Europa-fotball er vakkert

Europa-fotball er vakkert. For min del er det ikke finalene i Champions og Europa League som sjarmerer. Det morsomste skjer gjerne i innledende runder, som begynte denne uka.

Det vil si, prekvalifiseringen til kvalifiseringen var allerede ferdig. Mesterne fra Island, San Marino, Andorra og Montenegro møttes oppe på Island og hjemmelaget vant.

De tre taperne er nå inne i Conference League-kvaliken i stedet. Der er det små lag som holder på, flere fra hvert land. Og UEFA sender dem på kryss og tvers, hundrevis av kilometer. Et walisisk lag (det som slo ut Stabæk i 2016) skal opp til Akureyri. Det er helt utrolig at noen skal ha noe der oppe å gjøre. Et enda mer kuriøst møte er mellom mestrene fra Aserbajdsjan og Gibraltar. Opptil flere tidssoner. Keiser Trajan ville vært stolt.

Den europeiske opplevelsen ekspanderer stadig, for alltid er det noen som debuterer på det europeiske nivå. Latvias ferske cupmestere Auda er et av eksemplene i år. Auda! Fun fact #1: de var det første latviske laget med en norsk spiller. #2: jeg så faktisk Auda i fjor, og da med en trener som så ut som han skulle skrike og gestikulere på seg hjerteinfarkt. Han er ikke trener der lenger.

11. juli begynte det altså med Champions League, første ordinære kvalifiseringsrunde. Her stiller Luc Kassi opp for sitt nye færøyske lag KÍ Klaksvík.

Hvem som er keeperen til KÍ Klaksvík? Det er Jonathan Johansson. Han la opp etter 2020-sesongen. I 2021 hjalp han Ranheim ved å komme inn som reservekeeper, men spilte ikke. I 2022 måtte han nok en gang hjelpe en klubb, denne gangen Stjørdals-Blink. De hadde ikke keeper, så han måtte stille mot Stabæk, og at han var rusten, så man.

2023: Hva skal man gjøre? Kanskje begynne i en klubb, siden man uansett blir dratt inn igjen og igjen? Johansson sa ja og valgte Majorstuen FK i norsk 5. divisjon. Så meldte KÍ med sitt norske trenerteam seg. Mon tro om Majorstuen fikk hvalkjøtt i overgangssum? Overgangen var i hvert fall et faktum for mannen som fyller 32 om en måned. Klart det var på tide med en opptur i karrieren, dvs. rett inn og stå kvalik til Champions League.

Johansson er langt ifra den eldste keeperen KÍ har brukt i år. For det er Géza Tamás Túri. Han var fast keeper på Víkingur, men ga seg i 2016.

Greit det, i den respektable alder av 42.

Túri var likevel ikke helt ferdig i Víkingur, spilte en kamp og satt noen ganger på benken i 2018. Så kom stor-overgangen til KÍ i 2019. Fram til nå har han sittet 33 ganger på benken — og spilt 1 kamp, i mai i år, hvor han også holdt buret reint. Túri hadde da fylt 49.

For de fleste andre er sommeren sesong for treningskamper, og dette var en godbit fra 11.7.:

Obskur samle-CD med Fence

Østeråsklubben var stedet der jeg spilte min aller første konsert. Det var etter et show med A-team og Lax med laks, og et band til jeg ikke husker navnet på, at jeg gikk inn på «bookingkontoret» og fikk tildelt en dato av Henrik Seip. Henrik Seip spiller nå i Polardegos, tidligere i blant annet Terroristene og Fence.

Nettopp Fence viste seg å være med på en samle-cd laget nettopp på Østeråsklubben i 1998. Antakelig det første Fence ga ut? Balder Dash heter den og er temmelig obskur, men jeg gravde den fram via en gammel avis og et bibliotek.

