Norge har enkelte av verdens beste fotballspillere, men i det pågående EM deltar de ikke, og de har heller ikke deltatt i noe EM eller VM før det. For Norges del gjelder det flere generasjoner med spillere.
I et mesterskap som VM 1994 var det mange dyktige land som ikke deltok: England, Frankrike, Portugal, Danmark, Uruguay samt de oppløste Tsjekkoslovakia og Jugoslavia. Det betød likevel ikke at en hel generasjon gikk glipp av VM eller EM. Mange av disse landene var på plass allerede i EM 1996. Noen land har derimot slitt med å komme med og mislyktes gang etter gang, like mye som Norge har gjort etter år 2000. Her er noen spillere som deler skjebne med Håland og Ødegaard:
Ryan Giggs, Wales. 963 kamper for Manchester United, vant alt som kunne vinnes i klubbfotballen, men fikk aldri et lite EM engang, i motsetning til Gareth Bale. At Giggs deltok i OL veier ikke helt opp. Honorable mentions: Ian Rush, Wales og Bruce Grobbelaar, Zimbabwe. (Kommer én Liverpool-spiller med bart med, må to med.)
George Weah, Liberia. Kjent fra europeisk klubbfotball og som vinner av Ballon d’or i 1995, altså verdens beste fotballspiller, men Liberia var ikke verdens beste landslag. Weah har til gjengjeld møtt en del i FN. Honorable mention: Jomo Sono, Sør-Afrika. Pierre-Emerick Aubameyang, Gabon — har fortsatt sjansen per 2025.
Jari Litmanen, Finland. Tidenes beste finne, Champions League-vinner med Ajax, nummer 3 i Ballon d’Or samme år. På britiske Association of Football Statisticians liste Top-100 Players of All-Time (2007) var Litmanen så vidt jeg kan se den eneste som ikke deltok i et stort mesterskap (Av ukjente grunner var ikke George Weah på lista). Honorable mention: Brede Hangeland, Norge (litt patriotisme)
Mario Jardel, Brasil. Svært dominerende spiss i enkelte europeiske ligaer. Eide mens han spilte for Porto, viste at han kunne eie i Tyrkia, sjokkovergang til Sporting og eide ikke noe mindre der. Som politiker ble han terminert av parlamentet for korrupsjon. Honorable mention: Abedi «Pele» Ayew, Ghana
Kakha Kaladze, Georgia. Before Khvaratskhvelia there was Kaladze. Vurderte lenge Georgi Kinkladze som et lite wildcard, men han spilte i City, så… I dag er Kaladze ordfører i Tbilisi og har vært energiminister. Honorable mention: Henrykh Mkhtariyan, Armenia; Mart Poom, Estland og Yossi Benayoun, Israel
Her kan du se nasjonalsangen som ble avsunget da Eric Cantona deltok i sitt eneste mesterskap, EM 1992:
Rett på sak: Jeg var inne på nettstedet National-Football-Teams.com, en oversikt over alle mannlige landslagsspillere og hvor de har spilt. Ifølge denne sida hadde Stabæk en amerikansk landslagsspiller Chris Henderson. Dette var i 1995, året etter at han var med i VM på hjemmebane. Noen fortid for ham i Stabæk var helt ukjent for meg.
Det kunne ikke være en sammenblanding i databasen med Craig Henderson, en newzealender som var i Stabæk mye seinere? Neida, Chris var inne hos de blåstripede, han også.
Allerede nå kan jeg imidlertid slå fast at 1995 er feil. Henderson kom til Stabæk i 1996. Februar 1996. Men hva gjorde han her?
Det var et prøvespill. Året før hadde ikke Stabæk sett behovet for prøvespill, da laget signerte Paul Davis på lån fra Arsenal. Etter å ha brukt Davis én gang som innbytter, var det ikke ønskelig å ha ham på laget noe mer. Nå måtte Stabæk lære av sin feil: «Det er slutt på å leie eller kjøpe spillere usett», fastslo Budstikka.
