I desember 1989 sto det annonse for Seiko Pilot Watch i Bergens Tidende. Prisen, som var et tilbud, var 3 198 kroner.
I april 1990 sto det annonse for PilotTM Watch i VG og Dagbladet. Prisen var 98 kroner.
VG 7.4.1990
Ikke minst sto ei lignende annonse i postordrekatalogen Blink-kjøp. Noen steder ble produktet kalt for Navigator Watch. (Dette kommer vi tilbake til nedenfor.)
I annonsen var det mange fine ord. Blant annet «maskulint og robust, akkurat som menn som ønsker ‘action'». Men det folk la mest merke til var prisen. Det mange ikke la like godt merke til, var formuleringen «trykte visere i silketrykk, som gjør det ekstra elegant».
Med andre ord var klokka ei digitalklokke med alt det andre til pynt.
Postordresalg av elendige varer var en sport som gikk ut på å skrive best mulig om produktet, men også på en vagest mulig måte innrømme dets svakheter. For hvis produktet faktisk framtrer med sitt sanne ansikt i annonsen, ligger et ansvar på forbrukeren som velger å kjøpe dette. Dette er et tidløst tema, selv om markedet nå er flyttet over til internett.
Firmaet som solgte Pilot Watch het GFX Satellitt. Samme firma fikk mange klager både på den og på sin Innendørs parabolic dish TV-antenne. Da uttalte firmaeieren: «De som føler seg lurt, må ha lurt seg selv. Vi har for eksempel aldri markedsført antennen som satellitt-antenne. De som har oppfattet det slik, kan ikke ha lest annonseteksten skikkelig» (VG 8.5.1990).
Når det gjaldt klokka burde kanskje prisen vært nok til å plassere ansvaret hos kunden. «Les det med liten skrift i kontrakten», lyder et munnhell. Her kunne man lest det med stor skrift. Alle bør faktisk skjønne at ei klokke til 98 kroner er veldig, veldig, veldig dårlig — lenge før de kjøper den.
Angrefristloven gjaldt heller ikke ved kjøp under 200 kroner, minnet en forbrukerkonsulent i Finnmark om (Nordlys 9.5.1990).
Men så rotet firmaet det til for seg. «5 års skriftlig garanti» og «rett til å få refundert hele beløpet». Dette kan man ikke påstå uten videre, og deretter skylde på at angrefristloven ikke gjelder. Spesielt ikke når hele taktikken til firmaet er å ta kundene på at de ikke har lest annonsen nøye nok. Men da går postordrefirmaet videre til taktikk B, som går ut på at kundene ikke orker å kreve pengene tilbake, eventuelt hjulpet av litt trenering av refusjonen, gjerne som følger av «overarbeid på lageret». (Overarbeidet skulle vel ikke komme av at så mange returnerer varen…?)
Det var også andre påstander i annonsen som ikke stemte, fortalte en urmaker. Materialet var meget slett slik at uret verken var «støtsikkert og vanntett». Annonsen snakket om svømming, men klokka ville neppe tåle et vannglass engang. «Som fagmann anslår Ruud verdien av klokka til toppen 10 kroner, og han mener batteriet antageligvis er verdt mer enn resten av klokka til sammen».
Hallingdølen 26.7.1990
At produktet var useriøst selv til postordreklokke å være, vises også av at Navigator Watch allerede var et eksisterende produkt solgt av «Ivar S. Løge, Norges postordrekonge». Løge dreiv postordreselskapet Select, og gikk til namsretten for å få GFX Satellitt til å bytte produktets navn. Løge la dessuten til at innkjøpsprisen fra Hong Kong ikke var 10 kroner som urmakeren tenkte seg, men 5 kroner. (VG 2.10.1990, Øvre Smaalenene 9.10.1990)
Razzia, fengsling og rettssak i Sverige er temaer vi ikke kan komme inn på i denne omgang. Heller ikke nye selskaper opprettet av de samme personene.
Napoleon er som kjent en ny kinofilm, og er av interesse på grunn av sin blanding av historisk innhold og kun engelsktalende skuespillere. Regissøren er Ridley Scott, og Napoleon spilles av «Commodus» sjøl, for ikke å si «Jokeren», Joaquin Phoenix.
For meg er det uunngåelig å sammenlikne med en annen Ridley Scott-film, Gladiatoren. De er historie-baserte filmer i en storslått setting med samme regissør.
