Se hvem de har fått til å opptre i periferien i Wales i sommer.
Taylor Swift kommer… Dolly Parton holder på fortsatt, Garth Brooks tar turen til Europa. Både Beyonce, Rihanna og Ariana Grande gjester dag 1, og Elton John og Bruno Mars også.
Merk asterisken: noen av de som opptrer, er tribute-artister. Folk som kler seg ut og later som de er de artistene.
Det står imidlertid ingen asterisk over, ved de som spesifikt er utkledte underholdere.
Her kommer hva jeg tror: Alle som opptrer er tribute-artister.
Bandy-VM ble holdt i slutten av mars. Det visste du vel. Not!
Jeg vet om bandy fordi jeg gikk på Ringstabekk skole og hadde opptil flere landslagsspillere i klassen. For menn var Norge nærmest garantert 4. plass tidligere, oppgradert til 3. plass nå som Russland ikke er med. Også det 5. beste landslaget, Kasakhstan, valgte å ikke betale for reisen og dermed var det USA som Norge møtte i bronsefinalen.
Norge gruste USA, men verre var det for det siste laget som grunnet forfallene rykka opp i A-pulja. Det er Ungarn.
Ungarn tapte 17-0 mot Finland, 20-1 mot Norge og 31-0 mot Sverige. Bandy spilles som fotball over 90 minutter og det betyr mål hyppigere enn hvert tredje minutt.
USA-Ungarn ble sett av 187.
Norge slo USA 14-1 i gruppespillet og Sverige slo dem «bare» 12-2, men møtte dem igjen i semifinalen og da tapte USA 22-0.
I B-pulja gjorde Nederland reint bord. Tilskuertallet var på noen-og-seksti i flere av matchene. Mange målscorere har svenske navn, noen også norske, så satser på at det var endel familiemedlemmer som fikk se podene.
«VM» blir et veldig relativt begrep her, men på den annen side har jeg også litt beundring for de som driver sporten sin til tross for minimal interesse og penger. Det blir et miljø, en liten subkultur for dette også. Og så er det ikke akkurat noen verdenskjent blogg, dette heller!
I motsetning til det jeg har hevdet (håpet) i tidligere rapporter, jobber jeg fortsatt med boka Ska-punk i Norge. Her kommer en ny post der jeg omtaler diverse band jeg har funnet i samlinga, men som enten er for nye, ga ut for lite eller ikke er relevante nok til å komme med i bokji.
Forrige runde med gjennomgang av diverse og diversere ska-band kom så langt tilbake som høsten 2023, og de kan utforskes her, her og her.
Ottly Mercer
Først til et hyggelig bekjentskap. Ottly Mercer fra San Diego begynte i 2009 og slapp Big Noise i 2013. Det er veeldig likt The Aggrolites, men de som liker dem, får da en double whammy her.
The Not So Super Heroes
Har et par EP-er av disse. Den ene er ikke så super; inneholder for mye wannabe-funk. Men Crazy Disco Party Ska svinger bra. Fire låter bare, så det blir ikke lange stunden du får med The Not So Super Heroes med mindre du kjører heftig repeat.
Britene begynte på nytt som AKA The Supers.
The Ska Rockets
Ska Rockets er et japansk band som på sitt beste er et av verdens beste (men de holder ikke konsekvent dette nivået) som spiller rein ska. The Ska Rockets er derimot fra Maine, og har det passende albumet In Flight. (FRA ÅR?) Det er litt sloppy ska-punk, ganske typisk for sjiktet under de bandene som nådde opp. Punkriffene som ligger under blåserne er stort sett ganske dølle.
Veldig lite om dette bandet på nett. Men det ser ut til at det kan bekreftes at bandet var fra Bangor, Maine og besto av Zivi (b/v), Zack (g), Andy (t) Mike (sax), Rachel (trompet) og Thorval Munksgaard (trombone).