Derfor ble det treninger (Stabæk hadde ikke hall, og ikke noe kunstgress ennå så vidt jeg kjenner til) og treningskamp mot Skeid (de måtte reise til Østfoldhallen).
Henderson skulle løpe på krittet. Han «var veldig offensiv og fikk nesten hele kampen igjennom vist at han har stor løpsstyrke. Hendersons offensive flankespill kan bli godt å ha», skreiv Budstikka. «Chris har meget gode offensive kvaliteter», sa treneren Hans Backe, men la til at han «er muligens litt for lett for backspill».
Kanskje var det et tankekors for enkelte at Stabæk, selv om de hadde fått en person med «kondisjon til å løpe opp og ned i evigheter» (sitat Hans Backe), ikke viste tegn til å ville spille i bredden. Spillet skulle gjennom midten. Men det var tross alt bare februar.
Amerikaneren ble satt på høyresida mot Skeid, men deretter på sin vante venstreside i neste treningskamp mot Viking. Den foregikk på Lassa, ikke Lassa gras men Lassa grus, «på sørpeføre, under vanskelige forhold med sludd og vind», skreiv VG. Budstikka noterte seg at «de fleste spillerne slet fælt i den stadig tyngre grusgjørma». Aftenposten mente at Henderson var den som gledet «aller mest», og Budstikka kalte ham «en av Stabæks beste».
Men ikke nok, fordi Henderson spilte mer som en ving og ikke som en back i forsvaret. «Henderson var for svak defensivt til at vi ville satse på ham som sideback».
Så nei, han var ikke Stabæk-spiller. Han fikk holde seg til MLS (oppretta i 1996), han som de fleste andre amerikanere.
I en samtale mellom reklamefolk og kommunikatører analyserer de sin samtid. Når er samtalen fra? Gjett før du leser helt ned.
Safta blir pressa ut av folk. Og da tror jeg du vil få en motreaksjon. Man kan bare tyne folk så mye. Du ser det på vekstnæringene i dag. De yrkene som vokser raskeste er jo de som lever av å ta på mennesker, høre på o.s.v, psykologer, fysioterapeuter o.l. Folk blir sjuke fordi de jobber for mye. Dette gjelder jo også de som ikke har noe jobb, presset på de er like stort.
Det er et større klasseskille mellom unge mennesker i dag enn tidligere, og dette går på trygghet eller ikke trygghet.
Da var alt så kjekt og lett, og det er det ikke faktisk ikke lenger. Skillene blir større, og folk er mindre like enn tidligere og det må vi tenke på.
Sunday Times hadde nylig en artikkel som viste et nytt og interessant mønster som bare blir tydeligere og tydeligere. Nemlig det at jentene klarer seg, men gutta faller utenfor i større grad.
Hvis du svarte 2024, tok du feil.
Hvis du svarte 1994, hadde du rett.
Kilden er «Generasjon am-X?», en panelsamtale i et nummer av Natt og dag («Trend og medieinformasjon høsten–vinteren 1994–95»).
Under ser du et utklipp fra Programbladet 7/1997, som er et intervju med Anne-Kat Hærland. Jeg leser ingen ironi inn i svaret eller i intervjuerens uttrykk «de harde nittiåra» og «bekmørk» hverdag. Det må forskes mer på hvor utbredt disse uttrykkene og oppfatningene var på 90-tallet, et tiår som i ettertid har fått et veldig blomstrete rykte. (For nå er det virkelig dårlig! Men bare vent til 2030-tallet.)
I 1989 ledet Namsos tabellen i 1. divisjon (som da het 2. divisjon). I 1997 nådde laget en foreløpig bunn. Å tape 12–0 førte til sørgerand i lokalavisa, sykmeldt trener og en spiller som la opp på flekken.
