To borteseiere med ni mål er bra, og noe som ikke ville skjedd for 6–7 år siden. Men at «verden» måper og er skrekkslagen… Hittil har «verden», i den grad det har vært noen reaksjoner, måpt over at Norge ikke har kommet med. Norge med sine spillere burde være mer enn gode nok, i hvert fall offensivt. Å unngå skader er noe av det viktigste framover nå, fulgt av å ikke overhype laget. Mye sitter mentalt — som både var en styrke og ulempe for Norge på 1990-tallet. Norge spilte på seg kjempehøy selvtillit, men lot seg i visse situasjoner prege for mye av hypen utenfra. Det kan ikke en profesjonell idrettsutøver tillate seg. Det er ofte snakk om centimetre og hundredeler.
Mediene gjør for tida sitt beste for at landslaget skal påvirkes, og snuble igjen. I forrige VM-kvalik, som skulle avgjøres med en tilsynelatende enkel hjemmekamp mot Latvia, var det også VM-feber. Jeg hadde en latvier på besøk og kunne lese høyt for ham, fra enten Dagbladet eller VG, som førsteelleveren som tar oss til VM i kveld (min utheving). Så skjedde det ikke.
Men om vi slår ut Italia (VM-referanse), da er det vel ingenting som kan stoppe oss…
Han var og er holderen av en av de lengststående norgesrekordene i friidrett.
Øvelsen er lengde uten tilløp og resultatet er 3,71. Satt tilbake i 1968.
Det er absolutt ikke umulig å slå den, blant annet har det blitt gjort under arrangementet NFL Combine for spillerne som prøver å bli draftet til en NFL-klubb. Men det er mildt sagt vanskelig, det er en fordel å være en «freak of nature» i kombinasjon med spesialisering.
Blant annet har NRK fortalt historien om rekorden i de seinere år. Det går for så vidt forskjellige historier i friidrettsmiljøet, men vi kan i akkurat denne sammenhengen holde oss til artikkelens forklaringer på det meget gode resultatet: De gikk ut på at hopp uten tilløp var en mer utbredt øvelse den gangen, at det var lite å finne på der Tvervaag bodde som ga mer tid til trening, og en spesiell teknikk som fikk beina veldig langt fram. «Eg var god til å få beina langt fram. Derfor fall eg stadig tilbake på ryggen. Men dei gongane eg lykkast, blei det ofte langt», sa Tvervaag.
NRK merket seg det faktum at Tvervaag ikke har en eneste medalje i NM, ja faktisk ikke var med i noe NM i det hele tatt. «Nei, det blei ikkje slik. Eg skadde hælen og fekk ein betennelse», forklarte norgesrekordholderen.
Uansett er det en spesiell historie, og i historiebøkene vil Tvervaag bli stående.
… kom som spørsmål på en quiz. Jeg hadde nylig lest om Lov om forbud mot profesjonell boksing som eksisterte fra 1982 til 2015. Derfor gikk jeg for 2015.
Fikk feil på det, 2014 sto i fasit.
Måtte hjem og sjekke. Det gikk raskt fram at 2014 var året det ble bestemt å tillate proffboksing, gjennom stortingsvedtak den 16. desember.
Dette var seint på året, og så må vi også huske på at regjeringen er den utøvende makt. Stortinget ber regjeringa og deres apparat om å gjennomføre ting, i dette tilfellet å rydde bort forbudet.
Det ble gjort gjennom Lov om oppheving av lov om forbud mot profesjonell boksing og da er vi over i et nytt år, 23. januar 2015. Dette etter en andregangs behandling i Stortinget, som fant sted 13. januar 2015.
Det var altså ikke lovlig å holde proffboksestevner i romjula 2014, siden Lov om forbud mot profesjonell boksing var gjeldende fram til den nevnte januardatoen. For øvrig er det som kjent ofte 1. januar som settes som datoen da nye lover trer i kraft.
Det var tilfellet da Lov om forbud mot profesjonell boksing først ble vedtatt. Loven ble skapt i juni 1981, men trådte i kraft 1. januar 1982.
