Pressedekning med verdi på under null

Hvor vanskelig kan det være for ei avis i Oslo å dekke ting som skjer i Oslo? Det er det ufrivillige forskningsprosjektet som Dagbladet kontinuerlig holder gående.

Det er ikke nytt. I 2022 valgte Dagbladet å ikke sende noen på fotballandskamp i Oslo, eller i hvert fall ikke skrive noe om den på nett.

Som en kontrast har Dagbladet tre – 3 – journalister med byline på saken «Reaksjonene hagler» 12. juni 2025, om Bislett Games samme dag. Versjonen jeg tar for meg er sist oppdatert klokka 22:37, etter stevnet var ferdig.

Det begynner bra ved at trioen klarer å skille mellom verdensrekorder (vanlige OL-øvelser) og bestenoteringer i verden (uvanlige øvelser). Men noen fakta om løpet utenom tida, har ikke trioen klart å skaffe seg. Kanskje kunne det vært interessant å nevne at Warholm ikke leda løpet, hvordan det utvikla seg. De gjengir i stedet 27 ord Warholm sa til NRK, samt fire X-meldinger fra diverse.

Nummer tre er altså «Han er verdens beste, melder World Athletics.» Ja, det har jo Dagbladet allerede sagt: bestenotering i verden. Dette er ingen mening, det er et faktum, som Dagbladet gjentar.

Jeg gir totalt blaffen i hva «den amerikanske fotballspilleren Robert Griffin» sier om løpet. For meg har ikke dette nyhetsverdi.

«Kastet drakta». Warholm kastet den ikke, han tok den av seg, deretter på seg igjen, like hel. (Jeg trodde først han reiv den i stykker.)

«Les alt om Bislett Games under». Vel, de har ikke engang klart å nevne alle de norske utøverne i Diamond League-øvelsene, herunder Sondre Guttormsen i stav og Sigrid Borge i spyd.

Og i hvert fall ikke et ord om hva som ble prestert av utlendingene.

«Flavie Renouard fra Frankrike hadde store smerter etter finalen på 3000 meter hinder for kvinner. Det er foreløpig uvisst hva som skjedde med den franske kvinnen, men hun fullførte ikke øvelsen». Allerede før løpet var ferdig, var det visshet om hva som skjedde, hun falt på et hinder. Det skjedde rett foran tribunen for TV-intervjuere – hvor Dagbladet hadde en person gjennom hele eller deler av stevnet. Tips: neste gang noen ligger nede etter et hinderløp, kan du regne med at det skyldtes et fall.

At det ble bislettgames-rekord (stevnerekord) i samme øvelse, var uansett mindre viktig å nevne enn en skade som «journalistene» ikke visste hva kom av.

«En rekke kjendiser og idrettsprofiler fant veien til Bislett Stadion.» Patetisk. Men når de først er inne på det, kunne det jo hatt en promille av en interesse å nevne Jarl Magnus Riiber, som delte ut en av førstepremiene (noe også Klæbo, som Dagbladet har bilde av, gjorde), men — og dette har jeg aldri opplevd på en friidrettsbane — Riiber fikk også selv en blomst og hyllest for karrieren som han nylig avslutta. (Litt malapropos.)

Så avsluttes «artikkelen» med litt om Henriette Jæger. Det kan hende noen lurer på om 49,62 er en bra norsk rekord eller moderate saker. Har det den ringeste interesse hvem hun slo med denne tida, og hvem hun slo i samløp?

Ikke ifølge Dagbladet. Én ting er at informasjonsverdien er under null, fordi de glemmer sentrale aspekter og scorer svært lavt på saklighet, innsikt, presisjon og nyhetsverdi på det lille de skriver. Et verre og større problem er uviljen mot å befinne seg der det skjer. Da river man alt som heter grunnsteiner for journalistikk. En slik publikasjon kan umulig overleve lenge.

Ny bok om musikk i Bærum

Musikkhistoriker Morten Haave har en ny innfallsvinkel til sin (altså min) nyeste bok. Det dreier seg denne gangen om lokalhistorie, og et forsøk på å dokumentere alle musikalske personligheter fra Jar i Bærum. Boka Musikklivet på Jar i Bærum er nå ute.

Den er på 90 sider og vil i første omgang fås på Bærum bibliotek, eller ved forespørsel til undertegnede.

Men hvorfor skrive eller lese om dette?

Jar er et område i Østre Bærum. Visste du at folk fra Jar har spilt eller spiller i alle Norges større symfoniorkestre? Sunget i Operaen? Stiftet Operaen?

Har fått Spellemannsprisen i klassen jazz? I klassen country? Nominert i klassen pop, i klassen metal? Vunnet priser i utlandet?