Vi merker oss at Fence hadde større blåserrekke, med Brage Rognlien, Axel Vetlesen og «Anders Grønnseth» som jeg antar er saksofonisten Anders Lønne Grønseth.

Her er også Softcore, bandet som Egil Clausen og Olga Raftevold hadde noen år før Atomic Rubber Chickens. De fôr ned og spilte i Polen i regi av det kommunale ungdomssamarbeidet, og det er også to polske ungdomsband med på denne samleren. Har ikke hørt på dem ennå…

Hvorfor er det så vanskelig med Bekkestua?

På hytta hadde jeg et Budstikka liggende. Det er allerede gammelt, fra 19. juni i år. Her står det om Bekkestuas nye gågate og det at det er lagt kunstgress i den.

Kunstgress har vært upopulært blant enkelte, men i det minste får Bekkestua et nytt uteområde som kan brukes. Kanskje en eller annen gang, i det minste. Nå, midt i høysesongen for å sitte ute, er det derimot fortsatt avstengt gjerder og et par anleggsmaskiner. Det sto det ingenting om i Budstikka 19. juni. «Arbeidene på Bekkestua blir ferdige neste uke», sto det der.

Det ble de altså ikke.

Treneringen føyer seg inn i et mønster der også entreprenøren for området rundt Mega og biblioteket har brukt altfor lang tid på arbeidet. Det har tatt flere år. Kommunen skylder på entreprenøren og entreprenøren på kommunen. Resultatet er heller ikke særlig mye å skryte av; området utenfor biblioteket som kunne vært et fint stopp for barn er goldt og døllt og uten skygge.

Bekkestua er et ganske lite sentrum med seks innfartsveier. Nadderudveien, Gamle Ringeriksvei i to ender, Bærumsveien i to ender, Bekkestuveien og Jens Rings vei. Legg også til Fagertunveien for gående. Ved samtlige av dissene innfartene har folk vært plaget med utbygginger, rivinger, veiomlegginger, trafikkdirigering og veisperringer i flere år på rad, og mer skal det bli. Det bygges kjempeprosjekter vest i Bærumsveien i krysset Gamle Ringeriksvei/Bekkestuveien. Enda et kjempeprosjekt skal opp i Frøytunveien, i tillegg til at brannstasjonen skal ombygges eller flyttes. Området rundt Mega og Presterud allé er ikke ferdig.

Den nye gågata måtte altså også sperres nesten med en gang den var blitt til. (Oppdatering, sperringa er borte, men det tok likevel tre ganger så lang tid som det skulle.)

TV2 – spåkule eller tabbe?

Det er nok litt tidlig å dele ut kongepokal allerede etter første dag av friidrett, som TV 2 gjorde torsdag kveld. Jada, Karsten Warholm er vanskelig å toppe denne gangen, men konkurransen er fortsatt åpen fram til lørdag ettermiddag. Ikke minst for damer.

Andrea Rooth løp bra, for all del, men nesten 2 sekunder bak det Line Kloster løp på forrige helg. (56,38 vs 54,57.) Line Kloster satset på 100 meter torsdag, og ble nummer to gjennom alle tider på øvelsen. Så det er også sterkt.

Det ukjente Hopalong Knut-albumet

Boka Ska-punk i Norge er på vei og kommer i 2023 på PIY Records. Kort sagt handler boka om norske ska-punkband, internasjonale ska-punkband i Norge og lytting til ska-punk i Norge. Boka kommer til å avslutte med en humoristisk del, som jeg har generert gjennom en viss velkjent AI-modell. Humoren ligger da i hvor elendig AI svarer. I denne teksten skal jeg ta for meg et svar som AI ga om ska-bandet Hopalong Knut.

Aller første spørsmål dreide seg nemlig om de fem største norske ska-punkbandene. Jeg fikk tilbake fem band, hvorav det nyeste visstnok ble dannet i 2006, flere år etter at ska-punken var død. Hva med band fra den perioden ska-punk faktisk ble spilt?

