Kanskje bidro det til at Stabæk gikk videre i cupen i går?
11 firkløvere på samme tue
Har du viscerale behov?
MSN.no tilbyr maskinoversatt innhold, og i en av artiklene «Hvis du hadde strenge foreldre, her er vanene du kanskje har i dag» står følgende passasje:
Har du viscerale behov?
På norsk brukes visstnok visceral — valgfritt om det er stum K, både [viskəra:´l], [visəra:´l] godtas — utelukkende i den opprinnelige betydningen. Viscera er en gruppe innvoller i kroppen, tilhørende tre hulrom. I hverdagslig betydning betyr visceral alle kroppens indre organer, mens i overført betydning handler det om å følge sitt indre eller magefølelsen. En innarbeidet, rotfestet følelse. (Eller for å si det med en av de tvilsomme, nye klisjeene som noen dessverre mener er gangbare å bruke i samfunnsdebatt: «jeg får en klump i magen av at …»)
Eller nå, ifølge MSN, kan man også snakke om et visceralt behov.
Ordet er aldri brukt i en offisiell norsk utgivelse. Men vi innfører det — NÅ!
Ord tilhørende venstresida
Omtrent da jeg begynte å studere, begynte jeg også å lese Klassekampen. Det innbefattet blant annet å dykke ned i navn og personligheter som ikke omtales i noen andre aviser, men også ord. Rett og slett gloser som brukes mer der enn andre steder, kanskje med en delt førsteplass med sosiologien som var det jeg studerte på den tida. Glosene sier noe om hva slags forestillinger man har om verden og ikke minst hva slags motiver man tillegger motstanderen.
Jeg fikk ideen om å teste noen ord og om de faktisk er venstresidegloser. Jeg fant en håndfull ord som jeg ikke akkurat trengte lang tid på å komme på. Jeg søkte i nb.no fra 1. januar 2000 og med alle bøyinger av ordene inkludert, samt noen vanlige feilstavelser.
Resultatene ble ganske i tråd med det jeg tenkte, men ikke utelukkende. Ikke minst viser resultatene også den store viljen i Klassekampen til å bruke fremmedord. Her har nok aviser som VG en helt annen linje, som tilsier at man skal unngå disse. (Bortsett fra i fotball som har sine egne sett med fremmedord, men det blir et annet tema.)
Her er resultatene, inkludert ordforklaring, bekymring (venstresida er alltid bekymra for noe/mye, og bruker ordene for å uttrykke sin bekymring) og ordfrekvens i noen utvalgte aviser:
kooptere
betydning: overta.
bekymring: alt alternativt blir overtatt av markedsøkonomien.
frekvens siden 2000:
Klassekampen 19
Morgenbladet 14
Aftenposten 7
VG 2
I bøker, «sortert etter relevans», er Lenin søketreff nummer tre og seks. Det forklarer noe, men merk at Morgenbladet bare er ukeavis og derfor inkluderer ordet i en langt større andel av sine eutgaver.
Når noe blir overtatt av markedsøkonomien kan man også si at det blir subsumert. Klassekampen (og Morgenbladet) vinner også frekvens-«konkurransen» om dette ordet, begge med 3, mot Aftenpostens 1 og VGs 0.
Fun fact: ordet er også et juridisk begrep og uforholdsmessig mye brukt i bøker, 1871 i tallet (inkludert 2.utgaver osv.) mot bare 238 treff i aviser etter 1800. Samme forhold gjelder subsumpsjon.
kolportere
betydning: spre.
bekymring: høyresidas forestillinger spres.
frekvens siden 2000:
Klassekampen 108
Morgenbladet 48
Aftenposten 57
VG 27
klakør (klakkør)
betydning: en som klapper
bekymring: aktører som klapper fram høyresida ukritisk
frekvens siden 2000:
Klassekampen 74
Morgenbladet 13
Aftenposten 100
VG 58
Også verdt å nevne:
Friheten 39
Lokalavisen Frogner 1
Her er faktisk ordet mest brukt lenger til høyre. Ordet forbindes antakelig mye med Stalin og hans tvang rundt det å klappe for hans taler, lenge, svært lenge.
vegetere
betydning: leve av, snylte
bekymring: høyresida lever av ting uten å bidra med noe eget.
frekvens siden 2000:
Klassekampen 66
Morgenbladet 31
Aftenposten 44
VG 32
insulær
betydning: som en øy.
bekymring: i høyresidas samfunn lever menneskene hver for seg i stedet for å jobbe sammen/kollektivt.
frekvens siden 2000:
Klassekampen 9
Morgenbladet 5
Aftenposten 3
VG 2
Et av treffene (Klassekampen 28.8.2007) er sitatet «Klassekampen er en elendig og insulær avis» fra Yngvar på document.no, av alle steder. Noen treff er også på arkeologi.