Har undervist skoleelever, studenter ved Musikkhøgskolen, stiftet et eget akademi?

Har deltatt i Melodi Grand Prix Junior? I Melodi Grand Prix og i Eurovision Song Contest (null poeng!)?

Bygd pianoer? Gitt ut plater? Ledet festivaler? Kommentert Nyttårskonserten?

Rett og slett har kost seg med musikk, møtt motgang, og viet livet sitt til musikk?

Musikklivet på Jar i Bærum forteller om alt dette og mer til.

Skandale på Goldie

«Norgesvenn» kan vi kalle reggae-artisten Eek-a-Mouse når han bare 1 ½ år etter konserten på Ingensteds kom tilbake og spilte på Goldie 5. juni. Men om det blir noe nytt besøk er tvilsomt, for dette endte som en tragedie for artisten og skandale for arrangøren.

Eek-a-Mouse var i slett forfatning. Vokalen var sped og kraftløs, blikket dødt og beina ustø.  Jeg vet ikke om det var rus, sykdom (forbigående) eller alderdom. Mellom låtene lallet han noe, stort sett uforståelig, men av det jeg hørte var «I don’t know how much I have left» og «I can’t pay the fucking rent». Enten gjennomføres altså turneen i desperasjon, ellers var det spøk fra hans side, noe tilstanden hans imidlertid ikke tyder på noe.

Sist norgeskonsert forlot han scenen for en pause én gang – midt i settet – denne gangen skjedde det allerede etter fire låter. Da han kom tilbake, ramla han bakover i trommesettet. Og verst av alt, dette står det folk og filmer med sine idiotiske telefoner.

Kontakten med publikum var ikke bra. Mer enn vanlig ble mikrofonen sendt ut til publikum, men jeg kom ikke for å høre på tilskuernes elendige etterligninger av artisten, ei heller kom jeg for å se på dem, når det blir stage invasion allerede rundt tredje låt. Verst av alt var når artisten tok sin andre pause, ved inngangen til «Sensee Party», og mikrofonen ble gitt «permanent» til en publikummer som sto og radbrekte sangen hele tida mens artisten var backstage. Dette er likevel triks for å få publikum med seg, og fungerte overfor flere av dem, men jeg mener man måtte være imbesil eller aldri ha vært på konsert før for å glede seg over dette, når «moroa» er glasur over en så vidt sørgelig personlig tilstand. Folk tror dette er the shiznit og står og smiler og filmer en mann som når et bunnpunkt i karrieren.

Låtene ble rett og slett slakta, Eek-a-Mouse glemte og gjentok tekstbrokker, på «Peeni Walli» begynte han for eksempel med refrenget og tok andreverset to ganger på rad. Og hvorfor han tok opp mobilen så ofte, har jeg ingen ide om.

Konserten sist gang med Aofawy Orchestra som backingband hadde egentlig alt. Lunt og rundt lydbilde, blåsere og perk som bonus, god lydmiks, feststemning, god kommunikasjon med publikum, humør og energi. Selv bildene fra den gangen bekrefter dette.

Backingbandet 5. juni – og Goldie, når dere skriver «med supportband» betyr det oppvarming, noe det ikke var – besto av «the Infamous Messengers», medlemmer fra diverse band. Jeg ville ikke valgt den atmosfæriske effektpedalklangen som bandet gikk for, til akkurat denne musikken, jeg ville gått for noe varmere, faktisk også i form av farger på scenen. Det blir dog subjektivt; mer objektivt mener jeg at lydmiksen satte bassen for høyt og tangentene for lavt. Men bandet gjorde det de hadde fått beskjed om, gjennomførte låtene. Så ble det sekundært at musikken er tight når artisten er i oppløsning.

Jeg har fått vite at bandet ikke møtte «the rudeboy Jamaican» før 5 minutter før konsertstart. Også dette en kontrast til forrige norgesbesøk, hvor han åpenbart hadde snakket noe med backingbandet, visste litt om dem og dro det inn i kommunikasjonen osv.

Situasjonen er altså at artisten trenger pengene, men av visse omstendigheter ender opp med å fornedre seg for å få dem. Bør man da dra for å se? Dette er egentlig et interessant dilemma, som det er laget flere filmer om (The Wrestler). Men hva med arrangørene oppi dette – spillestedet Goldie og et bookingselskap. Har ikke de noe ansvar for at artisten de viser er frisk? Opptredenen burde føre til en beklagelse fra arrangøren – det var uverdig.

17-årig veteran

Norge spilte landskamp i forigårs og i dag. Det gjør selvsagt også andre land. Deriblant Liberia, og jeg kom over denne fotballspilleren som jeg synes har hatt en interessant karriere så langt. 17 år og allerede 14 landskamper! William Gibson.

