Forslag til ny Stabæk-trener

Stabæk ser seg om etter ny fotballtrener. Her kommer en generøs ansamling med forslag.

Egil Olsen. Store meritter, har bodd i Bærum.

Tord Grip. Bare 87 år, har en siste storbragd i seg.

Zinedine Zidane. Ledig som trener i fire år nå.

En av de åtte trenerne Lillestrøm hadde i 2024. Håper én sier ja så vi slipper å gå videre på lista og spørre en av de sju justisministrene til FrP.

Teitur Tordarson. Islendinger har mye tæl.

Lise Klaveness. Mest så vi kan få en ny fotballpresident som er mot v.a.r.

Olav Traaen. Også han er fra Bærum, og ser mange fotballkamper.

Bente Riise med Bjørn Helge og John Arne som assistenter

Ola By Rise med de tre forannevnte som assistenter

Livet er en brun banan

Da jeg var 8 år og så på Heia Norge, litt tvilsomt beskrevet som «Barnas Norge Rundt med innslag fra forskjellige deler av landet», syntes jeg det var veldig tøft med ungdommer som lagde musikkvideo.

Jeg har et klart minne av at jeg så Abusers på NRK, og det gjelder flere ettersom sjokkrocker-videoen har funnet veien til Youtube. Her er musikkvideoen som en del av et NRK2-segment presentert av Snah og resten av Motorpsycho i en bowlinghall. (Titulert som ABUSERS (amatørvideo) I’m a skum. Ingen i NRK skulle ha sådd den minste mistanke om at de hadde vært med på å lage videoen.)

Ellers var musikkvideo en premie for de som ble plukka ut som fylkesvinnere i Heia Norges konkurranse Under 17. Herfra hadde jeg et vagt minne av flere sanger, og hver gang jeg har et vagt minne, prøver jeg å gjøre det uvagt. En av titlene jeg ville utforske var «Livet er en brun banan».

Et søk ga ingen resultater hos NRK, men ett hos Vårt Land, hvor en i redaksjonen Trygve Jordheim sto fram som en av musikerne. Også han trakk fram musikkvideoen til sangen:

«Da musikkvideoen skulle lages, fikk vi en vill idé: Vidar Theisen skulle komme ned trappa i morgenkåpe, gå inn på kjøkkenet og åpne kjøleskapet. Der, mellom melk og pålegg, skulle vi stå og spille. Når musikken hadde fadet ut, skulle Theisen – med en banan i hånda – runde av med et fårete smil: «Ja, livet er en brun banan».

Jordheims tidfesting til 1994 hjalp veldig. Ganske riktig, her finner man videoen.

Hvordan man fikk Theisen med på det, er uklart, og noen ville også kalle det uklart at en gjeng ungdommer forholdt seg til en TV-værmelder på denne måten. Men som NRKs «hovedværmelder» var Theisen en person bortimot alle nordmenn hadde et forhold til. Oppsynet og hans usedvanlige toneleie bidro til det, og han ble en kultfigur. Ifølge Vårt Land valgte han å begynne på TV av en litt annen grunn, nemlig «fordi han håpet at noen da ville spørre ham om hva han trodde på», altså kristendommen. Han var «opptatt av misjonen». Han syntes ikke det ble nok snakk om Jesus når han møtte folk. Det gjør jo ikke hans kultfigur mindre.

Så da fant jeg altså videoen. Sett i ettertid hadde jeg et klart falskt minne om sangen «Livet er en brun banan». Jeg husket litt av teksten, men trodde musikken var mer grunge-aktig. Det var andre band i Under 17 som spilte slik, men «Livet er en brun banan» var mer danseband-aktig. Tøft var ikke akkurat riktig ord, som bandnavn var dessuten Bluebærry Jam så som så. Bandet hadde opphav i kristent miljø i Rykkinn-området og spilte lokale konserter, inkludert en oppvarming for Vazelina Bilopphøggers i Rykkinnhallen i 1996.

