Mest svingende fotballkamp noensinne

En uviktig, men morsom fotballhistorie fra 2021 er nå lagt ut på Youtube.

    Sjette divisjon avdeling 1, Indre Østland fotballkrets.

    Dombås/Lesja/Lesjaskog vant avdelinga med 9 av 10 kamper.

    En av kampene var faktisk mot deres eget B-lag. Kampen endte 3-1. Dombås/Lesja/Lesjaskog 2 fortsetter jeg å kalle B-laget.

    B-laget spilte sin siste kamp for sesongen mot Vågå hjemme. Jeg har aldri hørt om en kamp som svingte så mye. B-laget tok ledelsen 3-0, deretter 4-1 etter 25 minutter.

    Så hadde Vågå en helt insane periode fra det 26. til 52. minutt, de snudde fra 4-1 til 4-8!

    I det 56. minutt scora både B-laget og Vågå! Stilling 5-9.

    Deretter begynte B-laget opphentinga, og etter 84 minutter sto det 8-9. Likevel, et rødt kort til Vågå i det 90. minutt hindra ikke at vagværingene tok med seg borteseier.

    Ros til ubyråkratisk institusjon

    Det Norske Akademis ordbok er kanskje Norges minst tungrodde institusjon.

    Naob (som er akronymet) har et byråkrati, forstått som en fast måte å behandle saker på delegert til bestemte ansatte på en bestemt plass i et hierarki. Det er bare det at saksbehandlinga er så kvikk og god og viser respekt overfor de som foreslår endringer — som minner lite om de fleste andre former for saksbehandling i Norge — og fortjener ros.

    I fjor sendte jeg en epost til Det Norske Akademis ordbok: «Jeg sjekket om dere hadde SV-er i ordboka, og det har dere faktisk, men ikke FrP-er. Heller ikke beslektede uttrykk som SP-er og KrF-er, så det ut som».

    Allerede samme dag (!) fikk jeg svar om at, ja, ordene for de andre partimedlemmene bør også med. Tre dager etterpå (!) var FrP-er og de andre tatt med i ordboka. Av egen maskin kom de også på senterpartist og la inn det.

    Naob har verbet hauke. Det kommer av hau. Hau, hau! Jeg har egentlig aldri hørt ordet i bruk, men har hørt kauke om samme handling. Hoie sier man også der jeg er fra, mens det moren min ser fra sier man hue. (Et hue på toppen av kroppen heter der huggu!)

    Poenget var at jeg lurte på om å hauke over noen var et offisielt ord. Det er det for så vidt ikke — det står med andre ord ikke i våre offisielle ordbøker, Bokmålsordboka og Nynorskordboka. Dette ordet kommer åpenbart ikke av hau, men hauk, å overvåke, monitorere, stå over noen å følge med på dem. Sant å si lurte jeg på om det var et eget ord faren min brukte, eller om flere også tar del i det.

    Jeg hadde litt mer problemer med å finne litterært belegg denne gangen. Det ble Dan Børge, gitt, som (i egenskap av tidligere Nupi-ansatt?) skreiv om dette i sammenheng med FBI-agenter. Ellers var det mye «hauke over» via Google, på Kvinneguiden og andre fora.

    Uansett seilte ordet rett inn og vil stå i Naob fra 17. september. Da vil Naob være bedre på dét enn Språkrådets variant, som fortsatt vil late som ordet ikke finnes.

    En annen kontrast i offentlig sektor er Nasjonalbiblioteket, som gjør veldig mye bra. Men hvis man melder inn feil i metadata, tar det flere måneder å rett opp. La oss si at de har sagt at en avis er utgitt i 1971, men så var det 1941. Det er jo dumt at folk da vil overse avisa fordi det ser ut til at den kom ut på et helt annet tidspunkt enn det folk vil lese om. Kanskje de gjør en sjau en gang i kvartaler, for så mange er det sikkert ikke som sender inn metadata. Bare nerder.

    Da Frank Rossavik anmeldte Donkey Kong

    Nå skriver Frank Rossavik å, så viktige kommentarer i Aftenposten. Men det fantes også en gang da hans lodd i livet var å anmelde Nintendo 64-spill, og et av dem var Donkey Kong. Dette var ei god tid.

    Bergens Tidende 2.3.2000

    Den eneste kritikken Rossavik skal ha, er at han ikke brukte plass på Donkey Kong-rappen. «DK! Donkey Kong! DK! Donkey Kong is here!»

    Pennalsjokk (1993)

    Før skolestart i 1993 hadde flere aviser tester av årets nye skoledagbøker. Aftenposten Aften tok ikke bare for seg dem, men også tilbehør og småtterier. Til dette temaet å være, var det et sjeldent stort spekter av følelser som utspilte seg i artikkelen. Både sorg og frykt.

