eksisterte ikke lenge utover året 1997. Noe finnes på Wayback Machine, og som en smakebit har jeg tillatt meg å poste anmeldelsen av C&C Red Alert under.
Musikkanmeldelser er en sjanger som har interessert meg like lenge som jeg har fulgt med på samfunnet rundt meg. En sjanger med ganske særegne konvensjoner og trekk. Det at man kan gå temmelig hardt ut, betyr slett ikke at det er åpent for band og artister å gå hardt ut også:
Topp 5/1998
Drammens Tidende er omtalt før, og her blir de omtalt igjen. En undersøkelse viser at adjektivet sjokoladebrun ble brukt i nøyaktig to sammenhenger i Drammens Tidende på 90-tallet. (A) musikkomtaler. (B) i omtaler av dyr, særlig i annonser for salg av hundevalper.
DTBB 31.1.1998
DTBB 27.3.1999. Terningkast 1 til Wonder No.8 av Honeyz.
DTBB 20.11.1999
Under er det ikke anmelderens omtale av tekstene jeg først og fremst merker meg, men kategorien «slem musikk». Her finner vi en pall med Slipknot på toppen, Korn på sølvplass og Tool på tredje!!
Ja, jeg vet at dette er en overskrift du aldri trodde du skulle få se. Det er ikke snakk om en vannkanal, men Youtube-kanaler om fiske. Det er mange slike (noen av dem fisker til og med i vannkanaler), og fiske er vel en koselig hobby som lar barna kose seg foran skjermen — og kanskje lære litt også?
En av mine favorittanekdoter er fra Zoologisk museum, der en sur og kanskje sliten tolvåring stormet ut, hvorpå faren fulgte etter og sa på trøndersk: «Ja, bare gå, det kunne jo hende du hadde lært noe!» Det er fint å gi barn en oppvekst der de setter seg inn i naturen, så det minsker sjansen for at de blir som lokalpolitikere i Norge, som ofte behandler naturen som noe som bare er i veien. Imidlertid er det ikke alt som er helt «naturlig» på Youtube-kanalene.
Kanalene bruker ikke fangstmetoder som skader skapningene, som kroker etc. eller nett som blir liggende lenge. De bruker nett som tas opp etter kort tid, så slik sett har jeg ingen etiske betenkeligheter med selve fangsten.
At noen fanger ville skapninger som de plasserer i tanker og basseng hjemme, er kanskje litt rart. Man bør vel i det minste ha kjennskap til sesonger, når skapningene gyter og så videre. Men det er heller ikke det jeg vil diskutere.
Det er måten som fiskekanalene bringer juks inn i bildet.
Det er jo et tankekors at de fleste, kanskje alle, største Youtube-kjendiser har samme målgruppe: barn. Barn er virkelig den gruppa man skal berike seg på, på dette mediet. Noe av grunnen er at barn synes å ta dyrke merkevaren: Youtuber X er kul, derfor er alt han gjør, bra. Så er de mindre kritiske, og fortsetter som publikum til tross for halvsannheter, snarveier og triks som for en voksen (forhåpentlig) virker latterlig.
Det har jo lenge vært sånn, barn var for eksempel en av hoved-seergruppene for Mot i brøstet, fordi de ikke gjennomskuet de billige triksene i denne komiserien. Det triste inntreffer først hvis barna ikke lærer å gjennomskue triks og manipulering når de blir større.
Derfor er fiskekanalene bra hvis man diskuterer hva som er ekte og ikke.
Kanalen Bass Fishing Productions gir beskrivelser av diverse arter og hvordan man finner disse — i Florida. Han tilbyr merch til salgs, men plugger det ikke ustanselig, så det er en formildende omstendighet. Det dårligste med kanalen er nok thumbnailene.
Når man ser dem ved siden av hverandre, virker de selvfølgelig billige og utstudert latterlige. De samme fjesene hver gang, noen ganger speilvendt. Dyrene som vises på bildet, er like overdreven som ordbruken, og det er ikke alltid de er å se i det hele tatt når man først klikker på videoen. Clickbait er et problem, og man er en kjiping hvis man publiserer clickbait.
Det som har en verdi, er da å diskutere med barnet: Hvordan tror du han laget thumbnailene? Hvorfor tror du de er laget sånn? Gjør det noe om skapningen ikke er med i videoen, hvorfor/hvorfor ikke?