Så selv om loven ble bestemt skapt i 1981 og bestemt fjernet i 2014, er det januar 1982 til januar 2015 som er tidsrommet da proffboksing ikke var tillatt.
Hva er dette for slags dag? Hvem markerer det og er dagen offisiell?
La oss først se på «hvordan vi havnet her». Latvia som nasjon har i uminnelige tider hatt en vanskelig stilling. I tidlig nytid var dagens Latvia delt mellom Polen-Litauen og Sverige. Det russiske keiserrike erobret alt sammen gjennom Den store nordiske krig og De tre delingene av Polen. Etter første verdenskrig benytta Latvia sjansen til å erklære selvstendighet fra russerne i 1918. Indre og ytre krefter dro i retning av bolsjevik-Russland, og det ble krig som varte til 1920. Tyskvennlige krefter og Freikorps meldte seg først på anti-russisk side, men i 1919 svek de latvierne og prøvde et protysk kupp. Det ble slått tilbake, og selvstendigheten ble endelig anerkjent i 1920. I 1940 ble de så annektert av Sovjetunionen (godkjent av Nazi-Tyskland gjennom den nå velkjente artikkelen i ikke-angrepspakten), erobret av Nazi-Tyskland i 1941 før de nok en gang havnet i Sovjetunionens fold i 1944. Latvias okkupasjonsmuseum opererer i dag med narrativet om at landet var kontinuerlig okkupert av to forskjellige land fra 1940 til 1991.
Hva er så de offisielle feiringsdagene? Nasjonaldagen markerer selvstendighetserklæringen i 1918 (som det også gjøres i Estland), mens seiersdagen som er på sankthans markerer at Freikorps ble slått (som, igjen, Estland også tar del i. De fleste butikker osv. er stengt). I dag markeres derimot Leģionāru diena, legionærdagen.
Allerede navnet lover ille for de som kjenner til Den norske legion, og ganske riktig, disse «legionærene» utgjorde de 15. og 19. Waffen-Grenadier-Division der SS.
Markeringer av noe som hadde med SS å gjøre kom selvsagt ikke på tale under Sovjetunionen, før folk tok sjansen i 1989 og 1990 — og dagen ble «etablert». Press fra nasjonalister i politikken gjorde at dagen var offisiell høytidsdag fra 1998 til 2000, men så ble den tatt bort. Etter det har Leģionāru diena vært en ekstrem-nasjonalistisk markeringsdag mer med eller mindre motdemonstrasjoner.
Tilhengerne hevder at SS kun hjalp latvierne og at de to SS-divisjonene ikke kan knyttes til folkemord — som ellers var en totalt uløselig ingrediens i SS ideologi og praksis. Og hvis SS ikke hadde tapt krigen på Østfronten, hadde selvsagt det samme skjedd som i 1919, at de hadde kuppet Latvia og innført et tysk nasjonalsosialistisk diktatur.
Feiringa har blitt fordømt av diverse internasjonale organisasjoner og stater. Et minne for ofrene til de to SS-divisjonene har derimot noe for seg.
Noen, deriblant ungdomspartier, vil fellesfagene i videregående skole til livs. Her er et eksempel fra nettstedet til Grønn Ungdom: «Innføre flere valgfag og flere praktiske læringsmetoder. Skal vi få verdens beste skole krever det mindre pugging og mer lærelyst».
Hva er så fellesfag? Det er fagene som alle har, som på norsk videregående er samfunnskunnskap, norsk, engelsk, matematikk, naturfag og kroppsøving. På yrkesfag er alle disse fagene av mindre størrelse enn på studieforberedende, unntatt samfunnskunnskap som er likt. På studieforberedende har de enda flere fellesfag: fremmedspråk, geografi, historie, religion og etikk.