Zen Baseballbat
Engelsk band som kom med en EP allerede i 1994, så I Am the Champion Concrete Mixer i 2000 (merkelig navn) og For Refund Insert Baby i 2004, begge på Moon Ska Europe. Begynte på nytt i 2020.
For Refund Insert Baby var den jeg satt med. Begynner med en rein ska-instrumental med mye orgel, drivende bra. Resten av albumet er litt opp og ned, noe av det er litt overarrangert.
Random Hand
Blanding av hardcore og street punk — med blåsere. Trår også til med ska-beats og rapping. Det jeg vil kalle moderne ska-punk med andre ord.
Jeg har albumene Change of Plan fra 2007 og Inhale/Exhale fra 2008. Det har kommet masse etter det også — fra disse britene. Det de mangler til en viss grad er hooket, den melodien som virkelig stikker seg ut. Men bandet passer godt for de som liker «hard» ska-punk.
Skarmy of Darkness
Skarmy of Darkness ønsker å gå mer i hardcore-retningen. Det blir for Big-D-and-the-Kids-Table-anno-Good-Luck-slumsete på EPen Infinity Zero (2004) og samleren How’d We Get So Damn Old? (2004).
The Shake-Up!
Riot ska er det jo. Men ikke av de mest vellykkede. Tekstene og meningene er som Leftover Crack, musikken mer i retning No Cash, men mye dårligere. Bandet når verken opp når det gjelder låtskriving, utførelse eller instrumentvalg – en høyst merkelig bruk av tangenter. Denne utgivelsen kvitter jeg meg med.
Fuck New Jersey skal ha kommet i 2006, sier Last.fm, før medlemmene reaktiverte et gammelt band Canon Law i 2007. Riktignok med en mer elektronisk stil enn Canon Law hadde før The Shake-Up! ble etablert.
Her er et enda bedre navn på bandmedlem enn nevnte Thorval Munksgaard. Vokalisten i The Shake-Up het nemlig Kirk Edward Nilsen den andre!
Code d’Éthique
Franskspråklig band (men fra Canada, viser det seg) som kjennetegnes av to ting: Blåserinnslaget en enslig sax som spiller ganske viltert. Føyer seg inn i riot-skaen med brølinga i refrenget. Døllt bandnavn.
Jeg hørte på La pyramide des affranchis som ble utgitt på CD-R i 2003.
Morpion’z Circus og Skamikaze
Mer fransk, denne gang en splitt med to band. Morpion’z Circus var et hanglete ska-band, Skamikaze mer en blanding av hardcore og ska med saksofonblås, litt engelsk i stilen, men hvor det også dukker opp fløyte.
Vil tro de hadde sine fans i Frankrike, men blir for useriøst for meg.
The Alcoskalics
Skiva The Bus Never Comes ble utgitt i januar 1999. Ser man nøye etter på coveret, står det at bandet var fra Yucaipa, California. Skagitaren svinger bra, men de prøver på litt rare vrier, blant annet slapbass som jeg synes blir malplassert. Jeg er heller ikke stor fan av vokalistens tidvise snakkesynging. Utover det er albumet OK.
En reviewer på Amazon, helt tilbake i år 2000, er uenig med meg: «Lead Singer Martin Arretche is really the glue that holds this otherwise talentless group together». Jeg siterer videre fra denne anmeldelsen med sin litt vage grad av seriøsitet: «Ska is dead and this album is all the evidence you need. […] In a way the bus indeed never comes for the Alcoskalics, and the bus has never been luckier. I remember the first time I saw the Alcoskalics, and I said to myself (because I have no friends), ‘I think those guys are gonna get a lot better, and really go places’. They never did».
Jeg gikk videre i samlinga og prøvde å plukke ut enda et ska-band, og trakk på første forsøk. Bra produsert og bra instrumentering, men vokalisten hang langt etter i ferdigheter. Han beljer så godt han kan, men det er ofte skjærende. Ikke for det: mange bra band har starta sånn på demoene sine. Men This Was Probably a Bad Idea var en fullengder
Jeg skreiv først Whiskey Flask Revenge uten utropstegnet, men det burde jeg ikke gjort, ifølge sangtittelen: «If It Weren’t For The Exclamation Point We’d Be Just Another Emo Band And You’d Have Nothing To Dance To».
