Haaves historier

Harald Mjelva til minne

Harald Christian Mjelva 8.2.1956 — 28.9.2023.

Jeg fant nylig ut at Harald Mjelva har gått bort. Det kommer ei tid for oss alle, men jeg føler ikke at Haralds tid egentlig burde vært omme, med sine 67 år.

Dedikasjon er det ordet man først og fremst kan forbinde med Harald. Dedikasjon og det å stille opp i all slags vær. Han brukte mye av livet på å være en idrettsleder i Bærum, som skapte gode minner, vennskap og kjennskap, kort sagt et miljø i en stor og uoversiktlig innflytterkommune.

Harald ble særlig en kjent skikkelse i Fossum IF. Med bosted på Østerås var Fossum lokalklubben å begynne å spille fotball i. Harald ble trener for gutter 85. Flere holdt på ganske lenge, blant annet sønnen Andreas. Allerede i 2003 fikk Harald klubbens hedersmerke «for sin utrettelige innsats».

Første gang jeg kom i kontakt med de Fossum-gutta var på idrettslinja på Nadderud videregående i 2002. Der var de relativt karismatiske typer, og dro etter hvert med seg mange av fotballspillerne over i Fossum.

Fossum IF hadde nemlig satset på A-laget, men samtidig som de ble Bærums tredje beste lag holdt ikke det til mer enn bunnen i 2. divisjon. Midt på 2000-tallet ga de opp toppsatsing og fylte på med egne spillere og deres kontakter. Til og med jeg kom inn der i 2007. Da rykket klubben ned. Jeg mener at det var faren til Jørgen Hammer som var oppmann i 2007, men Harald hadde vært oppmann før, og tok i hvert fall over igjen i 2008. Siden laget hadde forskjellige spillende trenere, styrte Harald alt fra benken, og han var vel den som skaffet disse trenerne også. Kampene gikk alltid klokka 2015 på tirsdager. Om ikke Harald var den første som kom og den siste som gikk hver gang, tror jeg ikke det var langt unna. Jeg husker det var noen tilskuere som gikk tidlig i kampen for å se på Champions League. «Det forstår jeg!», sa Harald, men han prioriterte ikke noe Champions League nei.

Ikke nok med det. Det fantes også noe som het Fossum 2 i 7. divisjon. Disse spillerne trente vel ikke så mye, men var bygd opp på samme måte som A-laget, jevnaldrende Fossum-folk og deres kontakter. Jeg hjalp til i én kamp for dette Fossum 2, og også da var det Harald som samlet spillere i bilen til kampen.

Men Harald stoppet ikke med å involvere seg i ett av barnas bravader på idrettsbanen. Han hadde en datter hvor det falt seg slik at hun ble med i Vivil. Da brukte han akkurat like mye krefter på det, som på fotballaget. Han stilte opp som trener og styremedlem i Vivil og stevneleder for Vivil-lekene. Dette sistnevnte hentet jeg fra en jubileumsomtale i Budstikka i 2016.

Samme sted framgår det at han hadde sivilingeniør-graden og jobbet som virksomhetsleder for IT i Bærum kommune. Da han studerte realfag i Trondheim var han med i Natur og Ungdom. Han snakket så vidt om det (og et avissøk bekrefter det), men det var ikke slik at det strømmet på med hele livshistorien hans og meninger om alt fra A til Å. Han var litt reservert slik sett, men fremhevet ikke seg selv, og var flink til å behandle alle som var innom Fossum på en god måte.

90-tallets grafikk burde bli samlet

Og jeg snakker ikke om kunsten til grafikerne. Jeg snakker om dataspill, musikkvideoer, TV-program og til og med bokomslag med den grelleste CGI-en man kan tenke seg. Gjerne forbundet med stikkord som information superhighway og virtual reality. Tilbakevendende visuelle troper inkluderer figurer i metamorfose og figurer som flyr gjennom landskaper.

Lag en 500 siders bok med samling av gode eksempler fra Europa, så kjøper jeg den. Lag en toer med 500 sider til, så kjøper jeg den også.

Her kommer et eksempel på det jeg er ute etter, i form av boka Du kan lage hjemmesider. Jeg tror boblene skulle representere bobler av informasjon som føk rundt i de globale nettverkene. Det er fint å gi folk øvelse i slike ferdigheter, men det finnes også noen som burde ha mistet tiltro til egne ferdigheter.