Mål har han også scora, mot Ekvatorial-Guinea og Togo.

At fødselsdatoen stemmer, er kanskje ikke helt bombesikkert, mer i retning sprettertsikkert, men på den andre siden er det dét vi har å forholde oss til. Liberia har også en ung befolkning.

Jentene fikk 15 ganger så lite

Jeg så at det nettopp har kommet ei bok om kvinner i fotball i Norge, Knotta først.

I 1991 ble unge fotballspillere i Namsos premiert. Tre jenter og en gutt. Jentene fikk 200 kroner og gutten 3000.

Det trenger ikke være galt i seg selv, men det går helt klart fram at jentene er eldst. De har vært på kretslaget og dermed strengt tatt oppnådd mer så langt i «karrieren». Om de lokale bedriftene absolutt ville gi gutten mer, kunne de kanskje i hvert fall nøyd seg med 5-gangeren i stedet for 15-gangeren — for å si det på den måten. (Lønnsomhetsargumentet som man kan bruke i Eliteserien versus Toppserien, noe jeg til en viss grad er enig i, var ikke aktuelt her fordi de alle var ungdomsspillere og ikke hadde spilt inn noe penger til klubben.)

I ettertid vet vi også at en av mottakerne av 200 kroner, Line Anzjøn, nesten kom på A-landslaget.

Dette har egentlig ingenting med gutten å gjøre og er ikke imot ham på noen som helst måte, jeg har derfor tatt bort navnet fra bildet.

Snarere illustrerer hvordan de som da var voksne vurderte statusen til kvinnefotball i 1991.

Kilde: Namdal Arbeiderblad 21.11.1991

Utforsk 90-tallet

90-tallstrender begynte å komme tilbake rundt 2016. Og holder fortsatt stand på det tiende året. (Samtidig som hockeyen fra midten av 2000-tallet også har kommet tilbake.)

Og nettopp derfor bør du lese min nyeste bok Fragmenter av 90-tallet!

Det står ikke noe om klær i den, men du finner i hvert fall noe om sko i Innfall fra 90-tallet. Buffalo-skoene!

Noe om mote er det også i Forsøk på utkast til skisse av 90-tallet. Nærmere bestemt grunge-moten, som mange mente mye rart om.

Sporting med the double

Noe går i hvert fall bra i fotballverdenen, og det er nede i Portugal.

Sporting tok ligaen forrige helg, og i dag var det cupfinale. Videoen her kan nytes for en fortelling med lykkelig slutt på den spennende banen til Braga.

Benfica — hovedrivalen, og også laget som kom på 2. plass i ligaen sist helg — dominerte sjansemessig, men var dumme nok til å lage 10 tilleggsminutter og en straffe til Sporting som ble satt 10.23 minutter på overtid.

Under kan du se en video av spilleren som lagde straffen. I tilleggstida løsna det for Sporting, som til slutt vant 1–3. Kanskje var det siste kampen til Viktor Gyökeres, men håper en erstatter blir å finne.

Dårlig språk i VG

«Å ha det kommende» er et begrep vi ikke trenger å innføre på norsk, «to have it coming»/»she had it coming».

Og som man ser, er det ikke forsøkt innført på norsk heller. Treff nummer 2 bruker ikke uttrykket i denne betydningen. VG bør derfor endre artikkelen sin, dette er slapp og dårlig oversettelse.

Begge artiklene VG har trykt om personen bærer forresten preg av sjelløs oversettelse. Ja, den første artikkelen er i stor grad ordrett oversettelse fra CNN (VG er snille nok til å oppgi kilden).

Høyreekstremisme på loppemarked

Denne loppemarkedsesongen lå det et par nazi-CD-er på en skole i Bærum.

Deutschland, Deutschland Über Alles var Tysklands nasjonalsang og er mye eldre enn andre verdenskrig, men ble forbudt etter denne var over, som nazipropaganda. Bruken er én grunn, tittelen en annen, og sangen fastslår også at det må finnes et stortysk rike inkludert hele Polen og Østerrike. (Tredje vers er fortsatt akseptert, og fortsatt tysk nasjonalsang.)

Skivene du ser på bildet under er utgitt av FZ-Verlag, eid av den høyreekstreme partieieren Gerhard Frey.

Det mest interessante er jo hvordan skivene kom til loppemarkedet. Hvem har eid dem? (I farta fant jeg én NS-bok også, På nasjonal uriaspost av Odd Melsom.) Hvem kom med dem? Kastet noen av de som arrangerte loppemarkedet et blikk på dem? (Det gjør jeg når jeg er med på loppemarked.) Dette er spørsmål jeg aldri vil få noe svar på. Vi kan bare konstatere at nazieffektene var der, og nå er de ikke der lenger.