Laila Riksaasen Dahl er pensjonert biskop i Tunsberg. I 1991 hadde hun som misjon å få slutt på trusselen mot den gudegitte orden i klasserommet: skoledagbøker.
De lå i sekken, og de hadde tegneserier, sitater og lister i seg. De innbød til «andre aktiviteter». Det var ikke bra, noe Dahl mente med støtte fra sine tenåringer.
Samfunnsproblemet ble tatt opp i pinsevennenes avis Korsets Seier ved skolestart i 1991. Men ikke bare der:
«Foran forrige skoleår ble ‘Pusurs skoledagbok’ kritisert til og med fra Stortingets talerstol. Laila Riksaasen Dahl synes ikke ‘Pusur’ er den verste, selv med den nokså sære og voldsomme humoren som kjennetegner tegneseriekatten». Selvfølgelig har Pusur på et tidspunkt vært oppe i Stortinget, med debatter om hvorvidt den oransje katten pulveriserte samfunnsfundamentet.
Dahl blinket ut en annen hovedmotstander. Sørens skoledagbok «formidler mye mer betenkelige holdninger. Den er full av tvilsom russekorthumor, med tvetydige formuleringer. Hele boka er et eneste stort russekort». Dahl var «redd for den skjulte påvirkningen som Sørens skoledagbok formidler, både når det gjelder skolen og når det gjelder forholdet til andre mennesker».
Der har vi altså nøkkelen til samfunnsoppløsning i Norge. Det var Sørens skoledagbok sin feil alt sammen.
Motkrefter måtte settes i sving. Flere kristne bokforlag kasta seg etter hvert inn i skoledagbok-gamet, det lukrative gamet, for å nevne en detalj som ikke var helt uvesentlig. Enkelte skoledagbøker kunne selge flere titusener eksemplarer, gjerne med lite innsats lagt i å lage bøkene — det var tross alt hele poenget at mye av plassen var blank. Den kristne skoledagboka Petrus inneholdt bibelsitater og sørget for at elevene tenkte på det å synde. Men heller ikke det veide opp for ulempene: «Også Petrus vil meget lett kunne fungere som en avleder i timen», sa Dahl.
Haaves historier 