På rundreise i Sør-Sverige fattet jeg interesse for et gammelt sanatorium. Egentlig skulle jeg bare stoppe fordi jeg var trøtt, men veien jeg tilfeldigvis svingte inn på, førte rett inn på et øde og forlatt sted.
Tettstedet heter Målilla og her er det altså et sanatorium. Dette ligger i en lysning i skogen, og først er det en smal vei som leder til den massive bygningen før hele komplekset åpenbarer seg når man kommer nærmere.
Det er noe med størrelsen på stedet, i forhold til hvor mye det er i bruk i dag, som er null. Nest siste forsøk på drift (før siste forsøk, som var asylmottak) var hotell med restauranten Moliljan.
Målilla/Moliljan er i dag et sted du ville forvente at en dulgt skikkelse ser deg gå forbi, påstå at du bor der og sperre deg inne. Som i vandrehistoriene.
Samtidig er det åpenbart noen som klipper gresset der jevnlig. Så på en eller annen måte er det meningen at folk skal kunne gå rundt på tomta, i hvert fall. Det eneste levende jeg så der var en hare, noe jeg for øvrig ikke har sett på aldri så lenge.
Så toppes det hele av en elendig togstasjon som også heter Målilla sanatorium, og som selvfølgelig også er nedlagt. Banen hit var smalsporet, og i likhet med Valdresbanen over Etnedal, er eller har det vært mulig å kjøre dresin der. Dresinmogulene var en forening som også utga bladet Smålsporsinform med artikler som «Virserum station — nu med flaggstång». Herlig! Og som tilbød medlemmer å jobbe frivillig som lokfører, konduktør, i kafevogna eller: «Vi mekar också med rälsbussar, byter slipers og röjer sly». Det skjønte jeg ingenting av, og finner det mest spennende å la være å sjekke.
Målilla sanatorium er et funn for location-ansvarlige i filmbransjen.
Når jeg søker på internett viser det seg også at dette er tilfelle for et tv-show i Sverige. Showet er en gjemsels-cup (!) med influensere som deltakere. På Youtube finnes det dessuten videoer fra stedet i en spøkelses-kontekst. Men for og med normale mennesker, for å si det litt flåsete, er ikke lokasjonen brukt ennå…
Haaves historier 