Avskaff «type 1 og 2» av sykdommer

En ting som bør avskaffes i det norske språket, er sykdommer som er delt inn i type 1, type 2 og kanskje flere. Jeg så en plakat som hadde å gjøre med diabetes type 1, og falt i staver over dette. Er det ikke type 2 som er mest farlig? Hvor mye eller lite farlig er i så fall type 1? Eller er det omvendt? At disse spørsmålene melder seg skyldes kanskje mangel på kunnskap, men også de ubrukelige navnene. Men verre er det for andre sykdommer.

Herpes er selvsagt det jeg tenker på. Her er det også flere typer, én er en veldig kjedelig kjønnssykdom, en annen er et lettere utslett. Jeg forstår at de er i slekt, og at det er virus i bildet, men det må gå an å gi distinkte navn til sykdomsforløp som skiller seg markant fra hverandre. Ellers er det rett og slett forvirrende, og tidvis fortvilende. La oss si at noen har vært intime. Så sier den ene:

  • Forresten: jeg har herpes.
  • HVA? Hvorfor sa du ikke det?
  • Er det så farlig da.
  • Farlig? Jeg må jo få vite det først!
  • Slapp av. Det er bare type 2.

Merk: Jeg måtte bare velge et tall, siden jeg ikke husker noe av hvilken type som er farlig og ufarlig. Kanskje finnes det enda flere typer også?

Tenk hvis type 1 og 2-våset plutselig skulle gjelde i alle mulige medisinske sammenhenger.

  • Jo, vet du hva som skjedde i dag, eller. Jeg har fått kolbrann.
  • HVA? Kolbrann?!?
  • Ja…
  • KØDDER DU?
  • Du kan sikkert slappe litt av, da.
  • SLAPPE av? Du har fått kolbrann, kanke slappe av!
  • Men det er bare kolbrann type 2.
  • Kolbrann type 2?
  • Ja, type 2. Trodde du det var type 1, kanskje.
  • Hva er det du preiker om?
  • Jeg HAR jo ikke kolbrann type 1. Den hvor foten blir svart og må amputeres. Hva tror du, liksom? Jeg har den hvor huden oppå foten er litt øm et par dager.
  • Og det er type 2?
  • Ja, jeg trodde du visste det.
  • Så det er ikke farlig?
  • Nei…
  • Bra du ikke må legges inn as.
  • Jeg må bare amputere, så er det good.
  • AMPUTERE? ER DET KØDD ELLER?
  • En kjapp amputasjon, ja. Rett på, bam!
  • Du kan jo ikke AMPUTERE foten!
  • Bare litt.
  • BARE LITT?
  • Kan du slapp av litt, vær så snill, jeg har jo ikke kolbrann type 1! Jeg må bare gjøre en amputasjon type 3.
  • 3? Hva pokker er det?
  • Hva type 3 er? Å smøre på en krem. Det er jo for å forebygge at kolbrann type 2 utvikler seg til neste type.
  • Så ikke å kappe av beinet?
  • Nei, det er amputasjon type 2 det.
  • Ikke type 1?
  • Nei, den ble avskaffa på 60-tallet. Det ble bare brukt som et skalkeskjul for leger som ville massere pasientene nedentil.

Neste gang: Hvor irriterende det er at blodtypene heter A, B, 0 og rhesus minus, når de burde hete A, B, C og D hvis man først skal begynne rekka med A og B. Skal man begynne å surre med tall og ord inni der, kunne blodtypene like gjerne hett A, Frode Grodås, 666 og Jokkmokk.

Det samme gjelder vitaminene som heter A, B, C, D og så plutselig K. Hvor ble det av alle i mellom? Og hvorfor har B12 plutselig fått et tall inni der?

Å bli beskyldt for å synge om samer

… når man ikke gjør det, er en tvilsom affære. I 1989 ga det norske bandet Bony Maronie, som spilte litt i Backstreet Girls-gata, ut sin første LP. Så skriver Sunnmørsposten i anmeldelsen at Bony Maronie sang om ildfulle kvinnfolk fra Mexico, sjømenn, «samer, heimebrent, gebiss og lignende ‘artige’ saker». Det eneste som varierte her, var kanskje hvor utdatert de forskjellige blødmene var?

