Bare to besvimte – igjen

Jeg fant et gammelt innlegg som het Meget vellykket – bare to besvimte. Det handlet om film, men i dag skal det handle om middag — og besvimelse.

I 1953 ble visstnok Norges største middag avholdt. Det var jubileet til Christiania Spigerverk med «alle» ansatte. Om det var snakk om +1 vet jeg ikke, men et visst antall gjester var det i hvert fall. 1750 kuverter totalt.

En herlig start var avgjørelsen om at middagen skulle holdes inni fabrikken. Fire fabrikkovner brant godt og lystig, og ufortrødent, med en jevn og god temperatur på 400 grader der maten ble laget. Varmen ble høy i spiselokalet, selvfølgelig også fra menneskenes kroppstemperatur. «Bare to besvimte», het det, mens et ukjent antall var på randen av besvimelse og ble hjulpet til lufting akkurat i tide.

Det står mye om hvilken mat som ble servert, men ikke hvilken alkohol som sto på bordet. At det var 5 politimenn til stede, viser at de i hvert fall var forberedt på at grupper blant gjestene kunne havne i sjøslag.

At klimakset på festen var «opplesningen av telegrammet fra kongen» er også en fin opplysning. Telegrammer pleier ikke være så lange, 2-3 setninger. Så det må ha vært noen sjeldent fyndige formuleringer fra Haakons side.

Fredriksstad Blad 15. juni 1953

Trykt versjon av Innfall fra 90-tallet

Vi Menn 46-1994

Denne gangen skal jeg fatte meg i korthet. Ta kontakt hvis du er interessert i en trykt utgave av boka Innfall fra 90-tallet som jeg slapp før jul.

Som bonus, og i forbindelse med at et av kapitlene i boka heter «Da skjermsparere var noe folk satt og så på», legger jeg ved et utklipp av «tidenes råeste» skjermsparer. Med sitt Star Wars-tema var det faktisk «en versting av en screensaver». Hele 4 megabyte RAM trengte vidunderet for å kjøre. (Laptopen jeg skriver dette på, har omlag 8200 megabyte RAM.)

Omtalen knytter an til at skjermsparere først og fremst var i bruk på kontoret, på ei tid da kanskje flere hadde tilgang på jobb-PC enn hjemme-PC. I dette scenariet skulle selveste sjefen komme inn og la seg imponere av tablåene på skjermen. «Det tar seg bra ut». Kanskje ble det forfremmelse kort tid etter. Slike go-gettere er det firmaet trenger — eller trengte.

Nå i papir

Speider på snøhaug

Dette er en oppfølger fra det noen dager gamle innlegget «Landslagsspiller med vaskebøtta». Det, og utklippet under, har det til felles at de skildrer ei tid i norsk fotball med mindre tilrettelegging og komfort.

Landslagstrener Egil Olsen, som for øvrig hadde en leddsykdom, måtte vasse i snø for å kunne stå på en snøhaug slik at han fikk sett fotballkamp i Mjøndalen. Se for deg tablået. «Velkommen, herr Drillo. Skal du se kamp her, ja. Det var artig. Skal vi se, hvor er det best at du sitter… Forresten er det best at du står. Ser du den lille haugen der borte? Der er det god utsikt. God kamp!»

Jeg minner om at dette er to måneder før VM 1994. Norge skulle delta i sitt viktigste mesterskap noensinne, og det måtte legges et seriøst arbeid ned i treningskamper og sikting av spillere til disse.

Jørn Karlsrud var en av dem ifølge VG! Men ingen Kongsvinger-spillere kom med til VM.

VG 10. april 1994

Knallska i Oslo

The Chakras gjorde comeback på lørdag etter fire år, og holdt et skyhøyt nivå.

Vi snakker trad ska som ble framført på Herr Nilsen i helga. Du veit fra de første 5 sekundene om et band spiller bra eller ikke, og her innfridde sjuerbanden. Jeg registrerte en eneste scudd gjennom det 35-40 minutter lange showet, uten at musikken på noe tidspunkt ble klinisk. (Noe moderne ska-band kan bli, spesielt de som kaller seg noe med «Orchestra».) Syngende trommeslager og underholdende orgelspiller var andre krydderelementer.

Wild Man Riddim spilte etterpå. Takket være at de sistnevnte bare hadde to blåsere, hadde lydbildet til The Chakras en liten edge denne kvelden.

