Det er sommerferie i lokalavisa, og om det er grunnen til at der gås på en viss tomgang med tegneseriene, vet jeg ikke. Men avisa har i hvert fall tatt inn Blondie.
Blondie (er det samme serie som Fiinbeck og Fia?) framstår vel litt som en anakronisme. Figurene tilhører etterkrigstida. (Miljøene er slapt tegna, snakkeboblene og tekstinga er slett hvor de blant annet ikke har giddi å ha med tegnsetting.) Noen har imidlertid prøvd å oppdatere serien. Det snakkes om software og surfing. Riktignok med datautstyr fra tidlig 1990-tall. Og så en vakker dag samles ekteparet i livlig passiar rundt papirleksikonet — med minst ti andre bind i bokhylla. Nei, det blir noe veldig halvveis over dette.
Løsning: Pensjonér Hårek, Blondie, Fantomet og Snøfte Smith fra norsk presse — herfra og inn i evigheten.
Friidretten leverer igjen. OL-gull til Markus Rooth. Nå begynner de andre sommeridrettene å stilles i forlegenhet hva gjelder prestasjoner det siste tiåret. Kanskje innser flere og flere i Norge så smått at denne individuelle sommeridretten er den best skikkede til å gi oss magiske kollektive minner, og tro meg, friidretten kan gi den samme mestringsgleden til alle enkeltpersoner som driver med det.
Det som mangler nå er at friidrett er en nasjonalsport i Norge. En idrett (det er jo for så vidt en samling av flere idretter) som alle har et forhold til, som alle har prøvd en eller annen gang, hvor alle kan de viktigste reglene.
Jeg pleier å fortelle en anekdote fra tribunen på Bislett Games rundt 2008, hvor det var en dame som satt bak meg som utbrøt: «å ja, så de løper på en rund bane?». Jeg vil tro at kunnskapen har økt i befolkningen etter et tiår hvor Norge har tapetsert vegger med mesterskapsmedaljer, men noe dypere kunnskaper om teknikker og regler er fortsatt noget esoterisk.
Rundt 2005 sa «alle» at friidretten først ville vokse hvis en del faktorer var på plass: Vi må ha stjerner. Vi må være framme i media. Vi må ha anlegg, spesielt innendørshaller (som vi den gang hadde 0 av). Alt det har vi nå.
Friidretten er unik av flere grunner. En stor åpen stadion hvor det stadig vekk skjer noe som tilskuerne kan følge med på, på løpebanen eller i de tekniske områdene. En dame løper forbi mens en mann hopper høyde. En dame hopper lengde mens en mann løper hinder. I hvor mange idretter ser man det. På et vanlig norsk stevne er det også blanding av alle aldre på samme måte. Alle kroppstyper finner noe for seg, fra langdistanse til høydehopp og kulestøt. Ellers kan man like godt drive med ti ting på en gang — altså mangekampen.
Samtidig er mange friidrettsøvelser vanskelige, lite tilgjengelige og lite intuitive. At Andreas Thorkildsen ikke bare vant ett, men to OL-gull i spydkast ga ikke noe mer rekruttering. Det kom knapt én ny spydkaster ut av det; om noe ble Norge dårligere i spyd etter den epoken. Grunnen er jo at spyd er en vanskelig og uvanlig idrett, og 99,5 % av barn som vokser opp i Norge har aldri tatt i et spyd. Farlig kan det også være, spyd er ikke noe man surrer rundt med eller tar med i piknikkurven i Frognerparken. Samtidig er spydkast en av de mest ur-menneskelige bevegelsestypene som finnes, det er beskrevet på hulemalerier og vikingene konkurrerte i det. På norske tettsteder der det finnes en god trener i en gitt friidrettsøvelse, siger det også inn utøvere til disse øvelsene, som har det gøy, bedrer folkehelsa og skaffer seg selv og sine fans gode minner.
Men tilskuere «utenfra» er fortsatt forbeholdt de aller største stevnene. «Vanlige» tilskuere, utenom andre involverte i idretten, er det fortsatt ikke noen særlig kultur for — og «supporterkultur» er det i hvert fall ikke. Hvorfor ikke ta med barna på et random friidrettsstevne. Selv om man ikke kjenner noen deltakere, blir man fort kjent med dem og med hva som er greia med friidrett.