Nedenfor ser du fjåse-bandet Banana Airlines beskrevet som: «Norsk rock’n roll i den mer tunge kategorien. Mørk, sugende rock med et bra driv».

De fleste skjønner vel da at bandene er bytta om. Et merkelig resultat av typografisk glipp.

Men resultatet, det vil si bedømmelsen, ble uansett den samme, 2 stjerner.

Sunnmørsposten 9. oktober 1989

Dogpile endelig utgitt

Dogpile kom med Dogpile EP i 1998, utgitt av Tiger. Tiger-sjefen Tor André Karlsen likte det han hørte, men da Dogpile spilte inn EP nummer to, ble den refusert av Karlsen, og deretter tapt. Fram til i dag er det veldig vanskelig å finne den første også, og etter en brakk-periode kom bandet sammen igjen i 2002 og utga en ny EP — som har vært enda vanskeligere å finne. En sammenhengende tristesse i norsk punkhistorie?

Nei, for nå er alt dette tilgjengelig på strømmetjenester. En stund før jul intervjuet jeg Andreas Milde, som jobber i Jansen Records og deres underetiketter, hvor han fortalte om den refuserte og tapte skiva.

— Det er en sprø historie, men vi spilte inn første-EP-en på Tiger, som Tor André var gira på og haussa, så skulle vi spille inn nummer to. Hos Ole Petter i Caliban Studios. Vi spilte inn den, og så kom Tor André og mente den var for dårlig, som ingen helt forsto hva han mente. «Nei, det går ikke, dere må spille inn på nytt». Ole Petter var sånn: «spille inn på nytt?» Det var en mistanke at han (Karlsen) ikke hadde helt råd. Han betalte aldri regninga til Ole Petter for studio, tror jeg. Til slutt sa han bare at den var borte, DAT-tapen var mista. Så vi spilte inn skiva og fikk aldri høre resultatet helt. Ole Petter hadde den ikke, vi fant den ikke, så døde Tor André noen år etterpå. Da trodde vi den skiva var long gone. Vi fant noen demoopptak spilt inn i kjelleren, men hadde aldri fått igjen de låtene – helt til for et år siden, da jeg var i Tiger for å gjøre et intervju med de som skal gjøre 20-årsjubileum for Tiger. Da satt vi og prata, så fortalte jeg om The Lost Tapes, som vi kaller den. Da så jeg at Christer bak kassa begynte å klø seg litt i huet, så fikk jeg en melding da jeg kom hjem: bilde av en pose med gamle DAT-taper og «er dette dine?» Så sto det Dogpile og årstallet. Så da fant vi plutselig den tapen, helt random cirka 20 år etterpå. Så da fikk vi digitalisert den, og nå skal vi få gitt den ut, eller få lasta den opp, i hvert fall, på strømmetjenester.

Det sa han den gangen. Så ble det action: 1. februar slapp Dogpile demoen sin fra 1997, så kom EP-en fra 1998, den siste EP-en og til slutt «Lost Tapes».

Trengte ikke gjøres relevant

Bob Marley var allerede relevant i vår tid. Han har aldri ikke vært relevant etter at han begynte som artist, og som lærer har elever faktisk bedt meg om å sette ham på.

Dagsavisen.no 18.2.24

Personlig hører jeg riktignok mer på Peter Tosh enn på B.M.

Syntes for øvrig det var trist og rart å høre at Mounir Hamoud døde denne uka. Det er en fotballspiller jeg mener jeg har spilt mot. Han var fortsatt på juniorlaget til Lyn i 2003, og jeg på Stabæk. 39 år og hjertestans — ikke til å fatte. Det er en meget god EP om nettopp dette som i hvert fall gir meg ettertanke, og den heter Fatal Dub av The Revolutionaries.

Ikke lett å kjøpe bok

Bøker er det ikke toll på. Mange trykksaker som ser ut som bøker er det toll på. Noen ganger finner også Posten på at det skal være toll på vanlige bøker. Da må du betale med mindre du er oppmerksom.

