I serien (som jeg ikke vet om egentlig er en serie) «bokanmeldelser av litt eldre bøker» tar vi i dag for oss Norske plateomslag. Et tilbakeblikk på norsk musikks utseende. Boka ble utgitt i 2008.
Verket som selvfølgelig kommer i kvadratisk format og drøye 250 sider ble skrevet av en redaksjon på fire, som blant annet består av redaktør Bettum og forlagssjef Lundesgaard. Ting peker i retning av at boka er et biprodukt av Morgenbladets topp 100-kåring av de beste norske album. Noen av de som jobbet seg gjennom norsk albumhistorie ønsket seg et verk som ga større plass til det visuelle.
Fra starten står det romantisk om fortidas albumkjøp på bakgrunn av coveret, uten å ha hørt eller hørt om artiste. Og ja, det var (og er fortsatt for noen) viktig, og det kan være interessant å se på hvordan akkurat de norske artistene og utgiverne har løst oppgaven: Grep de muligheten til å appellere gjennom gode omslag?
Derfor er ikke hvilke som helst omslag tatt med i boka, men «hva vi mener er gode omslag og representanter for norsk musikks visuelle identitet» (s. 8). Leseren skal kunne nyte «de beste, mest kuriøse og viktigste plateomslagene», heter det, og gjerne bli «stolt av norsk musikkbransje» av å dykke ned i utvalget. For redaksjonen kan nemlig fastslå at coverne er «generelt sett bra. Steinrøysa i nord har levert. Kvaliteten er gjennomsnittelig over pari, og vi kan skilte med en liten, men sterk grafisk tradisjon» (s. 13).
Leseropplevelse
Lesningen av boka gikk greit av sted, først med 1960-tallet og så de påfølgende tiårene. Kanskje var det et par små, ubetydelige ting som haltet, men det preget ikke helhetsopplevelsen. Etter hvert i boka gikk imidlertid haltingen fra å ligne på en lettere kjenning i hamstringen til ei lårhøne.
Innenfor få sider dukket opp skrivefeil på rekke og rad, som «Geir Lystrup» og «Rune Rudbjerg» (s.135, 137) – faktafeil med stavefeil som bonus, som at «En augustkveld i 1992 ble musikeren Øystein Aarseth drept. Aarseth spilte i bandet Mayhem, og drev platesjappa Hælvete» (s. 144) – og dårlig norsk språk som å skrive at ei gruppe «reformerte seg» (s. 147).
Det var med denne opphopingen av skurr at jeg begynte å bli mer oppmerksom på det tidligere skurret også, og tenke: Hva er egentlig dette for slags bok?
Slett språk
Jeg gikk tilbake til introduksjonen. En litt mer årvåken lesemåte enn jeg anla første gang, viser at teksten ikke hever seg ikke langt over skoleavis i språk og innsiktsnivå. Her er en spesielt hjelpeløs passasje: «Det kvadratiske grensesnittet et omslag representerer er et lerret som har vært subjekt for like mange tolkninger som det finnes plater. Og akkurat som snøflak finnes det ikke to like. Begrensningene og mulighetene et kvadrat gir, blir dessuten kontinuerlig utfordret og det er trygt å si at et omslag er ikke som det en gang var. Plateomslag har tatt evolusjonære steg og vært pådrivere og foregangsfigurer for gjeldende tidsånd og trender» (s. 10).
Denne svadaen følges opp av innledninger til hvert tiår og korte tekster til hvert av albumcoverne som er med. Verken enkeltcoverne eller visuelle perioder blir behandlet grundig. Det sies noe, men kanskje ikke så mye interessant om coverne som sådan.
Banaliteter og grunne analyser kommer hist og her. Bruk av rosa var tidstypisk for 80-tallet, heter det om flere skiver, blant annet Return. Men var det også vanlig innen Returns sjanger i land som Sverige, Tyskland, Storbritannia eller USA?
Noen ganger er bildeteksten en ren kvalitetsvurdering av musikken, andre ganger backet opp av salgstall. Litt bandhistorikk her, litt trivia der, litt om hva medlemmene har gjort etterpå.