Tidligere i år leste jeg dekning av to landskamper i fotball, og falt i noen tanker om hvor dårlig dekningen var. Dette er ikke noe presserende samfunnsproblem, så det var ikke nødvendig å reagere med en gang, men etter å ha tenkt litt har jeg falt ned på følgende: I motsetning til tidligere er dekningen helt fri for ambisjoner, nettavisene er komfortable med å trykke ræl.
Først skal Dagbladet-børsen fra Norge — Tsjekkia få synke inn:
Her er Dagbladet-børsen fra Norge — Slovakia:
Denne «journalistikken» minner meg om vintertreningsøktene med Stabæk gutter 13. En dag spurte trenerne hvordan vi syntes treningene var. «Bra», ble det sagt. «Er det noen som har noe mer enn enstavelsesord», spurte trenerne. G13-spillerne var ikke verbale nok, reflekterte nok eller hadde nok teoretiske fotballkunnskaper til å svare utfyllende. Men kanskje journalister burde ha det?
Jeg støtter terningkast — eller 1–10-karakterer som i dette tilfellet — i de fleste sammenhenger. Men da bør man også ha en begrunnelse. På internett finnes det en skokk av personer som lager begrunnede analyser, hvor det vurderes ut ifra gitte standarder og historikk på feltet, og gjør det helt eller tilnærmet gratis. Gleden av å bli lest er det som motiverer dem. Et eksempel er musikkanmelderne på Metal Archives. De får være i loopen i en gitt subkultur, får kanskje status hos noen, får gitt uttrykk for følelser som glede og fortvilelse og kan spre disse, får katalogisert sitt eget kulturkonsum og kan også interagere med musikerne de anmelder.
Det som Dagbladet er sitert på ovenfor, er ikke begrunnelser. Det kan knapt kalles «karakteristikker». Først kan vi se på Fredrik Bjørkan. Han fikk 5/10 begge gangene — en relativt dårlig karakter — første gang med begrunnelsen «klarte seg stort sett greit» . Andre gang med begrunnelsen «god i forkant av scoringen». Én enkelt situasjon. Fotball har selvfølgelig få mål slik at enkeltsituasjoner ofte blir avgjørende, men dette sier oss egentlig ingenting om Bjørkan som spiller, hans styrker og svakheter. Det sier også lite om hva som skjedde før målet, for hva betyr «god i forkant»? Det er mange måter å være god på for en back: gjenvinning av ballen, plassering som hindrer et spill for motstanderen, nøkkelpasning eller god bevegelse som frigjør rom.
Enda verre er Dagbladets skriverier av de som får dårlig karakter. 3 av 10 er nærmest skrekkelig, det tilsvarer svak toer i terningkast eller skolesystemets karakterskala.
Ajer «klarte seg bra» og hadde en «god kveld lenge» i de to kampene, som likevel ble til to 3-ere på grunn av to enkeltsituasjoner. De positive karakteristikkene gir ikke mening, og de negative karakteristikkene sier lite om evnene til fotballspillerne. Hva er det de egentlig står for, hva er forsvarernes rolle i sin lagdel og ovenfor hverandre? Det ble gjort feil, som selvfølgelig bør ha innvirkning (feil kan også spre usikkerhet i laget og få hele laget til å prestere dårligere). I Norge — Slovakia brente Haaland et straffespark, slik at det burde stått 2–1. Slik sett var det like gjerne han som «ødela» kampen.
Dagbladet velger seg et narrativ om Norge, som er at Norge spiller bra helt til forsvarsspillerne dummer seg ut og ødelegger. Dette er veldig overflatisk — selvfølgelig er det en del av bildet, men en fotballkamp i 90 minutter.
Alle som foregir seg å si noe om en landskamp utenfor egen sofa eller pubstol, og attpåtil får penger for å si det, må ha mer å fare med. Dagbladets eneste ambisjon var derimot å få måkt ut noe ræl så fort som mulig, og ikke gidde å lage overskrift på mer enn fem bokstaver. Kanskje svadaen skaper «engasjement», men dette er å skyve ansvaret for å lage journalistikk over på leserne — ettersom leserne eventuelt er de som må komme med faktiske analyser av forholdene — i kommentarfelt eller sosiale medier. I beste fall spesialistmedier.