På 2000-tallet ble den digitale fotokvaliteten god nok til å begynne med kollasjer av faktiske bilder. Da mistet det litt av sjarmen. Det var bedre på 90-tallet da folk brukte fantasien til å skape bilder fra grunnen — som det ovenfor.

De som hatet tidenes beste norske album

«Tidenes norske rockealbum» blir det sagt om Apocalypse Dudes. Blant annet av «samlede norske kritikere» i 2003. Men det var det til tider vanskelig å tenke seg hvis man så på mottakelsen av det i 1998.

Rett skal være rett, albumet fikk terningkast 6 av Håkan Moslet i Dagbladet – mannen som seinere skreiv bandbiografien. Og sekser i Drammens Tidende.

VG ga derimot terningkast 3. Stein Østbø var på ballen her som ellers. Han hadde flere positive ting å si, for så vidt, men Apocalypse Dudes var «langt fra megakul, øspøs rock ‘n’ roll, dette. Iallfall mer turbo enn neger». Blant annet var «låtene for ensidige i sitt turbotempo og vokalisten litt for veik i stemmen».

«En noe uspennende Ramones-etterlikning», skreiv Olav Årskog i en annen av de større avisene, Bergens Tidende, «ikke stort sett mer spennende enn en hvilken som helst skramlerockgruppe. Apocalypse Dudes bød riktignok ikke bare tre grep, for «nå går det mer i retning av å smøre på med enkelte heavy-fakter. Ikke noe lurt trekk i det hele tatt — harryfaktoren har økt, dessverre».

Anmelderen i Nordlandsposten ga terningkast 2 og ville heller høre på gamle turboskiver. For dette var «glamrock med engelske tekster som Luxus Leverpostei kunne fått til om de kunne språket». At bandet hadde mange fans utenlands, betød kun at fansen lot seg dupere av liveshowet, hevdet han.

Tommy Rønningen i Glåmdalen mente i den forbindelse at «uten det visuelle aspektet, synker Turbonegro som en stein». Musikken var «ikke så veldig spennende, egentlig». Rønningen tok kanskje ikke alle referansene, da han for eksempel karakteriserte Hank von Helvete som en «skjeggprydet vokalist med tung damesminke».

Terningkast 1 ble det i Romsdals Budstikke. Han mente at bandet var oppkonstruert og oppstyltet. Det tomme innholdet kunne bare gå hjem hos «Beavis’er og Butthead’er på alle gutterom verden over». «At noen lar seg provosere/imponere av dette tullet er utenfor enhver fatteevne».

Tilbake til de positive

Rett skal være rett. Det ble også ganske mange firere. Nordlands Framtid, Bergensavisen, Tønsbergs Blad (riktignok med ord som «fryktelig banalt», «et tilbakeskritt fra 1996s fantastiske Ass Cobra»), Nordlys, Hamar Arbeiderblad, Romerikes Blad og av to forskjellige anmeldere i Tidens Krav. Det ble også femmere i Natt og Dag, Aftenposten, Trønder-Avisa, Rogalands Avis, Haugesunds Avis og god kritikk (uten terningkast) i Dagsavisen, Fædrelandsvennen og fra Simen Ekern i Universitas. Kjell Henning Thon i Aftenposten kunne mye om punk, men bommet etter min mening på karakteristikken «The Kids for vår tid». Svein Erik Løberg i Hamar Arbeiderblad bestemte seg for å grunnlegge den norske grein av PMRC: «Språket på plata er ikke beregnet på de minste, og foreldre bør reagere hvis unger under 10 år kommer hjem med denne plata».

Pussig urban myte

Noen kan avkrefte dette.

Jeg har også hørt det samme som en fun fact som funfactfolk kommer med. Historien kommer selvfølgelig av at ananas heter noe annet på andre språk vi kan, engelsk og spansk, og dermed kunne Bama være de som fant på navnet i Norge.

Ananas heter nok ananas av en annen grunn. Ananas er det latinske slektsnavnet på frukten, navnsatt av Philip Miller (1691–1771).

NAOB mener at både ananas og banan kom til norsk via portugisisk, hvilket i klartekst vil si Brasil. Ananas er fra guaraní, står det, og banan fra «et vestafrikansk språk». Guaraní er som kjent offisielt språk i Paraguay, men mange på internett vil presisere dette til språket tupi. Og da gammel-tupi, et utdødd språk som har blitt forsøkt rekonstruert slik det var. Wiktionary skriver at både guaraní og tupi hadde ord som kunne tas i bruk på portugisisk. De er uansett i samme språkfamilie, Guaraní-tupi.

