Idrett handler om marginer, og at flere eller færre kilo har betydning for hurtighet og spenst, er ren fysikk. Vektfokus er individuelt, men kan fare ganske galt av sted. For noen holder det med 1–2 kommentarer om at «jaså, har du gått opp en kilo», før vekt kan ta over tankene fullstendig hos den enkelte.
Alt dette vet Dagbladet, som har hatt artikkelserier om slankepress i idretten før, og kanskje jobber med det igjen. For at de tenker på slanking, er det i hvert fall ingen tvil om. For at de skriver om slanking er det ingen tvil om, og at de sprer ideen om at «her bør det slankes» er ingen tvil om.
Selv mener jeg at det ideelle for hver enkelt selvfølgelig må være at folk lever liv der de klarer de aller fleste oppgaver. I 2023 lever nesten alle nordmenn liv der vi ikke blir naturlig sterke som folk ble opp til 1960-tallet, så man må gjøre ekstra ting for å holde kroppen i gang så man kan gå, bære og løfte for egen maskin. Ingen vinner på at denne informasjonen ikke spres åpent. Mitt anliggende her (og her, her, her og her) er snarere dobbeltmoralen som ligger i å reagere skarpt på at noen idrettsfolk blir fortalt om vekt, samtidig som leserne dynges ned med vektras, kilo og slanking i et bankende kjør. Dette er tatt fra forsida 4. mars, først besøkt klokka 14 og så klokka 15.
Det er en balansegang, det å holde seg i form. Man kan ikke gjøre ingenting, men heller ikke være obsessed med det. Og Dagbladet befinner seg definitivt i sistnevnte kategori.
Og for å avslutte med litt kontekst: Hvor mange slankesaker har VG på forsida samme dag? 0 — null.
Haaves historier 