Dårlig idé

Hvis du synes det er for lite som blir gitt til loppemarkedene i ditt distrikt, kan du lage pølse-CD-ROM. Hvis ikke lar du være.

Pølsespill i handlekurven sammen med dagligvarene. Det har det alltid vært et skrikende behov for. Spillet bød sikkert på flere minutter med underholdning.

I rettferdighetens navn ble CD-ROM-en laget i 1998, da de aller fleste hadde for dårlig internett til å strømme noe særlig av video. Så en CD-ROM ville ganske riktig være det beste mediet for å distribuere pølsevideo. For de som ønsket å distribuere pølsevideo.

(kilde: Dagligvarehandelen 1-99)

Obskure siviløkonom-oppgaver

For ikke så lenge siden var det skriverier om at Sindre Finnes gikk med siviløkonom-ring, men ikke hadde fullført siviløkonomstudiet. Han fullførte vel da ikke hovedoppgaven. Et oppslag i et gammelt Kapital forteller hva han kunne ha skrevet om.

Oppgavene i seg selv finner jeg ikke igjen noe sted, verken på Oria eller internett for øvrig. Derfor løftes de fram her, perlene fra NHH og BI. (Kilden er Kapital 12/1994.)

Kapital hadde en finmasket inndeling av forskjellige kategorier som hovedoppgavene ble inndelt i. Noen var instrumentelle, enten for å sikre seg selv jobb eller fortrinn i en framtidig jobb, ikke minst kunnskap om skatteplanlegging.

Noen benytta sjansen til å gjøre seg kjent med et fjernt land, eller med en bransje de var interesserte i, som ulike idrettsklubber.

Hva med en oppgave som rett og slett het «Brukerstøtte»? Aktuelt for mange.

Under «De uforståelige» står «Samarbeid i rammebetingelsenes bakgård», «Transaksjonskostnadsanalysen» og «Hystereseeffekter i arbeidsmarkedet. Uforståelig for flere, kanskje, og journalistene i Kapital burde vel potensielt ha greie på økonomi. I tillegg inkluderte journalisten «Rogalandsmat på verdens fat?» i denne uattråverdige gruppa.

«Kartlegging av subkulturer i Televerket» er en oppgave som begynner å nærme seg stor litteratur. Temaene kunne også nærme seg det eksistensielle:

«Siviløkonomstudenter oppfattes gjerne som grunne og konformistiske. Den myten slår nesten sprekker når vi leser om oppgaver som ‘Lange konjunkturbølger, et trosspørsmål’ og ‘Utenlandsstudenter, hvorfor finnes de’

På den annen side er det ikke alle oppgaver som er like eksistensielle i sin natur. En beskrivelse av telefonkatalogens gule sider samt analyse av Jondalen kommunes årsrapporter må nødvendigvis komme høyt opp på listen over de særdeles uinteressante». (Tittel på førstnevnte: «Telefonkatalogens gule sider: en beskrivelse».)

Nei, journalisten hadde ikke mye til overs for disse, ei heller «Markedstrender for store fôrhøstere» som også fikk tre inn under rubrikken «de totalt uinteressante».

Bare to besvimte – igjen

Jeg fant et gammelt innlegg som het Meget vellykket – bare to besvimte. Det handlet om film, men i dag skal det handle om middag — og besvimelse.

I 1953 ble visstnok Norges største middag avholdt. Det var jubileet til Christiania Spigerverk med «alle» ansatte. Om det var snakk om +1 vet jeg ikke, men et visst antall gjester var det i hvert fall. 1750 kuverter totalt.

En herlig start var avgjørelsen om at middagen skulle holdes inni fabrikken. Fire fabrikkovner brant godt og lystig, og ufortrødent, med en jevn og god temperatur på 400 grader der maten ble laget. Varmen ble høy i spiselokalet, selvfølgelig også fra menneskenes kroppstemperatur. «Bare to besvimte», het det, mens et ukjent antall var på randen av besvimelse og ble hjulpet til lufting akkurat i tide.