Dag og Tid vinner derfor med sine 8
femtekolonnist
betydning: en som undergraver noen innenfra.
bekymring: høyresida har aktører som undergraver det gode innenfra.
frekvens siden 2000:
Klassekampen 79
Morgenbladet 19
Aftenposten 46
VG 40
Også verdt å nevne: Friheten 31. Jeg tror ordet ble prominent under den spanske borgerkrigen.
Reisetips Nord-Tyskland
Reis til Nord-Tyskland i sommer. De har alt.
Fordi Tyskland er et sommerland.
Du kan starte med å hoppe tresteg ved England.
Fortsette til Afrika.
Bading er det mye av, du kan bade i Balje.
Og være glad for god Helse.
Ja, for vi alle er opptatt av Kropp.
Ikke alle steder er hett som Damp.
Akk ja, ferien er over på et Blunk.
Men øver du deg litt på tysken før du drar, slipper du Tolk.
God tur!
Verdens villeste festivalplakat på Anglesey
Se hvem de har fått til å opptre i periferien i Wales i sommer.
Taylor Swift kommer… Dolly Parton holder på fortsatt, Garth Brooks tar turen til Europa. Både Beyonce, Rihanna og Ariana Grande gjester dag 1, og Elton John og Bruno Mars også.
Merk asterisken: noen av de som opptrer, er tribute-artister. Folk som kler seg ut og later som de er de artistene.
Det står imidlertid ingen asterisk over, ved de som spesifikt er utkledte underholdere.
Her kommer hva jeg tror: Alle som opptrer er tribute-artister.
Artigste resultater i bandy-VM
Bandy-VM ble holdt i slutten av mars. Det visste du vel. Not!
Jeg vet om bandy fordi jeg gikk på Ringstabekk skole og hadde opptil flere landslagsspillere i klassen. For menn var Norge nærmest garantert 4. plass tidligere, oppgradert til 3. plass nå som Russland ikke er med. Også det 5. beste landslaget, Kasakhstan, valgte å ikke betale for reisen og dermed var det USA som Norge møtte i bronsefinalen.
Norge gruste USA, men verre var det for det siste laget som grunnet forfallene rykka opp i A-pulja. Det er Ungarn.
Ungarn tapte 17-0 mot Finland, 20-1 mot Norge og 31-0 mot Sverige. Bandy spilles som fotball over 90 minutter og det betyr mål hyppigere enn hvert tredje minutt.
USA-Ungarn ble sett av 187.
Norge slo USA 14-1 i gruppespillet og Sverige slo dem «bare» 12-2, men møtte dem igjen i semifinalen og da tapte USA 22-0.
I B-pulja gjorde Nederland reint bord. Tilskuertallet var på noen-og-seksti i flere av matchene. Mange målscorere har svenske navn, noen også norske, så satser på at det var endel familiemedlemmer som fikk se podene.
«VM» blir et veldig relativt begrep her, men på den annen side har jeg også litt beundring for de som driver sporten sin til tross for minimal interesse og penger. Det blir et miljø, en liten subkultur for dette også. Og så er det ikke akkurat noen verdenskjent blogg, dette heller!
Diverseste ska-band
I motsetning til det jeg har hevdet (håpet) i tidligere rapporter, jobber jeg fortsatt med boka Ska-punk i Norge. Her kommer en ny post der jeg omtaler diverse band jeg har funnet i samlinga, men som enten er for nye, ga ut for lite eller ikke er relevante nok til å komme med i bokji.
Forrige runde med gjennomgang av diverse og diversere ska-band kom så langt tilbake som høsten 2023, og de kan utforskes her, her og her.
Ottly Mercer
Først til et hyggelig bekjentskap. Ottly Mercer fra San Diego begynte i 2009 og slapp Big Noise i 2013. Det er veeldig likt The Aggrolites, men de som liker dem, får da en double whammy her.
The Not So Super Heroes
Har et par EP-er av disse. Den ene er ikke så super; inneholder for mye wannabe-funk. Men Crazy Disco Party Ska svinger bra. Fire låter bare, så det blir ikke lange stunden du får med The Not So Super Heroes med mindre du kjører heftig repeat.
Britene begynte på nytt som AKA The Supers.