Livet er en brun banan

Og hvis du gidder å ta skallet av

Kan innholdet være OK

Kan innholdet være OK

Mer fra NRK-arkivet til slutt; her kan du se programsegmentet «Min livrett: Vidar Theisen«. For det har du vel alltid lurt på hva var.

Pressedekning med verdi på under null

Hvor vanskelig kan det være for ei avis i Oslo å dekke ting som skjer i Oslo? Det er det ufrivillige forskningsprosjektet som Dagbladet kontinuerlig holder gående.

Det er ikke nytt. I 2022 valgte Dagbladet å ikke sende noen på fotballandskamp i Oslo, eller i hvert fall ikke skrive noe om den på nett.

Som en kontrast har Dagbladet tre – 3 – journalister med byline på saken «Reaksjonene hagler» 12. juni 2025, om Bislett Games samme dag. Versjonen jeg tar for meg er sist oppdatert klokka 22:37, etter stevnet var ferdig.

Det begynner bra ved at trioen klarer å skille mellom verdensrekorder (vanlige OL-øvelser) og bestenoteringer i verden (uvanlige øvelser). Men noen fakta om løpet utenom tida, har ikke trioen klart å skaffe seg. Kanskje kunne det vært interessant å nevne at Warholm ikke leda løpet, hvordan det utvikla seg. De gjengir i stedet 27 ord Warholm sa til NRK, samt fire X-meldinger fra diverse.

Nummer tre er altså «Han er verdens beste, melder World Athletics.» Ja, det har jo Dagbladet allerede sagt: bestenotering i verden. Dette er ingen mening, det er et faktum, som Dagbladet gjentar.

Jeg gir totalt blaffen i hva «den amerikanske fotballspilleren Robert Griffin» sier om løpet. For meg har ikke dette nyhetsverdi.

«Kastet drakta». Warholm kastet den ikke, han tok den av seg, deretter på seg igjen, like hel. (Jeg trodde først han reiv den i stykker.)

«Les alt om Bislett Games under». Vel, de har ikke engang klart å nevne alle de norske utøverne i Diamond League-øvelsene, herunder Sondre Guttormsen i stav og Sigrid Borge i spyd.

Og i hvert fall ikke et ord om hva som ble prestert av utlendingene.

«Flavie Renouard fra Frankrike hadde store smerter etter finalen på 3000 meter hinder for kvinner. Det er foreløpig uvisst hva som skjedde med den franske kvinnen, men hun fullførte ikke øvelsen». Allerede før løpet var ferdig, var det visshet om hva som skjedde, hun falt på et hinder. Det skjedde rett foran tribunen for TV-intervjuere – hvor Dagbladet hadde en person gjennom hele eller deler av stevnet. Tips: neste gang noen ligger nede etter et hinderløp, kan du regne med at det skyldtes et fall.

At det ble bislettgames-rekord (stevnerekord) i samme øvelse, var uansett mindre viktig å nevne enn en skade som «journalistene» ikke visste hva kom av.

«En rekke kjendiser og idrettsprofiler fant veien til Bislett Stadion.» Patetisk. Men når de først er inne på det, kunne det jo hatt en promille av en interesse å nevne Jarl Magnus Riiber, som delte ut en av førstepremiene (noe også Klæbo, som Dagbladet har bilde av, gjorde), men — og dette har jeg aldri opplevd på en friidrettsbane — Riiber fikk også selv en blomst og hyllest for karrieren som han nylig avslutta. (Litt malapropos.)

Så avsluttes «artikkelen» med litt om Henriette Jæger. Det kan hende noen lurer på om 49,62 er en bra norsk rekord eller moderate saker. Har det den ringeste interesse hvem hun slo med denne tida, og hvem hun slo i samløp?

Ikke ifølge Dagbladet. Én ting er at informasjonsverdien er under null, fordi de glemmer sentrale aspekter og scorer svært lavt på saklighet, innsikt, presisjon og nyhetsverdi på det lille de skriver. Et verre og større problem er uviljen mot å befinne seg der det skjer. Da river man alt som heter grunnsteiner for journalistikk. En slik publikasjon kan umulig overleve lenge.