For å ta Gladiatoren først kommer filmen noe inn på romersk krigføring, men den handler ikke om det. Filmen handler om makt og menneskesyn i samfunnet — hva slags samfunn det er som bruker dødsleker som underholdning, mekanismene i hvordan det er bygget opp og hvordan lederne både kan ha og miste makt gjennom dette spektakkelet. Litt kjærlighet og mer eller mindre aktiv kvinnerolle — litt mindre aktiv i Gladiatoren, etter min mening — er det også plass til.
Det sistnevnte bruker Napoleon ganske mye tid på. Den kommende keiseren har sett seg ut ei dame i Paris, som overbevises og/eller satser på å gå inn i dette ekteskapet. Det er ikke snakk om noen kjærlighet etter 2023-idealer, men en blanding av en slags tiltrekning på et plan, strategi og mangel på alternativer. Napoleon blir framstilt som litt rar på soverommet, litt stakkarslig rett og slett, men det blir relativt håpløst å bedømme en person fra 1700-tallet ut ifra dagens normer.
Filmen bruker sannsynligvis såpass mye tid på dette for å vise Napoleons psykologiske grunner for å ønske seg til topps, å danne grunnlaget for at han hadde noe å bevise. Det skal virke som at han hadde falt fullstendig gjennom etter konvensjonelle sosiale bedømmelseskriterier, og derfor ble fiksert på makt og erobring. I tråd med dette har det bestandig vært vanlig å framstille Napoleon som en liten mann, som fikk seg malt større og kraftigere enn han var, og så videre. Det er vel noen scener her hvor Napoleon trenger hjelp til å komme opp på hesten, som også hinter til dette.
Om det er sant, bakvaskelse eller en klisjé er ikke jeg den rette til å bedømme. Utover det har i hvert fall ikke filmen særlige spennende karakterer eller karakterutvikling å by på.
Men det er også én ting å forstå beveggrunnene til en enkeltperson. Hva med resten av nasjonen Frankrike?
En ting jeg savner i en film som tross alt begynner med den franske revolusjon — et gedigent opprør ut fra folkelig misnøye — er hvordan det var å leve i samfunn styrt av Napoleon. Jeg tenker i første rekke på selve Frankrike, men også de forskjellige landene som Frankrike feide over og hvor de satte opp marionettstater, som i Spania, Tyskland, Italia og Polen. Uten å slå opp på Wikipedia mens jeg skriver, er det napoleonske styret kjent for lovsystemet Code Napoleon, forsøk på å sekularisere samfunnet, og sist men ikke minst: Napoleon var den som innførte allmenn verneplikt, slik at den stående hæren vokste til 1 million menn, og hadde som biprodukt at nasjonalstaten ble innført som konsept. (Videre vokste nasjonalromantikken fram under og etter Napoleonskrigene.)
Da er vi tilbake på hæren igjen. Og det er jo en Ridley Scott-film, dette. Gladiatoren var preget både av større og mindre kampscener, som understreket viktigheten av å holde hodet kaldt og planlegge, selv under ekstremt press. Det pekte mot konseptet om rasjonell statsstyring.
Napoleon tar oss med til diverse slagmarker og nøkkelsteder. Navn, steder og årstall dukker opp som supertekst. Tanken bak superteksten synes å være å understreke: «nå kommer det noe du bør få med deg». Men steder og hendelser er springende, for å si det mildt. Plutselig er vi i Egypt, plutselig Austerlitz, før det hopper ganske fort fram til marsjen mot Moskva. Det går med ganske mange år i slengen. Jeg vil karakterisere det som helt umulig å følge sprangene for den som ikke har lest seg opp på historien på forhånd, i dette som tross alt var Napoleonskrigene, altås flere kriger med kort fred imellom. Etter tilbaketrekkingen fra Moskva kommuniserte jeg forresten til hun jeg så filmen med: «etter dette melder Sverige seg på». Det skjedde i 1813, og det med en tidligere Napoleon-marskalk, Bernadotte i ledelsen. Men slike «uvesentligheter» kunne ikke filmen ta seg tid til, så i stedet hopper vi fram nok en gang, nå til 1814 og det første eksilet.
