For en runde!

Da Bodø/Glimt trakk sin Champions League-gruppe, trodde jeg de kunne ta to seiere, og selvfølgelig mest sannsynlig hjemme, eventuelt mot Slavia Praha borte. Trodde ikke seierene skulle komme mot Atletico Madrid borte og Manchester City.

5 av 6 engelske lag endte på topp 8. Sporting Clube de Portugal er et av de andre tre. Måtte vinne i dag samtidig som PSG–Newcastle helst skulle ende uavgjort — i tilfelle et av lagene bak vant med mer enn det Sporting gjorde (pga målforskjellen).

PSG–Newcastle endte faktisk uavgjort, og City vant med to, akkurat passe (selv om de ideelt sett burde tapt).

Og Atletico vant ikke.

Athletic, derimot. Det var de Sporting møtte borte, og de putta etter bare 2 minutter. Utlikning etter 12 minutter av Diomandé, men under igjen etter 28. Borteseieren 2–3 var et faktum etter 90+4 minutter.

Samtidig som Bodø/Glimt strevde og holdt unna i en annen by i samme land, ble altså topp 8 sikret på mest flamboyante vis.

Glimt er ikke laget mitt, men at de kom seg opp på 23. plass skjøv et annet lag ned til 25. plass og ut av turneringen. Og det var erkerival Benfica. (Stopp pressen, Benfica scoret i 90+8 og kom dermed opp på 24. plass på målforskjell, dessverre)

«Har jeg ikke sett denne før?»

Stiliserte løvelogoer i fotball

Salford City

Jeg kom borti et kampresultat fra den engelske klubben Salford City. Logoen deres fikk meg til å tenke: «Har jeg ikke sett denne før?»

Og jo, det har jeg. Det ser ut som det blir flere og flere klubber som bruker stilisert løvelogo.

Salford City hadde for eksempel en annen logo fram til for et dusin år siden. «The club’s logo also changed in 2014, replacing a rampant lion with one described as ‘bolder, more forward-facing'», lyder en redegjørelse på Wikipedia. Rampant lion er det samme som vi har i Norges riksvåpen, en løve «i steget». I fotballen brukes motivet blant annet av Aston Villa, Chelsea, Middlesbrough, Rangers og Skottland. England har selvfølgelig sin liggende variant. Hele løvekroppen er med, og pelsen flagrer litt hit og dit. Selvfølgelig er også dette en form for stilisering, men med mindre fokus på «de rene linjene».

Holmlia

Fokuset på linjene ser vi tydelig hos vår egen Holmlia Sportsklubb.

Det blir bare det at det ser veldig likt ut som mange andre. Her ser vi to varianter, italienske Siracusa og den nyeste av akkurat disse, Orlando City. Samme uttrykk, få farger og de tomme øynene.

En annen veldig lik variant finner vi i Riga FC. Her har vi tilleggsmomentet at byrivalen, RFS, også har løvelogo.

Som med Salford er det ofte konkrete anledinger til å velge en mer stilisert løvelogo enn før. En rebranding eller rett og slett at klubben må ha en ny start, gjerne etter å ha gått konk. Venezia FC har gjort begge deler, og for ikke lenge siden gjorde de omprofileringen som ses til høyre. Løven med vinger var egentlig en helt spesifikk figur knyttet til byens figur, men nå kutta ned til hvilken som helst løve. (Jeg tolker stripene som en blafrende man, ikke som en vinge.) Venezia FCs logo ser rett og slett veldig ut for meg som et sportsbilmerke. Kunne også vært et klesmerke. Og det er vel det som er målet — å selge klær.

Brescia gikk konkurs i 2025, tok så over en naboklubb og ble til Union Brescia. Brescia hadde sist hatt rampant lion i logoen, mens forgjengerklubben hadde to løvehoder. Selvfølgelig måtte det bli løve i den nye. Union Brescia tok også de et stilisert hode — som imidlertid skiller seg litt ut fra de andre i og med at det er en løvinne.

Kanskje kan tilleggsmomenter i logoen redde det hele. FC København har løve, men også et dansk flagg. Men i tillegg har mange ligaer løve, som Premier League, Scottish Premiership og Eliteserien. For meg blir det litt for kort vei til andre merkevarer, som Peugeot. Det føles i tillegg som designet går nokså mye på repeat.

Eliteserien.

2G og Banos

Nå, litt inn i det nye året, vil jeg spandere noen ord på ting som forsvant i det forrige året.

En av tingene var pålegget Banos, som det ble skrevet behørig om. Stikkord fra nyheten: Produktet hadde hatt «en liten, men lojal kjøpergruppe», det stemmer nok bra. Fabrikken ville «la produksjonen av Banos fortsette til emballasjen var brukt opp», det støttes av miljøhensyn. Banos ble bare «produsert omtrent hver tiende uke», det er morsomt. Banos-uka! «– Nordmenn er tjukke i huet og late«, ble det hevdet av en svensk arbeider i 2011. Hva jobbet hun med? Å produsere Banos, så klart, der det var snakk om manuell skrelling av bananene. Så mens jeg både likte Banos og sikret meg et dusin bokser av de siste som var å finne i butikken, må jeg konkludere med at det er bedre med fersk banan på brødskivene.