Forrige regjering fjerna tollgrensa for utenlandske varer på 350 kroner, og fra 1.1. er overgangsperioden over. Vel, noen ganger er man på jakt etter så obskure varer at ingen norsk butikk har dem, for eksempel brukte utenlandske bøker. Da blir det netthandel. Og bøker er det ikke toll på — kanskje for å verne det frie ord? Men selv uten boktoll og kronegrense finnes det fallgruver som kan føre til bryske brev i postkassa.

Fallgruve nummer en er hvis du kjøper ei bok som pakkes sammen med en annen vare som «ein del av ei felles vareeining», og nå siterer jeg regelverket: «Du betalar meirverdiavgift for ei bok som du bestiller saman med ei t-skjorte som ei samla vare med felles pris».

Fallgruve nummer to er hvis noe kan tyde på at boka du kjøper, ikke er ei bok. Da blir det fort 50 % toll og moms. «Det kan i enkelte tilfelle vere vanskeleg å vite kva som vert rekna som ei bok og ikkje», skriver Tolletaten på nett og eksemplifiserer:

Døme på kva som ikkje er ei bok:

* notehefte

* fotobøker

https://www.toll.no/no/varer/boker/

Dette står faktisk «avklart» i forskrift til merverdiavgiftsloven:

§ 6-4-1.Bøker

Med bøker menes publikasjoner som ikke er aviser eller tidsskrift.

Men så enkelt er det ikke, for mange publikasjoner som ikke er aviser eller tidsskrifter, er heller ikke bøker:

§ 6-4-2.Publikasjoner som ikke er bøker

Følgende publikasjoner er ikke bøker:

Og så listes det opp punkter A til og med W. Punktene gjelder stort sett kataloger, almanakker samt «andre publikasjoner med kalendarium», referater og brosjyrer.

Notebøker er ikke bøker. Men sangbøker er bøker. Heia Norge!

Fotobøker kommer midt i haugen A til W og dekkes av følgende punkt:

n.samlinger av bildetrykk o.l. dersom sidene er uten tekst eller bare angir stedsnavn, personnavn eller betegnelser, korte instruksjoner e.l.

Men hva hvis fotoboka inneholder et forord, et etterord og kanskje korte tekster imellom, for eksempel kapittelinnledninger? Det finnes sikkert rettspraksis på hva som skiller «korte» instruksjoner fra «mellomlange». Men hvorfor er det egentlig så viktig å få inn dette punktet og at forskriften er akkurat sånn som den er med hensyn til blant annet notebøker, sangbøker og fotobøker?

Jeg skreiv opprinnelig denne teksten i november 2021, da Posten tyranniserte meg med krav om toll etter at jeg hadde kjøpt en bok. Etter hva jeg husker, holdt de pakka tilbake og kunne ikke redegjøre for hva den inneholdt, bare at det kanskje ikke var en bok. Når de ikke kunne oppgi navn og jeg ikke fikk verdien til å stemme med noe jeg hadde bestilt heller, ante jeg rett og slett ikke hva jeg skulle tro at de trodde var inni pakka. Den enkleste løsningen ville vel vært å åpne pakka på Post i butikk, hvor den betrodde postfunksjonæren kunne ta stilling til spørsmålet.

Hele saken kokte bort, så jeg publiserte aldri det som står ovenfor, men nå i februar skjedde det igjen. Det kom krav om toll og dermed også moms på ei pakke — som kun inneholdt ei bok. Posten er raskere til å sende purringer enn de er til å levere selve pakka. Men kravet måtte selvsagt påklages, og idet jeg forserte de grusomme chatrobotene som Posten holder seg med, falt jeg i følgende tanker:

  • Pakka har størrelse og form som en bok. Den er tøyelig som en paperback. Hvorfor har noen trodd at det ikke var en bok?
  • Navnet på boka står utenpå pakka, og det første som kommer opp når man googler navnet, er at det er en bok. Da ser man også forfatter og sjanger — som jeg ble bedt om å oppgi i min klage.
  • Jeg måtte i tillegg bevise at det ikke var en blandet pakke med bok og en annen vare som krever toll. Pakka er flat og åpenbart ikke stor nok til å inneholde både ei bok og f.eks. et klesplagg, noe elektronikk, ting til kjøkkenet e.l.