Det står mye om hvilken mat som ble servert, men ikke hvilken alkohol som sto på bordet. At det var 5 politimenn til stede, viser at de i hvert fall var forberedt på at grupper blant gjestene kunne havne i sjøslag.

At klimakset på festen var «opplesningen av telegrammet fra kongen» er også en fin opplysning. Telegrammer pleier ikke være så lange, 2-3 setninger. Så det må ha vært noen sjeldent fyndige formuleringer fra Haakons side.

Fredriksstad Blad 15. juni 1953

Trykt versjon av Innfall fra 90-tallet

Vi Menn 46-1994

Denne gangen skal jeg fatte meg i korthet. Ta kontakt hvis du er interessert i en trykt utgave av boka Innfall fra 90-tallet som jeg slapp før jul.

Som bonus, og i forbindelse med at et av kapitlene i boka heter «Da skjermsparere var noe folk satt og så på», legger jeg ved et utklipp av «tidenes råeste» skjermsparer. Med sitt Star Wars-tema var det faktisk «en versting av en screensaver». Hele 4 megabyte RAM trengte vidunderet for å kjøre. (Laptopen jeg skriver dette på, har omlag 8200 megabyte RAM.)

Omtalen knytter an til at skjermsparere først og fremst var i bruk på kontoret, på ei tid da kanskje flere hadde tilgang på jobb-PC enn hjemme-PC. I dette scenariet skulle selveste sjefen komme inn og la seg imponere av tablåene på skjermen. «Det tar seg bra ut». Kanskje ble det forfremmelse kort tid etter. Slike go-gettere er det firmaet trenger — eller trengte.

Nå i papir

Speider på snøhaug

Dette er en oppfølger fra det noen dager gamle innlegget «Landslagsspiller med vaskebøtta». Det, og utklippet under, har det til felles at de skildrer ei tid i norsk fotball med mindre tilrettelegging og komfort.

Landslagstrener Egil Olsen, som for øvrig hadde en leddsykdom, måtte vasse i snø for å kunne stå på en snøhaug slik at han fikk sett fotballkamp i Mjøndalen. Se for deg tablået. «Velkommen, herr Drillo. Skal du se kamp her, ja. Det var artig. Skal vi se, hvor er det best at du sitter… Forresten er det best at du står. Ser du den lille haugen der borte? Der er det god utsikt. God kamp!»

Jeg minner om at dette er to måneder før VM 1994. Norge skulle delta i sitt viktigste mesterskap noensinne, og det måtte legges et seriøst arbeid ned i treningskamper og sikting av spillere til disse.

Jørn Karlsrud var en av dem ifølge VG! Men ingen Kongsvinger-spillere kom med til VM.

VG 10. april 1994

Knallska i Oslo

The Chakras gjorde comeback på lørdag etter fire år, og holdt et skyhøyt nivå.

Vi snakker trad ska som ble framført på Herr Nilsen i helga. Du veit fra de første 5 sekundene om et band spiller bra eller ikke, og her innfridde sjuerbanden. Jeg registrerte en eneste scudd gjennom det 35-40 minutter lange showet, uten at musikken på noe tidspunkt ble klinisk. (Noe moderne ska-band kan bli, spesielt de som kaller seg noe med «Orchestra».) Syngende trommeslager og underholdende orgelspiller var andre krydderelementer.

Wild Man Riddim spilte etterpå. Takket være at de sistnevnte bare hadde to blåsere, hadde lydbildet til The Chakras en liten edge denne kvelden.

Begge bandene spiller ska og rocksteady som blander inn ulike elementer som ønsker å bringe sjangeren inn i det 21. århundre. Det er en mer global ska de forfekter, men de er også mindre hook-baserte enn klassikere som Skatalites’ «Christine Keeler», Baba Brooks’ «Catch a Fire» og Tommy McCook and the Supersonics’ «Dynamite».

Ska har aldri stått sterkere i Norge. Forrige uke spilte The Phantoms, noe de gjør igjen om både én og to uker, og MT Hammed har det også blitt blåst liv i. Av den grunn er det likevel ikke nødvendigvis så mange enkeltpersoner som deltar; i Wild Man Riddim var to også med i The Chakras, mens fire eller fem fra WMR spiller i The Phantoms, etc.

