Haaves historier

Et besøk på Ginza

Jeg tenkte jeg skulle bli litt klokere på musikk på postordre, og tok derfor en tur til Ginza.

Tar du av fra den halvstore byen Uddevalla, og kjører forbi de litt mindre Vänersborg og Trollhättan, tar du av nok en gang i det mindre tettstedet Grästorp, passerer det enda mindre tettstedet Nossebro eller det enda mindre Essunga (avhengig av hvilken vei du kjører) og kommer til det minste stedet, Fåglum.

Og da kommer du også til Ginza. Et postordreselskap som har lager og utsalg på det lille tettstedet, og som sendte ut kultur i det vide og brede for 30–40 år siden. Før og etter det også, men høydepunktet var i disse årene.

Aller først tar man jo inn landskapet. I likhet med Nossebro ligger stedet ved Nossan, som slanger seg sakte gjennom landskapet, med bro midt i «sentrum». En gammeldags vindmølle og et melkespann i gigantstørrelse er andre ting som preger Fåglum.

Hasse Haraldsson som grunnla Ginza i 1968, er fortsatt sjef i 2024, og har i nyere tid brukt noe av profitten på å utvide, om ikke forskjønne, sitt kjære tettsted med enkle hus til leie. Selskapet er ikke hva det var i 1968, ei heller hva det var på 80- og 90-tallet. Den gang var det langt mer profitabelt, men omsetninga er fortsatt nisifret.

Utsalget ligger i et hjørne av lagerbygningen, og har mye til felles med litt-av-hvert-butikker. Men alt her er nytt, ingenting brukt. Det selges mer eller mindre vintage pynt og mer eller mindre tilfeldige gjenstander — «roliga prylar», som det heter på svensk — samt brettspill. I etasjen over er det musikk og film i gamle og nye formater, vinyl-kasser og annet som hører til. Musikalsk er det en viss overvekt av hardrock og power metal.

Et hjørne er dedikert til den sagnomsuste Ginza-katalogen. Man kan visst merke av ting i katalogen som kan hentes med en gang såfremt de har det på det lokale lageret. Man kan lete på datamaskiner, men det er det samme som å sitte med ginza.se hjemme. Jeg bestilte ingenting fra katalogen, da jeg kom bare en time før stengetid.

Katalogen eksisterer altså fortsatt, og kan kan visstnok abonnere på den. Den er mer visuell enn katalogene var på 80- og 90-tallet. Nummer 4/24 har mange coverbilder — av utgivelsene som er sortert etter pris, altså de som det er vanskeligst å bli kvitt. Katalog 5/24 har bare coverbilder.

Kvaliteten på musikken som tilbys er varierende. Samlingen innenfor f.eks. reggae er litt kitsch-preget, og det er ikke akkurat her man oppdager spennende artister. Rock er de bedre på; alle som har gammel Exhorder på lager får et skulderklapp eller to.

Katalogen (den ikke-visuelle nr. 4/24) inneholder endel varer som ikke stilles ut i butikken, blant annet to sider med filmer som deles inn i kategoriene «lesbian», «straight» og «gladporr». Flere av sistnevnte er «ej textad», opplyses det. Bøkene i katalogen går under kategorien «lettere litteratur», det billigste var et tegneseriealbum til kr 5,-. Men per medfølgende artikkel blir prisen på denne Hello Kitty kvadruppelboksen enda lavere.

En seksjon er for godteri, som man også kan kjøpe i kassevis, omtrent som de som leveres til butikkenes smågodthyller. Elektronikk er det noe av, samt sesongvarer: I sommer kunne man kjøpe både fotballmål og en bitteliten plattform for fotmassasje.

Et mål med turen var også å forstå litt mer om musikkonsum på 90-tallet, og derfor spurte jeg «vakthavende» om Ginza hadde noen av sine gamle kataloger tilgjengelig. Det hadde de dessverre ikke. De lå nok et eller annet sted, mente driveren, men hvor? Fågl(um)arna vet.

Et ord jeg aldri har hørt om

«Gufsebusker». Dette var en oversettelse av «tumbleweed». Markløper er visstnok det reelle norske navnet, men jeg applauderer så absolutt «gufsebusker».

En hobby jeg aldri har hørt om

På loppemarkeder tar jeg gjerne med meg rare og kuriøse hobbybøker. Jeg har en liten samling, men her står det om en hobbybok jeg ikke har — og for så vidt en hobby jeg aldri har hørt om.

Innstøpning i plast.

Det er noe man ikke ser i alle hjem. Men de gjorde det i Breaking Bad, så…

Dette gikk altså ut på å lage klare blokker av plast for å preservere og vise fram gjenstander, som heller ikke skulle kunne fikles med. De skulle være innkapslet — «for alle tider».