Begge bandene spiller ska og rocksteady som blander inn ulike elementer som ønsker å bringe sjangeren inn i det 21. århundre. Det er en mer global ska de forfekter, men de er også mindre hook-baserte enn klassikere som Skatalites’ «Christine Keeler», Baba Brooks’ «Catch a Fire» og Tommy McCook and the Supersonics’ «Dynamite».

Ska har aldri stått sterkere i Norge. Forrige uke spilte The Phantoms, noe de gjør igjen om både én og to uker, og MT Hammed har det også blitt blåst liv i. Av den grunn er det likevel ikke nødvendigvis så mange enkeltpersoner som deltar; i Wild Man Riddim var to også med i The Chakras, mens fire eller fem fra WMR spiller i The Phantoms, etc.

Dessverre er ska upopulært i yngre generasjoner. I så måte er Herr Nilsen et passende lokale, med klientell over 45–50 år for det meste. Lokalet er mer for å møte stamgjester til musikk, enn å fortape seg i musikken. Det er L-formet (speilvendt) og det er ikke mange steder man kan stå uten at man sperrer for de som sitter. Men i det minste prata de ikke oppå musikken denne gangen, slik jeg har opplevd før.

Landslagsspiller med vaskebøtta

1993, før viktig landskamp mellom Norge og Tyrkia. Hjemlig sesong hadde ikke begynt, verken for Eliteserien eller 1. divisjon. Ja, jeg nevner 1. divisjon, for også der hadde Norge en landslagsspiller. Det var Jostein Flo.

Sogndalsbygda var i pandemonium. Saftfabrikken Lerum havnet i en «prekær situasjon». Fabrikken på 5000 kvadratmeter måtte vaskes. «Selvsagt» var det A-laget til Sogndal som stilte opp med kostene og bøttene.

«En utmerket avkobling og helt grei oppladning til landskampen mot Tyrkia», uttalte Flo til VG 20.4.93. Han la vekt på at Sogndal var en spesiell klubb i seg selv og for nærmiljøet, og at turer og dugnader skapte en «unik intimitet».

Norge slo Tyrkia 28. april og gikk jo til slutt til VM. Sogndal fikk stryk i serieåpningen 2. mai der de tapte 1–5 hjemme mot Bryne. De vant likevel divisjonen og rykka opp.

På denne tida dekket VG også hunden til landslagstrener Drillo. Hunden hadde nylig fått en sprøyte og lå ganske rolig på gulvet i Norges Fotballforbunds lokaler, rapporterte VG.

Da skoledagbøker var en trussel i klasserommet

Korsets Seier 9.8.1991

Laila Riksaasen Dahl er pensjonert biskop i Tunsberg. I 1991 hadde hun som misjon å få slutt på trusselen mot den gudegitte orden i klasserommet: skoledagbøker.

De lå i sekken, og de hadde tegneserier, sitater og lister i seg. De innbød til «andre aktiviteter». Det var ikke bra, noe Dahl mente med støtte fra sine tenåringer.

Samfunnsproblemet ble tatt opp i pinsevennenes avis Korsets Seier ved skolestart i 1991. Men ikke bare der:

«Foran forrige skoleår ble ‘Pusurs skoledagbok’ kritisert til og med fra Stortingets talerstol. Laila Riksaasen Dahl synes ikke ‘Pusur’ er den verste, selv med den nokså sære og voldsomme humoren som kjennetegner tegneseriekatten». Selvfølgelig har Pusur på et tidspunkt vært oppe i Stortinget, med debatter om hvorvidt den oransje katten pulveriserte samfunnsfundamentet.

Dahl blinket ut en annen hovedmotstander. Sørens skoledagbok «formidler mye mer betenkelige holdninger. Den er full av tvilsom russekorthumor, med tvetydige formuleringer. Hele boka er et eneste stort russekort». Dahl var «redd for den skjulte påvirkningen som Sørens skoledagbok formidler, både når det gjelder skolen og når det gjelder forholdet til andre mennesker».

Der har vi altså nøkkelen til samfunnsoppløsning i Norge. Det var Sørens skoledagbok sin feil alt sammen.

Motkrefter måtte settes i sving. Flere kristne bokforlag kasta seg etter hvert inn i skoledagbok-gamet, det lukrative gamet, for å nevne en detalj som ikke var helt uvesentlig. Enkelte skoledagbøker kunne selge flere titusener eksemplarer, gjerne med lite innsats lagt i å lage bøkene — det var tross alt hele poenget at mye av plassen var blank. Den kristne skoledagboka Petrus inneholdt bibelsitater og sørget for at elevene tenkte på det å synde. Men heller ikke det veide opp for ulempene: «Også Petrus vil meget lett kunne fungere som en avleder i timen», sa Dahl.

