Haaves historier

Noen, deriblant ungdomspartier, vil fellesfagene i videregående skole til livs. Her er et eksempel fra nettstedet til Grønn Ungdom: «Innføre flere valgfag og flere praktiske læringsmetoder. Skal vi få verdens beste skole krever det mindre pugging og mer lærelyst».

Hva er så fellesfag? Det er fagene som alle har, som på norsk videregående er samfunnskunnskap, norsk, engelsk, matematikk, naturfag og kroppsøving. På yrkesfag er alle disse fagene av mindre størrelse enn på studieforberedende, unntatt samfunnskunnskap som er likt. På studieforberedende har de enda flere fellesfag: fremmedspråk, geografi, historie, religion og etikk.

Valgfag er det ikke lenger noe som heter i videregående skole, det tok slutt for 19 år siden, men programfag er den «nye» termen.
På yrkesfag er programfagene alt som hører yrket til: elektro på elektro, mat på matfag og så videre.
På studiespesialisering kan programfag kort og enkelt forklares som fordypning av fellesfagene. Etter fellesfag i engelsk kan man velge programfagene Engelsk 1 og 2. Etter fellesfag i naturfag kan man velge fysikk, kjemi og biologi – og så videre. Derfor har stud.forb.elevene, i løpet av sine tre år på videregående, ingen programfag det første året og desto flere det andre.

Så til forslaget: Som med mange andre forslag om skolen, er det uklart om det gjelder yrkesfag eller studieforberedende. På yrkesfag er fellesfag skåret ganske mye ned allerede, men er på et slikt nivå som lar dem gå påbygg i tredjeåret. Mange som går på yrkesfag skal ikke bli lærlinger, de vil ta påbygg og deretter studere.
Innholdet i fellesfagene kan man diskutere, men yrkesretting og mest mulig praktisk og variert undervisning er også noe som alle ønsker og jobber per i dag. «Mer praktisk læring» i et politisk program framstår mest som svada, som ingen er uenig i og som alle vil ha, og den politiske debatten burde konkretiseres mer.

I grunnen mener jeg at de grunnleggende ferdighetene i skolen faktisk er praktiske ferdigheter. Å snakke engelsk eller tysk. Faktisk å lese og skrive også. Vi gjør det med kroppen vår. Skriving er en manuell ferdighet man kan miste ved å kun skrive på tastataur.

Punkt nummer to er at det blir litt av en diskusjon hvilke fellesfag som skal fjernes. I en epost skriver en sentral GU-er at hun personlig ville latt «3. språk, religion, geografi og naturfag» fare. Dette blir jo subjektivt, andre ville tatt historie ut, andre ville fjerna det ene av to år med matematikk.

Fagene er lite enhetlige. Geografi består av 56 undervisningstimer, religion og etikk 84. Naturfag består av 140 timer og er grunnlaget for å velge andre fag, som nevnt. Fremmedspråk tar hele 225 timer fordelt over to år. Det er ikke så enkelt som på universitetet der det meste har lik størrelse på 10-15 studiepoeng, selv om det selvsagt er mulig at det kunne bli slik.

Det vil i så fall være en svært omfattende reform, som vil kaste om på lærerjobber og tilbud på ulike skoler. Visse fremmedspråk vil være det første som ryker på flere skoler, men kanskje elevene ikke har lyst til å lære det.

Dessverre er det noe annet som de fleste heller ikke har lyst til å lære. Jeg kikka på statistikk over VG1-elever i 2024 versus 2002. Kun to utdanningsprogrammer har absolutt nedgang i antall elever, og det er: restaurant- og matfag samt kunst, design og arkitektur. Begge vokste ut av yrkesfagene som var preferert av kvinner (sammen med helsefag, som har vokst stort). Kanskje er det jenter som i størst grad har vraket ideen om å skape noe med hendene.

(SSB-statistikk 05430: Elever i videregående opplæring, etter kurstrinn, studieretning / utdanningsprogram, statistikkvariabel og år)

Tenk at formgivingsfag, som det het i 2002, ble beskrevet som et motefag den gangen. Siden også musikk/dans/drama og medier/kommunikasjon gjorde det bra, ble offentligheten forbløffet over hvor mange ungdommer som var interesserte i dette. Asker og Bærums Budstikke hadde en lederartikkel i 2002 (25.7.):

Det kunne nesten være et forskningsprosjekt verdt å finne ut mer om hvorfor så pass mange ønsker å bruke så mye skoletid på musikk, dans, drama, formgivning og andre fag med noe diffuse yrkesutsikter. Har det å gjøre med at den studiereteningen som tilsvarer det gamle gymnaset ikke uten videre passer for alle? Og at muligheten til å dyrke sine interesser som en del av skolegangen, får de tre årene til å virker mer overkommelige? I så fall burde vel disse tilbudene utbygges ytterligere, slik at det kan bli lystbetont for flest mulig å skaffe seg studiekompetanse.

Det bringer oss til punkt 3, motivasjon og dropout som er nevnt som begrunnelser for å ha færre fellesfag.

Hvis fellesfag er så lite motiverende, hvorfor er studiespesialisering det desidert største utdanningsprogrammet? Og hvorfor er dropout desidert lavest på dette og de fire andre studieforberedende programmene?

Et raskt blikk på statistikken viser at rundt 90 % fullfører på studieforberedende programmer og 70 % på yrkesfag.

Mange skoler har programmer hvor gjennomføring er over 90 % også. Deler vi opp på fylke, ligger Akershus sine studieforberedende programmer på 92,9 % fullføring og Rogaland 93,3 % (som har fullført etter seks år, og statistikken gjelder for kullet som begynte i 2017, som er den nyeste statistikken.)

Til sist kan det nevnes, selv om det bare blir anekdotisk, at elever ikke alltid er noe mer motivert for programfagene som de selv har valgt, enn fellesfagene som alle må gjennom. Motivasjonen spriker nok i alle retninger, alt fra høy til lav.

Jeg ser derfor ikke gevinsten ved å revolusjonere studieforberedende utdanningsprogrammer i Norge. Det er altfor uklart om det treffer, og hva det egentlig løser.

Kanskje er elevmassen på studiespesialisering så homogen at det forslagsstillerne i realiteten ønsker seg, er å lansere et nytt utdanningsprogram hvor man styrer unna geografi, religion og fremmedspråk – på samme måte som yrkesfagene gjør i dag.

Mitt helt subjektive inntrykk er det kunne virke å være et grunnlag for et merkantilt utdanningsprogram. Et program som er mest mulig hands-on på ting som gründervirksomhet, drive forretning, markedsføre, handel og investeringer av forskjellige slag. Jeg tror dette er ønsker som mange har for tida, som ikke «salg og service» svarer på per i dag, og som delvis er innbakt i studieforberedende utdanningsprogram. Du kan selv gjette deg til hvilken demografisk gruppe det appellerer mest til.