Ny bok om musikk i Bærum

Musikkhistoriker Morten Haave har en ny innfallsvinkel til sin (altså min) nyeste bok. Det dreier seg denne gangen om lokalhistorie, og et forsøk på å dokumentere alle musikalske personligheter fra Jar i Bærum. Boka Musikklivet på Jar i Bærum er nå ute.

Den er på 90 sider og vil i første omgang fås på Bærum bibliotek, eller ved forespørsel til undertegnede.

Men hvorfor skrive eller lese om dette?

Jar er et område i Østre Bærum. Visste du at folk fra Jar har spilt eller spiller i alle Norges større symfoniorkestre? Sunget i Operaen? Stiftet Operaen?

Har fått Spellemannsprisen i klassen jazz? I klassen country? Nominert i klassen pop, i klassen metal? Vunnet priser i utlandet?

Har undervist skoleelever, studenter ved Musikkhøgskolen, stiftet et eget akademi?

Har deltatt i Melodi Grand Prix Junior? I Melodi Grand Prix og i Eurovision Song Contest (null poeng!)?

Bygd pianoer? Gitt ut plater? Ledet festivaler? Kommentert Nyttårskonserten?

Rett og slett har kost seg med musikk, møtt motgang, og viet livet sitt til musikk?

Musikklivet på Jar i Bærum forteller om alt dette og mer til.

Skandale på Goldie

«Norgesvenn» kan vi kalle reggae-artisten Eek-a-Mouse når han bare 1 ½ år etter konserten på Ingensteds kom tilbake og spilte på Goldie 5. juni. Men om det blir noe nytt besøk er tvilsomt, for dette endte som en tragedie for artisten og skandale for arrangøren.

Eek-a-Mouse var i slett forfatning. Vokalen var sped og kraftløs, blikket dødt og beina ustø.  Jeg vet ikke om det var rus, sykdom (forbigående) eller alderdom. Mellom låtene lallet han noe, stort sett uforståelig, men av det jeg hørte var «I don’t know how much I have left» og «I can’t pay the fucking rent». Enten gjennomføres altså turneen i desperasjon, ellers var det spøk fra hans side, noe tilstanden hans imidlertid ikke tyder på noe.

Sist norgeskonsert forlot han scenen for en pause én gang – midt i settet – denne gangen skjedde det allerede etter fire låter. Da han kom tilbake, ramla han bakover i trommesettet. Og verst av alt, dette står det folk og filmer med sine idiotiske telefoner.

Kontakten med publikum var ikke bra. Mer enn vanlig ble mikrofonen sendt ut til publikum, men jeg kom ikke for å høre på tilskuernes elendige etterligninger av artisten, ei heller kom jeg for å se på dem, når det blir stage invasion allerede rundt tredje låt. Verst av alt var når artisten tok sin andre pause, ved inngangen til «Sensee Party», og mikrofonen ble gitt «permanent» til en publikummer som sto og radbrekte sangen hele tida mens artisten var backstage. Dette er likevel triks for å få publikum med seg, og fungerte overfor flere av dem, men jeg mener man måtte være imbesil eller aldri ha vært på konsert før for å glede seg over dette, når «moroa» er glasur over en så vidt sørgelig personlig tilstand. Folk tror dette er the shiznit og står og smiler og filmer en mann som når et bunnpunkt i karrieren.

Låtene ble rett og slett slakta, Eek-a-Mouse glemte og gjentok tekstbrokker, på «Peeni Walli» begynte han for eksempel med refrenget og tok andreverset to ganger på rad. Og hvorfor han tok opp mobilen så ofte, har jeg ingen ide om.

Konserten sist gang med Aofawy Orchestra som backingband hadde egentlig alt. Lunt og rundt lydbilde, blåsere og perk som bonus, god lydmiks, feststemning, god kommunikasjon med publikum, humør og energi. Selv bildene fra den gangen bekrefter dette.