Når det vises et cover fra Data Morgana, anses det som relevant å nevne oppfølgeren til denne, som kanskje ikke ble utgitt engang. «Et rykte forteller dog at den ble utgitt på kassett» (s. 101). Eller hva med et annet rykte: «Sister Rain er et ikke ukjent poprock-band fra Oslo. Det fortelles at platen fant veien til det amerikanske bandet Guns N’Roses, som angivelig var meget begeistret for den» (s. 162). Slikt gir boka et skjær av provinsialisme: Didd ju hir dæt æn æmerikæn bænd lissend to aur reccerd!
Verre er nok hvordan ordet «legendarisk» slenges ut i tide og utide. Bruken av ordet framstår ofte uproporsjonal, ubegrunnet og dermed en markskrikersk måte å be om oppmerksomhet på.
Statusen til kanskje ganske glemte band forsøkes også høynet med varianter av superlativene. Tre Små Kinesere «opplevde suksess gjennom hele 90-tallet og er i dag allemannseie i norske hjem» (s. 148). Stemmer det?
Slett analyse
Noen ganger sier man om verker som tilbyr for lite kontekst, at det blir som å lese telefonkatalogen fra A til Å for å lære om det norske samfunnet. Riktig så ille er det ikke her. Det gis noen analyser her og der, og noe er det kanskje også meningen at leseren skal tenke av seg selv, bare de ser coverne. Er det ikke snakk om kunst, tross alt, som kan tolkes og fortæres av den enkelte? Men det kommer selvsagt an på hvilke covere redaksjonen har valgt å ta med.
En minner da om at utvalget ble sagt å bestå av «de beste, mest kuriøse og viktigste plateomslagene» som ga det endelige bevis på at norske albumcovere «er gjennomsnittelig over pari», antakelig i et internasjonalt perspektiv.
Etter endt lesning vil jeg kontant avvise at albumcoverne er utvalgt etter estetiske kriterier. De varierer fra det banebrytende og sjangerdefinerende, til det mundane og intetsigende. Det er lett å tenke seg covere som vakte oppmerksomhet og som ikke er med i boka, som Beraneks singel «Dra til hælvete» — både på grunn av språkbruken og motivet. Personlig mener jeg også at coverutvalget som representerer black metal kunne vært bedre, hvor blant annet Darkthrone savnes. Et poeng er også at flere black metal-covere forsøker å spille på «det norske» i større grad enn mange andre gjør.
Det som nesten utvetydig virker som kriteriet for hvilke covere som skal vises fram, er å få med litt av hvert fra de «største» artistene. Det boka dermed egentlig handler om, er en kjapp historie om norske pop-enere og sjanger-banebrytere, hvor albumcovere og deres korte bildetekster bare er et slags fortellergrep.
Riktignok er heller ikke dette kriteriet helt gjennomført, med utelatelsen av storselgere som blant annet Jan Werner. Men fra 90-tallet og framover blir bildetekstene påfallende opptatt av artistenes suksess som — og det som kulturpolitikerne drømmer om hver natt — musikkeksport. Coverne kommenteres med at bandet er stort i Canada, større i Japan enn her hjemme, «Publikumsinteressen i Mexico har vært spesielt høy» (s. 148) og så videre. Eller hva med vage uttrykk som «relativt stor utbredelse internasjonalt», sagt om EP-ene til Ralph Myerz and the Jack Herren Band (s. 214).
Her er det sjangeren turistbrosjyre forfatterne legger seg tettest opp til. Eventuelt minner boka om det nå utdødde mediet: magasinene som flyselskapene pleide å legge i seteryggen.
Konklusjon
Skal noen kunne vurdere om «Steinrøysa i nord har levert», at «Kvaliteten er gjennomsnittelig over pari» og «generelt sett bra», må det nok sies mer om hva dette pari er. Samt om omslagene har originalitet, spesielt god teknisk utførelse, åpner for flere tolkninger, viser til særegenheter ved artist eller artistens hjemsted — eller om designeren har diltet etter trendene, har uttrykt seg generisk eller lignende.
Salgstall og Mexico og bandmedlemmer som har gjort forretninger med Kjell Inge Røkke etter musikkarrieren, blir irrelevant i den sammenhengen.
Haaves historier 