Namdalsavisa 12.5.1997
Sjanser 21–3. Pauseresultat 7–0. Sluttresultat 12–0. Det kunne sett annerledes ut hvis ikke bortelagets sjanse ble redda på strek på stillinga 1–0, men det gikk altså som det gikk.
Namdalsavisa slo opp overskriften «Tidenes verste», trykte kommentaren «En skam!» og brukte svarte sørgerander på alt de skreiv om kampen. For «så alvorlig var lørdagens resultat for Namsos, at guttene skylder både Namsos by, Namdalen, ja hele det nordtrønderske fotballmiljøet en unnskyldning. Vi er flaue!»
¤¤¤ Namsos IL så selvfølgelig også svart på det. Keeperen hadde tapt 40–0 i en gutteliga, men A-laget hadde aldri opplevd noe slikt. «Dette ble et mareritt, det kom jo en horde med RBK-ere mot meg i nær sagt hvert eneste angrep. Hva i all verden skulle vi ha gjort annerlede[s]?», spurte Namsos’ keeper.
Hovedtabben til Namsos var å stå høyt, som for så vidt var det motsatte av hva treneren hadde bedt dem om. Spillerne maktet heller ikke legge særlig press på ballfører (det ble «glemt», skreiv NA) slik at Rosenborg 2 løp enkelt gjennom lagdelene.
Trønder-Avisa kåret midtbanespiller Jan Ove Gulstad til Namsos’ beste. Men han var ikke Namsos’ gladeste. Snarere fikk tapet noe til å bikke over. Namdalsavisa kommenterte at «Vi kan også forstå Jan Ove Gulstad — som satte fra seg fotballstøvlene på en søppelkasse ved garderoben, dro sin vei og sa han ikke ville spille mer for Namsos».
Mente han det? Ja, Namdalsavisa fant ham på jobb på mandag. Han var feier. På fritida skulle han nå prioritere husrestaurering. Han syntes ikke Namsos hadde bruk for ham lenger, og det å spille var på ingen måte artig lenger.
Treneren ble på sin side sykmeldt i fire uker, og drøye to uker etter at han kom tilbake på sidelinja, var det på tide å si opp jobben.
¤¤¤ Rosenborg 2 var bra, med et lag stort sett bestående av framtidige eliteseriespillere. En tidligere Manchester City-spiller med flerfoldige landskamper var også å finne.
Trønder-Avisa noterte seg at Rosenborg slapp ned presisjonen etter 7–0. Etter dette ville alle score, som førte til at spillerne tok ei rekke gale valg i angrep.
Adresseavisen sendte ut karaktergivere til alle 2. divisjonskamper med trønderske lag, armert med en karakterskala fra 1 til 6. Denne kampen ble sett og karakterisert av velkjente Roar Stokke. Stokke gjorde det enkelt og ga alle på Namsos karakteren 2. Kanskje litt generøst. Han tok heller ikke av når det gjaldt å bedømme Rosenborg 2 sine spillere, og ga dem tall fra 3 til 5.
Det var herlige forhold rundt 2. divisjon, der alle kamprapportene også inneholdt kampens beste sitat, sagt fra benken eller på annen måte mot dommer eller motstandere. Hvor mange journalister er det i dag som får med seg noe som blir sagt? Videre merker en seg at grus ble brukt som kampunderlag. Rosenborg 2 — Namsos gikk på «Lades kunstgress/grus», det var vel helst kunstgress egentlig, mens Stjørdals-Blink spilte i samme runde på Travbanens grusbane.
Skjønt, grus kunne være en framgang også. Blant annet i Namsos. «Namsos er vel det eneste laget i 2. divisjon og oppover som fortsatt trener med ispigg vinterstid. Dette tror jeg er årsaken til at laget alltid får så dårlig start på sesongen», sa eks-fotballspiller og nå kun feier Jan Ove Gulstad; «Vi spiller fotball på isholka, løper på asfalt og andre underlag». En grusbane med undervarme kunne være en paradisisk forbedring av treningsforholdene.