Robotene koser seg

På Youtube kan fotballklubbene legge ut bilder fra sine egne fotballkamper, vel i tråd med en TV-avtale. Da er det bare å søke seg fram og finne kampen man vil se høydepunktene fra.

Det er også andre aktører som har lyst til å få klikk på dette. Når det gjelder Youtube har jeg tidligere skrevet om clickbait-videoer som i beste fall er noen som spiller den gjeldende kampen på Fifa, eventuelt bilder som er helt irrelevante til tittelen. Det nye ser ut til å være spilleliste.

Robot-kontoer lager ei spilleliste med navn på kampen, på det relevante språket, i dette tilfellet norsk. Spillelista fylles med totalt random videoer som har noe å gjøre med tittelen.

I tilfellene under, med skjermdump fra ca. 1830 den 1. mai, finner roboten fram videoer om enten Ranheim eller Raufoss. Var Ranheim-kampen i 2015? Nevermind, ta den med.

En av kanalene begynner spillelista med en reklame, som også danner grunnlag for thumbnailen. De to andre går komisk i baret i den forstand at thumbnailen (bildet) klart sier at videoen viser helt andre kamper. Kjetil Rekdal var ikke involvert i cuprunden 1. mai…

Nummer 1 og 3 er drevet av de samme. Begge kanalene ble opprettet 1. mai og har lastet opp en video hver, begge med navnet «Basketbal Game», samt dette rælet av noen spillelister.

Hva som er vitsen er jeg faktisk mer usikker på, fordi dette jo er spillelister, og kanalene som legger det ut, ikke tjener på views. På ei nettside som promoterer et robotverktøy, jeg gidder ikke å oppgi navnet, står det også klart og tydelig: «Using a YouTube playlist bot to create many playlists as you want will help develop your channel quickly, keep viewers watching more videos». Men da må kanalen som skal utvikles, tross alt ha videoer, eller brukeren må som et minimum ledes videre til ei nettside eller en merkevare.

I tilfellet med Sportstribal ovenfor ledes jo brukeren til en reklamefilm som på en eller annen måte genererer noe inntekt. Den blir sett og kan få folk til å oppsøke merkevaren. Robotkanaler har jo også flere funksjoner, som å gi flust med likes og kommentarer som hjelper med algoritmene, og derigjennom enda flere views.

Liyaba Liyaha
Tiyaba Anajyaa

Banestorming i Skottland

Her er en liten video fra banestorming i Airdrie, Skottland 26. april. Det var en av årets siste matcher i skotsk 1. divisjon. Bortelaget Dundee United trengte ett poeng for å rykke opp, og fikk det. Da ble det pitch invasion.

Dommerne spurta så raskt ut som knapt noen dommere har gjort. Først samla mengden seg rundt Dundee Uniteds spillere, og det er den oransje klubbens sang man hører først. Mengden beveget seg så mot benkene og Airdrie-delen av tribunen. Disse svarte med «Airdrie, Airdrie, Airdrie», som også var hovedkampropet under matchen.

En del i den oransje mengden gikk inn for å provosere Airdrie-fansen, som stort sett ble på sine plasser, men det brøt også ut en slåsskamp. Umulig å se hvem det var mellom.

Britiske medier fortalte om stormingen, men ikke hvor mange som ble arrestert. En var mer eller mindre uforberedt på at politiet ville fatte interesse for dette, men etter en revurdering der, suste det inn minst åtte biler. Sikkerheten kan med andre ord kalles relativt ikke-eksisterende, og det hele kunne eskalert ganske heftig hvis Airdrie-fansen hadde tydd til en mot-storming…

Airdrie var langt bedre i banespillet, men ikke patente i avslutningene, mens Dundee United var meget veike offensivt — ville ikke risikere å ikke få med seg det ene poenget. Airdrie, som var nyopprykket fra 2. divisjon, har fortsatt sjansen på en opprykksplayoff som ligner ganske mye på den vi har i Norge.

Som en liten bonus legges ved en sang fra Edinburgh, om punkernes piknik (!) i Princes Street Gardens. Jeg hørte mye på sangen rundt 2003. Det er lenger siden nå enn det i 2003 var siden sangen ble laget, noe som er ganske sprøtt.