Allerede her er det på tide med en liten realitetssjekk.

Ska-punk? Nei, bare ska. Midten av 1990-tallet? Nei, slutten. Energisk og festlig? Ja, det er sant. Populære låter som «I en sjokoladefabrikk»? Det høres i hvert fall festlig ut. Kunne ikke dette passe med Hopalong Knut, da.

Svaret er nei, men på dette tidspunktet blir det nesten nødvendig å få høre en begrunnelse, eller rettere sagt hvordan AI forsvarer å framlegge slik nonsens.

«Veldig spennende sporliste» er her brukt sarkastisk. Merk at AI bruker det som unnskyldning at kunnskapen bare går fram til 2021, men som sagt har AI påstått at albumet kom ut i 1998.

Her har det skjedd noe som nesten er verre enn å finne på album og sanger ut av det blå. Tidligere i «samtalen» hadde jeg nemlig spurt om AI kunne noe om Atomic Rubber Chickens, og om Ola Geir Raftevold spilte i det bandet (hvilket han gjorde). AI kjente ikke til Raftevold da, men nå forsøkte den å lære av samtalen mens den utspant seg — AI-modellen hadde «skjønt» at Raftevold hadde ett eller annet med ska-punk å gjøre, og kom dermed opp med ideen om at nettopp han var en drivkraft i Hopalong Knut.

At AI lærer aktivt, og fortsatt tar feil, er enda mer deprimerende enn at den fyller feilstoff i hullene på temaer den aldri har lært.

Jeg ga meg ikke helt, og neste spørsmål viser at AI faktisk kunne svare noe som var riktig om Hopalong Knut.

Ja, faktisk ble det to riktige svar på rad da jeg testet AI litt:

Hopalong Knut er vel litt mindre laidback enn The Slackers, men definitivt ikke så på tuppa som Voodoo Glow Skulls var. Dermed svarte AI riktig på et ganske komplekst spørsmål. Jeg vet ikke hvorfor AI plutselig klarte å komme med noe fornuftig — etter alle de horrible feilene. Likevel er det nok bedre at mennesker svarer på også slike spørsmål selv. Man kan jo for eksempel… høre på bandene.

Følg med for å få med deg den artige avslutningen på boka Ska-punk i Norge. Og selvsagt hoveddelen av boka Ska-punk i Norge.

Jenny Jordahl leser Alle kvinners blad

Boka som ifølge tittelbladet har det krøkkete navnet Er jeg snerpet? Det beste fra Alle kvinners 1938 er ikke splitter ny, den kom i fjor, men tåler likevel å bli anmeldt. Særlig fordi anmeldelsen — kanskje til en forandring fra vanlig — er positiv. Såpass kan jeg avsløre med én gang.

Litt eddik i begeret først: Jeg er i utgangspunktet ikke Norges største Jordahl-fan. Miljøbøkene er kakofoniske og for springende til at jeg gidder å lese dem for barna mine. Ski-fi er kanskje det dårligste jeg noen gang har lest som er utgitt i Norge, et elendig plott ispedd litt coattail-riding av Follo-musikere. Men her mener jeg hun har truffet godt.

For det første er det bra at Jordahl har skaffet seg en årgang av Alle kvinners blad for å gjøre jobben. Det gir en systematisk tilnærming. Alt er lest gjennom, snarere enn løsrevne biter her og der, og fra årgangen er det plukket stoff i mange kategorier som blir kommentert og tegnet. Da unngås nettopp det springende preget som i mine øyne roter til Grønne greier-stripene.

Boka handler ikke om storpolitikk foran verdenskrigen, men om mellommenneskelig oppførsel: Hva folk mener om hverandre, hva de sier til hverandre, hvordan de omgås, hva de forventer av hverandre, hvilke verdier de har. Det å være konservativ blir satt under lupen, både den gang og for så vidt i dag. Man ser ting som ikke var verdt å bevare, og at selv de konservative i dag — inkludert de «fryktede» tradwives-ene — har bevart heller lite av de mellommenneskelige forventningene fra den gang. På den måten lærer man også litt mer om dagens samfunn av å kikke på 1938.

