Skandale på Goldie

«Norgesvenn» kan vi kalle reggae-artisten Eek-a-Mouse når han bare 1 ½ år etter konserten på Ingensteds kom tilbake og spilte på Goldie 5. juni. Men om det blir noe nytt besøk er tvilsomt, for dette endte som en tragedie for artisten og skandale for arrangøren.

Eek-a-Mouse var i slett forfatning. Vokalen var sped og kraftløs, blikket dødt og beina ustø.  Jeg vet ikke om det var rus, sykdom (forbigående) eller alderdom. Mellom låtene lallet han noe, stort sett uforståelig, men av det jeg hørte var «I don’t know how much I have left» og «I can’t pay the fucking rent». Enten gjennomføres altså turneen i desperasjon, ellers var det spøk fra hans side, noe tilstanden hans imidlertid ikke tyder på noe.

Sist norgeskonsert forlot han scenen for en pause én gang – midt i settet – denne gangen skjedde det allerede etter fire låter. Da han kom tilbake, ramla han bakover i trommesettet. Og verst av alt, dette står det folk og filmer med sine idiotiske telefoner.

Kontakten med publikum var ikke bra. Mer enn vanlig ble mikrofonen sendt ut til publikum, men jeg kom ikke for å høre på tilskuernes elendige etterligninger av artisten, ei heller kom jeg for å se på dem, når det blir stage invasion allerede rundt tredje låt. Verst av alt var når artisten tok sin andre pause, ved inngangen til «Sensee Party», og mikrofonen ble gitt «permanent» til en publikummer som sto og radbrekte sangen hele tida mens artisten var backstage. Dette er likevel triks for å få publikum med seg, og fungerte overfor flere av dem, men jeg mener man måtte være imbesil eller aldri ha vært på konsert før for å glede seg over dette, når «moroa» er glasur over en så vidt sørgelig personlig tilstand. Folk tror dette er the shiznit og står og smiler og filmer en mann som når et bunnpunkt i karrieren.

Låtene ble rett og slett slakta, Eek-a-Mouse glemte og gjentok tekstbrokker, på «Peeni Walli» begynte han for eksempel med refrenget og tok andreverset to ganger på rad. Og hvorfor han tok opp mobilen så ofte, har jeg ingen ide om.

Konserten sist gang med Aofawy Orchestra som backingband hadde egentlig alt. Lunt og rundt lydbilde, blåsere og perk som bonus, god lydmiks, feststemning, god kommunikasjon med publikum, humør og energi. Selv bildene fra den gangen bekrefter dette.

Backingbandet 5. juni – og Goldie, når dere skriver «med supportband» betyr det oppvarming, noe det ikke var – besto av «the Infamous Messengers», medlemmer fra diverse band. Jeg ville ikke valgt den atmosfæriske effektpedalklangen som bandet gikk for, til akkurat denne musikken, jeg ville gått for noe varmere, faktisk også i form av farger på scenen. Det blir dog subjektivt; mer objektivt mener jeg at lydmiksen satte bassen for høyt og tangentene for lavt. Men bandet gjorde det de hadde fått beskjed om, gjennomførte låtene. Så ble det sekundært at musikken er tight når artisten er i oppløsning.

Jeg har fått vite at bandet ikke møtte «the rudeboy Jamaican» før 5 minutter før konsertstart. Også dette en kontrast til forrige norgesbesøk, hvor han åpenbart hadde snakket noe med backingbandet, visste litt om dem og dro det inn i kommunikasjonen osv.

Situasjonen er altså at artisten trenger pengene, men av visse omstendigheter ender opp med å fornedre seg for å få dem. Bør man da dra for å se? Dette er egentlig et interessant dilemma, som det er laget flere filmer om (The Wrestler). Men hva med arrangørene oppi dette – spillestedet Goldie og et bookingselskap. Har ikke de noe ansvar for at artisten de viser er frisk? Opptredenen burde føre til en beklagelse fra arrangøren – det var uverdig.

17-årig veteran

Norge spilte landskamp i forigårs og i dag. Det gjør selvsagt også andre land. Deriblant Liberia, og jeg kom over denne fotballspilleren som jeg synes har hatt en interessant karriere så langt. 17 år og allerede 14 landskamper! William Gibson.

