«Au pair» betyr «på (samme) nivå». Og slik var det kanskje ikke for alle som kom til Norge for å jobbe som au pair. Nå legger regjeringen det hele ned.
For mange blir kanskje au pair en av disse tingene: greit å ha mens det finnes, men når det blir borte, virker det rart å skulle gjeninnføre.
Offisielt var ikke au pair et regulært arbeidsforhold, men «kulturutveksling» kombinert med «lett husarbeid» og ytelse av «lommepenger». Som et ekstra familiemedlem — på likt nivå. Og dette med kulturutveksling har blitt flittig parodiert i populærkulturen. Historiene om slaveri-tilstand og kroppslig utnyttelse av au pairer, som har bidratt til at ordningen nå er avskaffet, velger jeg imidlertid å tro ikke er representative for helhetsbildet.
Bevares, det finnes mye forskning på au pairer. Men det jeg spør meg, er: Når hørte man sist om en norsk statsborger som dro ut som au pair? Og hvis svaret er «aldri», hva var poenget med kulturutveksling hvis nordmenn selv ikke ville ta i den med ildtang?
Jeg har et par folk i slekta som var au pairer i sin tid. Men denne tid er 25–30 år siden. Den gang var utvilsomt au pairer mer et fenomen innad i den vestlige verden. En kan se for seg USA, Storbritannia, Tyskland, Frankrike og Skandinavia som populære land å dra til for norske — i hovedsak — unge kvinner. Tilsvarende landbakgrunn gjaldt de som kom hit. Jeg er jo fra Bærum, au pair-ordningens hovedsete fram til den dag i dag, og rundt her var det flere med norsk au pair, eller «praktikant» som det også ble kalt.
Jeg vil sammenlikne omtale av au pair i 1990 og 2010. Hva slags framtoning har den typiske au pairen i mediebildet? Jeg gjorde det nokså enkelt, og søkte på «jobbe som au pair» og «være au pair». Her er det selvfølgelig veldig mye om au pairer som ikke kommer med, men dette er bare en blogg, så…
I 1990 sto det skrevet klart mest om Storbritannia, fulgt av USA og Frankrike. Sveits nevnes også. Det framgår av reportasjer eller intervjuer med au pairer — fra forskjellige lokalsamfunn i Norge.
Språk-læring hadde mye å si for valg av sted. Den gang hadde vi ikke like mye engelsk innpå oss som i dag. Ofte står det derfor i reportasjene at au pairen tok kveldskurs og skaffet seg formell språkkompetanse. Derfor formidlet også norske arbeidskontorer au pair-stillinger i Storbritannia.
Språklæring gjaldt blant annet jenta fra Haugesund som var au pair for Erik Thorstvedt og familien i London. En annen arbeidsoppgave var visstnok som pressevakt, siden telefonen ofte ringte, med «fotballfans, venner, mediafolk og spillere» som maste på den norske keeperen.
Indre Akershus Blad omtaler en au pair som skulle gå opp til «Cambridge Certifikate og Proffessonsi», og viser med dette at språkkurs var noe som opptil flere kunne hatt nytte av. Kanskje et eller flere geografikurs også: «Det er utrolig mange severdigheter å besøke i London. Bornemout, Oxford og Stratford — Shakespears fødested». Med mindre det var Oxford Street man siktet til?
Litt geografiske ekstraopplysninger ble også gitt av Søra, avisa Sør-Trøndelag, som fortalte om en lokal au pair i «Los Angeles, populært kalt L.A.»
Alt var ikke bare bra. Ham-Kams håndballag fikk en forsterkning høsten 1990, da en nittenåring kom tilbake etter å ha avbrutt sitt au pair-opphold. Mange av de som intervjues i reportasjene har også «hørt om» misnøye, uten nødvendigvis å ha opplevd det selv. Unntaket er de som advarte mot å oppsøke USAs sørstater, fordi hvite familier hang igjen i slaveri-tida og behandlet alle dårlig.
Men dette går også andre veien. «Jeg er ganske kritisk til mye av det som foregår her hjemme i Norge, og kanskje jeg komme til å bli mer glad i hjemlandet mitt etter at jeg har vært i Sovjet i et år», sa ei Drammens-jente med destinasjon utenom det vanlige. Men make no mistake, hun skulle jobbe i en ambassade-familie.
Med dette litt beskjedne søket fant jeg én annonse om filippiner som ønsket au pair-stilling i Norge. Helhetstendensen for 1990 er ganske klar, den typiske au pair var ei norsk jente som oppsøkte den vestlige verden — og i tillegg var det snakk om reell kulturutveksling, i hvert fall med språklige impulser. Riktignok tematiseres det lite hva de norske bidro med i utvekslingen.
I 2010 er dekningen todelt. En del oppslag gjelder voksne norske kvinner og deres erfaring som au pair noen tiår tidligere — til dels mange tiår tidligere — som i tilfellet Eva Joly! Resten av oppslagene gjelder kvinner fra Asia, Afrika og Øst-Europa som er au pair i Norge, for å si det enkelt.
Unntakene er Sortlandsavisa, hvor det sto om to stykker som dro fra Norge til Island, og Haugesunds Avis som fortalte om en norsk-amerikaner som kom som au pair dit moren utvandret fra på 80-tallet. Aftenposten fortalte dessuten om au pair-treff på Røa, og intervjuet tre vesteuropeere og ei fra Peru. Men nevnte i faktaboksen at 1505 av 1852 med oppholdstillatelse som au pair i Norge i 2010 var fra Filippinene. Dette var «den nye au pairen», fram til nå når ordningen forsvinner.
Nordmenn kan selvfølgelig fortsatt dra til land som har au pair-ordning, det er ikke noe tenkt bytteforhold slik som med utvekslingselever på skolen. Hvor mange norske som drar ut nå, vet jeg ikke om det finnes statistikk om. Men mange er det neppe. En statistikk som utgir seg fra å være fra US Department of State hevder at 20 nordmenn var der i 2015. Dette kontrasteres til 661 svensker — og kan også kontrasteres med å se tilbake til 1990. Aftenposten fortalte om ett enkeltfly med 40 norske au pairer til USAs østkyst, og mer enn det tidoble som ble formidlet av én enkeltstiftelse. Nordmenn fikk ofte plass fordi de var «ofte mer stabile enn jenter fra Sør-Europa», het det.
Au pairer opp gjennom tidene har stått i så mangt. En nabo og klassekamerat av meg fant det for godt, i en alder av 9, å fornærme sin au pair med at «Anki fikk for lite oksygen under fødselen». Det var jo noe for historiebøkene. Men i det minste blir det nå ingen som må oppleve det samme her i framtida, når au pair-ordningen elimineres.
Haaves historier 