Herlig var det også med Namsos-folkene som ikke var på matchen. Hvordan skulle de få vite resultatet? Jo, selvfølgelig på tekst-TV. Det ble rapportert at flere trodde det var noe galt med signalet da den ærverdige tekst-TV viste 12–0.
¤¤¤ Namsos reiste seg til dels i 16. mai-kampen hjemme mot Stjørdals-Blink. Resultatet 1–1 der var respektabelt.
I juni meldte Trønder-Avisa at «Jan Ove Gulstad har sagt seg villig til å spille igjen og var ønsket på laget av flere av spillerne til gårsdagens kamp, men trener Yngve Helmersen nektet».
25. juni var Gulstad med for B-laget i 5. divisjon. 12. juli hadde han «rotet fram fotballskoene igjen» og var tilbake på A-laget. Dette var en hjemmekamp som Namsos vant. «For første gang lød namsosgutt, namsosgutt i garderoben», skreiv Namdalsavisa. Men tross suksessen kom mr. comeback til å gå glipp av de neste tre kampene. Han skulle på ferie.
¤¤¤ Namsos endte dessverre ikke 1997 så godt. De rykka ned til 3. divisjon, noe som gjentok seg i 1999. Fotballen i distrikts-Norge har hatt en skarp nedgang i årene siden, og Namsos har stort sett vært i fjerde divisjon de siste 15 årene, unntatt to år i tredje. I 2023 datt de ned i femte.
Hvis du synes det er for lite som blir gitt til loppemarkedene i ditt distrikt, kan du lage pølse-CD-ROM. Hvis ikke lar du være.
Pølsespill i handlekurven sammen med dagligvarene. Det har det alltid vært et skrikende behov for. Spillet bød sikkert på flere minutter med underholdning.
I rettferdighetens navn ble CD-ROM-en laget i 1998, da de aller fleste hadde for dårlig internett til å strømme noe særlig av video. Så en CD-ROM ville ganske riktig være det beste mediet for å distribuere pølsevideo. For de som ønsket å distribuere pølsevideo.
For ikke så lenge siden var det skriverier om at Sindre Finnes gikk med siviløkonom-ring, men ikke hadde fullført siviløkonomstudiet. Han fullførte vel da ikke hovedoppgaven. Et oppslag i et gammelt Kapital forteller hva han kunne ha skrevet om.
Oppgavene i seg selv finner jeg ikke igjen noe sted, verken på Oria eller internett for øvrig. Derfor løftes de fram her, perlene fra NHH og BI. (Kilden er Kapital 12/1994.)
Kapital hadde en finmasket inndeling av forskjellige kategorier som hovedoppgavene ble inndelt i. Noen var instrumentelle, enten for å sikre seg selv jobb eller fortrinn i en framtidig jobb, ikke minst kunnskap om skatteplanlegging.
Noen benytta sjansen til å gjøre seg kjent med et fjernt land, eller med en bransje de var interesserte i, som ulike idrettsklubber.
Hva med en oppgave som rett og slett het «Brukerstøtte»? Aktuelt for mange.
Under «De uforståelige» står «Samarbeid i rammebetingelsenes bakgård», «Transaksjonskostnadsanalysen» og «Hystereseeffekter i arbeidsmarkedet. Uforståelig for flere, kanskje, og journalistene i Kapital burde vel potensielt ha greie på økonomi. I tillegg inkluderte journalisten «Rogalandsmat på verdens fat?» i denne uattråverdige gruppa.
«Kartlegging av subkulturer i Televerket» er en oppgave som begynner å nærme seg stor litteratur. Temaene kunne også nærme seg det eksistensielle:
«Siviløkonomstudenter oppfattes gjerne som grunne og konformistiske. Den myten slår nesten sprekker når vi leser om oppgaver som ‘Lange konjunkturbølger, et trosspørsmål’ og ‘Utenlandsstudenter, hvorfor finnes de’
På den annen side er det ikke alle oppgaver som er like eksistensielle i sin natur. En beskrivelse av telefonkatalogens gule sider samt analyse av Jondalen kommunes årsrapporter må nødvendigvis komme høyt opp på listen over de særdeles uinteressante». (Tittel på førstnevnte: «Telefonkatalogens gule sider: en beskrivelse».)