Mål har han også scora, mot Ekvatorial-Guinea og Togo.

At fødselsdatoen stemmer, er kanskje ikke helt bombesikkert, mer i retning sprettertsikkert, men på den andre siden er det dét vi har å forholde oss til. Liberia har også en ung befolkning.

Jentene fikk 15 ganger så lite

Jeg så at det nettopp har kommet ei bok om kvinner i fotball i Norge, Knotta først.

I 1991 ble unge fotballspillere i Namsos premiert. Tre jenter og en gutt. Jentene fikk 200 kroner og gutten 3000.

Det trenger ikke være galt i seg selv, men det går helt klart fram at jentene er eldst. De har vært på kretslaget og dermed strengt tatt oppnådd mer så langt i «karrieren». Om de lokale bedriftene absolutt ville gi gutten mer, kunne de kanskje i hvert fall nøyd seg med 5-gangeren i stedet for 15-gangeren — for å si det på den måten. (Lønnsomhetsargumentet som man kan bruke i Eliteserien versus Toppserien, noe jeg til en viss grad er enig i, var ikke aktuelt her fordi de alle var ungdomsspillere og ikke hadde spilt inn noe penger til klubben.)

I ettertid vet vi også at en av mottakerne av 200 kroner, Line Anzjøn, nesten kom på A-landslaget.

Dette har egentlig ingenting med gutten å gjøre og er ikke imot ham på noen som helst måte, jeg har derfor tatt bort navnet fra bildet.

Snarere illustrerer hvordan de som da var voksne vurderte statusen til kvinnefotball i 1991.

Kilde: Namdal Arbeiderblad 21.11.1991

Utforsk 90-tallet

90-tallstrender begynte å komme tilbake rundt 2016. Og holder fortsatt stand på det tiende året. (Samtidig som hockeyen fra midten av 2000-tallet også har kommet tilbake.)

Og nettopp derfor bør du lese min nyeste bok Fragmenter av 90-tallet!

Det står ikke noe om klær i den, men du finner i hvert fall noe om sko i Innfall fra 90-tallet. Buffalo-skoene!

Noe om mote er det også i Forsøk på utkast til skisse av 90-tallet. Nærmere bestemt grunge-moten, som mange mente mye rart om.

Sporting med the double

Noe går i hvert fall bra i fotballverdenen, og det er nede i Portugal.

Sporting tok ligaen forrige helg, og i dag var det cupfinale. Videoen her kan nytes for en fortelling med lykkelig slutt på den spennende banen til Braga.

Benfica — hovedrivalen, og også laget som kom på 2. plass i ligaen sist helg — dominerte sjansemessig, men var dumme nok til å lage 10 tilleggsminutter og en straffe til Sporting som ble satt 10.23 minutter på overtid.

Under kan du se en video av spilleren som lagde straffen. I tilleggstida løsna det for Sporting, som til slutt vant 1–3. Kanskje var det siste kampen til Viktor Gyökeres, men håper en erstatter blir å finne.

Dårlig språk i VG

«Å ha det kommende» er et begrep vi ikke trenger å innføre på norsk, «to have it coming»/»she had it coming».

Og som man ser, er det ikke forsøkt innført på norsk heller. Treff nummer 2 bruker ikke uttrykket i denne betydningen. VG bør derfor endre artikkelen sin, dette er slapp og dårlig oversettelse.

Begge artiklene VG har trykt om personen bærer forresten preg av sjelløs oversettelse. Ja, den første artikkelen er i stor grad ordrett oversettelse fra CNN (VG er snille nok til å oppgi kilden).

Høyreekstremisme på loppemarked

Denne loppemarkedsesongen lå det et par nazi-CD-er på en skole i Bærum.

Deutschland, Deutschland Über Alles var Tysklands nasjonalsang og er mye eldre enn andre verdenskrig, men ble forbudt etter denne var over, som nazipropaganda. Bruken er én grunn, tittelen en annen, og sangen fastslår også at det må finnes et stortysk rike inkludert hele Polen og Østerrike. (Tredje vers er fortsatt akseptert, og fortsatt tysk nasjonalsang.)