    Det kom til å bli noen tunge år i klasserommene. Skolekulturen ville gå til grunne mens elevene mistet konsentrasjonen av «kulepenner med ti forskjellige farver». Og enda verre i den nye realiteten som norsk skole måtte forholde seg til, var følgende: «Pizza-pennaler i plast, med trykknapper som får skuffer til å sprette ut med høye knepp».

    Skuffer, hyller, stativer og blyantspissere spretter frem fra de merkeligste steder — bare man trykker på den riktige knappen.
    For hver ting som spretter frem, høres en høy kneppelyd. Stakkars lærere når 30 unger finner frem pennalet samtidig. Halvparten husker sikkert ikke hvor viskelæret ligger, og må trykke flere ganger.
    Hva med høreklokker i motefarver for nervøse lærere med hørselsskader?
    Lærerne på Bøler skole glemmer neppe matpausen da Aftenposten dukket opp for gi en demonstrasjon av det nye skoleutstyret.
    De trykket på knapper og lekte med telefonkalkulatorer, mens skuffer og hyller føk ut og inn av de mest innviklede pennaler. Lærerne ble mer og mer sjokkerte. Deres arbeidssituasjon ville blitt svært vanskelig, om alle elevene stilte med slike saker.

    Kilde: «Skolestart med plast» av Trond Hansen, Aftenposten Aften 24.8.1993

    Da skoledagbøker var en stor greie

    xx

    Dekningen av skoledagbøkene var imponerende. I 1993 finner jeg store oppslag i Telemark Arbeiderblad, Østlands-Posten, Halden Arbeiderblad, Bergensavisen, Nordhordland, Aftenposten, VG og Vårt Land.

    Dette til tross for at skoledagbøkene ikke akkurat var breaking news. Det var et gjentagende fenomen som også fikk en liknende dekning i 1992 og 1994. Jeg dekker da også skoledagbøker i boka 1994 på en måte. Sommer.

    Noen titler kan riktignok ha kommet til eller falt fra. Skoledagbok med gode ord og glade streker fra Inspirasjon Forlag ser ikke ut til å ha overlevd over i 1994. Helsedirektoratets skoledagbok var også en engangsforeteelse for å teste ut om det var en god måte å spre sexinformasjon på.

    Ikke alle produkter ville overleve i jungelen som var der ute, ja cowboybransjen, ifølge den seinere forfatteren Lars Mytting. «Mange forlag bryr seg ikke særlig om kvaliteten på skoledagbøkene», skreiv han for Aftenposten. Han mistenkte at i flere bøker var «det bare rasket sammen noen tilfeldige bilder». Her skulle elevene utbyttes på det sterkeste.

    Må jo gi terningkast?
    Kun Østlands-Posten, Bergensavisen og Nordhordland kan få helt godkjent, da de hadde tester med terningkast. VG valgte å avstå fra terningkastene, avisas egen oppfinnelse, til fordel for en helt ny skala. Fra verst til best besto den av karakterene: bånn — kjip — streit — fet nok — dødsfet — megafet.

    Bare klassikeren og bestselgeren Pusur fikk beste karakter, mens Dyredagboka og Humor (som var rake motsetningener av hverandre) fikk den laveste. Også i Bergensavisen vant Pusur.

    Noen som var unge den gangen husker kanskje en annen bok på P: «Pytons skoledagbok kunne det antageligvis skrives flere sider om. Boka flabbete», skreiv Telemark Arbeiderblad uutgrunnelig.
    Humor fra Semic Nordisk Forlag var likevel enda mer edgy. Her fulgte det med pikk-linjal på 18 centimeter. Hvis jentene ville sette guttene på plass, skulle de be dem «rulle ut wineren» og sammenligne, sto det i Humor.

    Vårt Land noterte seg at Humor og Pyton besto av tvilsomme intensjoner med «tvilsomt resultat». En leder ved Institutt for Kristen Oppseding var ikke glad for «fokus på kjendiser og horoskoper».

    Sziverts hverdagsbok ble proliferert i kristne segmenter, var «den eneste som er pedagogisk oppbygget», henviste selvfølgelig mye til bibelen og inneholdt «oppfordringer til å gjøre leksene».

    Luther Forlag viste tydelig hvor de la terskelen for et godtatt opprør mot skoleautoriteter. «Szivert er en kul kar som vil at hverdagsboka skal gløre (sic) dagene dine morsommere, koseligere og sprørere enn de ville ha blitt uten boka. Hør bare her: Hva kan man kalle ei rask and? En kvikk kvakk». I annonsen hvor forlaget hadde sjansen til å velge ut det beste av det beste, var det dette de valgte å skrive.