The Ska Rockets
Ska Rockets er et japansk band som på sitt beste er et av verdens beste (men de holder ikke konsekvent dette nivået) som spiller rein ska. The Ska Rockets er derimot fra Maine, og har det passende albumet In Flight. (FRA ÅR?) Det er litt sloppy ska-punk, ganske typisk for sjiktet under de bandene som nådde opp. Punkriffene som ligger under blåserne er stort sett ganske dølle.
Veldig lite om dette bandet på nett. Men det ser ut til at det kan bekreftes at bandet var fra Bangor, Maine og besto av Zivi (b/v), Zack (g), Andy (t) Mike (sax), Rachel (trompet) og Thorval Munksgaard (trombone).
Zen Baseballbat
Engelsk band som kom med en EP allerede i 1994, så I Am the Champion Concrete Mixer i 2000 (merkelig navn) og For Refund Insert Baby i 2004, begge på Moon Ska Europe. Begynte på nytt i 2020.
For Refund Insert Baby var den jeg satt med.
Begynner med en rein ska-instrumental med mye orgel, drivende bra. Resten av albumet er litt opp og ned, noe av det er litt overarrangert.
Random Hand
Blanding av hardcore og street punk — med blåsere. Trår også til med ska-beats og rapping. Det jeg vil kalle moderne ska-punk med andre ord.
Jeg har albumene Change of Plan fra 2007 og Inhale/Exhale fra 2008. Det har kommet masse etter det også — fra disse britene. Det de mangler til en viss grad er hooket, den melodien som virkelig stikker seg ut. Men bandet passer godt for de som liker «hard» ska-punk.
Skarmy of Darkness
Skarmy of Darkness ønsker å gå mer i hardcore-retningen. Det blir for Big-D-and-the-Kids-Table-anno-Good-Luck-slumsete på EPen Infinity Zero (2004) og samleren How’d We Get So Damn Old? (2004).
The Shake-Up!
Riot ska er det jo. Men ikke av de mest vellykkede. Tekstene og meningene er som Leftover Crack, musikken mer i retning No Cash, men mye dårligere. Bandet når verken opp når det gjelder låtskriving, utførelse eller instrumentvalg – en høyst merkelig bruk av tangenter. Denne utgivelsen kvitter jeg meg med.
Fuck New Jersey skal ha kommet i 2006, sier Last.fm, før medlemmene reaktiverte et gammelt band Canon Law i 2007. Riktignok med en mer elektronisk stil enn Canon Law hadde før The Shake-Up! ble etablert.
Her er et enda bedre navn på bandmedlem enn nevnte Thorval Munksgaard. Vokalisten i The Shake-Up het nemlig Kirk Edward Nilsen den andre!
Code d’Éthique
Franskspråklig band (men fra Canada, viser det seg) som kjennetegnes av to ting: Blåserinnslaget en enslig sax som spiller ganske viltert. Føyer seg inn i riot-skaen med brølinga i refrenget.
Døllt bandnavn.
Jeg hørte på La pyramide des affranchis som ble utgitt på CD-R i 2003.
Morpion’z Circus og Skamikaze
Mer fransk, denne gang en splitt med to band. Morpion’z Circus var et hanglete ska-band, Skamikaze mer en blanding av hardcore og ska med saksofonblås, litt engelsk i stilen, men hvor det også dukker opp fløyte.
Vil tro de hadde sine fans i Frankrike, men blir for useriøst for meg.
The Alcoskalics
Skiva The Bus Never Comes ble utgitt i januar 1999. Ser man nøye etter på coveret, står det at bandet var fra Yucaipa, California.
Skagitaren svinger bra, men de prøver på litt rare vrier, blant annet slapbass som jeg synes blir malplassert. Jeg er heller ikke stor fan av vokalistens tidvise snakkesynging. Utover det er albumet OK.
En reviewer på Amazon, helt tilbake i år 2000, er uenig med meg: «Lead Singer Martin Arretche is really the glue that holds this otherwise talentless group together». Jeg siterer videre fra denne anmeldelsen med sin litt vage grad av seriøsitet: «Ska is dead and this album is all the evidence you need. […] In a way the bus indeed never comes for the Alcoskalics, and the bus has never been luckier. I remember the first time I saw the Alcoskalics, and I said to myself (because I have no friends), ‘I think those guys are gonna get a lot better, and really go places’. They never did».
Hør selv på Spotify:
https://open.spotify.com/album/11X210NdfCvGdpMFQcaOSe
Whiskey Flask Revenge!