Det er artig og pussig at noe så basic som navnet på denne frukten blir til en liten myte.

«Dersom han kom seg innerst i låven»

Som et apropos til Britney Spears’ selvbiografi kommer her et lite klipp om typen. Her er litt om CV, litt om det innerste i låven og hakk i sengestolpen. Les gjerne denne etter at du har lest en omtale av Spears-boka, eller har lest selve Spears-boka for den del.

Ikke lag quizzene sånn

Tradisjonen fra Oppland Arbeiderblad, med å vise quiz-svaret i et bilde til spørsmålet, fortsetter. Denne gang i lørdags-Dagbladet.

Søket for å finne bildet, viser at trofaste lesere av Dagbladet vil oppleve en viss deja vu med spørsmålene. Brusebad-spørsmålet har stått 3.9.21, og et identisk sett med fem spørsmål sto 10.11.22, 16.2.23 og altså 21.10.23.

Forrige lørdag var jeg på en lagquiz med spørsmålet «Hvilke fire europeere var kjent for sine utforskninger og oppdagelser på 1500-tallet?» Hvilke fire. Amerigo Vespucci ble underkjent. Han var riktignok ikke aktiv til langt inn i århundret og døde i 1512, men Columbus, som sto i fasiten, gjorde heller ikke mesteparten av Columbus-greiene sine på 1500-tallet og døde i 1506. Glem også «utforskerne» som dro innover på forskjellige kontinenter, som Cortes og Pizarro. Nei, det var kun fire personer som dreiv med dette, sukk.

Vant en pubquiz på onsdag, og i premie fikk laget en quizbok. (Burde ikke den ha blitt gitt til de som kom sist, så de kan øve?). En på laget slo opp på en tilfeldig side og der sto spørsmålet: «Hva, hvor eller hvem er Ai Weiwei?»

Burde heller vært som på 60-tallet (1997)

90-tallet var ikke bra for barn og ungdom, med «den negative utviklingen som undergraver vårt samfunn». Grove programmer og tungrock var ille, men norske barnefilmer var ikke bedre. Det var overraskende hva som kunne bli adaptert fra bok til film. «Var det enda gode, oppbyggende bøker. Så langt ifra. Bøker med tittel som: Søndags engler, 10 kniver i hjertet, Markus og Diana og Jakten på nyresteinen, hvor en gutt kryper inn i bestefars kropp og leter etter nyresteinene. Dette er altså direkte perverst og motbydelig. Og disse ble forfilmet».

Skribenten håpet «at fremtiden vil bli bedre angående nedbrytende tendenser, siden det ble skiftet på landets ledelse!» Les: at KrF fikk statsministeren høsten 1997. Nei, det ble nok ikke bedre, men skribentens kilde til glede eksisterer fortsatt.

Det var nemlig boka Trivelige ungdomstider på Sørlandet i 60-årene. Denne burde alle lese, og samfunnet burde være som det var da.

Fin soppsky!

Fra tid til annen skjer det hendelser som er så store at avisforsidene ryddes. Er hendelsen negativ, går forsida gjerne i svart. 23. februar 1999 hadde avisa Dagligvarehandelen ei slik forside med bilde av en enorm sprengning og dyster framtid. Var det dette som ville prege ÅR 2000?

Dagligvarehandelen var ei avis som henvendte seg til butikkdrivere med nyheter og trender i bransjen. (Faktisk den «kjekkeste ukeavis» i hele bransjen, ser jeg nå.) For så vidt var Y2K-problematikken en trend som mange fryktet, noen mer enn andre, for å si det mildt.

«I verste fall kutter strømmen og alt blir svart. Sykdommer og matforgiftning vil florere og brutto nasjonal produktet kommer til å synke dramatisk», het det i ingressen. Dagligvarehandelen levde tydeligvis etter den regel at har man en god og en dårlig nyhet, tar man den dårlige først. Og den lød slik:

«Det verste scenariet ved overgangen til år 2000 er at strømmen går. Forsvinner den stopper samfunnet med et brak. Kjøleanlegg svikter, all kommunikasjon legges øde, branner vil oppstå og hordene vil plyndre butikkene for varer og verdier. Om strømmen holder, men telekommunikasjonene svikter er vi også ille ute». Dette krevde dagligvarehandelens kjekkeste ukeavis at butikkeierne skulle forholde seg til. «Mange må regne med tomme varelagre og slunkne butikkhyller om det slår til. Den tredje store frykten er at vanntilførslene stopper opp. […] I beste fall kan vi bare kaste varer for millarder av kroner. I verste fall risikere man alvorlige utbrudd av epidemier».