Akkurat Dagbladet hadde helt andre ambisjoner tidligere. I 1998, da herrelandslaget var på toppen ferdighetsmessig, forsøkte avisa å henge med i form av den detaljerte «DOMP-modellen». En skulle ikke lenger synse seg fram til børskarakterer. Spillerne ble vurdert ut ifra det som faktisk teller i en fotballkamp: involveringer i spillet. Modellen var lånt fra landslagstrener Egil Olsen sjøl; han var relativt tidlig ute med seriøs analyse og rubriserte ganske enkelt involverginer i defensive pluss, defensive minus, offensive pluss og offensive minus. (Firefeltsskjema; skulle tro han var statsviter.)
Ser vi på Håvard Flo fikk han karakteren 8. I stedet for «god» står det «Tok ansvar […] vant i lufta, initiativrik langs bakken, og sterk nok i kroppen». Dette er fire karakteristikker som går på taktikk, teknikk og fysikk og angår Flos ansvarsområde i laget. Han skulle ha en ansvarsrolle og dermed spre selvtillit i laget, bryte ned selvtilliten til motstanderne og tilrettelegge for medspillere gjennom å vinne dueller (som de fleste Flo-ene). Noe han altså lyktes godt med. Han hadde heller ingen minus-involveringer, ser man.
Under selve børsen, på den tettpakkede avissida, sto det også flere statistikker fra kampen, inkludert fagbegreper som «målsjanser etter breakdown» som ingen hadde noen forståelse for før Drillo-epoken brakte dem ut i offentligheten, samt en lang forklaring av hva DOMP-modellen var. I den teksten tok også de sju produsentene forbehold om at de kunne ta feil! Da høster man rett og slett ambisjoner fra det akademiske nivået (panelet var også en blanding av journalister og akademikere, som i norsk sammenheng ville si Drillo-elever fra NIH). Dagbladets enslige karaktersetter som skriver svada i 2024 har ikke akkurat lagt ved noen slik disclaimer.
Tilbake i 1998 fikk Øivind Monn-Iversen fortsatt lov til å dekke disse kampene tabloidjournalistikk, som uka etter da Norge slo Saudi Arabia 6–0 og Dagbladet slo opp: «Bare innrøm det, Drillo: Norge kan vinne VM». Dette må karakteriseres som tull, men kom altså i tillegg til de seriøse skriveriene.
Problem: den nevnte modellen koster penger. Hele sju personer bidro til børsen etter Norge — Mexico. Dagbladet vil bare produsere slikt stoff hvis de tror de tjener inn pengene igjen ved at folk leser stoffet. Tidligere betød dette å kjøpe avisa, at akkurat Dagbladet ble valgt framfor andre i stativet, «for der har de best dekning». Nå kan man lese børsene i både VG og Dagbladet på 3 minutter til sammen, for så å ha glemt det 3 minutter etter der igjen.
Useriøse børskarakterer var det også nok av i gamle dager. Alt var ikke bedre før. Det er heller ikke gitt at modellen som Dagbladet brukte i 1998, er den beste. Poenget er ambisjonene som ligger bak. Dagbladet hadde faktisk lyst til å lage et journalistisk produkt som skulle skaffe dem lesere fordi de var objektivt sett bedre enn konkurrentene. Redaksjonen ønsket den gang at ingen kunne være bedre enn dem i noe. Jeg kan ikke få meg til å tro at Dagbladet i dag synes at børsen de publiserte etter Tsjekkia og Slovakia er den objektivt sett beste journalistikken. Det er bare en form de tilfeldigvis har valgt fordi det var akkurat så mye tid, krefter og penger de gadd å bruke på å skrive en slik sak (og lage overskrift på fem bokstaver), sett i forhold til utbyttet avisa tror de fikk av det. Ambisjonen er på nullpunktet.
Det paradoksale er at mens journalistikken synker til bunns, gjøres det mer analyse enn noensinne. Nå er fotballanalyse til internt bruk en milliardindustri, samtidig som diverse aktører publiserer analyser for allmennheten (Sofascore, Opta).
Sofascore er ikke journalistikk, fordi de mangler vinkling, bryter ikke nødvendigvis tallene ned i allment språk, og — tidvis sentralt for norsk presse — de blander ikke inn nasjonalistiske og sentimentale hensyn. En spiller på Norge vil med andre ord ikke trekkes en ekstra karakter fordi de fikk Norge til å ikke vinne.