Kravet ble slettet, men jeg er betenkt over hva som er poenget med alt dette. Posten har sendt det som i realiteten er et totalt falskt krav om avgifter. En del personer vil betale dette kravet. I praksis, skjønt ikke teknisk sett, er det som har skjedd, det samme som diverse svindlere gjør når de sender ut falske krav i Postens navn. At dette falske kravet var sendt ut av den ekte aktøren, er ikke beroligende, faktisk nesten det motsatte.

Yngre da enn jeg er nå

Jeg skriver og gir snart ut bok om 1994. Dette er noen av personene som var yngre da (ca. 36 år) enn jeg er nå (37 år) — og så kan du tenke deg hvordan det får meg til å føle meg.

  • Anita Skorgan var 36 år
  • Det samme var Michel Houellebecq
  • og Prince, Madonna og Michael Jackson
  • og Henning Kvitnes
  • og Liv Signe Navarsete
  • Nils Johan Semb var 35 år
  • i likhet med Sting og Kevin Spacey
  • og Jon Fosse
  • og Karl Eirik Schjøtt-Pedersen
  • Hvem fylte 37 dette året? Jo, det gjorde Bin Laden
  • og Aki Kaurismäki
  • og Dagfinn Høybråten

Hvordan kan en utgivelse på Dritt Records være?

«For å være ærlig er jeg noe i villrede om hvordan jeg skal anmelde denne platen. Beckman indikerer på sett og vis selv hvordan han forventer å bli mottatt hos det norske folk, ved bl.a. tittelen på innspillingen og også ved å døpe plateselskapet til Dritt Records».

Det skreiv Jazznytt i sin anmeldelse av Helt på trynet, en norsk CD fra 1993.

Og det var ikke hvilken som helst slags skive. Instrumentene på skiva var el-bass, ståbass og «egenbygd Beckman-bass». Med samme «besetning» (og trommemaskin) ble det også spillejobber for artisten, blant annet på Cosmopolite høsten 1992.

Bak artistnavnet Beckman skjulte bare én person seg, Sjur Beckman. Han var seg selv 110 %, men lurte også noen:

«Beckstrøm som til daglig spiller bass i deLillos, har endelig begått den optimale egotripp: Han har gitt ut en bass-solo-CD. Til tross for ambisjonene har Beckstrøm døpt plata ‘Helt på trynet’, og gir den ut på Dritt records — hans eget plateselskap». (Stavanger Aftenblad 17.9.1993) Godt gjort!

1993 var i og for seg ingen dårlig tid å slippe «rar musikk». Reint verbalt er det for eksempel kort vei fra Beckman til Beck, en annen kar som albumdebuterte samme år, i 1993. Musikken til Beck var alt mulig. Postmoderne. Der slutter likhetene ettertrykkelig. Beck ble verdenskjent for singelen «Loser», som kom på albumet Mellow Gold i 1994, bare var ett av tre album han slapp det året.

I dag sliter nyutgitt musikk gjerne med å få oppmerksomhet — noe oppmerksomhet som helst. Ikke den gangen. Katalognummer 1 fra Dritt Records ble anmeldt både i Dagbladet, VG og flere musikkblader.

VG (29.9.93) ved Børre Haugstad, seinere kjent som vinylkjenner, ga terningkast 3 til Helt på trynet og roste deler av produktet. Det ble riktignok for drøyt med bare bass gjennom hele skiva. «Men her er godbiter innimellom. Både Sjur Beckmans bassversjon av to Bach-suiter og hans versjon av ‘Kjerringa med staven’ er overraskende og spennende lytting».

Anders Grønneberg i Dagbladet (15.9.93) var mer forbeholden. «Helt på trynet (Dritt Records) er i mine ører helt på jordet, men så skjønner jeg meg heller ikke på samtidsmusikk».