Jeg gikk videre i samlinga og prøvde å plukke ut enda et ska-band, og trakk på første forsøk.
Bra produsert og bra instrumentering, men vokalisten hang langt etter i ferdigheter. Han beljer så godt han kan, men det er ofte skjærende. Ikke for det: mange bra band har starta sånn på demoene sine. Men This Was Probably a Bad Idea var en fullengder
Jeg skreiv først Whiskey Flask Revenge uten utropstegnet, men det burde jeg ikke gjort, ifølge sangtittelen: «If It Weren’t For The Exclamation Point We’d Be Just Another Emo Band And You’d Have Nothing To Dance To».
Bandet var fra Trenton, New Jersey og skiva er fra 2007.
Øyunn Grindem Mogstad til minne
11.11.1987 – 11.4.2025
Ingen dødsfall er ønskelige, men dette er i en egen kategori av trist og meningsløst.
Øyunn Grindem var mest kjent som høydehopper, tilhørte norgeseliten i sine glansdager; tida da hun konkurrerte begynner å bli en stund siden, men hun var fortsatt altfor ung, bare 37 år, til å dø som hun gjorde av sykdom natt til fredag. Enda tristere blir det av at hun var snill, jordnær og dedikert.
Hun var gift seg med sprinteren Christian Settemsli Mogstad, en jovial og jordnær type han også, og de fikk være sammen i 20 år. Ikke minst fikk de to barn. Jeg hadde håpet at min eldste og hennes yngste sønn en dag skulle møte hverandre på friidrettsbanen. Det kan de for så vidt kanskje fortsatt, men uten Øyunn på sidelinja, og det er hjerteskjærende.
Hun ble alvorlig syk for noen år siden, men kom seg jo tilbake, blant annet var hun å se på friidrettsstevne for ei tid siden, før det ble tilbakefall av sykdommen.
Dette er forferdelig trist for alle som sitter igjen etter Øyunn. Først og fremst familien, dernest venner og videre også friidrettsmiljøet. Hun begynte jo, etter at barna ble store nok, som trener og hjelper i barndomsklubben Sandvin, og jeg kan ikke se for meg at noen kan gjøre akkurat det hun ville gjort i lokalfriidretten hvis hun fikk flere år der. Sånne mennesker lages dessverre ikke på bestilling.
Den veldrevne klubben Sandvin hører i likhet med Øyunn hjemme i Sande i Vestfold. Klubben ble en god match for hennes talent, som viste seg å være i hoppøvelsene, med høyde som utkrystalliserte seg.
At hun ble norgesmester for junior i stille høyde i 2005 var ikke det som fikk hjertet til å banke ekstra. Desto bedre var det å sette aldersrekord innendørs samme år (18 år – 1,83) og hoppe 1,84 da hun vant UM i Moss.
Situasjonen for norsk høydehopp var ganske spesiell. Det var mange som var gode, akkurat samtidig med at også jeg ble involvert i friidretten. Anne Gerd Eieland var i spissen, selv om hun aldri slo helt gjennom internasjonalt, før du hadde Stine Kufaas og Øyunn født i 1986 og 1987 – og Mia Haave og Tonje Angelsen født i 1990 – samt enda flere som var oppe og nikka rundt 1,75. Det ble litt avskalling av de nest beste pluss at Mia gikk over til tresteg. Sverige hadde imidlertid også noe tilsvarende i høyde for kvinner, og jeg fikk vel inntrykk av det var normalt å ha flere damer i et land som etter hvert var oppe og kniva rundt og over 1,90. Det er det ikke. I dag er for eksempel nivået langt lavere – ikke til forkleinelse for dem, mer for at det viser hvordan Øyunn var med på å løfte høydehoppsporten.
Øyunn opplevde både oppturer (junior-EM 2005) og nedturer (junior-VM 2006) internasjonalt før hun kom til Oslo for å studere til barnehagelærer. Hun ble med i treningsgruppa til Dan Simion, hvor hun stiftet nye langvarige vennskap. I 2009 kom gjennombruddet etter noen jobbige utendørssesonger: seks konkurranser over 1,80 og ny pers 1,85. Året etter ble det elleve konkurranser over 1,80 og nok en ny pers 1,89. I 2011 ble det endelig brudd på den magiske 1,90-grensa.
I NM ble det sølv i 2004/08/10 og bronse i 2005/07/09. (To sølv i stille høyde tok hun også med seg.) I tre av norgesmesterskapene havnet Øyunn bak Stine Kufaas på countback; 2005, 2007 og da det sto om gullet i 2010. Det var nok bittert der og da, men betyr ikke så mye i ettertid. Det som betyr mest er at mange vil huske Øyunn og at hun beriket livene til mange.