Jeg har vanskelig for å se for meg at plaststøping hjemme var noe som tok av, selv om det også er en slags forløper for 3D-printing. Jeg koser meg likevel med indre bilder av en mann, for det var vel helst det, komme til kona på mandag: «Se hva jeg har støpt inn i plast i dag!» Tirsdag: «Se, i dag er det dette jeg har støpt inn i plast!» Onsdag: «Du vil ikke tro hva jeg støpte i plast i dag!» Og så videre.

Det kunne også være en practical joke som går et par skritt lenger enn å pakke inn kontoret i sølvpapir, for eksempel å støpe inn en gjenstand man irriterer seg over at noen hjemme eller på jobben bruker for mye. Hva med å støpe inn barnas tamagotchi eller furby, hvis vi bevegde oss 30 år fram i tid fra avisklippet?

I motsetning til treskjæring og garngreier kan det ikke sies å være noe tradisjonelt over denne hobbyen. I stedet redegjøres det for at sysselen tilhører en vidunderlig ny æra, plast-alderen, og i tråd med dette har bokomtalen med en blomstrende passasje om å sette seg inn i «kunststoffenes hemmelighetsfulle verden». Ja, det er også snakk om å «sette større pris på de kunststoffene vi daglig omgås med». Setter du stor nok pris på de kunststoffene vi daglig omgås med?

Sogndals oppladninger

I 1993 stilte Sogndals fotballag opp og vasket fabrikken til den lokale hjørnesteinsbedriften Lerum, 5000 kvadratmeter. For Jostein Flo var dugnadsjobben intet mindre enn oppladning til VM-kvalifiseringskamp for Norge.

Her kan jeg by på en oppfølger, som er at klubben i 1997 sendte A-laget en tur på Tusenfryd.

Jeg prøver å se for meg hvordan turen i fornøyelsespark kan ha vært. Noen runder med whack-a-mole og i luftgeværbodene? Fotballspillere har ofte et konkurranseinstikt som for enkelte tar helt overhånd. Hva med karuseller? Fantasien min maler fram spillere som elger i buskene etter å ha kjørt Blekkulf. Selv om realiteten kanskje er litt mindre dramatisk. Jeg kontaktet en av spillerne, som imidlertid sier han ikke var med på Tusenfryd. Laget ble for så vidt ikke «sendt» på Tusenfryd, det var frivillig (der forsvant teambyggings-aspektet). Han og noen andre ble invitert på golf i Fredrikstad, der laget bodde.

Lyn hadde bare vunnet en kamp før de møtte Sogndal, men da dobla hovedstadslaget til to seiere. Sogndal sto for en «kollektiv kollaps» som «resulterte i katastrofale 5-2 mot Lyn. Mot Lyn!»

Det var ikke vanskelig å finne minuset i kampen, ifølge Sogn Avis. Minuset var rett og slett Sogndal. (Plusset var fleskisane.)

Og nå var Lyn «like i røvi på SIL att». Men i neste kamp slo Sogndal den regjerende cupvinneren Tromsø hele 5–0 i cupen. Litt etterpå røk Sogndal på årets største hjemmetap med 0–7 mot Rosenborg. Det gikk litt opp og ned. Sogndal unngikk kvalik med ett poengs margin, over nettopp Tromsø.

Spilleren jeg snakket med, er Tommy Hansen, som også spinner videre på historien om Lerum-fabrikkvask og forteller om utstrakt samkvem mellom Sogndal-laget og aktører i dagligvarebransjen — også her nærmest som kampoppladning.

— At vi måtte gjøre dugnad for Lerum, det var opplagt. Jeg har delt ut diverse safttyper på et kjøpesenter i Bergen dagen før vi møtte Brann, forteller han.

— Og vi måtte pakke i handleposer for de som handlet dagligvarer på K-Senteret (eid av Sogndal-sjefen Rolf Navarsete; i dag Meny). Slik som man gjør en del steder i USA. Men da er det jobb til ræva betaling. For oss var det dugnad. Denne var litt flau, men det gikk fort over. Det fine med å representere Sogndal var nettopp dette, du ble en del av bygda. Du måtte snakke med bygdefolket. Det å lure seg unna passet seg ikke.

Hansen forteller også at Sogndal som en av de siste kommunene i landet hadde ølmonopol, en egen butikk som hadde enerett på øl. — De hadde mye bedre utvalg enn de fleste dagligvarebutikkene på den tiden. Overskuddet gikk til frivillige lag og organisasjoner i kommunen. Det artige er at på bæreposene fra Øl-utsalget, var det et lagbilde av oss på Sogndal.

Trender for ordet trend

Egon Holstad liker ikke at det går inflasjon i ordet trend. Jeg er enig i det, men vil kommentere metoden han bruker for å gi historisk bakgrunn til sine «funn».