Valgfag er det ikke lenger noe som heter i videregående skole, det tok slutt for 19 år siden, men programfag er den «nye» termen. På yrkesfag er programfagene alt som hører yrket til: elektro på elektro, mat på matfag og så videre. På studiespesialisering kan programfag kort og enkelt forklares som fordypning av fellesfagene. Etter fellesfag i engelsk kan man velge programfagene Engelsk 1 og 2. Etter fellesfag i naturfag kan man velge fysikk, kjemi og biologi – og så videre. Derfor har stud.forb.elevene, i løpet av sine tre år på videregående, ingen programfag det første året og desto flere det andre.
Så til forslaget: Som med mange andre forslag om skolen, er det uklart om det gjelder yrkesfag eller studieforberedende. På yrkesfag er fellesfag skåret ganske mye ned allerede, men er på et slikt nivå som lar dem gå påbygg i tredjeåret. Mange som går på yrkesfag skal ikke bli lærlinger, de vil ta påbygg og deretter studere. Innholdet i fellesfagene kan man diskutere, men yrkesretting og mest mulig praktisk og variert undervisning er også noe som alle ønsker og jobber per i dag. «Mer praktisk læring» i et politisk program framstår mest som svada, som ingen er uenig i og som alle vil ha, og den politiske debatten burde konkretiseres mer.
I grunnen mener jeg at de grunnleggende ferdighetene i skolen faktisk er praktiske ferdigheter. Å snakke engelsk eller tysk. Faktisk å lese og skrive også. Vi gjør det med kroppen vår. Skriving er en manuell ferdighet man kan miste ved å kun skrive på tastataur.
Punkt nummer to er at det blir litt av en diskusjon hvilke fellesfag som skal fjernes. I en epost skriver en sentral GU-er at hun personlig ville latt «3. språk, religion, geografi og naturfag» fare. Dette blir jo subjektivt, andre ville tatt historie ut, andre ville fjerna det ene av to år med matematikk.
Fagene er lite enhetlige. Geografi består av 56 undervisningstimer, religion og etikk 84. Naturfag består av 140 timer og er grunnlaget for å velge andre fag, som nevnt. Fremmedspråk tar hele 225 timer fordelt over to år. Det er ikke så enkelt som på universitetet der det meste har lik størrelse på 10-15 studiepoeng, selv om det selvsagt er mulig at det kunne bli slik.
Det vil i så fall være en svært omfattende reform, som vil kaste om på lærerjobber og tilbud på ulike skoler. Visse fremmedspråk vil være det første som ryker på flere skoler, men kanskje elevene ikke har lyst til å lære det.
Dessverre er det noe annet som de fleste heller ikke har lyst til å lære. Jeg kikka på statistikk over VG1-elever i 2024 versus 2002. Kun to utdanningsprogrammer har absolutt nedgang i antall elever, og det er: restaurant- og matfag samt kunst, design og arkitektur. Begge vokste ut av yrkesfagene som var preferert av kvinner (sammen med helsefag, som har vokst stort). Kanskje er det jenter som i størst grad har vraket ideen om å skape noe med hendene.
(SSB-statistikk 05430: Elever i videregående opplæring, etter kurstrinn, studieretning / utdanningsprogram, statistikkvariabel og år)
Tenk at formgivingsfag, som det het i 2002, ble beskrevet som et motefag den gangen. Siden også musikk/dans/drama og medier/kommunikasjon gjorde det bra, ble offentligheten forbløffet over hvor mange ungdommer som var interesserte i dette. Asker og Bærums Budstikke hadde en lederartikkel i 2002 (25.7.):
Det kunne nesten være et forskningsprosjekt verdt å finne ut mer om hvorfor så pass mange ønsker å bruke så mye skoletid på musikk, dans, drama, formgivning og andre fag med noe diffuse yrkesutsikter. Har det å gjøre med at den studiereteningen som tilsvarer det gamle gymnaset ikke uten videre passer for alle? Og at muligheten til å dyrke sine interesser som en del av skolegangen, får de tre årene til å virker mer overkommelige? I så fall burde vel disse tilbudene utbygges ytterligere, slik at det kan bli lystbetont for flest mulig å skaffe seg studiekompetanse.
Det bringer oss til punkt 3, motivasjon og dropout som er nevnt som begrunnelser for å ha færre fellesfag.