Bandet var fra Trenton, New Jersey og skiva er fra 2007.
Ingen dødsfall er ønskelige, men dette er i en egen kategori av trist og meningsløst.
Øyunn Grindem var mest kjent som høydehopper, tilhørte norgeseliten i sine glansdager; tida da hun konkurrerte begynner å bli en stund siden, men hun var fortsatt altfor ung, bare 37 år, til å dø som hun gjorde av sykdom natt til fredag. Enda tristere blir det av at hun var snill, jordnær og dedikert.
Hun var gift seg med sprinteren Christian Settemsli Mogstad, en jovial og jordnær type han også, og de fikk være sammen i 20 år. Ikke minst fikk de to barn. Jeg hadde håpet at min eldste og hennes yngste sønn en dag skulle møte hverandre på friidrettsbanen. Det kan de for så vidt kanskje fortsatt, men uten Øyunn på sidelinja, og det er hjerteskjærende.
Hun ble alvorlig syk for noen år siden, men kom seg jo tilbake, blant annet var hun å se på friidrettsstevne for ei tid siden, før det ble tilbakefall av sykdommen.
Dette er forferdelig trist for alle som sitter igjen etter Øyunn. Først og fremst familien, dernest venner og videre også friidrettsmiljøet. Hun begynte jo, etter at barna ble store nok, som trener og hjelper i barndomsklubben Sandvin, og jeg kan ikke se for meg at noen kan gjøre akkurat det hun ville gjort i lokalfriidretten hvis hun fikk flere år der. Sånne mennesker lages dessverre ikke på bestilling.
Den veldrevne klubben Sandvin hører i likhet med Øyunn hjemme i Sande i Vestfold. Klubben ble en god match for hennes talent, som viste seg å være i hoppøvelsene, med høyde som utkrystalliserte seg.
I undertegnedes familiealbum er det bilder fra stille høyde – her pallen på NM 2005 (jr.) med Mia Haave og øverst Øyunn.
At hun ble norgesmester for junior i stille høyde i 2005 var ikke det som fikk hjertet til å banke ekstra. Desto bedre var det å sette aldersrekord innendørs samme år (18 år – 1,83) og hoppe 1,84 da hun vant UM i Moss.
Situasjonen for norsk høydehopp var ganske spesiell. Det var mange som var gode, akkurat samtidig med at også jeg ble involvert i friidretten. Anne Gerd Eieland var i spissen, selv om hun aldri slo helt gjennom internasjonalt, før du hadde Stine Kufaas og Øyunn født i 1986 og 1987 – og Mia Haave og Tonje Angelsen født i 1990 – samt enda flere som var oppe og nikka rundt 1,75. Det ble litt avskalling av de nest beste pluss at Mia gikk over til tresteg. Sverige hadde imidlertid også noe tilsvarende i høyde for kvinner, og jeg fikk vel inntrykk av det var normalt å ha flere damer i et land som etter hvert var oppe og kniva rundt og over 1,90. Det er det ikke. I dag er for eksempel nivået langt lavere – ikke til forkleinelse for dem, mer for at det viser hvordan Øyunn var med på å løfte høydehoppsporten.
Still høyde igjen – denne gangen NM 2006 (jr.). Øyunn, Mia og Charlotte Lund Abrahamsen
Øyunn opplevde både oppturer (junior-EM 2005) og nedturer (junior-VM 2006) internasjonalt før hun kom til Oslo for å studere til barnehagelærer. Hun ble med i treningsgruppa til Dan Simion, hvor hun stiftet nye langvarige vennskap. I 2009 kom gjennombruddet etter noen jobbige utendørssesonger: seks konkurranser over 1,80 og ny pers 1,85. Året etter ble det elleve konkurranser over 1,80 og nok en ny pers 1,89. I 2011 ble det endelig brudd på den magiske 1,90-grensa.