I begynnelsen av desember gikk mobilen min i bakken. Det er ikke akkurat uvanlig, men denne gangen, da jeg satte den sammen igjen, var det ikke noe signal. Jeg tror jeg har hatt samme mobil siden 2019, en Nokia kjøpt på Clas Ohlson for 350 kroner. Mobilkameraet røyk for mange år siden, og signalet har ikke vært spesielt bra til tider, men hvorfor skulle en mobil være så bra? Nei, Nokia holdt i massevis. Men nå var det altså ikke signal lenger. Samtidig har jeg, etter å ha lest nyheter om at Nokia ga opp mobilmarkedet, for ikke så lenge siden sett annonser for at Ice selger Nokia også nå. (Spesiell merkevare, «to ice someone», «navnebrødrene» i USA…») Da jeg tilfeldigvis gikk forbi en Ice-butikk, og inn i den til og med, fikk jeg vite hvordan det henger sammen. 2. desember ble 2G-nettet stengt i Norge. Ikke helt, men Telia sin 2G er ikke mer.

En annen type «avslutning» i 2025, var to akademiske dødsfall som jeg merket meg. Uten at jeg skal skrive noe minneord vil jeg likevel nevne Per Otnes, sosiolog og veilederen på bacheloroppgaven min, tilbake i 2008. Han ble 84 år. En typisk sekstiåtter i Pax-segmentet, som promoterte Dag Østerberg i betydelig grad. (Dag Østerberg sa opp som professor i sosiologi og underviste derfor ikke.) Det var veldig interessant å ha emnet Urbanitet, som jeg tok med meg inn i politikk også, men etter at jeg ble historiker og ikke sosiolog har jeg konkludert med at noe av litteraturen i emnet var preget av påstander uten underbygging — men de «satte i gang» noen tankeprosesser. Knut Kjeldstadli, som på sin side ble 77 år, var historiker og UiOs interne sensor på masteroppgaven min i historie. Hadde ikke veldig noen nær faglig tilknyting til ham, har lest tre av hans bøker og deler av Oslo-historien, men i tillegg til bøkene som taler for seg selv kan jeg nevne at han hadde et godt ord på seg som veileder. Det som dette markerer, er et generasjonelt skifte i fagene der de som bedømte generasjonene under seg, blir avløst av neste.

Skulle man virkelig tåle jass?

Jeg var en tur i arkiv, og fant en «håndskrevet lagsavis» fra Høvik i Bærum. Dette var en slags scrapbok hvor folk i et parti skreiv, så ble det lest opp på møter, og så kunne andre skrive det de mente. I dette tilfellet var det avisa til det fyndig navngitte Ungdomslaget Lenin i AUF, eller Venstrekommunistisk Ungdomsfylking som det da het (og Lenin-navnet diskuteres også i spaltene). To medlemmer debatterte det evige spørsmål om hvor politiske ungdommene skulle være, eller om de også kunne tillate seg å gjøre ting som bare var for gøy. Gjorde moroa at de ikke tenkte nok på arbeidernes elendige stilling?

Jeg kan ikke skønne at dere som er arbeidsledige virkelig kan tåle den slags moro, som Jass, på et ungdomslagsmøte. En gang i blandt kan det nok gå an å ha dans, men hvis det er en gang det inndras da kan man godt se at dere mistrives. Tenk over arbeidernes elendige stilling når du kommer hjem fra møtet ikveld og du kan nok få et greit svar av dig selv[,] du kjenner nok livets skyggeside og vet hvad det vil si og vere både sulten og tret,

Finn Tokerud, Skrubbhøvelen 1.10.1926

Finn skriver her i avisen at vi må få ungdommene til at møte frem på møtene våre, men da tror jeg knapt at det går an at inskrenke noget på jassen, som han så gjerne vill. Jeg kan forresten ikke inse at det skadet noget med litt dans efter møtet. Og hvorfor skulde ikke de arbeidsløse tåle like meget en jass om de som har arbeide, for det er da en billig fornøielse.

K.V. Rehn, Skrubbhøvelen 10.12.1926

Iran: interessant kilde

Iran er brennaktuelt. Jeg har ikke tenkt på Iran som en veldig utpreget oljestat. Saudi, golfstatene inkl Kuwait, Irak, ja, men Iran? Ja, de er nummer åtte i verden på petroleumsutvinning med over dobbelt så mange fat per dag som Norge. (Men med 6,5 ganger så mange innbyggere å eventuelt fordele inntektene på).

Jeg hadde også tidligere i forbifarten sett oppslag i Norge på 1950-tallet der aviser var veldig negative til statsministeren som ble styrtet den gangen, Mohammed Mossadegh / Mossadeq. Her er et eksempel på omtale fra Nationen 7.5.1951.