Backingbandet 5. juni – og Goldie, når dere skriver «med supportband» betyr det oppvarming, noe det ikke var – besto av «the Infamous Messengers», medlemmer fra diverse band. Jeg ville ikke valgt den atmosfæriske effektpedalklangen som bandet gikk for, til akkurat denne musikken, jeg ville gått for noe varmere, faktisk også i form av farger på scenen. Det blir dog subjektivt; mer objektivt mener jeg at lydmiksen satte bassen for høyt og tangentene for lavt. Men bandet gjorde det de hadde fått beskjed om, gjennomførte låtene. Så ble det sekundært at musikken er tight når artisten er i oppløsning.

Jeg har fått vite at bandet ikke møtte «the rudeboy Jamaican» før 5 minutter før konsertstart. Også dette en kontrast til forrige norgesbesøk, hvor han åpenbart hadde snakket noe med backingbandet, visste litt om dem og dro det inn i kommunikasjonen osv.

Situasjonen er altså at artisten trenger pengene, men av visse omstendigheter ender opp med å fornedre seg for å få dem. Bør man da dra for å se? Dette er egentlig et interessant dilemma, som det er laget flere filmer om (The Wrestler). Men hva med arrangørene oppi dette – spillestedet Goldie og et bookingselskap. Har ikke de noe ansvar for at artisten de viser er frisk? Opptredenen burde føre til en beklagelse fra arrangøren – det var uverdig.

17-årig veteran

Norge spilte landskamp i forigårs og i dag. Det gjør selvsagt også andre land. Deriblant Liberia, og jeg kom over denne fotballspilleren som jeg synes har hatt en interessant karriere så langt. 17 år og allerede 14 landskamper! William Gibson.

Mål har han også scora, mot Ekvatorial-Guinea og Togo.

At fødselsdatoen stemmer, er kanskje ikke helt bombesikkert, mer i retning sprettertsikkert, men på den andre siden er det dét vi har å forholde oss til. Liberia har også en ung befolkning.

Jentene fikk 15 ganger så lite

Jeg så at det nettopp har kommet ei bok om kvinner i fotball i Norge, Knotta først.

I 1991 ble unge fotballspillere i Namsos premiert. Tre jenter og en gutt. Jentene fikk 200 kroner og gutten 3000.

Det trenger ikke være galt i seg selv, men det går helt klart fram at jentene er eldst. De har vært på kretslaget og dermed strengt tatt oppnådd mer så langt i «karrieren». Om de lokale bedriftene absolutt ville gi gutten mer, kunne de kanskje i hvert fall nøyd seg med 5-gangeren i stedet for 15-gangeren — for å si det på den måten. (Lønnsomhetsargumentet som man kan bruke i Eliteserien versus Toppserien, noe jeg til en viss grad er enig i, var ikke aktuelt her fordi de alle var ungdomsspillere og ikke hadde spilt inn noe penger til klubben.)

I ettertid vet vi også at en av mottakerne av 200 kroner, Line Anzjøn, nesten kom på A-landslaget.

Dette har egentlig ingenting med gutten å gjøre og er ikke imot ham på noen som helst måte, jeg har derfor tatt bort navnet fra bildet.

Snarere illustrerer hvordan de som da var voksne vurderte statusen til kvinnefotball i 1991.

Kilde: Namdal Arbeiderblad 21.11.1991

Utforsk 90-tallet

90-tallstrender begynte å komme tilbake rundt 2016. Og holder fortsatt stand på det tiende året. (Samtidig som hockeyen fra midten av 2000-tallet også har kommet tilbake.)

Og nettopp derfor bør du lese min nyeste bok Fragmenter av 90-tallet!

Det står ikke noe om klær i den, men du finner i hvert fall noe om sko i Innfall fra 90-tallet. Buffalo-skoene!

Noe om mote er det også i Forsøk på utkast til skisse av 90-tallet. Nærmere bestemt grunge-moten, som mange mente mye rart om.