Det jeg har skrevet om fotball, gjelder vel for alle journalistikkområder. Et land og en offentlighet trenger noen medier som skriver forståelig, men seriøst om emner som kan oppta folk. Det er negativt hvis man ikke engang har en ambisjon om å klare det.
Det er Liste over Oslosanger. Først introdusert til verden som det omfattende hobbyprosjektet List of songs about Oslo på engelsk Wikipedia. I mars 2024 ble den utsatt for en slettediskusjon er nemlig i gang, hvor det tidlig ble klart at lista hadde slette sjanser til å overleve. Kommentarer i diskusjonen inkluderer «The commitment to such a niche topic is admirable, but bizarre. Goodness know how they managed to find all these songs», «comically large» og «Strong delete. Sometimes a page just needs to be tactically nuked».
Liste over Oslosanger er en oversikt over tonnevis av sanger med titler og tematikk fra alle byens kriker og kroker, såvel som «Karl Johan» og «Oslo». Men ikke «Oslo» av Citizen Fish.
Fra skaens verden er Samvirkelaget representert med «Balladen om Ole Høiland». Ikke verdt inklusjon var «Jonny», som handler om trikkedrapet i Oslo 3. august 2004. «Oslo By Night» av The Phantoms er ikke med.
Hva så med punken. At nazi-låta «Blitzhuset brenner» av Rinnan Band ikke er med, er sikkert gjort med god grunn, navnlig at de ikke liker bandet.
Feilfødt er ikke representert overhodet, tross låter som «Smestad power», «Fryktens tjern», «Vestre gravlund» og «En verden under jorda» utgitt på eget selskap Smestad Horror Fylla.
«Fredag» av Geniale Griser («Vi går på Møllers, vi går på Møllers, vi går på Møllers…») er faktisk med, men ikke samme bands Låt om høsten (som trekker inn uteliv og nach i byen, «Vi havna i et rekkehus på Tåsen eller deromkring»).
Islandsgate er rikelig representert. Jokke og Valentinerne er tynt representert: «Action» er med, med linjer som «Her kommer den første trikken, snart er det dag». En sang som «Gjeld» med «Jeg bare sitter her og venter på trikken» holdt ikke mål — kanskje de som lagde lista mente at Nielsen satt og venta på trikken i Bærum?
At «Fafo» og «Problemer innad i Høyre» er to Black Debbath-sanger «om Oslo», er også syltynt.
Det viser jo at det er vanskelig å definere hva som er en «sang om Oslo». Ja, hva er «en sang» for den del? Er det en sang hvis den er utgitt på kassett i 20 eksemplarer? Hvis den ligger på Urørt? Youtube? Disse kanalene er verken mer eller mindre selvpubliseringskanaler enn Spotify — forskjellen er at på Spotify koster det penger å legge ut ting, så det er mer «offisielt». Men kriteriene er det ingen som har redegjort for.
Ifølge en opptelling sto det 1441 sanger på lista før den ble sletta på engelsk. Spørsmålet melder seg om hvem som brukte tid på dette arbeidet — som nå ligger i Wikipedia-søpla. (Den norske Liste over Oslosanger inneholder ingenting av artikkelhistorikken før mars 2024. Jeg fikk tatt skjermbilder av den engelske historikken før den forsvant.)
Wikipedia-brukeren PaleetOslo var den som begynte på verket i 2017, og la til omtrent 6000 tegn med tekst. Brukeren Zanzibar 1001 tok over i 2021 (merk: i den engelske slettediskusjonen skriver hen at hen er samme person som PaleetOslo), og har 294 redigeringer, samtlige av dem på denne lista. Brukeren BolleOystein meldte seg på i 2023 ved å legge til «The Age of Pamparius» (som handler om Kolbotn, ikke Oslo!), og har etter det lagt seg opp 642 redigeringer, også utelukkende på denne lista.
Arbeidsspråket til både Zanzibar 1001 og BolleOystein har vært norsk, selv om dette var engelsk Wikipedia. Ut fra meldinger skrevet underveis i arbeidet kan det se ut som lista har noe med Østlandssendingen å gjøre, at lista er et arbeidsredskap for å få spilt lokale sanger på radio. Etter at brukeren la ut en Bare Egil Band-sang, het det for eksempel: Lagt til «Slikke pikk». Denne kommer nok til å gjøre seg bra på Østlandssendingen, tenker jeg. Men hoveddelen av fortellingen foregår i Pilestredet, så da må den vel på lista, da…
Andre sanger er kanskje mer radiofähige enn Egils slikking: Lagt til «Rett fram på Karl Johan». Veldig P1-vennlig og MASSE kartnåler!