Det er ikke så rart at Retriever sier at ordet begynte på 1940-tallet — for Retriever går bare tilbake til 1945. Og fra den tida har databasen et svært begrensa utvalg aviser, som øker med årene, og er noe av grunnen til at også antall ord øker med årene.

Jeg kan bortimot garantere at begrepet kom fra økonomien. Norges Handels og Sjøfartstidende inneholdt tekster som i sin helhet sto på engelsk, som var språket som populariserte ordet trend. I fortsettelsen ble det brukt i anførselstegn på norsk, og så uten.

Ordet «trendy» ble vanlig på 70-tallet, men det er merkelig av en aviskommentator å ikke vite at det å være trendy har eksistert lenger og også før krigen. 1920-tallet er kjent som et tiår der forbrukeren dukker opp for alvor, og vi fikk ei rekke trender, selv om ikke akkurat det ordet ble brukt den gangen.

Nærmest ubegrensede yrkesferdigheter fra dataspill

26. september la forskere fram en rapport om at gaming-ferdigheter kan brukes flittig i arbeidslivet. Det har jeg visst lenge. Jeg sitter på et vell av ferdigheter, som hadde vært en prakt for enhver CV.

Som fotballtrener latterliggjør jeg alle som surrer rundt med dette yrket i Norge. Jeg har vunnet fotball-VM, Champions League og hjemlige ligaer i Frankrike, Portugal, Nederland og Norge.

Jeg har vunnet bilrace, gokart-race og vannscooter-race. En gang styrte jeg tropper som hindret Stalin i å ta over Europa, og dobbeltagenten Janus hadde ikke sjanse når jeg fotfulgte ham og unnslapp både bunker, arkiv og et tog som sprengte. Mine diverse operasjoner hindret også ei rekke atomkatastrofer.

I mange år har jeg hatt strålende ferdigheter i å fjerne blokker fra tette sjakter, og minerydding gjør jeg raskt og effektivt ved å plassere flagg ved tallene.

Jeg er ekspert i både det umiddelbare stresset og den langsiktige strategien, og kan settes inn i enhver global katastrofesituasjon.

Norsk band morer seg med egen Wikipedia-side

Skate Night 2.0

Før svenskeshowet på Sentrum Scene 27. september fant jeg fram klipp fra fem-bands-konserten i 1996. Den virker som litt av en begivenhet, men dette nyeste showet var også noe mange vil huske.

Den gang var det 900 til stede på Skate Night — på Rockefeller. Nå var det nedgradert til Sentrum Scene, men det var utsolgt. Og det så man. Jeg er ikke sikker på om utsolgt betyr det samme som full kapasitet, men den er i hvert fall på 1750.

Det kan ha blitt konsumert noe mindre øl enn vanlig, simpelthen fordi det var så pakka at det var vanskelig å komme seg fram og tilbake. Men hva vet jeg. Aldersblandingen var ganske bra, det vil si at der også var folk under 45, eller for den saks skyld under 38 som jeg selv er. En skarp kontrast til visse andre punk- og metalband, dessverre.

I utgangspunktet var det en bra lineup: Satanic Surfers — No Fun at All — Millencolin. Jeg har 3–4 CD-er hver fra hvert av disse bandene. Riktignok er det ikke skiver jeg hører veldig mye på, og ting de har utgitt etter 2000 har jeg ikke hatt interesse for. Det er noe med at det som disse svenskene utga på 90-tallet var litt mer umodent, men mer viktig der ute i kulturen, det hadde en nåtid over seg. Det er ikke instrumentflinkhet jeg er ute etter her, det er noe høyoktan som henger sammen med aktivitet, bevegelse, ja for eksempel skating. Musikk for middelaldrende i designerstoler, eller på ergometersykler i midtlivets panikkartede trening, er ikke det jeg er ute etter her.

Så til prestasjonene denne kvelden: Satanic Surfers hadde litt dårlig lyd, men ganske distinkte riff for det. En veldig aktiv bassist med briller hadde mye av æren for det. Han var overalt på fretten, der No Fun at All etterpå kjørte litt mer safe korder. Kveldens beste vokalprestasjon kom dessuten fra Rodrigo Alfaro med sin klare vokal kombinert med tight tromming. Overraskende at de spilte noe fra Keep Out, men desto bedre.

Nå skall vi spela tre sånger i rad, det kallar dom hat-trick, dom som gillar sport. Vi gillar inte sport. Men vi gillar punk!

No Fun at All hadde best lyd. Vokalisten så veldig ut som faren til en venn av meg da jeg var liten. Kanskje er det litt vel strengt av meg å mene, men jeg tenderer mot å trekke troverdigheten som punkband i tvil. Det er mindre fristende å moshe når det er «en far i klassen» som står og presenterer låter.

