Presidenten i Botswana synes angivelig at europeere maser mye om ville dyr, og spør Tyskland om ikke de ville likt å ha 20 000 elefanter løs. Ja, kanskje de rett og slett skulle sende dyrene nordover som en invasjon?

Historie? Musikk? Populærkultur? Sport? Kritikk? Ja.
Presidenten i Botswana synes angivelig at europeere maser mye om ville dyr, og spør Tyskland om ikke de ville likt å ha 20 000 elefanter løs. Ja, kanskje de rett og slett skulle sende dyrene nordover som en invasjon?

Her er noen bilder som først viser treningskamp mellom Stabæk og Start 1. mars, kaldt og tomt, og samme helg den svenske cupen med GAIS mot Örgryte. Den norske sesongen begynte en måned seinere.



Godt banner på GAIS mot Brommapojkarna. Sverige har ikke innført Var ennå.

Ikke ofte man ser kvinner som forsangere. Flott! Fra Häcken mot Mjällby.


Legger dessuten til noen morsomme svenske ord funnet i fiskedisken: brosme heter lubb, og knurr (et navn som også er litt rart på norsk) heter knot.
Vi kan også koste på oss at de svenske frontfigurene for postkodelotteriet ligner oerhört mycket på de norske, Tom Stiansen og Jorun Stiansen. (De heter også det samme! Det har jeg aldri tenkt på før.)

Dagsavisen.no 28. mars hadde et illustrasjonsbilde det ligger mye omtanke bak. Det ble konstruert i bladet Fri Fagbevegelse, som også var de som skreiv saken med den sære tittelen «Økt kokainbruk blant unge elektrikere». Noen redskaper og et bankkort er tatt fram, og et ukjent hvitt pulver også lagt på bordet. Hvorfor ikke skrive en egen sak om hvordan bildet ble laget og hvilket pulver det var, i tråd med den tåpelige hva-var-det-i-posen-føljetongen fra nettabloidene det siste halve året.
Det er noe med at saken kun gjelder elektrikere, og kun unge. For å gjøre saken enda bedre burde det stått noe om landsdel, kanskje unge elektrikere fra Nord-Norge — i tråd med den klassiske overskriften «Urolige sosionomer i nord sier nei».
Det var smart å ikke ha med noen elektroniske effekter på bildet, slik at bildet kan gjenbrukes hvis det er snakk om snekkere og kanskje til og med rørleggere.
Her er den altså: samleskiva 2024: Pønk i Norge på Fucking North Pole Records som denne gangen har med et bidrag fra The Hope Solos. Det er snakk om sangen «L», som FNP-sjef Robert Dyrnes valgte ut ei tid før den ble gitt ut på skiva Passiv livshjelp.
Det er også morsomt at The Hope Solos ikke er det eneste pop-punk-bandet på skiva. Den starter med pop-punk i form av The Promdates, og The Screwups henter også noe fra sjangeren selv om de også liker punken sin noe skitnere.
Uten at mange detaljer kan avsløres ennå, legger vi også til at The Hope Solos har flere prosjekter på gang med FNP. Og det kommer i 2024.

Samleskiva Pønk i Norge er klar med 2024-utgaven, og her er det bra PIY Records-materiale! Det var sangen «L» som ble valgt ut. Vi kommer tilbake med mer. I mellomtida, hør på den eller take the L!
Fikk en pakke gjennom Postnord. Den ble plassert i en «pakkeautomat». Her må man åpne med en app, man kan for eksempel bare glemme en unik kode.
Jeg har ikke og ønsker ikke den typen søppel av noen apper, og derfor må pakka transporteres til det lokale hentestedet for Postnord-pakker. Den ligger 50 meter unna.
Men neida, hele greia må tilbake til terminalen og ha «ny kode». Denne flyttinga fra pakkeautomaten til hentestedet, i realiteten 50 meter, tar to til fem arbeidsdager.
Enten er jeg latterlig, eller Postnord, eller begge! (PS. nei, det er bare Postnord.)
Da jeg gikk på ungdomsskolen, ble mobiltelefon vanlig. Etter hvert fikk jeg også. Man kunne samle opp telefonnummer blant de jevnaldrende, numre man ikke nødvendigvis brukte så mye, men det var selvfølgelig status å ha mange. Gjerne slik at telefonens makskapasitet for lagring ble utfordret (for sms var maksantallet 20). En måte å få flere telefonnummer på, var å samle novelty-nummer, og på et tidspunkt hadde jeg lagret nummeret til kong Harald.
Det var i hvert fall det som ble påstått av noen på ungdomsskolen. Det ble også sagt at noen hadde prøvd å ringe nummeret, og fått svar fra en sint mann: «Hvordan fikk du dette nummeret?» I tråd med det som er vanlig i vandrehistorier, stammet altså historien fra noen andre.
Jeg prøvde å finne skriftlig dokumentasjon på at folk har ment de hadde telefonnummeret til kongen.
Rogalands Avis hadde en 5-på-gata 27.2.2004 hvor folk i Stavanger-området ble spurt om de hadde nummeret til en kjendis. En trettenåring svarte: «Jeg hadde nummeret til kongen, som jeg fikk av en kompis».
Andre prøvde — forgjeves, får vi anta. Ifølge en pressemelding fra opplysningstjenesten 1881 var det i hvert fall et voldsomt oppsving i forespørsler om å få telefonnummeret til julenissen før jul, og kongen på nyttårsaften. «Posten, Julenissen og Kongen er aldri mer etterspurt enn i jula, bare i uken før jul må vi oppgi Postens nummer godt over 2.000 ganger», sa en ansatt. Kongen nådde ikke topp ti, men det er lett å se for seg guttastemning på nyttårsaften — litt mindre sannsynlig at jenter gadd å drive med dette.
Utover det er det ikke så mye som er bevart om dette på internett. Ifølge NRK.no eide ikke kong Harald engang en mobiltelefon før 2020. Han gadd ikke følge med i teknologien.