Østlandssendingen trekkes også inn i en redigeringsforklaring med absurd detaljeringsnivå: Lagt til «Det alle har». Andreas Augdal i Østlandssendingen bekrefter at han har snakket med Synne Sørgjerd om at lyskrysset i sangen ligger på Torshov/Grünerløkka. Blir sannsynligvis bekreftet når sangen spiller av i sendingen.
Og ja, en googling bekrefter at NRK Radio tar for seg nettopp denne lista som fast segment.
Det ligger mye arbeid bak dette. Én ting er tida som selve Wikipedia-redigeringene tar. I forkant av det må jo også brukerne ha hørt på sangene, i de tilfellene der ikke tittelen gjør Oslo-tilknytningen åpenbar, for å verifisere at sangen omtaler vår hovedstad. Ikke minst har de brukt tid på å finne fram til sangene, eller motta tips fra andre, over et svært omfattende spenn av sjangre. Det er gamle revyklassikere, jazz, punk og flunkende ny undergrunns-hiphop.
Selv om dette åpenbart ikke er Wikipedia-stoff på norsk heller, er det stoff for en fanside. Ja, hvorfor ikke en egen Fandom (tidligere Wikia) som kunne inneholde småartikler om alle Oslo-sanger. Det må trolig være veien å gå. Gå inn på https://www.fandom.com/ og sett i gang.
Tidligere har jeg skrevet om Europas beste overgangssummer, som inkluderer betaling i form av en buss, et lass kjøtt og en raus haug reker. Den sistnevnte var fra Norge, og det er også dagens rare overgang.
Det er snakk om Tromsø-spissen Rune Lange. Han var ønsket av flere klubber, og en av klubbene han kunne ha gått til var Coventry. Det var ganske nære, med reise ned dit, personlige forhandlinger og lignende. Men forhandlingene inneholdt et spesielt element.
Nordlys meldte 12.11. at Coventry ville kjøpe både Rune og Roger Lange. Storebroren skulle ha rollen som en rådgiver, «For å være sikker på at Rune Lange vil trives i England». Men selv om Coventry skulle kjøpe Roger — som ennå ikke hadde debutert for sin daværende klubb Tromsø — skulle de ikke bruke ham: «Planen er at Roger skal spille i en annen klubb – lenger ned i divisjonssystemet. Men at Coventry skal garantere ham ei meget solid lønn», skreiv Nordlys.
Dagen etter ble det samme utbrodert av VG. Norges største avis skreiv at «Tanken er at broren og familien skal flytte med Rune til England. Roger Lange får god lønn for å spille for en klubb på et lavere nivå».
Det er ikke helt unikt at en klubb som ønsker en spiller, også kjøper broren. For ordens skyld, her snakker vi ikke om brødre som begge forsvarer en plass på laget. (I Norge hadde vi også tvillingene Thomas og Anders Michelsen på 90-tallet, som bestandig ble signert samtidig, helt fram til 1998 da de for første gang skulle spille på hvert sitt lag.) Vi snakker i stedet om overganger som opererer i følgende spekter: (a) broren kan i gode stunder kjempe om en plass på laget (b) broren er nærmest bare med på treninger (c) man finner en annen klubb for broren, som i tilfellet Roger Lange. Et annet eksempel på sistnevnte er Manchester City som fikk Bury til å signere broren til Jesús Navas. Eksempelet har jeg lånt fra Four Four Two.
Nå gikk jo aldri Rune Lange til Coventry. Et utall agenter var involvert, og det ble et salig rot. Ikke like mye rot som da Lange til slutt signerte for Trabzonspor (uten Roger!) og opplevde livet der, men det blir en helt annen historie.
Det er jo høysesong for sommerjobb i fornøyelsesparker, og for cirka 20 år siden skulle fetteren min gjøre en dont i Hunderfossen. De som søkte jobb der, fikk en brosjyre der det blant annet sto hvordan det IKKE var lov til å se ut i eventyrparken. Jeg begynte å tenke på brosjyren da VG hadde dette oppslaget 7. juli.