Hvorfor er albumcovere en kunst og bokcovere ikke?
Da Dag Solstad døde nylig — den norske forfatteren jeg setter mest pris på, for øvrig — hadde Morgenbladet en vegg-til-vegg-dekning av forfatterskapet. Jeg beit meg merke i en sak om Solstads cover-designer gjennom mange år. Allerede her skurrer overskriften for mange potensielle lesere, ettersom jeg fastslår at bokcovere er en neglisjert kunst — når Morgenbladet tar det opp som et kreativt uttrykk. Men det slo meg at designet av for eksempel Professor Andersens natt som der diskuteres, kunne vært brukt på hvilket som helst bokcover, og dessuten at det lokale bibliotekets utstilling av Solstad-bøker viste fram andre coverdesign enn de som sto i avisa.
Så hva er egentlig greia med bokcovere? Vi avgrenser til Solstads domene, skjønnlitteratur.
Bokcoverne her har dessverre ofte en uklar tilknytning til resten av innholdet. I tillegg er det en uting med at bokcovere endres når bøkene kommer i nye opplag. (Det skjer også noen ganger når platelabeler lager boksutgivelser.) Man fravrister boka en viktig del av totaluttrykket. Coveret er jo åpningen av verket, ikke de første ordene. Det gir forventninger og legger føringer, åpner eller eventuelt lukker tolkningsmuligheter.
Hvorfor kneler bokcovere så til de grader sammenliknet med albumcovere?
Det letteste er å dokumentere at det er slik. Under er fire legendariske albumcovere. Kan du nevne så mye som fire legendariske bokcovere?
Maria N. Skaranger og Oliver Lovrenski har utgitt hypa bøker. Kan du nevne én bestanddel fra bok-covrene?
Zeshan Shakar har kanskje litt mer gjenkjennelige design, men øverst i Norge står formodentlig Erlend Loe. Han har vært heldig med at utgiverne tar bøkene nok på alvor til at de gir dem en form som er integrert i helheten. Om alle er like gode, kan diskuteres, men blant annet har L et vellykket cover. Denne formgivingen er boka L, enten den kommer i nye opplag eller format. Man kan sikkert tolke forsida på mange måter, men det understreker tittelen godt — bare én bokstav, det framstår som lite pompøst og brautende, byr seg fram uten å ta plass. Litt i tråd med den lite bastante skrivestilen.
Stikk motsatt; hvilke(t) av designene under er Beatles av L. Saabye C.? For en kakofoni.
Jeg vet selvsagt minst én grunn til at bokcovere står lavt i kurs. Historisk har det blitt ansett som lavkulturelt å trenge et blikkfang, det var noe som hørte kiosklitteraturen til. Høyverdig litteratur rettferdiggjøres i kraft av seg selv og trenger ikke markskrikerske lokkemidler. Jeg mener både at det argumentet er utdatert — Pink Floyd anses ikke som lavkultur (lenger) — og lite treffende fordi man må ta den visuelle stilen i betraktning. Kiosk- og serielitteraturen hadde ikke hvilke som helst cover, de hadde én spesifikk tegnestil, hvor Herbjørg Wassmo-bøker ville ha en annen, osv.
Man kan også si at bokcover på skjønnlitteratur virker reduserende. Hvis illustrasjonen til Genanse og verdighet er en paraply, legger man for mye i den konkrete scenen, det blir trivialisert til «boka med paraplyscenen» i stedet for et verk med flere fasetter. Men igjen, vil noen si det samme om et musikkalbum — at Nevermind «reduseres» til en dykkende baby, som det ikke engang er lett å forstå hva har med albumet å gjøre? Nei, Nevermind blir tvert imot rikere av at coveret gir en veldig vag idé om hva som er inni.
Sakprosaen omgår det «problemet» til en viss grad, ettersom det ikke regnes som noen ulempe å oppsummere bokas tema med et bilde av nettopp dette. Selv om det også der kan vurderes og debatteres hva som er best. (Hvordan illustrerer man for eksempel ei lærebok i samfunnsfag? Ei bok om en svært lang tidsperiode?)
Det første skrittet mot å gjøre situasjonen bedre ville i hvert fall vært at det bokcoveret ei bok har når den kommer ut, det beholdes for evig og alltid.
Nettkiosker
Mye var riktig, noe var feil i denne framtidsspådommen fra 1996…
Haaves historier 