Halden Arbeiderblad hadde en morsom artikkel 12.8.2002 hvor de søkte på tegneseriefigurer og kjendiser i telefonlister. På denne tida var det en herlig useriøs holdning til det å registrere mobilnumre. Derfor kunne man finne «Kong Harald, Drammensveien 1» hos Telenor, ringe nummeret og få svar i Elverum. «Ole Brumm, Drammensveien 1» var en fyr fra Bærum. En av mange «Osama Bin Laden» var en 13-åring fra Larvik.
Netcom hadde 17 stykk Osama Bin Laden i katalogen sin, og 12 Donald Duck, skreiv Halden Arbeiderblad. Telenor hadde 3 Snurre Sprett og 3 Mikke Mus, en av dem med adresse Andeby.
Jalla-numrene kom av to ting: Slappere rutiner rundt registrering, spesielt for dem som brukte kontantkort. Folk oppga jalla-navn når de kjøpte mobil, og useriøse ansatte i telefonbutikken skreiv det ned.
Den andre, og kanskje vanligere måten, var at folk registrerte seg på nettsteder man kunne bruke til å sende gratis SMS. Da la de inn sitt ekte nummer, men et annet navn — og så ble dette oppført i søkbare telefonkataloger.
VG hadde samme type artikkel i 2000. Her var det mange klassikere fra Telenor Mobil-katalogen. Dill Do, Tor Pedo, Kaptein Kuk, Jan Banan og Ali Baba var noen av dem. Muhammad Ali kunne det godt vært en person som het, men neppe en som bodde i «Boksegata». Og hva med «Skrue McDuck, Pengehaugen 1» eller «Karius Baktus, Tannveien 3» (et knallhvitt hus, da?).
De fleste i VGs sak svarte ikke på telefonen, men journalisten fikk svar fra «Grise Puler, Ganjaveien 666, Mo i Rana». Det var en vanlig mann. «Jeg hadde så mange abonnementer at jeg gikk lei mitt eget navn. Thomas Hanssen virker så vanlig. Jeg tenkte en stund på Mars Boer, men så ble det… ja… det du sa».
Her er andre personer som folk muligens ønsker telefonnummeret til:

Nylig leverte jeg manus til noe som heter 1994 på en måte. Det er et dypdykk i året 1994 med alt mulig rart som hendte dette året. Når det sies «dypdykk» menes det at hele prosjektet blir ganske omfattende.
Ikke alt kunne komme med i boka. Her er derfor et utdrag som ikke kommer med, men som likevel er en historie om naivitet, bitterhet og hormoner.
Russerevyen på Mandal videregående skole i 1994 inneholdt parodier av OL og Greven. Det endte i en uforbeholden unnskyldning til lokalsamfunnet.
Russerevyer kan være så mangt. Mandal-revyen hadde samme opplegg som skolerevyene i Oslo-området, altså at de spilles over flere dager. Premieren var to uker før OL.
Hva kunne man så vente seg her på Sørlandet? Revyen skulle parodiere nasjonale og lokale forhold, men ikke være «verbalt hardtslående». «Ingen enkeltpersoner serveres hardstøtende stikk», og i høyden skulle lokalavisa få «et lite stikk».[1]
Stikket besto i en sketsj der journalistene i avisa Lindesnes brukte terningkast til å gi kampkarakterer til spillerne på Mandalskameratene. Det skapte ingen tog med fakler og høygafler.
At Greven var gatekjøkkeneier i Mandal var heller ikke det mest sjokkerende. Samtidig var det ifølge Fædrelandsvennen mye som «fikk pietistiske sørlandssjeler til å hoppe i stolene. Artianerne tøyde grensene og tråkket til tider over». Med humor om de nedre regioner balanserte skuespillerne «hele kvelden på en stram linje. De datt. Igjen og igjen».[2]
Lindesnes’ anmelder skreiv det samme. Noe fungerte bra, annet var «usmakelig». Noe burde vært mer satirisk, for helheten ble «til tider tam og langtekkelig». Fordi:
«når underbuksehumor, porno og sexfokusering blir mer regelen enn unntaket, er noe galt. Da virker det platt og plumpt, som en fantasiløs erstatning i mangel av gode tekster og poenger. Personlig hadde jeg foretrukket langt klarere og hardere stikk mot alt som rører seg i et lokalmiljø».[3]
En støttespiller skreiv til avisa og hevdet at «en del av russen» var «ganske nedtrykte over den dårlige kritikken de hadde fått».[4] Men flere gikk også på offensiven. Avslutningsforestillingen skulle benyttes til en rein hevn. Resultatet:
«Rollebytter, enda mer humor under beltestedet, en aktør med en sokk tredd over kjønnsorganet, simulert homofil elskov, grove utspill mot lokalavisen og personer i lokalmiljøet russen har liten sans for. Russen mistet kontrollen og flere publikummere forlot revyens siste forestilling tirsdag kveld. Til og med enkelte av russens egne skuespillere ble irritert og forlot scenen midt under innslagene».
Revylederne mente at folk burde behandlet de som satte opp revyen «som amatører og ikke som profesjonelle». Når det ikke skjedde, og Lindesnes i stedet ga «platt og intetsigende» kritikk som «tok motet fra mange av aktørene», skulle det altså deles ut «spark mot alle som synes vi var for platte og uten stikk til lokalmiljøet». Stikkene skal ha gått litt over stokk og stein, takket være at «Ikke alle var klar over alvoret med å stå på en scene og framføre et manus».[5] Og da skreiv sjefene inn en beklagelse. «Vi dreit oss loddrett ut». «Dessverre mistet vi alle hemninger». «På de fleste innslagene gikk vi langt over streken både når det gjaldt oppførsel og det å holde seg til manus».[6]
[1] «OL-revy med lokale parodier», Lindesnes 26.1.1994; «Klart for ny skOLerevy», Fædrelandsvennen 27.1.1994
[2] «Russerevy med underbuksehumor» av Hege Opseth, Fædrelandsvennen 29.1.1994
[3] «Revy under beltestedet» av Trude N. Omland, Lindesnes 29.1.1994
[4] «Russerevyen» av IHB, Lindesnes 1.2.1994
[5] «Grov og rotete fadese» av Fridtjof Nygaard, Lindesnes 3.2.1994
[6] «Kjære publikum», Lindesnes 3.2.1994
I en tekst om mindfulness-kurs på universitetet, som i seg selv er bra, halter det litt når historiker Hilde Gunn Slottemo skal si noe om hvordan uttrykket «carpe diem» har utviklet seg.

«En sjekk i avisdatabasen Retriever viser at begrepene carpe diem og oversettelsen «grip dagen» fikk et sterkt oppsving i norske medier på 1990-tallet. Den første gangen jeg finner det i databasen, er i 1946. Så går det mange år, fram til 1983, da det er ett treff og så et par til noen år etterpå. Deretter stiger bruken av begrepet sterkt utover på 1990-og 2000-tallet. Høydepunktet er i 2010, med 216 treff i alle aviser»

Retriever går bare tilbake til 1945, og databasen inneholder bare et fåtall aviser fram til 1980-tallet, da Aftenposten og NTB kommer inn, så bygger databasen seg opp etter hvert. NB.no har derimot treff tilbake til 1848 (avis) og bøker enda eldre enn det. Ronald Fangen brukte det. Det er litt færre treff fra 1980-tallet enn 1970-tallet.
På 1940-tallet gis ei rekke oversettelser som grip dagen, bruk dagen, bruk tiden og nyt dagen. I 1991 finner jeg til og med «tar sjansen» som angivelig oversettelse.
At det blir et ekstremt oppsving for «carpe diem» på 1990-tallet, skyldes blant annet at NRK hadde et TV-program som het dette, i tillegg til et radioprogram. Når slike programmer ble sendt, får man treff i samtlige aviser som trykte TV- og radio-programmet bakerst. Jeg vet ikke om noen søkestrategi som unngår disse treffene.
Derfor går antallet treff også ned i 2000-årene. Et ukjent antall er feilstavinger av Karpe Diem. Men det stemmer at bruken er større enn i etterkrigstida.