Jeg tar også sjansen på et bilde fra junior-NM i Haugesund 2005 – Mia Haave, Øyunn Grindem og Stine Kufaas. Det sto ikke på kondis.no, så da må det ha vært fra friidrett.no.
I NM ble det sølv i 2004/08/10 og bronse i 2005/07/09. (To sølv i stille høyde tok hun også med seg.) I tre av norgesmesterskapene havnet Øyunn bak Stine Kufaas på countback; 2005, 2007 og da det sto om gullet i 2010. Det var nok bittert der og da, men betyr ikke så mye i ettertid. Det som betyr mest er at mange vil huske Øyunn og at hun beriket livene til mange.
Da Dag Solstad døde nylig — den norske forfatteren jeg setter mest pris på, for øvrig — hadde Morgenbladet en vegg-til-vegg-dekning av forfatterskapet. Jeg beit meg merke i en sak om Solstads cover-designer gjennom mange år. Allerede her skurrer overskriften for mange potensielle lesere, ettersom jeg fastslår at bokcovere er en neglisjert kunst — når Morgenbladet tar det opp som et kreativt uttrykk. Men det slo meg at designet av for eksempel Professor Andersens natt som der diskuteres, kunne vært brukt på hvilket som helst bokcover, og dessuten at det lokale bibliotekets utstilling av Solstad-bøker viste fram andre coverdesign enn de som sto i avisa.
Så hva er egentlig greia med bokcovere? Vi avgrenser til Solstads domene, skjønnlitteratur.
Bokcoverne her har dessverre ofte en uklar tilknytning til resten av innholdet. I tillegg er det en uting med at bokcovere endres når bøkene kommer i nye opplag. (Det skjer også noen ganger når platelabeler lager boksutgivelser.) Man fravrister boka en viktig del av totaluttrykket. Coveret er jo åpningen av verket, ikke de første ordene. Det gir forventninger og legger føringer, åpner eller eventuelt lukker tolkningsmuligheter.
Hvorfor kneler bokcovere så til de grader sammenliknet med albumcovere?
Det letteste er å dokumentere at det er slik. Under er fire legendariske albumcovere. Kan du nevne så mye som fire legendariske bokcovere?
Eller vil du heller legge igjen en kommentar om at jeg bare tok med mannlige artister?
Maria N. Skaranger og Oliver Lovrenski har utgitt hypa bøker. Kan du nevne én bestanddel fra bok-covrene?
Zeshan Shakar har kanskje litt mer gjenkjennelige design, men øverst i Norge står formodentlig Erlend Loe. Han har vært heldig med at utgiverne tar bøkene nok på alvor til at de gir dem en form som er integrert i helheten. Om alle er like gode, kan diskuteres, men blant annet har L et vellykket cover. Denne formgivingen er boka L, enten den kommer i nye opplag eller format. Man kan sikkert tolke forsida på mange måter, men det understreker tittelen godt — bare én bokstav, det framstår som lite pompøst og brautende, byr seg fram uten å ta plass. Litt i tråd med den lite bastante skrivestilen.
Stikk motsatt; hvilke(t) av designene under er Beatles av L. Saabye C.? For en kakofoni.
Jeg vet selvsagt minst én grunn til at bokcovere står lavt i kurs. Historisk har det blitt ansett som lavkulturelt å trenge et blikkfang, det var noe som hørte kiosklitteraturen til. Høyverdig litteratur rettferdiggjøres i kraft av seg selv og trenger ikke markskrikerske lokkemidler. Jeg mener både at det argumentet er utdatert — Pink Floyd anses ikke som lavkultur (lenger) — og lite treffende fordi man må ta den visuelle stilen i betraktning. Kiosk- og serielitteraturen hadde ikke hvilke som helst cover, de hadde én spesifikk tegnestil, hvor Herbjørg Wassmo-bøker ville ha en annen, osv.