Fish Guys er en annen kanal. Her er thumbnailene gjerne ubegripelig dårlige, med blant annet skapninger som ikke eksisterer, slett bildebehandling og tåpelige dramatiseringer. Lærerik-scoren synker vel også når man skriver fisk og viser amfibier…
At de tar opp dark web og fisk man kan kjøpe der, synes jeg virkelig ikke noe om. Dels på grunn av andre ting man kan kjøpe der, men barn hører vel uansett om det mørke nettet lenge før de er tenåringer. Derimot er ikke handel med eksotiske dyr noe som nødvendigvis bør normaliseres, det er et reelt problem med en stor og ulovlig økonomi som får lite oppmerksomhet. Hvis man må til dark web for å kjøpe et bestemt dyr, er man på svært dypt vann, for å bruke en fisker-metafor.
Samtidig kan man også ta det opp til diskusjon med barna, da. Jeg tror heller ikke på at alt de hevder å ha kjøpt på dark web, faktisk er derfra.
En formildende omstendighet er at de også forteller at man kan bli lurt i netthandel, men det var dette med «it takes one to know one», da gutter… Fish Guys er mer pratete enn forrige kanal, og plugger merchen sin mye oftere.
Et annet aspekt ved Fish Guys er de manipulative videoteknikkene. Dette inkluderer at noen fisk «tilfeldigvis» fanges utenfor kamera. Under er et eksempel, jeg bare gikk lenger bort for å slenge ut snøret, jeg. Jaaaada!
Men igjen, man kan snakke med barna om det. Kan vi være sikre på at han fanget fisken og ikke bare hadde den med seg? Hvorfor vil de klippe på denne måten? Kan også andre videoer klippes til på denne måten?
To borteseiere med ni mål er bra, og noe som ikke ville skjedd for 6–7 år siden. Men at «verden» måper og er skrekkslagen… Hittil har «verden», i den grad det har vært noen reaksjoner, måpt over at Norge ikke har kommet med. Norge med sine spillere burde være mer enn gode nok, i hvert fall offensivt. Å unngå skader er noe av det viktigste framover nå, fulgt av å ikke overhype laget. Mye sitter mentalt — som både var en styrke og ulempe for Norge på 1990-tallet. Norge spilte på seg kjempehøy selvtillit, men lot seg i visse situasjoner prege for mye av hypen utenfra. Det kan ikke en profesjonell idrettsutøver tillate seg. Det er ofte snakk om centimetre og hundredeler.
Mediene gjør for tida sitt beste for at landslaget skal påvirkes, og snuble igjen. I forrige VM-kvalik, som skulle avgjøres med en tilsynelatende enkel hjemmekamp mot Latvia, var det også VM-feber. Jeg hadde en latvier på besøk og kunne lese høyt for ham, fra enten Dagbladet eller VG, som førsteelleveren som tar oss til VM i kveld (min utheving). Så skjedde det ikke.
Men om vi slår ut Italia (VM-referanse), da er det vel ingenting som kan stoppe oss…
Han var og er holderen av en av de lengststående norgesrekordene i friidrett.
Øvelsen er lengde uten tilløp og resultatet er 3,71. Satt tilbake i 1968.
Det er absolutt ikke umulig å slå den, blant annet har det blitt gjort under arrangementet NFL Combine for spillerne som prøver å bli draftet til en NFL-klubb. Men det er mildt sagt vanskelig, det er en fordel å være en «freak of nature» i kombinasjon med spesialisering.
Blant annet har NRK fortalt historien om rekorden i de seinere år. Det går for så vidt forskjellige historier i friidrettsmiljøet, men vi kan i akkurat denne sammenhengen holde oss til artikkelens forklaringer på det meget gode resultatet: De gikk ut på at hopp uten tilløp var en mer utbredt øvelse den gangen, at det var lite å finne på der Tvervaag bodde som ga mer tid til trening, og en spesiell teknikk som fikk beina veldig langt fram. «Eg var god til å få beina langt fram. Derfor fall eg stadig tilbake på ryggen. Men dei gongane eg lykkast, blei det ofte langt», sa Tvervaag.
NRK merket seg det faktum at Tvervaag ikke har en eneste medalje i NM, ja faktisk ikke var med i noe NM i det hele tatt. «Nei, det blei ikkje slik. Eg skadde hælen og fekk ein betennelse», forklarte norgesrekordholderen.
Uansett er det en spesiell historie, og i historiebøkene vil Tvervaag bli stående.
