Bursdagskort-musikk, bare et annet sted

Søndag Søndag var en useriøs tabloidavis som kom på 1980-tallet. Hva som står der, sier ikke nødvendigvis så mye om samfunnet rundt avisa, da det vi kan kalle «jording» står litt svakere, og i saken vi skal ta for oss her, er det usikkert hvor mye reell informasjon kilden tar for seg i det hele tatt.

I en redaksjon som mest sannsynlig pleide å legge seg på linje med britiske yrkesfrender, var det i hvert fall her ganske åpenbart at britiske tabloider var lest, med en sak fra nettopp Storbritannia som var veid og funnet passe lett.

«Engelskemennene overgår seg selv», heter det, men ikke på alle samfunnsområder, mest «hva gjelder kondomer». Vel, det er også et felt som det er mulig å overgå seg selv på. Og hvor en kan overkomme utfordringer. Bra at «britiske forskere» ble satt i nyttig arbeid.

Musikk-kondomet skulle altså nå (i 1989) lanseres. Noen hadde i hvert fall tenkt tanken. Men det første vi merker oss er at når selv japanerne ikke har utviklet produktet med teknologi de har tilgjengelig, da heller produktet mot den noe spesielle siden.

Om det fantes noen etterspørsel i markedet etter elendige 30-sekunders musikk-klipp under «eldskovsakten», som Søndag Søndag så fint kalte det, er usikkert. At «eldskov» først og fremst skal være komisk, er det ikke alle som vil si seg enige i. Produktet hadde aldri kommet seg gjennom britenes kjære Dragons’ Den, og ser heller ikke ut til å ha etablert seg som en hverdagsvare. Og dette er tross alt i landet som lanserte «stygge julegensere»-trenden (hvis jeg har rett i at trenden startet med Bridget Jones-filmen).

Mye av problemet med produktet var å få det til å gi mening. Bursdagskort med musikk begynner jo å spille sangen hver gang man åpner kortet, og slutter når man lukker. Hva som skulle vært musikk-start og -stopp under aktiviteten det her er snakk om, kan man vel se for seg, men det virker relativt håpløst å gjennomføre.

Løsningen ble gitt i form av at musikken avspilles ved «et visst klimaks», «når lidenskapen er på sitt høyeste». «Lidenskapen» kan nok måles fysiologisk, men koblet til mikrochips måtte man nok hatt sensorer som rett og slett ikke lønner seg for et sånt produkt.

Både det å ha Barry White på et anlegg, eller selv å synge 30 sekunder av «Love Me Do», kommer nok høyere på lista med enklere, bedre løsninger.

Selv om det er et interessant marked for kjøp av rettigheter. Et unikt marked. Man hører om å selge filmrettigheter til verker, reklamerettigheter, og nå også kondomrettigheter.