Dessverre er ska upopulært i yngre generasjoner. I så måte er Herr Nilsen et passende lokale, med klientell over 45–50 år for det meste. Lokalet er mer for å møte stamgjester til musikk, enn å fortape seg i musikken. Det er L-formet (speilvendt) og det er ikke mange steder man kan stå uten at man sperrer for de som sitter. Men i det minste prata de ikke oppå musikken denne gangen, slik jeg har opplevd før.

Landslagsspiller med vaskebøtta

1993, før viktig landskamp mellom Norge og Tyrkia. Hjemlig sesong hadde ikke begynt, verken for Eliteserien eller 1. divisjon. Ja, jeg nevner 1. divisjon, for også der hadde Norge en landslagsspiller. Det var Jostein Flo.

Sogndalsbygda var i pandemonium. Saftfabrikken Lerum havnet i en «prekær situasjon». Fabrikken på 5000 kvadratmeter måtte vaskes. «Selvsagt» var det A-laget til Sogndal som stilte opp med kostene og bøttene.

«En utmerket avkobling og helt grei oppladning til landskampen mot Tyrkia», uttalte Flo til VG 20.4.93. Han la vekt på at Sogndal var en spesiell klubb i seg selv og for nærmiljøet, og at turer og dugnader skapte en «unik intimitet».

Norge slo Tyrkia 28. april og gikk jo til slutt til VM. Sogndal fikk stryk i serieåpningen 2. mai der de tapte 1–5 hjemme mot Bryne. De vant likevel divisjonen og rykka opp.

På denne tida dekket VG også hunden til landslagstrener Drillo. Hunden hadde nylig fått en sprøyte og lå ganske rolig på gulvet i Norges Fotballforbunds lokaler, rapporterte VG.

Da skoledagbøker var en trussel i klasserommet

Korsets Seier 9.8.1991

Laila Riksaasen Dahl er pensjonert biskop i Tunsberg. I 1991 hadde hun som misjon å få slutt på trusselen mot den gudegitte orden i klasserommet: skoledagbøker.

De lå i sekken, og de hadde tegneserier, sitater og lister i seg. De innbød til «andre aktiviteter». Det var ikke bra, noe Dahl mente med støtte fra sine tenåringer.

Samfunnsproblemet ble tatt opp i pinsevennenes avis Korsets Seier ved skolestart i 1991. Men ikke bare der:

«Foran forrige skoleår ble ‘Pusurs skoledagbok’ kritisert til og med fra Stortingets talerstol. Laila Riksaasen Dahl synes ikke ‘Pusur’ er den verste, selv med den nokså sære og voldsomme humoren som kjennetegner tegneseriekatten». Selvfølgelig har Pusur på et tidspunkt vært oppe i Stortinget, med debatter om hvorvidt den oransje katten pulveriserte samfunnsfundamentet.

Dahl blinket ut en annen hovedmotstander. Sørens skoledagbok «formidler mye mer betenkelige holdninger. Den er full av tvilsom russekorthumor, med tvetydige formuleringer. Hele boka er et eneste stort russekort». Dahl var «redd for den skjulte påvirkningen som Sørens skoledagbok formidler, både når det gjelder skolen og når det gjelder forholdet til andre mennesker».

Der har vi altså nøkkelen til samfunnsoppløsning i Norge. Det var Sørens skoledagbok sin feil alt sammen.

Motkrefter måtte settes i sving. Flere kristne bokforlag kasta seg etter hvert inn i skoledagbok-gamet, det lukrative gamet, for å nevne en detalj som ikke var helt uvesentlig. Enkelte skoledagbøker kunne selge flere titusener eksemplarer, gjerne med lite innsats lagt i å lage bøkene — det var tross alt hele poenget at mye av plassen var blank. Den kristne skoledagboka Petrus inneholdt bibelsitater og sørget for at elevene tenkte på det å synde. Men heller ikke det veide opp for ulempene: «Også Petrus vil meget lett kunne fungere som en avleder i timen», sa Dahl.