… kom som spørsmål på en quiz. Jeg hadde nylig lest om Lov om forbud mot profesjonell boksing som eksisterte fra 1982 til 2015. Derfor gikk jeg for 2015.
Fikk feil på det, 2014 sto i fasit.
Måtte hjem og sjekke. Det gikk raskt fram at 2014 var året det ble bestemt å tillate proffboksing, gjennom stortingsvedtak den 16. desember.
Dette var seint på året, og så må vi også huske på at regjeringen er den utøvende makt. Stortinget ber regjeringa og deres apparat om å gjennomføre ting, i dette tilfellet å rydde bort forbudet.
Det ble gjort gjennom Lov om oppheving av lov om forbud mot profesjonell boksing og da er vi over i et nytt år, 23. januar 2015. Dette etter en andregangs behandling i Stortinget, som fant sted 13. januar 2015.
Det var altså ikke lovlig å holde proffboksestevner i romjula 2014, siden Lov om forbud mot profesjonell boksing var gjeldende fram til den nevnte januardatoen. For øvrig er det som kjent ofte 1. januar som settes som datoen da nye lover trer i kraft.
Det var tilfellet da Lov om forbud mot profesjonell boksing først ble vedtatt. Loven ble skapt i juni 1981, men trådte i kraft 1. januar 1982.
Så selv om loven ble bestemt skapt i 1981 og bestemt fjernet i 2014, er det januar 1982 til januar 2015 som er tidsrommet da proffboksing ikke var tillatt.
Hva er dette for slags dag? Hvem markerer det og er dagen offisiell?
La oss først se på «hvordan vi havnet her». Latvia som nasjon har i uminnelige tider hatt en vanskelig stilling. I tidlig nytid var dagens Latvia delt mellom Polen-Litauen og Sverige. Det russiske keiserrike erobret alt sammen gjennom Den store nordiske krig og De tre delingene av Polen. Etter første verdenskrig benytta Latvia sjansen til å erklære selvstendighet fra russerne i 1918. Indre og ytre krefter dro i retning av bolsjevik-Russland, og det ble krig som varte til 1920. Tyskvennlige krefter og Freikorps meldte seg først på anti-russisk side, men i 1919 svek de latvierne og prøvde et protysk kupp. Det ble slått tilbake, og selvstendigheten ble endelig anerkjent i 1920. I 1940 ble de så annektert av Sovjetunionen (godkjent av Nazi-Tyskland gjennom den nå velkjente artikkelen i ikke-angrepspakten), erobret av Nazi-Tyskland i 1941 før de nok en gang havnet i Sovjetunionens fold i 1944. Latvias okkupasjonsmuseum opererer i dag med narrativet om at landet var kontinuerlig okkupert av to forskjellige land fra 1940 til 1991.
Hva er så de offisielle feiringsdagene? Nasjonaldagen markerer selvstendighetserklæringen i 1918 (som det også gjøres i Estland), mens seiersdagen som er på sankthans markerer at Freikorps ble slått (som, igjen, Estland også tar del i. De fleste butikker osv. er stengt). I dag markeres derimot Leģionāru diena, legionærdagen.
Allerede navnet lover ille for de som kjenner til Den norske legion, og ganske riktig, disse «legionærene» utgjorde de 15. og 19. Waffen-Grenadier-Division der SS.
Markeringer av noe som hadde med SS å gjøre kom selvsagt ikke på tale under Sovjetunionen, før folk tok sjansen i 1989 og 1990 — og dagen ble «etablert». Press fra nasjonalister i politikken gjorde at dagen var offisiell høytidsdag fra 1998 til 2000, men så ble den tatt bort. Etter det har Leģionāru diena vært en ekstrem-nasjonalistisk markeringsdag mer med eller mindre motdemonstrasjoner.
Tilhengerne hevder at SS kun hjalp latvierne og at de to SS-divisjonene ikke kan knyttes til folkemord — som ellers var en totalt uløselig ingrediens i SS ideologi og praksis. Og hvis SS ikke hadde tapt krigen på Østfronten, hadde selvsagt det samme skjedd som i 1919, at de hadde kuppet Latvia og innført et tysk nasjonalsosialistisk diktatur.
Feiringa har blitt fordømt av diverse internasjonale organisasjoner og stater. Et minne for ofrene til de to SS-divisjonene har derimot noe for seg.
Haaves historier 