Dagligvarehandelen trakk fram at det ikke var alle «eksperter» som faktisk trodde på alt dette, faktisk bare et mindretall. Skribenten hadde vært på konferanse i Amsterdam og hørt mange taler om problematikken. «Den største utfordringen er imidlertid at media blåser det hele helt ut av proporsjoner», sa briten Robert Guiner. Hvordan var det med soppskyen til Dagligvarehandelen i så måte, hmmm?

En emballasjeindustriekspert mente «at en tredjedel av alle emballasjebedrifter vil få store problemer». Andre så for seg hamstring før jul 1999: «Hvilke nye eller andre typer varer etterspørres? Vann i fem liters dunker? Hermetikk? Gass?»

Dagligvarehandelen håpte derfor på «en udramatisk utvikling med visse volumproblemer før nynttårsaften, etterspørselssvikt og tekniske problemer etter. I beste fall vil brutto nasjonalproduktet (jeg gjentar, i beste fall) falle ned 0,5 prosent, mener mange».

Ingenting skjedde.

* Kjedelig kommentar til slutt: Dagligvarehandelen var på ingen måte alene om advarsler. (Men jeg tror kanskje ikke så mange andre hadde soppsky.) Det kan også hende at noe hadde gått dårligere hvis ikke folk hadde visst om problemet og forberedt seg.

Egon Holstad hater Tande-P-albumet

Hjemme har jeg en liten utstilling (skrekkabinett?) med kitsch-CD-er. Her finnes Jan Werner, Einar Rose og Sissel Grana sammen med Tande-P – Mine favoritter. Fire album jeg ikke liker å høre på, men heller ikke ville vært foruten i norsk kultur.

Det ville Egon Holstad. Via en tilfeldighet fant jeg en kommentar som den kjente raljøren leverte i 2000 (vel, kanskje ikke så tilfeldig, for jeg lette etter informasjon om samleskiva Reklameklassikere). Kommentaren handlet om at platebransjen undergravde seg selv med overdreven satsing på samlealbum, noe som også gikk som en diskusjon gjennom 90-tallet. Og det verste av dem alle var:

Holstad ga seg ikke. I 2005 harselerte han med et lovforslag mot å brenne CD-er man eide på lovlig vis.

Noe som fikk fornyet aktualitet bare måneder seinere, da EMI kom med den «hinsides stupide» samleren Halvliter Rock og Holstad igjen skreiv morsomt om low brow-skivene.

I 2012 feiret Holstad samleskivas død, siden strømming og spillelister hadde tatt over. Det var selvfølgelig anledning til å danse på samleskivegravene.

Men Holstad hadde også en annen side. Etter skifte av arbeidsgiver til I Tromsø ga han terningkast 5 til ei samleskive med garasjerock utgitt av Robert Dyrnes. Så samleskiver kunne være bra, men for å vise hvor bra de var, var det viktig å vise hvor dårlig samleskivene hadde vært. Da

Jeg ser ofte denne typen utgivelser på loppemarked, hvor de ofte forblir usolgte. Som sagt eier jeg den nevnte Tande-P-skiva og bruker den som kunst/pynt mer enn som musikk. Alt det Tande-P har vært involvert i er kulturelt gull for meg.

Nytt Josimar

Da er det nye Josimar ute, og jeg måtte jo prøve å få skrevet noe i det. Det ble en tekst om norske fotballspillere i Hellas og hva de kunne oppleve der. Litt om prestasjoner på banen, prestasjoner gjemt i brune konvolutter og hvordan det var for de som spilte på landet.
Redaksjonen har markert det som nostalgi fra «det glade 90-tallet», og jeg får vel innrømme at det passer.

For å få bilder, sporet jeg opp en frilanser som fotograferte i 1997, møtte ham i Oslo, fikk en konvolutt med flere hundre av negativer, så på dem i lupe og framkalte de jeg trodde var bra i en fotobutikk. Vanskelig å se ansiktsuttrykk og slikt med negativer, men det gikk bra, og resultatet er altså klart. josimar.no eller i bladkiosken!