Man kan også si at bokcover på skjønnlitteratur virker reduserende. Hvis illustrasjonen til Genanse og verdighet er en paraply, legger man for mye i den konkrete scenen, det blir trivialisert til «boka med paraplyscenen» i stedet for et verk med flere fasetter. Men igjen, vil noen si det samme om et musikkalbum — at Nevermind «reduseres» til en dykkende baby, som det ikke engang er lett å forstå hva har med albumet å gjøre? Nei, Nevermind blir tvert imot rikere av at coveret gir en veldig vag idé om hva som er inni.
Sakprosaen omgår det «problemet» til en viss grad, ettersom det ikke regnes som noen ulempe å oppsummere bokas tema med et bilde av nettopp dette. Selv om det også der kan vurderes og debatteres hva som er best. (Hvordan illustrerer man for eksempel ei lærebok i samfunnsfag? Ei bok om en svært lang tidsperiode?)
Det første skrittet mot å gjøre situasjonen bedre ville i hvert fall vært at det bokcoveret ei bok har når den kommer ut, det beholdes for evig og alltid.
For mange år siden skreiv jeg i bladet Historikeren om å ønske en bibliografi for underholdning. Særlig lurte jeg på hvilke blader som til enhver tid i norsk historie har dekket underholdning, det være seg alt fra sirkus til dataspill. Nylig kom jeg borti et magasin som ikke er registrert i noe bibliotek. Det eksisterer ikke lenger, men fantes en kort periode på nittitallet. Magasinet var nemlig online.
Navnet var Kinetik, og lå på origo.no/kinetik. Origo var en tjeneste som ble drevet av Telenor, og disse mente at ei spillside var i tida. Kinetik tilbød selvfølgelig nyheter, spilltips og anmeldelser, i tillegg til interaktivitet som en nedlastningsseksjon og et forum.
Kinetik skal ha blitt opprettet i 1996, men eksisterte ikke lenge utover året 1997. Noe finnes på Wayback Machine, og som en smakebit har jeg tillatt meg å poste anmeldelsen av C&C Red Alert under.
Musikkanmeldelser er en sjanger som har interessert meg like lenge som jeg har fulgt med på samfunnet rundt meg. En sjanger med ganske særegne konvensjoner og trekk. Det at man kan gå temmelig hardt ut, betyr slett ikke at det er åpent for band og artister å gå hardt ut også:
Topp 5/1998
Drammens Tidende er omtalt før, og her blir de omtalt igjen. En undersøkelse viser at adjektivet sjokoladebrun ble brukt i nøyaktig to sammenhenger i Drammens Tidende på 90-tallet. (A) musikkomtaler. (B) i omtaler av dyr, særlig i annonser for salg av hundevalper.
DTBB 31.1.1998
DTBB 27.3.1999. Terningkast 1 til Wonder No.8 av Honeyz.
DTBB 20.11.1999
Under er det ikke anmelderens omtale av tekstene jeg først og fremst merker meg, men kategorien «slem musikk». Her finner vi en pall med Slipknot på toppen, Korn på sølvplass og Tool på tredje!!
Ja, jeg vet at dette er en overskrift du aldri trodde du skulle få se. Det er ikke snakk om en vannkanal, men Youtube-kanaler om fiske. Det er mange slike (noen av dem fisker til og med i vannkanaler), og fiske er vel en koselig hobby som lar barna kose seg foran skjermen — og kanskje lære litt også?
En av mine favorittanekdoter er fra Zoologisk museum, der en sur og kanskje sliten tolvåring stormet ut, hvorpå faren fulgte etter og sa på trøndersk: «Ja, bare gå, det kunne jo hende du hadde lært noe!» Det er fint å gi barn en oppvekst der de setter seg inn i naturen, så det minsker sjansen for at de blir som lokalpolitikere i Norge, som ofte behandler naturen som noe som bare er i veien. Imidlertid er det ikke alt som er helt «naturlig» på Youtube-kanalene.