Nei, journalisten hadde ikke mye til overs for disse, ei heller «Markedstrender for store fôrhøstere» som også fikk tre inn under rubrikken «de totalt uinteressante».
Jeg fant et gammelt innlegg som het Meget vellykket – bare to besvimte. Det handlet om film, men i dag skal det handle om middag — og besvimelse.
I 1953 ble visstnok Norges største middag avholdt. Det var jubileet til Christiania Spigerverk med «alle» ansatte. Om det var snakk om +1 vet jeg ikke, men et visst antall gjester var det i hvert fall. 1750 kuverter totalt.
En herlig start var avgjørelsen om at middagen skulle holdes inni fabrikken. Fire fabrikkovner brant godt og lystig, og ufortrødent, med en jevn og god temperatur på 400 grader der maten ble laget. Varmen ble høy i spiselokalet, selvfølgelig også fra menneskenes kroppstemperatur. «Bare to besvimte», het det, mens et ukjent antall var på randen av besvimelse og ble hjulpet til lufting akkurat i tide.
Det står mye om hvilken mat som ble servert, men ikke hvilken alkohol som sto på bordet. At det var 5 politimenn til stede, viser at de i hvert fall var forberedt på at grupper blant gjestene kunne havne i sjøslag.
At klimakset på festen var «opplesningen av telegrammet fra kongen» er også en fin opplysning. Telegrammer pleier ikke være så lange, 2-3 setninger. Så det må ha vært noen sjeldent fyndige formuleringer fra Haakons side.
Denne gangen skal jeg fatte meg i korthet. Ta kontakt hvis du er interessert i en trykt utgave av boka Innfall fra 90-tallet som jeg slapp før jul.
Som bonus, og i forbindelse med at et av kapitlene i boka heter «Da skjermsparere var noe folk satt og så på», legger jeg ved et utklipp av «tidenes råeste» skjermsparer. Med sitt Star Wars-tema var det faktisk «en versting av en screensaver». Hele 4 megabyte RAM trengte vidunderet for å kjøre. (Laptopen jeg skriver dette på, har omlag 8200 megabyte RAM.)
Omtalen knytter an til at skjermsparere først og fremst var i bruk på kontoret, på ei tid da kanskje flere hadde tilgang på jobb-PC enn hjemme-PC. I dette scenariet skulle selveste sjefen komme inn og la seg imponere av tablåene på skjermen. «Det tar seg bra ut». Kanskje ble det forfremmelse kort tid etter. Slike go-gettere er det firmaet trenger — eller trengte.
Dette er en oppfølger fra det noen dager gamle innlegget «Landslagsspiller med vaskebøtta». Det, og utklippet under, har det til felles at de skildrer ei tid i norsk fotball med mindre tilrettelegging og komfort.
Landslagstrener Egil Olsen, som for øvrig hadde en leddsykdom, måtte vasse i snø for å kunne stå på en snøhaug slik at han fikk sett fotballkamp i Mjøndalen. Se for deg tablået. «Velkommen, herr Drillo. Skal du se kamp her, ja. Det var artig. Skal vi se, hvor er det best at du sitter… Forresten er det best at du står. Ser du den lille haugen der borte? Der er det god utsikt. God kamp!»
Jeg minner om at dette er to måneder før VM 1994. Norge skulle delta i sitt viktigste mesterskap noensinne, og det måtte legges et seriøst arbeid ned i treningskamper og sikting av spillere til disse.
Jørn Karlsrud var en av dem ifølge VG! Men ingen Kongsvinger-spillere kom med til VM.
Haaves historier 