    Østlands-Posten ga ener til Szivert og Helsedirektoratet. Bergensavisen lot to barn ta jobben, og de var ikke imponert av Radio 1 skoledagbok, med intervjuer med medarbeiderne i Radio 1, som fortjente en ener på linje med Beverly Hills 90210. Kanskje var intervjuer med medarbeiderne i Radio 1 tross alt å foretrekke, for 90210-stoffet var elendig: «helt tåpelige intervjuer hvor de sier masse dumme ting. En av jentene hadde SHOPPING som hobby! Og dette skal liksom være et forbilde for ungdom? Tror de vi er helt dumme, eller?» De skulle bare ha visst…

    Tande-P var med
    Typisk for temabøkene var at de ikke trakk til seg nye fans. Onkler, tanter og besteforeldre skulle kjenne barnet før de kjøpte ei skoledagbok i gave. VG mente man måtte «være VELDIG glad i hester» for å like tegneseriene i Hest; «Du skal være innbitt kristen for å ha fullt utbytte» av Szivert, skreiv VG.

    Unntaket var Håndball, som var «Bare morsom for dem som ikke har peiling på håndball». Altså de som kunne le av spillbegreper i denne idretten.

    At Szivert «virker noke tannlaus og har ikkje slått an i Nordhordland kan også nevnes. «Den lider mest av at forfatterne er voksne som prøver å være kule»; skreiv Lars Mytting. Jaså, så de var ikke kule?

    Boka ville sikkert ta opp livets undre, men det er ikke bare jeg som finner meg noe å undre over i tittelen. «Hvem er Szivert? Hvorfor Szivert?», spurte VG.
    Jeg vet heller ikke hvem Søren er, men ifølge VG var boka «stappet med visdom fra mannen som introduserte Pusur for det norske folk». Søren virker kjent på den tida ut ifra det som sto om produktet.

    Mer kjent var likevel Tande-P, som over flere år var involvert i Gyldendal sitt prosjekt Lefsa. I 1993 hadde Lefsa med den spalten som kanskje virker som det mest kuriøse i ettertid: «‘Nedtelling til OL’ med forslag til sprø leserbrev til avisene, er kjempe». Nå har jeg faktisk lyst til å skaffe Lefsa 1993, lese forslagene til leserbrev og se om disse kom på trykk noe sted.

    Lars Mytting hevdet likevel at Tande-Ps medvirkning «har gjort den dårligere enn den var i utgangspunktet». Det virker som om Mytting mistenkte Tande-P for å være den som sitter og finner på vitsene i smellbongbongene.

    Mytting hadde imidlertid flere kommentarer til vitsene i skoledagbøkene. Han fant følgende i Sørens skoledagbok: «Hva er det som er lite og gult og sover alene? Yoko Ono».

    Kilder
    Reportasjer og tester, TA 31.7.1993, ØP 11.8.1993, HA 12.8.1993, VG 13.8.1993, Vårt Land 19.8.1993, BA 21.8.1993, Aftenposten Aften 24.8.1993, Nordhordland 22.9.1993

    Annonse, Vårt Land 10.8.1993

    Dagbladets overskrifter fra OL er ræl

    Dette «raseriet» har noe med startnummeret å gjøre. Saken, eller rettere sagt ikke-saken, er bare ræl. Et oppkok hvor de leter desperat etter et poeng. «Raseri» er tull. «Selger for penger» har ingenting med OL å gjøre.

    Håpløs og talentløs vinkling på 400-finalen. Det er så til de grader historisk at en norsk dame i det hele tatt er i den finalen, og så løper hun under 50 også. Altså, Moa Hjelmer ble europamester i 2012 på svensk rekord 51,13. Det er noe vi fortsatt husker, men Jæger har maltraktert denne tida og også slått de finske (nordiske), greske og belgiske rekordene for å nevne noe.

    Men sitatet «klønete» henter de fra langt ned i saken hvor det handler om at Jæger ikke fikk deltatt i heatet på 4×400 stafett. Ja, det er dumt, men å velge dét som vinkling og som det som skal stå igjen og huskes etter 400-finalen, er hinsides.

    Den minst fordummende av disse tre overskriftene, men likevel svakt som oppsummering. Det er ingen nyhet at toppidretten er nådeløs og at små feil i utførelsen resulterer i tapte plasseringer. Man trenger ingen «beskjed» om det for å se det. Skrivemåten bygger opp under Dagbladets obsession med «utspill» og «stikk» og at journalistikken utelukkende skal fremme strid og konflikt mellom enkeltpersoner.