Hvis fellesfag er så lite motiverende, hvorfor er studiespesialisering det desidert største utdanningsprogrammet? Og hvorfor er dropout desidert lavest på dette og de fire andre studieforberedende programmene?
Et raskt blikk på statistikken viser at rundt 90 % fullfører på studieforberedende programmer og 70 % på yrkesfag.
SSB-statistikk 12970: Gjennomføring i videregående opplæring, etter fullføringsgrad, statistikkvariabel, intervall (år) og todelt utdanningsprogram
Mange skoler har programmer hvor gjennomføring er over 90 % også. Deler vi opp på fylke, ligger Akershus sine studieforberedende programmer på 92,9 % fullføring og Rogaland 93,3 % (som har fullført etter seks år, og statistikken gjelder for kullet som begynte i 2017, som er den nyeste statistikken.)
SSB-statistikk 13012: Gjennomføring i videregående opplæring, etter region, statistikkvariabel, intervall (år) og fullføringsgrad SSB-statistikk 12966: Gjennomføring i videregående opplæring, etter region, todelt utdanningsprogram, statistikkvariabel, intervall (år) og fullføringsgrad
Til sist kan det nevnes, selv om det bare blir anekdotisk, at elever ikke alltid er noe mer motivert for programfagene som de selv har valgt, enn fellesfagene som alle må gjennom. Motivasjonen spriker nok i alle retninger, alt fra høy til lav.
Jeg ser derfor ikke gevinsten ved å revolusjonere studieforberedende utdanningsprogrammer i Norge. Det er altfor uklart om det treffer, og hva det egentlig løser.
Kanskje er elevmassen på studiespesialisering så homogen at det forslagsstillerne i realiteten ønsker seg, er å lansere et nytt utdanningsprogram hvor man styrer unna geografi, religion og fremmedspråk – på samme måte som yrkesfagene gjør i dag.
Mitt helt subjektive inntrykk er det kunne virke å være et grunnlag for et merkantilt utdanningsprogram. Et program som er mest mulig hands-on på ting som gründervirksomhet, drive forretning, markedsføre, handel og investeringer av forskjellige slag. Jeg tror dette er ønsker som mange har for tida, som ikke «salg og service» svarer på per i dag, og som delvis er innbakt i studieforberedende utdanningsprogram. Du kan selv gjette deg til hvilken demografisk gruppe det appellerer mest til.
Ubeskrivelig syn. Sorg og lidelse. Svake sjeler. Fortapelsen. Det er et livatt språk, som de kristne burde holde ved i fortsettelsen.
Men hen skal ha for nysgjerrigheten og optimismen. Vi kan alle ha godt av å se en annen side av Lillehammer. Også om du velger å se Lillehammer som metafor for noe annet.
Nok et år er jeg så heldig å få sitte i den store juryen som stemmer artister inn i Rockheim Hall of Fame.
Kriteriene går ut på «ekstraordinære karrierer», «har gått opp musikalske stier og banet vei for andre», «har hatt særlig innflytelse på populærmusikken i Norge». Noen artister vil være «musikernes musiker», altså høyt respektert i miljøene men mindre kjente utenfor, noen populærartister vil ha overvekt av anerkjennelse utenfor, mens endel vil passe i begge leire.
Det må gå 30 år siden debuten før en eventuell nominasjon, men ser man på hvem som faktisk er med, gjelder det artister som har vært på topp i tre, gjerne fire tiår. Har man vært trailblazer i en spesiell sjanger kan det også oppveie for at man, etter å ha begynt sterkt, ga seg eller ble irrelevant etter ei tid.
Det er også åpenbart uheldig hvis alle som stemmes inn et gitt år, er menn. Samtidig er ikke det et argument for kvoter, men heller for å åpne øynene for innflytelse som kvinner faktisk har hatt.
Først til et band som i særlig liten grad har henvendt seg til kvinner. (Men har fått noen fans for det.) Turbonegro er blant årets nominerte. Det passer bra, ikke bare på grunn av det som står i nominasjonsteksten, men også ettersom de er en av hovedeksponentene for en egen liten undersjanger, scandirock, og til dels med internasjonal status. Kanskje har også Madrugada noe av dette sistnevnte.