Noen som definitivt kjente samtidsmusikken generelt sett, var nevnte Jazznytt. Her lød vurderinga: «Skal man gå løs på noe så dristig som å gi ut 73 minutter og 6 sekunder med solo-bass-spill, bør man nok enten være en virtuos, eller være nyskapende på området. Såvidt jeg kan forstå oppfyller Beckman ingen av disse kriteriene. Heller ikke later han til å være noen glitrende tolker av gamle J.S. Bach, som han også går løs på inn i mellom egne komposisjoner, norske folketoner og standardlåter. Hvem som er tenkt som kjøpere av dette produktet, er jeg i tvil om. Det hele later til å være en slags harmolodisk provokasjon, men hvis dette er målet, synes jeg ikke han er morsom nok». (Jazznytt 1/1994)

Mode Steinkjer i Puls trakk fram sangtitler som «Livet er en fyllefest med meg sjøl som eneste gjest», «En drink og en ronk», «20 Hz mot EF» og «Pause til barna». «Dette burde si det meste, og det beste jeg kan si er at den sikkert vil få samme kultstatus som Arve (Arvid, forf.anm.) Slettas ‘Statement’. Helt på trynet».

Et helt år etter at CD-en kom, kom dessuten en lengre anmeldelse skrevet av Ivar Orvedal i Klassens helt egen kamp. Anmeldelsen sto to dager før EU-avstemningen, og det spilte kanskje en rolle i den sammenhengen at Beckman hadde med en sang mot EF, som EU riktignok ikke het lenger. «Bassisten Sjur Beckman sin musikk gøymer seg bak ein unødvendig banal litterær og visuell stil», skreiv Orvedal om albumtittel, cover og sangtitler. Orvedal så for seg at musikken skulle overraske positivt når det blant annet viste seg at Bach åpenbarte seg under den parodiske overflaten. Anmelderen mente likevel at det ikke holdt helt inn. I sin omgang med klassisk musikk «er Beckman så opptatt av å vise seg fram, at det som skulle vere ei oppvisning av flott teknikk, istaden blir ei overskriding av det høge tekniske nivået Beckman tross alt beherskar».

«På platas ellevte spor tar musikken ein ny dreining. Nå begynnar Beckman å spele på det han ‘ikkje kan’, han begynnar å leite i den uoppdaga musikkverda. Dermed er vi inni ei heilt annan interessant atmosfære av overstyrt gitarlyd og frustrert bråk. Når vi neste gang greier å skilje tonane frå kvarandre, på platas lengste spor, 20 HZ mot EF, er det ein avklara og personleg musikar vi høyrer. Endeles har Beckman gløymd omgivelsane, og kan nå konsentrere seg om å skape klang som løftar seg av eiga hjelp. Denne låten indikerar at bassmann Beckman likevel har noe å fare med». (Klassekampen 26.11.94 — skrevet på oppsiktsvekkende dårlig nynorsk fra Orvedals side).

Sjur Beckman, som er mangeårig leder i Groruddalen Senterparti, har sin egen hjemmeside, beckmanbass.no. Den er ekspresjonistisk og en geysir av innfall. CV-en som står der, avsluttes med følgende tre jobber: falskmyntneri, salg av hjemmebrent («Min hjemmebrent hadde vodka-kvalitet»), salg av tjuvgods.

Det er bare et tidsspørsmål før flere oppdager Helt på trynet, og diskuterer den i samme åndedrag som Arvid Sletta, men sistnevnte oppleves kanskje som mer oppriktig i sin musikk. Beckman hadde åpenbart den typen humor som på engelsk kalles tongue-in-cheek.

Lucky there’s a Family Man

Aston «Family Man» Barrett døde 3. februar, og uten å komme med noen biografi vil jeg reklamere for det norske reggae-albumet som Family Man spilte bass på, nemlig Ro ro ro med Lamek.

Uten at dette egentlig skal handle om meg, har jeg også dybdeintervjuet Lamek i denne boka:

Norske album vol 2Last ned