Noe filmen derimot får fram bra, er ære og status. Spesielt talende er en scene der den britiske øverstkommanderende nekter en underordnet å plaffe Napoleon rett ned, selv om han har keiseren midt i siktet. Slikt gjorde man nemlig ikke med generaler — de skulle nedkjempes etter andre normer. Med teknikk og taktikk som i et slags rituale, et avansert sjakkspill — ikke gjennom tilfeldigheter som at Napoleon «tilfeldigvis» blottstilte seg i et skuddsikte. (Som også var grunnen til at Napoleon overhodet ikke tenkte over at han kunne blottstille seg.) Samme æreskodeks gjorde at Napoleon ble sendt i eksil i stedet for å kastes i ei grøft, ikke bare en, men to ganger. (Kontrastér dette med avsettelsen av Gaddafi.) Verre var det med vanlige menn, hvor det ble sett på som legitimt at hærførerne måkte tusener inn på slagmarka uten stort håp om å overleve. (Kvinnene fikk også gjennomgå i områdene som ble hærtatt.)
Konsekvensen av denne kodeksen ble at første verdenskrig ble ekstremt dødelig, siden man fra 1914 til 1918 moste på med millioner av menn etter samme mentalitet som i 1814 — men denne gangen med automatvåpen, landminer, etter hvert fly, stridsvogner og kjemisk krigføring. Napoleonskrigenes relevans for å forstå første verdenskrig er sterk og klar, ikke bare geostrategisk men altså også når det gjelder idealene for hvordan en krig skal utkjempes.
Et siste håp jeg hadde på forhånd, var at filmen ikke «egentlig handler om krigen i Ukraina», altså å presse noe dagsaktuelt inn i en klesdrakt fra fortida. Selv om det er vanskelig å unngå, ikke minst siden Russland tok del i Napoleonskrigene. Jeg mener Napoleon har unngått dette til en viss grad, ved at den russiske keiseren ikke framstilles som altfor «annerledes». Den russiske rojaliteten hadde mer til felles med vesteuropeere enn bøndene i sitt eget land, og i filmen er keiseren ganske riktig en potensiell alliansepartner, om enn egenrådig. Relevansen som gjør at Napoleon likevel kan ha verdi for å forstå dagens kriger, ligger snarere i noen av dødsscenene som minner om hvor hjerteskjærende og meningsløst det er å mate på med 1000, 10 000 eller 100 000 menn for å dø for et formål som de i beste fall indirekte har noe med. Krig er ikke og har aldri vært noe abstrakt, noe det er lett å glemme når man får det på avstand.
«Kumbaya, My Lord»skulle egentlig egentlig være en fin og sterk sang, men har gått mer og mer over til å være begrep for noe naivt og latterlig. «Å synge Kumbaya» er med andre ord blitt «an emblem of childish idealism or liberal softness» eller «a metaphor for thumb-sucking cooperation», skriver Slate og NPR. Artiklene har et amerikansk perspektiv. Hvordan stiller det seg med Norge?
Forrige høst nevnte jeg sangen i et kapittel om Kelly Family til boka Innfall fra 90-tallet. I Kelly Family-universet hørte sangen hjemme. Ikke så lenge etterpå leste jeg den nyeste boka til Torbjørn Røe Isaksen, Ingen tror på nåtiden, hvor det står: «Pax Americana […] betyr at de overordnede normene, reglene og institusjonene er formet og opprettholdes av Amerikas dominans. Det gir ikke en lyserosa verden med kumbaya og lystig kappleik».
Personlig har jeg alltid hatt et inntrykk av Kumbaya som patetisk i ordets rette forstand. En ganske god melodi i og for seg, men i en søtladen innpakning med instrumenter og allsang. Dermed tenker jeg på de som oppriktig liker dette, som litt softe. (Eller dobbeltironiske, men det holder vi utenom i denne sammenhengen.)
Men så er jo «Kumbayah, My Lord» opprinnelig en hymne laget av undertrykte etterkommere av slaver. Den ble først registrert i South Carolina og Georgia (en stedsangivelse jeg først leste litt fort som South Georgia, altså øyene utenfor Antarktis), og brukt i borgerrettskamp og av flere visesangere på 60-tallet. Om sangens historie for øvrig henviser jeg til Dallas News og nevnte Slate og NPR. Jeg har heller ikke tenkt å stjele alle eksemplene de har fra amerikansk debatt om hvor dumt det er å synge kumbaya, men oppsummerer: Eksemplene går ut på at det er veldig naivt å tro at motstridende personer eller grupper kan sette seg ned og synge kumbaya og så er alt bra. Nevnes må også at den originale figuren Herman Cain er blant de som har brukt Kumbaya i denne betydningen.
Norge
Tråler man norske aviser, er bruken av Kumbaya uironisk de første tiårene og vel så det.
Kumbaya var med andre ord bestanddel i saker som «Austjord har fått eget musikkorps» — et korps som spilte på bygdas 17. mai-fest: «Dernest opptrådte de med Kumbaya for seg selv og til stor jubel for de mange frammøtte». Eller så var det saken om forestilling med kaker i regi av 7. klasse i Olderdalen: «Etterpå sang alle elevene Kumbaya my Lord og en Sang om den 3. verden». «Og her var det ikke bare en sort, – nei det var både sjokoladekake og nøttekake».
Hele veien er det snakk om uskyldig glede og fine følelser av samhold, og en blomstereng av overskrifter som den til venstre, «Glede med bongo og gitar».
Men så ble 70-tallet til 80-tallet. «Adjø solidaritet» sa Wam og Vennerød (men de sa også «Åpen framtid»), og for enkelte var ikke lenger Kumbaya røft nok i kantene.
I hovedsak gikk likevel sangen sin seiersgang en stund til. Den gruppa som i minst grad kan tillate seg å være ironisk til det de driver med, speiderne, har levendeholdt Kumbaya rundt tallrike leirbål. Melodien og teksten er lett å slenge seg med på, akkordene lette på akustisk gitar, og det er en Lord inni der for de som setter pris på det. (Sistnevnte er en liten referanse til min forrige bok om Trashcan Darlings.) Også på bedehus og i andre kristne sammenhenger har sangen levd, og de tok også sangen med seg inn i ringetone-æraen.
Men blant USAs mange kristne var det ikke få som vendte Kumbaya ryggen. Sangen og det den representerte ble for soft. Kristendommen måtte være mer på hogget.
Her i Norge plukket Dagbladet Fredag opp nettopp dét på en USA-reportasje med predikanten Ron Luce. Han var for tida opptatt av å lede en vekkelse for tenåringer som måtte «håndtere helt andre utfordringer enn tidligere generasjoner», nærmere bestemt «Apple, iPod, internett og sms». Luce holdt en litt militant retorikk, og begrunnelsen var klar: «Jeg er lei av at kristne skal sitte passive og se på. Hvis alle andre skal skrike fram budskapene sine, hvorfor skal vi sitte i en krok og synge ‘Kumbaya’?»
«Kristendommen handler ikke om å drikke lunken cola og synge ‘Kumbaya’ på lørdags kvelden», het det på et norsk vekkelsesmøte i 2013, som avisa Norge Idag dekket.
Noen kristne har altså brukt begrepet, men den nedsettende bruken av kumbaya kom definitivt fra politikkens verden. Nok en gang kan det henvises til eksemplene nevnt av Slate og NPR. Her i Norge fant jeg blant annet materiale som var oversatt rett før Irakkrigen. «Det fantes 98 opposisjonsgrupper forrige gang jeg talte. Hvis dere tror de vil styrte til palasset, holde hverandre i hendene og synge ‘Kumbaya’ (etter at Saddam er kastet ut), tror jeg dere tar feil». Det sa Anthony Zinni ifølge Morgenbladet 14.3.2003; i en oversatt tekst fra USA Today.
Asle Toje studerte antakelig amerikansk diskurs med iver, og var en som flittig jobbet for å innarbeide begrepet her til lands. Først om Afghanistan: «Det er en avgrunn mellom bistandsreklamens kumbaya og hva de faktisk har fått til» (Klassekampen 17.10.2009). Han brukte dessuten begrepet i diskusjonen som oppsto da Obama vant fredsprisen samme år, og kom tilbake til det to år etterpå: «Norsk utenrikspolitikk har i den siste tiden gjennomgått en grunnleggende omlegging. Fra idealisme til realpolitikk. Bort fra det verdensforbedrende kumbaya med fred på jord, slutt på fattigdom og jubel for alt som er internasjonalt». (DN 28.10.2011)
Motstanden mot sang-sirkel lot seg tydeligvis også overføre til arbeidsliv og skole.
Ett eksempel er Weifa. Driften av selskapet ble kritisert av den nye sjefen i selskapet, fortalte Finansavisen i 2014. Etter at han tok over, ble den tidligere familiebedriften Weifa børsnotert, og endel årsverk ble skåret vekk. Dette måtte til, «tordnet» sjefen: «Weifa var en Kardemommeby der folk satt rundt leirbålet og holdt hverandre i hendene mens de sang ‘Kumbayah'».
Innen skole vil jeg tippe at amerikanerne var foran også her. Kumbaya måtte ut, det å stille tøffere krav måtte inn. «Hvis du liker å lære ungene å stå i ring og synge ‘Kumbayah’ er det sikkert trivelig, men det er ikke den typen ferdigheter vi ønsker, sa Mike Bloomberg (DN 30.7.2010). Og i 2015 ble speidersangen trukket fram i flere norske debatter om skole. Blant annet var det en debatt i Oppegård Avis, etter at en skole byttet ut «BH» med «solhatt» i Postgirobygget-sangen «En solskinnsdag». En som engasjerte seg, skreiv: «Skal barna overbeskyttes får de begynne på Steinerskolen så kan de sitte der rundt et leirbål og synge Kumbaya».
Unge Høyre fremmet sin agenda om å stille større krav: «Da PISA-undersøkelsen kom for første gang i 2001 gikk det en kalddusj nedover ryggen på norsk venstreside. Det var altså ikke slik at kos og kumbaya var nøkkelen til en god skole». I Arbeiderpartiet ville i hvert fall ikke Jette Christensen være med i sangringen, og uttalte: «Å forsvare ytringsfrihet handler ikke om å holde hender og synge Kumbaya, men om å beskytte meninger man ikke liker».
Og etter at Rosenborg vant cupfinalen samme år, harselerte Pål André Helland med «dem som mente at RBK-spillerne dro det for langt på seiersfesten». Fotballspilleren ironiserte: «Vi skal feire dette. Vi har allerede sittet i gitarsirkel og sunget ‘Kumbaya my lord’, drukket vann og spist boller […] Nå skal vi lese i Bibelen og synge ‘Elsker Molde by'».
Her stopper gjennomgangen. Konklusjonen er at referansene til kumbaya i Norge kan ha tiltatt en gang mellom 2000 og 2010. Til dels er fenomenet en import fra USA, men det er nok også et moment med at den nedsettende bruken gir seg selv ut ifra hvordan sangen er oppbygd. Den er enkel og gjentakende, virker sentimental i stedet for pågående, og er assosiert med grupper som virker naive, nesten barnslige. Samtidig kan mange sikkert savne en tidsånd der det var mer legitimt å stå sammen, noe som i dag kan virke som et temmelig kortvarig fenomen etter nasjonale katastrofer.
Det var helt uventet å se at Jan Ludvig Bay døde 2. januar, to uker før 74-årsdagen. Han var en hedersmann fra Malurtåsen i Bærum. Vi samarbeidet mellom 2012 og 2014 om å lage en bok om området.
Høsten 2013. Jan Ludvig Bay bakerst.
Bay-slekta var et lite begrep i en av blindveiene på Malurtåsen. Her var det ei stor tomt som ble delt opp og hvor flere etterkommere bosatte seg. Jeg gikk i klasse med en av guttene i generasjonen under der igjen. Jan Ludvig var denne guttens onkel. Selv hadde han barn som var noen år eldre enn oss. I tillegg til at røttene i området var dype, hadde Jan Ludvig lett for å bli kjent med folk, virket det som. Han hadde god oversikt over folk i området, spesielt de som hadde bodd der lenge.
Ingenting var derfor mer naturlig enn at Jan Ludvig fikk en rolle da Malurtåsen skulle feire 100 år som boligstrøk. Fra starten hadde han med seg Tom Helle, en nabo i kort gangavstand. Her var tanken at Jan Ludvig skulle bidra en del med foto og Tom med det layoutmessige. Jeg vet ikke om de hadde tenkt at noen skulle skrive om Malurtåsen — noen år tidligere hadde man gått for å lage en film. Siden jeg ikke visste det, tok jeg kontakt og ble sendt på et møte hjemme hos Jan Ludvig. Innen møtet var over, var jeg den som skulle skrive sakene.
Det betød mange flere møter hos Jan Ludvig. En gang jeg kom dit, kanskje 5 minutter for tidlig, lød det fra pianoet, og vi kom i snakk om musikk. Jan Ludvig fortalte også om at familien hadde deltatt i utvekslingsprogram, og at de derfor hadde fått tilsendt en utvekslingselev som spilte black metal. Høyt og kompromissløst. Jan Ludvig satte ikke ned foten, men ble interessert i hva dette var for noe.
En annen gang jeg kom på møte, fulgte han mer med på telefonen enn vanlig. I løpet av møtet var han blitt bestefar! (Igjen)
Den lille bokkomiteen var en undergruppe av jubileumskomiteen som igjen var en undergruppe av styret. Heldigvis sto Jan Ludvig (og Tom) for det meste av koordinering mellom disse instansene, og det ble rodd i land sponsorer så boka ble trykt.
Videre gjorde Jan Ludvig som sagt en innsats med bilder, avfotografering av lokale steder og noen gjenstander. Kunstnere fra Malurtåsen ble undersøkt etter beste evne, og det viste seg at en av dem sto bak et kunstverk mange ser hver dag, refleksbilen på E18 Ramstadsletta. Denne måtte vi ha bilde av. Jan Ludvig dro ned dit mellom 02 og 04 en sommernatt — for å få det aller beste lyset.
Han kom med flere ledetråder til arbeidet, og gjorde også fire av intervjuene. Det var kjærkomment at han gjorde avtaler med disse intervjuobjektene og tok opp intervjuene på bånd. Hvis det var noen uenigheter om arbeidet, bidro Jan Ludvigs lune og ettertenksomme framtoning at vi landet på det som nok var riktig. Til slutt lagde han en video til selve lanseringen av boka.
I årene etterpå traff jeg ham en gang i blant. Jeg antar det var under pandemien en gang at han og kona hadde fått seg nye elsykler og dro på ganske lange turer med disse. Han virket i fin form etter dette også, og dødsfallet kom plutselig.
En tyrkisk fotballpresident som slo til en dommer fikk mye oppmerksomhet i slutten av 2023. Det er en skam for fotballen, men det som jeg ikke har sett noen nevne, er at det samme skjedde i Uganda høsten 2023.
En president i en av toppligaens klubber, Ochieng Edrine, «was found guilty for attacking the match officials while in the dressing room. He punched, kicked and abused the referee’s assessor», skriver den ugandiske ligaens offisielle hjemmeside. Referee’s assessor må være det vi på norsk kaller dommerveilederen. Dette skjedde i kampen mellom Kitara og Gaddafi FC, hvor Ochieng Edrine er president i sistnevnte. Han fikk en bot på 2 millioner shilling.
Ja, du leste riktig, Gaddafi FC. Det er fortsatt noen som levendeholder minnet om en viss nordafrikansk statsleder.
Følgende kilde er noe tynn, og jeg er ingen ekspert på Uganda, men ifølge posten under er det snakk om hærens forlegning i Jinja som var oppkalt etter kolonistenes George 5. til Idi Amin kalte den opp etter Muammar Gaddafi i 1972. Et navn som Uganda fortsatt holder ved, og som altså ble overført til fotballklubben fra Jinja.
Kanskje litt merkelig, faktisk, siden den nåværende Yoweri Museveni var deltaker i forsøket på opprør mot Amin i 1972 der Gaddafi ga assistanse til nettopp Idi Amin. Opprøret var ledet av Milton Obote, som seinere klarte å styrte Idi Amin i 1979. Etter å ha vært gjennom tre presidenter og en presidentkommisjon etter Amin, tok Obote over i 1980 før Museveni sto klar i 1986.
Vender vi blikket tilbake til Gaddafi FC, heter også hjemmebanen Gaddafi Arena, og ligger inne i militærforlegningen.
Klubblogoen er grønn, fargen som ble idolisert av Libya-diktatoren, og mens en fotball så vidt stikker opp over banneret, er kalashnikoven klar og tydelig.
I dag er det 5. januar, og vi har bak oss ei uke med ekstremt vanskelig føre flere steder i Skandinavia. Dagen 5. januar har også en historikk med temmelig dårlige kjøreforhold, som en ser under. Så gjenstår det å se om det havner seks biler i grøfta eller på taket i dag også, eller om noen ting tross alt er bedre nå enn før.
Disse ordene tilhører Arne Scheie og falt da Norge gjorde det meget slett i laghopp under vinter-OL i 2002. Tyskland vant 0,1 poeng foran Finland, en duell Norge ikke tok del i, fordi «vi» havnet på 9. plass. Plassen bak Sør-Korea — så det var liten trøst i at det var ytterligere fire lag bak Norge igjen.
Det måtte en forbedring til, og en ny trener også, Mika Kojonkoski.
Grunnen til at jeg begynte å tenke på det var at jeg så en halv omgang av Nyttårshopprennet. Jeg begynte å tenke på bæringen Bjørn Einar Romøren og noe med forbedring av spensten da Kojonkoski tok over. Var det en forbedring av spensten med 30 %? Det hørtes ut som en ekstrem, og dermed usannsynlig, forbedring.
Et søk ga resultater. Allerede i november 2002 sa Henning Stensrud: «Alle har vel forbedret spensten med 5–6 centimeter på testene» (Romerikes Blad 30.11.2002). Men ingenting om prosent. Så da fikk man heller ikke vite hvordan spensten var før.
Hvordan måler man spenst i det hele tatt? Det er strengt tatt bare å hoppe og måle hoppet. Men en må skille mellom vertikal og horisontal spenst.
Innen horisontal spenst kan man gjøre stille tresteg, femsteg, tisteg eller stille lengde. Stille lengde er bare å hoppe. 3 meter er en bra grense å måle seg opp mot, for menn, som denne skihoppinga tross alt handlet om. Her går det selvsagt ikke an å forbedre seg verken 30 eller 20 prosent. Det ville være bety resultater på henholdsvis 3,90 og 3,60 meter. Det er ikke umulig i seg selv, men det er umulig når den forrige persen var 3.
Det er altså horisontal spenst vi snakker om. Man kan hoppe stille høyde, men det er egentlig ikke en spensttest. Hekkehopp eller fallhopp er andre varianter, men det er litt tricky. Disse gir nemlig fordel til de med lang kroppshøyde. Mer nøytrale eller «absolutte» tester er boscotest, som måler frasparket, og sergeant’s test.
Det var her en av de bedre norske hopperne kom inn i bildet, og fortalte om forbedring i prosent. Bare i desember 2003 ble tall på 15, 18 og 20 prosent nevnt.
Hva betyr så dette? En forbedring fra 80 til 96? Det ville være imponerende. Greia med prosent er selvsagt at det er lettere å få gode prosenter når utgangspunktet er lavere. Og det viste seg at forbedringa var på 18 prosent til 60, altså fra 51 (Glåmdalen 8.12.2003).
Ingen av tallene er veldig imponerende. Jeg hadde 67 centimeter som 16-åring. Nå gjorde jeg det også bra i spenstidrett, men har tross alt ikke vært med i noe OL. Spenst er ikke det eneste en skihopper må ha, og de er lave av kroppshøyde, men det forhindrer ikke at langt høyere scorer på sergeant’s test var ønskelig.
I samme sammenheng uttalte sjefen for hopplandslaget at 60 centimeter var «Helt unik med tanke på alderen». Og alderen på skihopperen var 27 år. Også dette finner jeg merkelig. Innen friidretten regner man med 26–28 år som den optimale fysiske alderen. Det er først da man får vite hvor god man kan bli som en voksen mann eller kvinne, før det begynner å gå sakte men sikkert nedover. Det er ingenting som tilsier at en spenstutøver på 27 år er «utslitt» eller noe annet som skulle tilsi at man forventer mindre av dem, hvis man har trent riktig fram til da vel å merke. En spenstutøver på 27 år som har trent jevnt i mange år og stort sett unngått langvarige skader, burde i hvert fall nærme seg 80–90 centimeter.
Når skihopperne derimot gikk inn i OL med en spenst som lå rundt 51 centimeter i sergeant’s test, er det ikke rart «Vi er slått av Korea». Det var flott at Norge fikk trenere som i hvert fall forbedret dette, men har man for seg en utøver som har anlegg for eksplosiv styrke, kunne også en amatørtrener med helt grunnleggende erfaring innen idrett klart å fikse en slik økning.
Ønsker jeg at mitt barnehagebarn skal bli fortalt om cannabis? Nei, men det ønsket politikerne i Kristiansand i 1999, egentlig spredt utover hele det politiske spekteret.
I Kristiansand fantes nemlig cannabis, og det ble skrevet rapporter.
Fædrelandsvennen 11.3.1999
«Det nytter ikke å begynne holdningsskapende arbeid mot hasj overfor 14-åriger», innledet derfor Steinar Olsen (Høyre) sa saken. Hvis 14 år var for seint, var det vel ikke annet enn logisk å hoppe over barneskolen og begynne rett i barnehagen.
Ordfører Bjørg Wallevik (KrF) mente nemlig at «ansatte i barnehager kan plukke ut hvilke barn som er i risikosonen for kriminell atferd og rusmisbruk svært tidlig». Flott at vi fikk full barnehagedekning, så samfunnet kan «plukke ut» flest mulig og stemple noen av barna som samfunnsproblemer tidligst mulig.