M2M blir for lett i mine øyne, synes det også er å strekke det litt sat de debuterte for over 30 år siden (med ei triviell barneplate), og det er også for tidlig å vurdere Marit Larsen som soloartist. Sissel Kyrkjebø har atskilling lengre fartstid og er også med på lista; noe som taler imot er at hun blir vel langt fra rocken, men som norsk vokalist har hun absolutt ingen over seg i «karrierestorhet». Det inkluderer Åse Kleveland som også er nominert i år, hun har absolutt satt sine spor, men kommer en nominasjon litt seint? Er minnet om Åse Klevelands største sanger levende i befolkningen?
Kanskje Claudia Scott er en bedre kandidat, her er det igjen den sentrale posisjonen innen en viktig/utbredt sjanger som taler for hennes kandidatur.
The Aller Værste (nominert to ganger tidligere, første gang i 2012) har mange fans blant bergenspatrioter og connaisseurene av ska-inspirert new wave. At bandet holdt på så kort, står i sterk kontrast til Backstreet Girls, som kom inn i HoF i 2023 (og som jeg stemte på) — hvor fartstid var sentralt i nominasjonsbegrunnelsen: «rockens fanebærere i Norge helt siden de begynte å herje landets rockeklubber på midten av 1980-tallet», «har i førti år turnert Norge på kryss og tvers», «vitale, har stamina, og de har hele tiden stått på sitt», «tradisjonsbærere, og en elsket og tilsynelatende evigvarende boogie-maskin». Alt dette mangler jo The Aller Værste.
Aunt Mary har jeg ikke noe forhold til, for å være helt ærlig. Jeg ser at det fire ganger tidligere har vært forsøkt å nominere progrock-band, Saft og Junipher Greene to ganger hver. (Popol Ace er riktignok inne.) De skal ha lykke til, men jeg tror ikke de når opp i år, og en teori kan være at de ses på som «musikernes musikere». Hvor mange i Norge kan nevne så mye som én sangtittel fra Aunt Mary, Saft eller Junipher Greene? Da vil jeg heller åpne døra for noen progressive metalband seinere, grunnet større status i utlandet. Arcturus kan f.eks. nomineres neste år ettersom de debuterte i 1996.
OK; så «verdens beste» er å ta i litt. Men det var en god tittel! Og jeg ble veldig overraska, og det på en positiv måte, over hva som møtte meg inne i Stora Coop utenfor Karlstad. En matbutikk / supermarked i et egentlig utrivelig handelspark.
Det var nemlig en seksjon med vinyl — og hvilke vinyl. Utvalget var utrolig poengtert, thrash (og death) metal sortert for seg, ikke noe «moderne» ræl og ting som «nesten» kan passere innafor sjangeren, men stort sett bare godsaker.
Under er noen jeg valgte å trekke fram for allmenn beskuelse. Klassikere fra Slayer, Destruction og SOD har vi her. To ganger Exumer er bra, jeg har Possessed By Fire høyt på min personlige liste, og Heresy enda høyere. Med Viking er vi mer inni det man slett ikke venter å finne (de er amerikanske); det samme gjelder debuten til Nasty Savage som dessverre ble litt skjult av måten jeg la platene utover.
Hvor mange matbutikker selger Malevolent Assault of Tomorrow av tyske Violent Force? Hvis du trodde «ingen» er det feil!
Og dette er nok ikke alt heller, for det viser seg at det finnes noe som heter Coop Records. De har tilsynelatende base på Gotland. Swärta som man ser i bakgrunnen er utgitt der. Relasjonen til Coop-kjeden står fortsatt som uklar for meg. Sjappa jeg besøkte, het Värmländska Coop Records, og facebooksida deres viser at de også har en annen av mine favoritter, Into the Dark Past av Angel Dust. Det er jo helt rått, det her, og selv om «verdens beste» fra tittelen var en klar overdrivelse, er det snakk om høykonsentrert kvalitet.
Haaves historier 