Man hører stadig om «de fantastiske menneskene», «folka», etc. som noen jobber med, eller andre varianter som «fine folk», «bra folk», «bra damer», «verdens beste jenterTM» og så videre.
Her er et kjapt søk hvor jeg har forsøkt å få med fantastiske folk/mennesker i ulike bøyninger (og tøyninger). Er uttrykket blitt en av våre fremste klisjéer, mon tro? Trommevirvel.
Det er selvsagt altfor mye å gå gjennom her, så jeg kan ikke si så mye konkret om hva som ligger i denne utviklingen, bortsett fra at tallet taler rikelig for seg selv. Samt en observasjon av at «fantastiske» i starten betød «overnaturlige», som i setningen «blir ikke denne historien litt for fantastisk». Gjerne hørt i norsk film eller radioteater fra 50-tallet.
Alt jeg vet er at jeg ikke vil være et fantastisk menneske — eller rettere sagt, én i ei gruppe «fantastiske mennesker». Begrepet har vel mistet mye betydning. Mye av det som sitter igjen er emment. Svadaen kan umiddelbart virke som en bekreftelse, noe vi alle trenger, men er som å spise sukkerspinn til middag. Det har noe friksjonsløst over seg, noe tilværelsens uutholdelige letthet over seg. I tillegg virker denne fantastiskheten så påtvungen. Bør man være fantastisk? For disse menneskene er det vel en bragd å stå opp, hente posten, verdens mest fantastiske posthenter? Dypest sett indikerer vel begrepet en redsel for svakhet, redsel for friksjon — med mindre svakhet og utilstrekkelighet defineres som enda mer fantastisk.
Det skal imidlertid ikke mer til enn en referanse til Kolbjørn Varmann for å vippe meg av pinnen. Nå er jeg plutselig litt mer på gli igjen. Jeg velger å ikke klikke på saken, da thumbnailen holder lenge for meg. Den får holde i minst tre dager, m.a.o. fram til neste gang jeg blogger om noe.
Haaves historier 