Christer Falck og C+C Records gir ut en serie om norske musikkalbum, utkårede klassikere som får sin historie fortalt i samme stil som 33⅓-serien. En av de nyere bøkene handler om Backstreet Girls’ Boogie Till You Puke fra 1988.
Boka kan deles inn i fire: to lengre intervjuer med to Backstreet Girl-er, korte intervjuer med andre personer, samt en diktseksjon. Det har vært Jakhellns policy å skrive ut intervjuene nøyaktig slik ting ble sagt. Skal man si noe positivt om dét, er det at boka blir mer «sann», eventuelt gir litt innsikt i arbeidsprosessen. Dessverre går det utover relevans og lesverdighet.
For eksempel gjelder dette visse blindspor i prosessen. Når forfatteren tenker at Ingvar Ambjørnsen kunne si noe med gravitas om Oslo i 1988, faktisk kontakter Ambjørnsen og får i svar at krimhelten da hadde emigrert fra Norge for flere år siden, ville de fleste lagt det intervjuet i en skuff. Men her skal det trykkes likevel.
Noen intervjuspørsmål, som Jakhelln skulle fylle tida med, havner i samme sekk. Personlig ville jeg strøket disse når de viste seg å ikke føre noe sted, hvert fall ikke når temaet tross alt er Boogie Till You Puke. Slike spørsmål omfatter: «har du vært i Crap House i Kristiansand?» «Var ikke Hanoi Rocks i Los Angeles på 80-tallet?» «Er Knut Schreiner originalmedlem?» (i Turboneger — og vet man ikke mer om Turboneger enn dette, kan det være greit å bare la det være sagt, ikke trykket).
Utvalget av eksterne personer som skal kommentere skiva, kaster relativt lite lys over Boogie Till You Puke. Å intervjue kvinnen på coveret er selvsagt et blinkskudd, mens noen av de andre virker mer tilfeldige.
Så er det noe «alle» har hørt, at de to mest kjente Backstreet Girls-medlemmene også er veldig pratsomme. Intervjuerne får ta det de får, og ting som virker off-topic kan vel også fortelle noe om bandets skapende krefter. Gitarnerdene får også sitt, og selv syntes jeg det var interessant å lese at Petter Baarli lagde 1 068 sanger på to år. Norges Buckethead? Dette kan man jo reflektere mye rundt. 1 068 sanger må være vanskelig å forholde seg til for de andre i bandet, og ville vært knusende overveldende for fansen om alt ble gitt ut.
Hvor mye nytt om Backstreet Girls som boka bringer, er jeg vel ikke så sikker på, for det begynner etter hvert å bli noen dokumentarer og lignende. NRK har vært pådrivere. Her er Lydverkets innslag, her er en halvtime om Baarli fra P2, her er en 52 minutters dokumentar om BG under pandemien. Andre intervjuer finnes det også mye av, blant annet en fanzine om Müller gjort av en av Nikolaisen-brødrene. Kanskje er det da greit at Müller og Jakhelln beveger seg i nye farvann, bokstavelig talt, når de kommer inn på krigsseilere og andre i Müller-slekta. Jakhelln utnytter det også på en god måte til å lage en avslutning på boka. Men alt i alt virker utgivelsen om Boogie Till You Puke litt tynn.
Haaves historier 