    Dette ser ut som søppel og klikkes ikke på. Ser bare ut som mer av Dagbladets iherdige forsøk på å piske opp konflikt.

    Nei, jeg klikker fortsatt ikke selv om nettavisa så amatørmessig har plassert samme sak på forsida to ganger.

    Rare tegneserier

    Det er sommerferie i lokalavisa, og om det er grunnen til at der gås på en viss tomgang med tegneseriene, vet jeg ikke. Men avisa har i hvert fall tatt inn Blondie.

    Blondie (er det samme serie som Fiinbeck og Fia?) framstår vel litt som en anakronisme. Figurene tilhører etterkrigstida. (Miljøene er slapt tegna, snakkeboblene og tekstinga er slett hvor de blant annet ikke har giddi å ha med tegnsetting.) Noen har imidlertid prøvd å oppdatere serien. Det snakkes om software og surfing. Riktignok med datautstyr fra tidlig 1990-tall. Og så en vakker dag samles ekteparet i livlig passiar rundt papirleksikonet — med minst ti andre bind i bokhylla. Nei, det blir noe veldig halvveis over dette.

    Løsning: Pensjonér Hårek, Blondie, Fantomet og Snøfte Smith fra norsk presse — herfra og inn i evigheten.

    Friidrett må bli nasjonalsport

    Friidretten leverer igjen. OL-gull til Markus Rooth. Nå begynner de andre sommeridrettene å stilles i forlegenhet hva gjelder prestasjoner det siste tiåret. Kanskje innser flere og flere i Norge så smått at denne individuelle sommeridretten er den best skikkede til å gi oss magiske kollektive minner, og tro meg, friidretten kan gi den samme mestringsgleden til alle enkeltpersoner som driver med det.

    Det som mangler nå er at friidrett er en nasjonalsport i Norge. En idrett (det er jo for så vidt en samling av flere idretter) som alle har et forhold til, som alle har prøvd en eller annen gang, hvor alle kan de viktigste reglene.

    Jeg pleier å fortelle en anekdote fra tribunen på Bislett Games rundt 2008, hvor det var en dame som satt bak meg som utbrøt: «å ja, så de løper på en rund bane?». Jeg vil tro at kunnskapen har økt i befolkningen etter et tiår hvor Norge har tapetsert vegger med mesterskapsmedaljer, men noe dypere kunnskaper om teknikker og regler er fortsatt noget esoterisk.

    Rundt 2005 sa «alle» at friidretten først ville vokse hvis en del faktorer var på plass: Vi må ha stjerner. Vi må være framme i media. Vi må ha anlegg, spesielt innendørshaller (som vi den gang hadde 0 av). Alt det har vi nå.

    Friidretten er unik av flere grunner. En stor åpen stadion hvor det stadig vekk skjer noe som tilskuerne kan følge med på, på løpebanen eller i de tekniske områdene. En dame løper forbi mens en mann hopper høyde. En dame hopper lengde mens en mann løper hinder. I hvor mange idretter ser man det. På et vanlig norsk stevne er det også blanding av alle aldre på samme måte. Alle kroppstyper finner noe for seg, fra langdistanse til høydehopp og kulestøt. Ellers kan man like godt drive med ti ting på en gang — altså mangekampen.

    Samtidig er mange friidrettsøvelser vanskelige, lite tilgjengelige og lite intuitive. At Andreas Thorkildsen ikke bare vant ett, men to OL-gull i spydkast ga ikke noe mer rekruttering. Det kom knapt én ny spydkaster ut av det; om noe ble Norge dårligere i spyd etter den epoken. Grunnen er jo at spyd er en vanskelig og uvanlig idrett, og 99,5 % av barn som vokser opp i Norge har aldri tatt i et spyd. Farlig kan det også være, spyd er ikke noe man surrer rundt med eller tar med i piknikkurven i Frognerparken. Samtidig er spydkast en av de mest ur-menneskelige bevegelsestypene som finnes, det er beskrevet på hulemalerier og vikingene konkurrerte i det. På norske tettsteder der det finnes en god trener i en gitt friidrettsøvelse, siger det også inn utøvere til disse øvelsene, som har det gøy, bedrer folkehelsa og skaffer seg selv og sine fans gode minner.

    Men tilskuere «utenfra» er fortsatt forbeholdt de aller største stevnene. «Vanlige» tilskuere, utenom andre involverte i idretten, er det fortsatt ikke noen særlig kultur for — og «supporterkultur» er det i hvert fall ikke. Hvorfor ikke ta med barna på et random friidrettsstevne. Selv om man ikke kjenner noen deltakere, blir man fort kjent med dem og med hva som er greia med friidrett.