Skivene du ser på bildet under er utgitt av FZ-Verlag, eid av den høyreekstreme partieieren Gerhard Frey.

Det mest interessante er jo hvordan skivene kom til loppemarkedet. Hvem har eid dem? (I farta fant jeg én NS-bok også, På nasjonal uriaspost av Odd Melsom.) Hvem kom med dem? Kastet noen av de som arrangerte loppemarkedet et blikk på dem? (Det gjør jeg når jeg er med på loppemarked.) Dette er spørsmål jeg aldri vil få noe svar på. Vi kan bare konstatere at nazieffektene var der, og nå er de ikke der lenger.

Du finner dem alle i Fragmenter fra 90-tallet

«Du finner det på Nille» er et morsomt slagord, likeledes «Det står i Allers».

12. mai kom Morten Haave med ny bok, Fragmenter av 90-tallet. Nå er denne boka stedet der du finner «det», og der «det» står.

Adolf Hitler er med. I navneregisteret har han lagt seg mellom Paul Hewson (Bono) og Vigdis Hjorth.

Adolf Eichmann kom også med, mellom Harald Eia og Bjørn Eidsvåg!

Jesus er er trofast gjenganger i bøker, også som gjelder 1990-tallet. Her finner man ham like etter Otto Jespersen, selv om noen på den tida mente at Jespersen og Jesus ikke kunne vært mer motsatte størrelser. Like før kollega Charlo Halvorsen i registeret står Rimi-Hagen.

Den glade musikkmanager Steinar Fjeld står mellom Knut Faldbakken og Fred Flintstone (som var aktuell på coveret av Yabba Dabba Dance!). Jon Michelet står mellom Sid Meier og Mona Lisa. Max Manus er plassert mellom Nelson Mandela og Bam Margera. Howard Stern mellom Hans Wilhelm Steinfeld og Ståle Stiil. Apropos Ståle Stiil, hva med tre staute trøndere på rad; fotballspiller Gøran Sørloth mellom Bent Sæther fra Motorpsycho og Tande-P?

Fragmenter av 90-tallet

PIY Records slipper Fragmenter av 90-tallet, bok 2 i serien 90-tallet. Den tar for seg underholdningshistorie og er i seg selv ganske underholdende.

«Fragmenter», hva betyr det? Vi finner morsomme og interessante biter for å danne oss et bilde av et spesielt tiår. Det er mye å skrive om 1990-tallet, hva har tiårets etter hvert utrettelige historiker Morten Haave sett på denne gangen?

Tre musikkfenomener står i høysetet, eller skal vi si lavsetet, med low-brow-fenomenene dance-samlealbum, Rednex og Bloodhound Gang. Eller var disse ulike former for musikk egentlig så dårlige som de fleste musikkritikere skulle ha det til?

PC tok over mye av spillmarkedet, og her i boka er det stort spenn fra den globale suksesen Starcraft til den norske 1998-versjonen av Championship Manager. Hvem av dem som hadde mest usansynlig story, kan debatteres. Microsoft Creative Writer og Movie Maker var på sin side på grensa mellom spill og nytteprogram, og ble barn «idioter» av å bruke dem?

På TV sendte NRK mye som skapte debatt, i dette tilfellet debatter i ganske forskjellige kretser: for det første «Bokfolkets Oscar-show», Brageprisen for kultureliten, og for det andre The Show, et bad taste-program som spant ut av Revolvermagasinet. «På TV-skjermen» er forresten et litt liberalt begrep her, i og med at Imax-kinoen på Aker brygge også får noen bytes tilegnet seg. For hvor ble den av?

Hver av disse tre delene har en liten oppvarming med diverse sitater og en kort fortelling, såkalte «visdomsord» — det er meget mulig det motsatte som menes. Noteapparatet med kilder er omfattende, og denne gangen — følg ekstra godt med nå — har Haave klart å oppnå mange historikeres drøm, nemlig å skrive en note som tar opp mer enn en hel side.

Boka utgis i første omgang elektronisk og her ser du den: