Historie? Musikk? Populærkultur? Sport? Kritikk? Ja.
I dag er det 5. januar, og vi har bak oss ei uke med ekstremt vanskelig føre flere steder i Skandinavia. Dagen 5. januar har også en historikk med temmelig dårlige kjøreforhold, som en ser under. Så gjenstår det å se om det havner seks biler i grøfta eller på taket i dag også, eller om noen ting tross alt er bedre nå enn før.
«Vi er slått av Korea».
Disse ordene tilhører Arne Scheie og falt da Norge gjorde det meget slett i laghopp under vinter-OL i 2002. Tyskland vant 0,1 poeng foran Finland, en duell Norge ikke tok del i, fordi «vi» havnet på 9. plass. Plassen bak Sør-Korea — så det var liten trøst i at det var ytterligere fire lag bak Norge igjen.
Det måtte en forbedring til, og en ny trener også, Mika Kojonkoski.
Grunnen til at jeg begynte å tenke på det var at jeg så en halv omgang av Nyttårshopprennet. Jeg begynte å tenke på bæringen Bjørn Einar Romøren og noe med forbedring av spensten da Kojonkoski tok over. Var det en forbedring av spensten med 30 %? Det hørtes ut som en ekstrem, og dermed usannsynlig, forbedring.
Et søk ga resultater. Allerede i november 2002 sa Henning Stensrud: «Alle har vel forbedret spensten med 5–6 centimeter på testene» (Romerikes Blad 30.11.2002). Men ingenting om prosent. Så da fikk man heller ikke vite hvordan spensten var før.
Hvordan måler man spenst i det hele tatt? Det er strengt tatt bare å hoppe og måle hoppet. Men en må skille mellom vertikal og horisontal spenst.
Innen horisontal spenst kan man gjøre stille tresteg, femsteg, tisteg eller stille lengde. Stille lengde er bare å hoppe. 3 meter er en bra grense å måle seg opp mot, for menn, som denne skihoppinga tross alt handlet om. Her går det selvsagt ikke an å forbedre seg verken 30 eller 20 prosent. Det ville være bety resultater på henholdsvis 3,90 og 3,60 meter. Det er ikke umulig i seg selv, men det er umulig når den forrige persen var 3.
Det er altså horisontal spenst vi snakker om. Man kan hoppe stille høyde, men det er egentlig ikke en spensttest. Hekkehopp eller fallhopp er andre varianter, men det er litt tricky. Disse gir nemlig fordel til de med lang kroppshøyde. Mer nøytrale eller «absolutte» tester er boscotest, som måler frasparket, og sergeant’s test.
Det var her en av de bedre norske hopperne kom inn i bildet, og fortalte om forbedring i prosent. Bare i desember 2003 ble tall på 15, 18 og 20 prosent nevnt.
Hva betyr så dette? En forbedring fra 80 til 96? Det ville være imponerende. Greia med prosent er selvsagt at det er lettere å få gode prosenter når utgangspunktet er lavere. Og det viste seg at forbedringa var på 18 prosent til 60, altså fra 51 (Glåmdalen 8.12.2003).
Ingen av tallene er veldig imponerende. Jeg hadde 67 centimeter som 16-åring. Nå gjorde jeg det også bra i spenstidrett, men har tross alt ikke vært med i noe OL. Spenst er ikke det eneste en skihopper må ha, og de er lave av kroppshøyde, men det forhindrer ikke at langt høyere scorer på sergeant’s test var ønskelig.
I samme sammenheng uttalte sjefen for hopplandslaget at 60 centimeter var «Helt unik med tanke på alderen». Og alderen på skihopperen var 27 år. Også dette finner jeg merkelig. Innen friidretten regner man med 26–28 år som den optimale fysiske alderen. Det er først da man får vite hvor god man kan bli som en voksen mann eller kvinne, før det begynner å gå sakte men sikkert nedover. Det er ingenting som tilsier at en spenstutøver på 27 år er «utslitt» eller noe annet som skulle tilsi at man forventer mindre av dem, hvis man har trent riktig fram til da vel å merke. En spenstutøver på 27 år som har trent jevnt i mange år og stort sett unngått langvarige skader, burde i hvert fall nærme seg 80–90 centimeter.
Når skihopperne derimot gikk inn i OL med en spenst som lå rundt 51 centimeter i sergeant’s test, er det ikke rart «Vi er slått av Korea». Det var flott at Norge fikk trenere som i hvert fall forbedret dette, men har man for seg en utøver som har anlegg for eksplosiv styrke, kunne også en amatørtrener med helt grunnleggende erfaring innen idrett klart å fikse en slik økning.
Ønsker jeg at mitt barnehagebarn skal bli fortalt om cannabis? Nei, men det ønsket politikerne i Kristiansand i 1999, egentlig spredt utover hele det politiske spekteret.
I Kristiansand fantes nemlig cannabis, og det ble skrevet rapporter.
«Det nytter ikke å begynne holdningsskapende arbeid mot hasj overfor 14-åriger», innledet derfor Steinar Olsen (Høyre) sa saken. Hvis 14 år var for seint, var det vel ikke annet enn logisk å hoppe over barneskolen og begynne rett i barnehagen.
Ordfører Bjørg Wallevik (KrF) mente nemlig at «ansatte i barnehager kan plukke ut hvilke barn som er i risikosonen for kriminell atferd og rusmisbruk svært tidlig». Flott at vi fikk full barnehagedekning, så samfunnet kan «plukke ut» flest mulig og stemple noen av barna som samfunnsproblemer tidligst mulig.
(De utplukkede skulle lære å si nei. Å si nei krever noen ganger mot. Men hva hvis det var KrF de endte opp med å si nei til?)
Men hvorfor akkurat cannabis? «Alkohol er neppe det rusmiddelet som skaper størst utfordringer for oss i fremtiden», mente Steinar Olsen videre.
Det fikk holde at alkohol hadde skapt størst utfordringer de siste 10 000 årene. Nytt millennium betød nye realiteter ifølge lokalpolitikere og ansatte i Kristiansand kommune.
En kommunalt ansatt hadde nemlig skrevet i rapport: «Hasj er den rusform som er sterkest knyttet til kriminalitet».
Det er vel en logikk bak det, kanskje er det så enkelt som at cannabis var og er kriminalisert. Mens alkohol ikke er det.
Alkohol hadde ikke framtida foran seg og ville bli forlatt til fordel for sterkere saker. «Hasj er billigere og lettere å få tak i enn alkohol. Nå er hasj in, det neste skrittet blir amfetamin og heroin». Sa en politiker, som fortsatt var Steinar Olsen.
Logikken var fortsatt på topp. Blant annet det med at cannabis var mye brukt fordi det var billig, samtidig som noen nok innvende at de tyngre sakene ikke er så veldig billige.
I tillegg var enda en aktuell rapport «helt tindrende klar på at hasj er det farligste rusmiddelet. Han sier de som bruker det blir så likegyldige, de gidder ingenting og oppfatter alle andre enn dem selv som dumme». Her skal rapportskriveren faktisk gis delvis rett, selv om det må skilles på hvor ofte folk bruker det. Ordet «farligste» er en annen sak, da det selvfølgelig spørs veldig på hva rapporten sammenlikner med.
…
Ikke noe vedtak ble gjort den dagen om å ta cannabispraten allerede i barnehagen. Og vi ser jo alle hvordan det har gått med Kristiansand by siden 1999, for ikke å snakke om Idrettsklubben Start.
Nei, denne kommunestyredebatten er noe av det mest forvirrede jeg har lest. Personlig løser jeg forresten problemet ved å kjøre edge for life! XgodtnyttårX!
Einar Odden har tidligere vist at han kan formulere seg raljerende og morsomt, noe jeg også har skrevet om tidligere. I fjor ga han ut Den norske hytta: en biografi.
Einar Odden går friskt til verks i denne boka om hytter, som eksplisitt konsentrerer seg om fjellhyttelivet siden Odden mener strandhyttelivet er beskrevet nok i andre bøker. Noe av det første man merker seg med boka er Oddens gjennomgående refsende stil, som tidvis har fungert godt i hans vanlige yrke og også er underholdende å lese her. Det gjelder både tidligere historiefortellinger, nyere utredninger, offentlige dokumenter og praksis. Eksempler:
Alt dette; rykter, baksnakking, ondsinnede karakteristikker, forvekslingene og sterke anklager kunne sikkert lord Garvagh d.e. levd med. Han hadde neppe brydd seg.
s. 49
Spørsmålet er om vi kan leve med våre landsmenns hovmod og oppblåste ego. Vi kan sikkert, men vil vi? Skal vi i rettferdighetens navn rehabilitere lord Garvagh d.e. og gi ham den plassen i den norske fjellheimens nyere historie han fortjener?
Så hva er forklaringen på alt dette surret?
s. 46
Jeg nevnte Oddens yrke. Odden har vært journalist i GD og det meste i boka sentrerer seg rundt Gudbrandsdalen. Så er det også her i distriktet (inkludert Sjusjøen som satellitt) at det er flest fjellhytter i Norge. Gudbrandsdalen er på en måte senteret for Jotunheimen og Rondane.
Når det er sagt, burde det kanskje stått mer om Sirdal, Setesdal, Vinje o.l. Folk fra Sørvestlandet er også med i hyttegamet.
Boka er selvpublisert på Kolofon. Den må ha kostet ganske mange penger med sitt hardcover og ei rekke fargebilder, mange av dem helsidige eller dobbeltsidige. Ikke alle bildene er direkte illustrerende for teksten, men mer i sjangeren «pene bilder» av typen som DNT gjerne trykker i sine blader.
Kanskje bildene er litt vel idylliske? For det er også mye rart som foregår på hytta. Matforgiftning og stengt utfartsvei, med åpning for kolonnekjøring først dagen etter, anyone? (Om dette har skjedd meg en gang i tida, forblir ukommentert.)
At fotballen var mer useriøs før, er så selvsagt at det er trivielt å si. Men ikke mindre morsomt for det.
Fotballspilleren Bjørn Viljugrein hadde tipset klart da han gikk til Stabæk i 1995 og fikk en rolle med mye løping. Tipset var å ikke røyke, for det «sparer meg for mye trening».
I dag skal vi enda lenger tilbake, til 1980-tallet. Steinkjer I&FK hadde Manchester United-legenden Bill Foulkes (!) som trener, ikke bare én gang, men han steppet inn igjen på kort varsel da Steinkjer sparket treneren i 1987. Hadde ikke Foulkes annet å gjøre? Njaaa, bare jobbing i Manchester United-akademiet. Klart at ess-i-ett-eff-kå var mer forlokkende.
Lokalavisa syntes at Foulkes var ideell fordi:
Den avsatte treneren Einar Sigmundstad var derimot i større grad en akademiker, ansatt på NIH i flere tiår med kontor ved siden av Drillo. Kommentatoren mente å vite at Steinkjer-ledelsen
Noen ting varer evig i fotballen, som klaging på dommerne og i dette tilfellet trenerne, men kravene og forventningene er antakelig litt annerledes. Om Steinkjer-Avisa var helt saklig i sin omtale den gangen, er riktignok ikke helt sikkert.
Dagens historie handler om en situasjon som ble litt vel hårete. Var reaksjonen proporsjonal med det som skjedde i første omgang?
Kåre-Geir Lio er president i Håndballforbundet. På begynnelsen av 90-tallet var han «bare» styremedlem i NHF, samtidig som han gjorde det bra som trener for Junkeren. Bra nok til å holde foredrag om motivasjon. Det var ikke noe høyteknologisk over seansen; tablået besto av var treningsdress, joggesko, flipover, tusj — og Lios evne til å uttrykke seg.
Nordlandsposten var eneste avis skreiv om saken, ettersom motivasjonsforedraget var et lukket arrangement for Nordlandsposten.
Allerede fra starten kunne man ane en viss tone i foredraget. Slik refererte Nordlandsposten etterpå:
— Jeg kommer fra en gjeng på 22 kvinnfolk, så det var en lettelse å komme hit, sa Lio og kikket utover den mannsdominerte forsamlingen, et knippe mennesker han fra starten hadde i sin hule hånd, uten klisterhjelp.
En nøkkelord for Kåre Geir Lio — i alle sammenhenger — er stil.
— Se på Anette Skottvoll! Se hvordan hun ser ut på håret! Og så skal hun være VM-målvakt? Det går ikke an. Om man er en del av et produkt får man være det i all sin ferd. Det gjelder både bedrifter og håndballag.
Publikum gisper lett når Lio forteller at han legger seg opp i hvordan Junkeren-jentene steller både sitt ganglag og sin frisyre.
— Enkelte mener jeg går for langt. Men jeg mener jeg er en best mulig leder når jeg hjelper mine spillere på så mange områder som mulig. […]
— Jeg kan være rimelig bestemt når det gjelder å gi beskjed om hva jeg synes er dumt. Også når det gjelder Junkeren-jentenes privatliv.
Annette Skotvoll var keeper på landslaget. Få hadde lagd særlig mye fuzz om hennes frisyre tidligere. Mens her var det både det, og «beskjed om privatliv».
Nordlandspostens konkurrent Nordlands Framtid tok tak i hårkritikken, og satte saken rett på førstesida. Riktignok ikke som hovedoppslag, men som sidesak. Nytt med Nordlands Framtid var at avisa spurte Annette Skotvoll hva hun syntes om alt dette, og det var blant annet: «Jeg skjønner ikke hva Lio egentlig er ute etter å oppnå med et slikt utsagn». «Det som er betenkelig er at han i en mer eller mindre offisiell sammenheng slenger dritt om personer som ikke er til stede slik at man kan ta til motmæle. Lio får heller drite ut seg sjøl eller sine egne i slike sammenhenger».
Lio selv sa at «uttalelsen er spissformulert og tatt ut av sin sammenheng i foredraget». Ingen ytterligere kommentar, bortsett fra at han forsøkte å «forhindre at saken skulle spre seg». En måned etterpå sa Skotvoll at hun og Lio hadde skværet opp per telefon, noe hun sa i forbindelse med at Junkeren prøvde å hente henne til klubben!
Nordlands Framtid harselerte også med Nordlandsposten som var blitt mindre enn konkurrenten, og sikkert trengte foredraget om vinnerkultur.
Sportsredaktøren i Nordlands Framtid mente at eksempelet med hårsveis og VM holdt mål, «satt inn i sin rette sammenheng», men at det kanskje ikke var så «lurt av en mann med Lios posisjon i norsk håndball å si dette med journalister til stede».
Oppslaget med Skotvoll kom raskt på plass i Arbeiderbladet, grunnet samarbeid innen A-pressen, og slik forgreinet det seg videre, med nye eksperter som la til sitt. Arbeiderbladet fikk en uttalelse fra Gerd von der Lippe. Hun mente det «uttrykker et kvinnesyn som var typisk på 1930-, 40- og 50-tallet», et syn som var «ekstremt kvinnediskriminerende […] Kvinnekroppen skal sextilpasses menns bilder». Arbeiderbladet hadde også en petit om saken som tok den mer ironisk for seg, samt en kronikk av Elsa Rastad Bråten som mente at uttalelsen «viser tydelig at den evige kjønnskampen har blusset opp igjen».
Lio er fra Telemark, og her valgte Telemarksavisa å klistre saken opp over hele førstesida.
Nå var saken blitt til «for stygg» og «vil vrake håndballjenter». (Altså flere spillere, jamfør uttrykket «noen av håndballjentene» dagen etter, se neste faksimile.) Var det egentlig dette Lio hadde sagt til å begynne med?
Telemarksavisa tok kontakt med daværende håndballpresident Tor Lian, som «ler så telefonen rister» — samt Terje Anthonsen som var styremedlem i forbundet. Anthonsen mente at Skotvoll var «en av de stiligste landslagsjentene» i en sport som tidligere var «dominert av østeuropeiske matroner med gravalvorlige miner». Han bedyret altså at NHF ikke var opptatt av utseende. «Kanskje synes ikke alle at for eksempel Fredrik Brubakken ser spesielt flott ut for tida. (Han hadde et helt vanlig helskjegg, forf.anm.) Eller den svenske landslagsspilleren med sekstitallsfrisyren, Staffan Olsson. Men det har ikke Norges Håndballforbund noe med».
Telemarksavisa brukte deretter saken som materiale til en kommentar om idealmennesket, og hvor ille det ville gå hvis samfunnet gikk i den retningen. Kommentatoren knyttet hårsaken opp til rasisme og abort.
Hadde saken nå utviklet seg til noe mer enn det opprinnelig handlet om? Eller var tankerekkene helt på sin plass?
På Wikipedia kan hvem som helst endre nesten hvilken som helst artikkel til hva som helst. Så tas det vekk igjen ganske fort, bortsett fra de gangene det ikke tas vekk. I 2023 ble det satt ny Wikipedia-rekord da regnbuefisken fra hinduistisk mytologi ble slettet etter å ha eksistert i 17,5 år som totalt falsk artikkel. (Dette er på engelsk Wikipedia — på de andre språkene er det garantert mye mer som går under radaren.)
I 1997 la noen inn falske svar om Thorbjørn Jagland på internett. I grunnen var det akkurat det samme som Wikipedia-vandalisme, noen år før Wikipedia eksisterte.
Det er altså valgkampen vi skal til i denne lille historien. Ved valget i 1997 ble Jagland herostratisk berømt for sitt 36,9, men fra valgkampen er det mer å berette, blant annet nyhetsoppslaget: «Jagland ble pakistaner».
Aksjonen Folk for Jagland arrangerte nemlig et nettmøte for å nå nye velgergrupper. I motsetning til Jeopardy! der «vi gir svarene og dere stiller spørsmålene», var det denne gangen «hackere» som svarte for Jagland. Som Telemarksavisa forklarte: «Seansen ble overtatt av datasnoker, såkalte hackere».
Hvilken handling fra 1997 angret Jagland mest på i ettertid, dette eller å erklært seg som Rosenborg-supporter?** Nettmøter var jo egentlig ikke Jaglands rette element. Han var ikke glad i datamaskiner eller å skrive på tastatur. (Enda selve tastaturet er basert på skrivemaskina som hadde eksistert i hundre år.) Media fikk heller ikke ta bilder av at statsministeren satt og svarte, fordi «det ville bli kaotisk der inne».
«Det er en kriminell handling å utgi seg for å være en annen enn den man er», kommenterte den som administrerte nettsidene til Folk for Jagland.
Det er forståelig at manipulasjonen av svarene i nettmøtet var irriterende. Samtidig ville det vært en veldig rar ting å politianmelde. Det var nok best å bare glemme det — for dem. Men ikke for oss!
** = I Josimar har Benjamin Yazdan skrevet: «Mange husker episoden der Strømsgodset-supporter Thorbjørn Jagland i et nettmøte svarte at han, til tross for sin klubbidentitet, måtte kalle Rosenborg sitt norske favorittlag. Tilfeldigvis fant dette sted under valgkampen i 1997». Jeg lette etter utsagnet fra valgkampen, men fant ut at det sto allerede i januar 1997. Det stemmer at det skjedde i enda et nettmøte, formodentlig uten hacking:
Lenge leve framskrittet!
Individuell bankkonto for helligdager er et elendig forslag. Det er Unge Venstre som kommer med forslaget, frontet av en moderne mann med fire navn.
Jeg tar her utgangspunkt i fridagene i det offentlige, spesielt skolen. Individuell fridagskonto er håpløst å gjennomføre av både pedagogiske og byråkratiske grunner.
Skolegang er en rettighet for elevene, men hvordan er det bestemt når de skal på skole og ikke? Jo, loven gir dem rett til 190 dager i løpet av året.
I teorien kunne en tenke seg at hver familie/elev valgte fritt hvilke 190 dager dette skulle være. Elevene ville bli som en slags skiftarbeidere, noen dukker opp da og noen dukker opp da. Dette fungerer ikke i realiteten.
Unge Venstre mener likevel at personer som ikke feirer jul, skal kunne velge bort jul som fridager. Dette for å «respektere at det finnes ulike oppfatninger om hvilke dager som er hellige».
Samtidig ville det gitt eleven en rettighet til å få noen av sine 190 undervisningsdager i jula. Enten må da lærerne ikke kunne velge dette som fridager, ellers måtte det vært tilfeldig om undervisningen skjer med eller uten lærer. Kanskje valgte elevene og lærerne samme fridager, kanskje ikke. Uansett kunne det vært snakk om å undervise et par elever som var de som valgte bort jula. Én ting er hvor mye kluss det blir med undervisningen i slike tilfeller.
En annen ting er at byråkratiet rundt en slik ordning hadde blitt svært omfattende. Læreren må sitte og forholde seg til hvert eneste uttak fra helligdagsbanken. Hvert eneste fravær gjennom året må registreres som helligdag eller ikke, siden det er uforutsigbart hvilke dager dette gjelder. Elever må følges opp så de ikke tar ut for mange helligdager, og heller ikke for få. (Hvis noen elever gikk utover sine fastsatte 190, ville diskusjonen begynne å rase om overbelastning, forskjellsbehandling osv.).
La meg ikke engang begynne på diskusjonen om søndag som helligdag, og hvorvidt noen grupper ville byttet ut denne med fredag på fast basis.
(Jeg skal heller ikke gå inn på hvor barnslig det er å postulere at jul er en feiring av Jesu fødsel, punktum. Det er det ikke lenger, ettersom århundrene har fylt jula med annet innhold. Det er en svært elementær innsikt innen forståelse av kultur og menneskelig samspill.)
Så kan man kanskje anta at individuelle helligdager er tenkt for arbeidstakere og ikke for elever. Det er imidlertid to sider av samme sak om man ser det fra perspektivet til lærere og barnehagelærere.
Og for de som jobber skift og turnus, er spørsmålet irrelevant. Fra helse via handel, via transport til livemedier jobber de på helligdager hvis skiftet faller på en slik dag. (Sniker inn medier her fordi min far jobbet tredjehver julaften.) Folk i frie yrker og selvstendig næringsdrivende kan jobbe på helligdager hvis de har lyst. Bønder må vel det.
Mens de i Unge Venstre som fikk dette forslaget gjennom, gjerne kan ta seg fri i hele 2024.
Apropos forrige post om en musikkanmelder med over 54 000 musikkanmeldelser bak seg, kom jeg tilfeldigvis over en Youtube-video i noe av det samme landskapet. Jeg skal ikke avsløre alt, men det dreier seg om en person som har produsert omtrent omlag 40 000 av noe.
Det reises selvsagt store spørsmål om personen er frisk. Antakelig ikke, men her må vi også ta i betraktning at personen ikke er navngitt, og så vidt jeg vet er navnet heller ikke kjent. Dermed blir dette mer en slags fascinasjon over et spesielt kasus. Kanskje kunne personen ha vært ledet over i noe litt mer produktivt med litt hjelpende krefter rundt seg, så det er også noe å ta med seg.
I motsetning til Appolloni, som ødelegger for bandene han «skriver anmeldelser av», var dette et harmløst foretakende. Skurkene i historien blir derfor snarere et kobbel med brukere fra visse nettfora som bestemte seg for å ødelegge personens foretakende — noe mobben også klarte med lynets hurtighet.
Videoen:
Haaves historier