Kanalene bruker ikke fangstmetoder som skader skapningene, som kroker etc. eller nett som blir liggende lenge. De bruker nett som tas opp etter kort tid, så slik sett har jeg ingen etiske betenkeligheter med selve fangsten.
At noen fanger ville skapninger som de plasserer i tanker og basseng hjemme, er kanskje litt rart. Man bør vel i det minste ha kjennskap til sesonger, når skapningene gyter og så videre. Men det er heller ikke det jeg vil diskutere.
Det er måten som fiskekanalene bringer juks inn i bildet.
Det er jo et tankekors at de fleste, kanskje alle, største Youtube-kjendiser har samme målgruppe: barn. Barn er virkelig den gruppa man skal berike seg på, på dette mediet. Noe av grunnen er at barn synes å ta dyrke merkevaren: Youtuber X er kul, derfor er alt han gjør, bra. Så er de mindre kritiske, og fortsetter som publikum til tross for halvsannheter, snarveier og triks som for en voksen (forhåpentlig) virker latterlig.
Det har jo lenge vært sånn, barn var for eksempel en av hoved-seergruppene for Mot i brøstet, fordi de ikke gjennomskuet de billige triksene i denne komiserien. Det triste inntreffer først hvis barna ikke lærer å gjennomskue triks og manipulering når de blir større.
Derfor er fiskekanalene bra hvis man diskuterer hva som er ekte og ikke.
Kanalen Bass Fishing Productions gir beskrivelser av diverse arter og hvordan man finner disse — i Florida. Han tilbyr merch til salgs, men plugger det ikke ustanselig, så det er en formildende omstendighet. Det dårligste med kanalen er nok thumbnailene.
Når man ser dem ved siden av hverandre, virker de selvfølgelig billige og utstudert latterlige. De samme fjesene hver gang, noen ganger speilvendt. Dyrene som vises på bildet, er like overdreven som ordbruken, og det er ikke alltid de er å se i det hele tatt når man først klikker på videoen. Clickbait er et problem, og man er en kjiping hvis man publiserer clickbait.
Det som har en verdi, er da å diskutere med barnet: Hvordan tror du han laget thumbnailene? Hvorfor tror du de er laget sånn? Gjør det noe om skapningen ikke er med i videoen, hvorfor/hvorfor ikke?
Fish Guys er en annen kanal. Her er thumbnailene gjerne ubegripelig dårlige, med blant annet skapninger som ikke eksisterer, slett bildebehandling og tåpelige dramatiseringer. Lærerik-scoren synker vel også når man skriver fisk og viser amfibier…
At de tar opp dark web og fisk man kan kjøpe der, synes jeg virkelig ikke noe om. Dels på grunn av andre ting man kan kjøpe der, men barn hører vel uansett om det mørke nettet lenge før de er tenåringer. Derimot er ikke handel med eksotiske dyr noe som nødvendigvis bør normaliseres, det er et reelt problem med en stor og ulovlig økonomi som får lite oppmerksomhet. Hvis man må til dark web for å kjøpe et bestemt dyr, er man på svært dypt vann, for å bruke en fisker-metafor.
Samtidig kan man også ta det opp til diskusjon med barna, da. Jeg tror heller ikke på at alt de hevder å ha kjøpt på dark web, faktisk er derfra.
En formildende omstendighet er at de også forteller at man kan bli lurt i netthandel, men det var dette med «it takes one to know one», da gutter… Fish Guys er mer pratete enn forrige kanal, og plugger merchen sin mye oftere.
Et annet aspekt ved Fish Guys er de manipulative videoteknikkene. Dette inkluderer at noen fisk «tilfeldigvis» fanges utenfor kamera. Under er et eksempel, jeg bare gikk lenger bort for å slenge ut snøret, jeg. Jaaaada!
Men igjen, man kan snakke med barna om det. Kan vi være sikre på at han fanget fisken og ikke bare hadde den med seg? Hvorfor vil de klippe på denne måten? Kan også andre videoer klippes til på denne måten?
Haaves historier 