Det er ganske talende hvor stor tillit avisa hadde til britene og deres «drastiske forholdsregler», og tilsvarende liten tillit til «fanatikeren».

Hva som er det beste for det iranske folk, skulle man hatt i første rekke da, og jeg håper (naiv much?) det blir utfallet i dag, verken diktatur eller, hvis det faller, totalt kaos.

TIL: 30 000 innbyggere i Lommedalen

I 1961 var det store planer om å legge Bergensbanen gjennom Lommedalen i Bærum.

Noen anslag for hvordan Lommedalen skulle utvikles, regnet med 30 000 innbyggere i området. Det var nesten dobbelt så mange som Asker kommune hadde i 1960.

Asker og Bærums Budstikke 26.8.1964

Tallet er ganske ekstremt i lys av at dalen i dag har kanske 5 000 innbyggere. Samferdselen er kraftig underdimensjonert selv for dette, med én bilvei inn og ut. Noe tog skal Lommedalen garantert ikke ha.

En av tidenes verste tapsrekker

Vi skal til Litauen og toppligaen deres i fotball i 2007, hvor ikke alle lagene levde opp til betegnelsen «topp».

Med 10 lag ble det spilt kvadruppel serie, 36 kamper. Det var litt for mange kamper for Interas.

Etter å ha vunnet 21. serierunde og tapt 2–3 i 22. serierunde, tapte Interas de 15 siste — uten å score et eneste mål.

Laget tapte 0–10 mot Ekranas, men bare 0–6 mot samme lag i siste serierunde. Det skal ha hatt sin bestemte grunn.

Her er det vanskelig å finne helt uomtvistelige kilder, vil jeg legge til. Det som er sikkert, er at alle målene kom i første omgang. Interas var svært hanglende med tanke på spillere. «Legend has it», skriver Sportas.lt i en engelsk oversettelse, at Interas trålet nattklubber og barer kvelden før for å stable sammen et lag. Samme side hevder at Interas bare klarte å starte matchen med ni spillere. Kampen tok så slutt tidlig i andre omgang da keeper Audrius Dilys (to landskamper i 1998) erklærte seg skadd. Sportas.lt skriver at skaden var av typen «rutinert», altså at han rett og slett la seg for å få slutt på kampen. Med det hadde ikke Interas nok spillere til at kampen kunne fortsette. Derav null mål i andre omgang.

Ifølge Besoccer brukte Interas 56 forskjellige spillere i 2007-sesongen. 9 av dem var bare til stede i én kamp. Var dét de sagnomsuste bargjestene? Riktignok mangler nettstedet statistikk fra en tredjedel av kampene. Men så mye kaos gjør at historien om rekruttering på bar får litt troverdighet.

Interas tok 8 poeng i 2007-sesongen, så det var mer enn ingenting, men målforskjellen på 16–154 var ikke helt forbilledlig. Ikke overraskende ble det kroken på døra for Interas etter dette. Nedleggelse.

Men opptil flere spillere kom seinere på landslaget. Helt uten talent var de dermed ikke.

I Lyngdal stoler man på folk

På 1970-tallet verserte noe som het Hebaco-saken. Hebaco ble sett på som en blanding av postordre og pyramidespill. Hebaco tilbød junk-varer i beste postordreånd, men rekrutterte selgere som skulle selge dette videre. Selgerne skulle bli del Trader International i Sveits, som stadig ville tilby nye varer for distribusjon. «Da ville vareartiklene strømme på, og jeg ville bli nødt til å ha en rekke underagenter». Derav pyramidespillet.

Selv om saken er spennende, skal vi ikke gå inn i den her. Vi skal til Lyngdal.

En av de som var rekruttert som selgere, angret nemlig på kontrakten han vitterlig hadde underskrevet. Forklaringen i retten i 1974 er et høydepunkt i rettshistorien:

Jeg skrev under både kontrakten og vekselen uten at jeg i dag kan minnes om alt ble tydelig gjennomlest. Til det var jeg kanskje for oppskjørtet. Men vi er så vant med å stole på folk i Lyngdal at der leser vi aldri gjennom kontrakter i det hele tatt. Meen når en har med fremmede å gjøre, må en tydeligvis gjøre annerledes.

Andre ankepunkter var at selgeren var pågående («svært hissig»), snakket overdrevent godt om varene, satte en tight tidsfrist for å underskrive samt forstyrret lyngdalsmannen under lesing av kontrakten.

Han hadde satt opp en kalkyl på et brevark, men heller ikke dette brydde jeg meg om å studere.

Advokaten til Hebaco var også styremedlem i selskapet. Han repliserte om dette med tillit at

kunne ikke lyngdølen klare å lese seg gjennom et kontraktflak på ett ark i løpet av en time, ja, da må det ha vært smått bevendt med leseferdigheten hos en mann som da var 29 år. Om han ble forstyrret, kunne han ganske enkelt bedt den annen part tie stille.

(alle sitat fra Fædrelandsvennen 27.6.1974)