Det var likevel ikke noe å si på trøkket i salen. Særlig Millencolin hadde et meget godt tak på publikum fra første tone, og pitten var godt besøkt. Mye crowdsurfing, krefter som ble brukt — til de tok slutt. Samtidig mener jeg det var horribel lydkvalitet under Millencolin, den dårligste jeg har hørt på noen av sentrums-scenene (RF, SS, JD) noen gang. Det var nesten umulig å høre noen distinkte riff, alt fløt inn i en strøm av metalliske lyder under den klare vokalen. Selv på sanger som «Da Strike» gikk alt inn i hverandre. Ja, de spilte endel klassikere, sammen med en del nyere, som for meg er mer ordinær pop. Men som sagt, publikum sang ivrig med.

Som headliner venter jeg egentlig at Millencolin har noe mer morsomt og intelligent å si enn at «Oslo er fint». En ting er at de sikkert sier det om mange byer, en annen ting er at de må ha opplevd noe gjennom 30+ år som de kan dele. Her er det litt å gå på. Ser heller ikke hvorfor alle må gå i helsvart. Gitaristene så prikk like ut, her er det mer rom for artisteri, selv om de ikke trenger å ta det helt på Eek-A-Mouse-nivå. Noe Millencolin faktisk hadde, var mange backdrops, og props for å bruke det originale Tiny Tunes-motivet.

Alt i alt bedømmer jeg Skate Night 2.0 slik:

Musikk: terningkast 4

Show: terningkast 3

Publikum: terningkast 6

Da er vi klare for svensk skate-punk

27. september blir det svensk skate-punk-show på Sentrum Scene med Satanic Surfers, No Fun at All og Millencolin.

To av dem spilte allerede i 1996, på en vanvittig kveld hvor blant annet også Liberator tok turen: Skate Night.

Fri aldersgrense! Jadda! Det er det ikke nå.

120 kroner tilsvarer 235 kroner i dag, per ssb.no/kpi. Det koster ikke konserten i september. Det avkreves 555 kroner inkludert avgifter. (Et par år til, så kan dere ta 666.)

Her er også en anmeldelse av konserten. Det kommer heller ikke i 2024. Bortsett fra kanskje på denne bloggen.

Nye lopperariteter

Bruktbutikker er bra for å finne merkelige ting som er utgitt, men loppemarkeder er enda bedre. I høst er det særlig det loppemarkedet jeg selv har vært med på å arrangere, som har tilført mye rart i min imaginære katalog over rare loppefunn.

Ikke de fleste givere, men enkelte, har en tendens til å bruke loppemarkedene som søppelfylling. En av «godbitene» vi fikk inn var en brent DVD av Gladiatoren, med printet cover. Den som printet hadde gjort coverbildet mer kompakt, trøkt det sammen, for å få plass til et banner med sitt eget navn øverst. Dette syntes han vi burde selge til andre. Og så var det ikke engang noen DVD-plate inni!

Jentevorspiel 01 var blant brenne-CD-ene vi fikk inn. I disse tilfellene — se et annet til høyre — er det ikke brukt raust med energi på å skrive hva som faktisk befinner sege på disken.

Går vi videre til det ordinære CD-utvalget, ting som faktisk er utgitt, er loppisen en endestasjon for både kjent og ukjent. Mange kommersielle samlealbum, men også eksempler på undergrunnsproduksjon i mange sjangre.

I 2023 var det mye styr om «Bamsegutt». Et rart kallenavn, kanskje, men det synes ikke den musikalske duoen Bamsegutta. DIY-stil og upretensiøs innpakning.

Men blant loppeleveransene fantes så mye mer, og her er flere eksempler:

CD med mer enn 100 bilder av feer er vel for så vidt ikke en CD, men mer en CD-ROM i tradisjonell begrepsbruk. Noe som vekker interesse med disken, er de mange bruksområdene som oppgis for febildene. Vagheten i «mer enn 100» skaper også nysgjerrighet. (Men ikke nok til at jeg gadd å bla gjennom bildene.)

Div bilder, film av hunder, katter div andre dyr og natur i Folldal. Dette bunner i noe tidløst over menneskets fascinasjon for naturen, og med en tittel som denne er man sikret klassikerstatus. Men til giveren: er dette noe som fremmede vil betale penger for?

Vi Menn Bikini Babes. Enda en CD-ROM og sikkert noe som lever opp til C-en for kompakt: Disken tar mye mindre plass enn årgangen med Vi Menn hvor jeg vil anta at bildene opprinnelig sto på trykk. Den gjengse loppe-gjest har svært begrenset interesse for dette.

Til sist litt om DVD-er. Kanskje tror du at DVD-ene vi fikk inn, fordelte seg mellom filmer og serier. Ikke helt presist. Én DVD inneholdt kurs i gulvlegging. En annen var et opptak av peisflamme for en kveld, ja for deg og din flamme, for å si det slik.