I Hunderfossen-brosjyren sto det en skrekktegning som samlet opp alt det forbudte, med all form for pynt og bekledning som også skolene advarte iherdig mot i 90- og 00-årene. Figuren hadde dårlig kroppsholdning, farga hår og piercing. Muligens også saggebukse, lenke på buksa og hettegenser. Men i hvert fall de tre første tingene.
Jeg var veldig imot Hunderfossens brosjyre den gangen, som del av en kamp mot ensretting i samfunnet. Nå merker jeg at det framstår relativt patetisk at en flyvert ønsker «at vi endelig får lov til å uttrykke oss selv». Ingenting virker mindre relevant for flyturen enn at personligheten til de som jobber der kommer til uttrykk. De som befinner seg i tuben hver dag har selvfølgelig et annet ståsted, som tross alt veier tyngre enn for en som bare er der en sjelden gang.
At tatoveringer og hårfarge nå er vanlig i serviceyrker må først og fremst skyldes at eierne har oppdaget at kundene ikke reagerer spesielt mye på det. Men gjelder det alle tatoveringer?
Ansiktstatoveringer er vel enn så lenge i en litt annen liga enn tattiser på resten av kroppen. Eller? (Det er i hvert fall ikke tillatt for flyfolkene.) Og grunnen til at jeg hekter meg på denne VG-saken, er at jeg var på Kiwi for en måned siden og falt i tanker over tatoveringen som kassafyren hadde. En stor og ostentativ pryd på hele underarmen.
En tattis av hva, spør du? En AK-47, aber natürlich.
Dette går sannelig under kategorien «historisk fotball», men det finnes jo fortsatt de som er interessert i Harald Berg. Særlig med tanke på at Bodø/Glimt og barnebarnet Patrick Berg er aktuelle både nå og sikkert i mange år til. Mens vi venter og ser om Glimt kommer til Champions League i år, tar vi fram et gammelt intervju med Harald Berg. Noen fun-facts om personen som én gang var en av Norges 3–5 beste var det vel ingen som etterspurte, men de kommer likevel.
Harald Berg:
… ønsket å fjerne «All TV-fotball bortsett fra de store finalene». Motivasjonen var å øke publikumstallet på stadionene rundt forbi.
Til en bursdag fikk han boka skrevet av Bill Cosby om kunsten å være far, forært ham av Runar Berg. (Se også Jeg befridde en kristen bokhandel)
… hadde «ingen glede av jula». Grunnen var «stress og mas», noe som antakelig oppsto som et resultat av å ha 5 barn. Intervjuet sto på trykk i romjula, så det var snakk om dagsaktuelle saker.
Av noe jeg vil anta var samme grunn, hadde Harald Berg aldri vært i Syden.
… fikk spørsmål om Arild Berg på 11 år kom til å ende opp på landslaget. «Hvorfor ikke?», sa Harald.
… i hvert fall i en eller annen forstand. Det er snakk om valget i Storbritannia.
Én ting er mandatfordelingen: Den viser soleklart og tydelig at de Konservative er massive tapere mens Labour er vinnere med reint flertall. I tillegg er Liberal Democrats vinnere, og Scottish National Party gigantiske tapere. Labour tok for eksempel over de seks mandatene i Glasgow (East, NE, N, S, SW, W), samtlige fra SNP.
Det merkelige man ser er at selv om Labour eksploderte fra 202 til 411 seter, gikk partiet bare fram 1,7 prosentpoeng. Det samme med Libdems: fra 11 til 72 seter er bra, men kontrasterer med framgangen som bare var på 0,6 prosentpoeng.
Legg så til at valgdeltakelsen er på lite attråverdige 59,9 %, ned hele 7,4 prosentpoeng. Da ser man at alle de nevnte partiene har mista stemmer, selvfølgelig mye mindre for L og LD, men likevel en halv million mennesker som sist gang gikk til et valglokale for å si at de ville ha en person fra Labour, men ikke gjorde det nå. Her er figurer som går på stemmetall:
For å ta de mindre partiene, gikk flere av dem fram til historiske nivåer, for eksempel Green Party, men det er tross alt ikke mye mer de får gjort med 4 representanter kontra 1. Hva Jeremy Corbyn, som forsvarte sitt sete men denne gangen som uavhengig representant, har som mål å få gjort, er også et kuriosum.
Haaves historier 