(De utplukkede skulle lære å si nei. Å si nei krever noen ganger mot. Men hva hvis det var KrF de endte opp med å si nei til?)
Men hvorfor akkurat cannabis? «Alkohol er neppe det rusmiddelet som skaper størst utfordringer for oss i fremtiden», mente Steinar Olsen videre.
Det fikk holde at alkohol hadde skapt størst utfordringer de siste 10 000 årene. Nytt millennium betød nye realiteter ifølge lokalpolitikere og ansatte i Kristiansand kommune.
En kommunalt ansatt hadde nemlig skrevet i rapport: «Hasj er den rusform som er sterkest knyttet til kriminalitet».
Det er vel en logikk bak det, kanskje er det så enkelt som at cannabis var og er kriminalisert. Mens alkohol ikke er det.
Alkohol hadde ikke framtida foran seg og ville bli forlatt til fordel for sterkere saker. «Hasj er billigere og lettere å få tak i enn alkohol. Nå er hasj in, det neste skrittet blir amfetamin og heroin». Sa en politiker, som fortsatt var Steinar Olsen.
Logikken var fortsatt på topp. Blant annet det med at cannabis var mye brukt fordi det var billig, samtidig som noen nok innvende at de tyngre sakene ikke er så veldig billige.
I tillegg var enda en aktuell rapport «helt tindrende klar på at hasj er det farligste rusmiddelet. Han sier de som bruker det blir så likegyldige, de gidder ingenting og oppfatter alle andre enn dem selv som dumme». Her skal rapportskriveren faktisk gis delvis rett, selv om det må skilles på hvor ofte folk bruker det. Ordet «farligste» er en annen sak, da det selvfølgelig spørs veldig på hva rapporten sammenlikner med.
…
Ikke noe vedtak ble gjort den dagen om å ta cannabispraten allerede i barnehagen. Og vi ser jo alle hvordan det har gått med Kristiansand by siden 1999, for ikke å snakke om Idrettsklubben Start.
Nei, denne kommunestyredebatten er noe av det mest forvirrede jeg har lest. Personlig løser jeg forresten problemet ved å kjøre edge for life! XgodtnyttårX!
Einar Odden går friskt til verks i denne boka om hytter, som eksplisitt konsentrerer seg om fjellhyttelivet siden Odden mener strandhyttelivet er beskrevet nok i andre bøker. Noe av det første man merker seg med boka er Oddens gjennomgående refsende stil, som tidvis har fungert godt i hans vanlige yrke og også er underholdende å lese her. Det gjelder både tidligere historiefortellinger, nyere utredninger, offentlige dokumenter og praksis. Eksempler:
Alt dette; rykter, baksnakking, ondsinnede karakteristikker, forvekslingene og sterke anklager kunne sikkert lord Garvagh d.e. levd med. Han hadde neppe brydd seg. Spørsmålet er om vi kan leve med våre landsmenns hovmod og oppblåste ego. Vi kan sikkert, men vil vi? Skal vi i rettferdighetens navn rehabilitere lord Garvagh d.e. og gi ham den plassen i den norske fjellheimens nyere historie han fortjener?
s. 49
Så hva er forklaringen på alt dette surret?
s. 46
Jeg nevnte Oddens yrke. Odden har vært journalist i GD og det meste i boka sentrerer seg rundt Gudbrandsdalen. Så er det også her i distriktet (inkludert Sjusjøen som satellitt) at det er flest fjellhytter i Norge. Gudbrandsdalen er på en måte senteret for Jotunheimen og Rondane.
Når det er sagt, burde det kanskje stått mer om Sirdal, Setesdal, Vinje o.l. Folk fra Sørvestlandet er også med i hyttegamet.
Boka er selvpublisert på Kolofon. Den må ha kostet ganske mange penger med sitt hardcover og ei rekke fargebilder, mange av dem helsidige eller dobbeltsidige. Ikke alle bildene er direkte illustrerende for teksten, men mer i sjangeren «pene bilder» av typen som DNT gjerne trykker i sine blader.
Kanskje bildene er litt vel idylliske? For det er også mye rart som foregår på hytta. Matforgiftning og stengt utfartsvei, med åpning for kolonnekjøring først dagen etter, anyone? (Om dette har skjedd meg en gang i tida, forblir ukommentert.)
Haaves historier 