Hvis noen synes tegningene understreker feil poeng ved tekstene, at tegneren for eksempel tar noen ord for bokstavelig, og gjør et for stort og kanskje for billig poeng ut av dét, endrer det ikke det faktum at originaltekstene også står i boka. Disse må man også lese for å få mest mulig ut av Det beste fra Alle kvinners 1938. Og dermed har leseren fått et innblikk i hvordan vanlige folk levde og tenkte før krigen, og hvor ofte skjer det? Særlig hvis vi ser bort fra meget slette historiske romaner og historiske tv-serier?

Av denne grunn har jeg heller ikke så mye å utsette på tegnestilen. Tegningene er uttrykksfulle, og muligens anakronistiske i så måte, men igjen, de er ikke så dominerende at ikke leseren får sin egen forståelse av det innlimte originalstoffet.

Til ære for NRK som innfører terningkast i sine bokanmeldelser, kommer det et her også: terningkast 5.

Slå algoritmene i sommer

De som faller i staver over «algoritmene», på Youtube for eksempel, trenger ikke motta det som algoritmen kommer med. De kan heller motta Youtube-kanalene som står under, og som jeg forsøker å gi en kortfattet kritikk av. Se taggen Youtube-kultur for flere eksempler.

Qxir
Subs: 964 000

+
Versjon av Sam’O Nella Academy med artige videotema
Artig personlighet
Artige tegninger (!)

God opplastingsfrekvens

–

Har også endel videoer hvor jeg tenker «dette gidder jeg ikke se»

Eddy Burback
Subs: 1,49 millioner

+

Versjon av Drew Gooden med bedre komisk timing

–

Kan bli litt same-y humor
Har mer eller mindre slutta å lage videoer

Dream Jelly
Subs: 110 000

+
Videoene handler som regel om tilbakeblikk på barndom på 2000-tallet

En vinkling som appellerer mye til meg

–

Mangler litt komisk timing og delivery

Ikke bare hurtigskriving på SMS

Tidligere har jeg skrevet om NM i sms, verdensrekord i SMS og mange rare påstander om hvem som har verdensrekord i SMS.

Karl Jobst, som jeg også har skrevet om før, har nå gitt ut en Youtube-video om verdensrekord i hurtigskriving på tastatur. Ikke bare var Guinness-rekorden gal, men den ble sitert på en måte som gjorde den enda galere.

Videoen er vel verdt å se (!), og boka om hurtigskrivingens historie, som heter Nerds Per Minute, står nå på ønskelista. Boka må være statussymbol for ekte nerder.

Iskaffe Brasil forsvinner ikke

God nyhet til alle som liker den grønne iskaffen best: den kommer tilbake.

Norge er best i Skandinavia på iskaffe, ingen slår Tine i utvalg og pris. Starbucks er et annet merke som selges, men er dårligere både på smak og pris. Men som i hvert fall jeg har merket, er det veldig glissent i butikkhyllene og den grønne Iskaffe Brasil har ikke vært å finne på omtrent to uker.

Jeg spurte Tine kundeservice og fikk følgende svar — situasjonen høres svært besynderlig ut, men det er nå engang sånn det er:

Vi har dessverre kapasitetsutfordringer på linjen hvor det produseres IsKaffe, kombinert med at IsKaffe er ekstra populær på sommerhalvåret, har vi problemer med å møte etterspørselen for øyeblikket. Det kan føre til at IsKaffe i perioder kan være vanskelig å få tak i. 
Vi arbeider så godt vi kan for å løse problemene slik at du snart kan nyte TINE® IsKaffe igjen. Det har blitt satt inn tiltak på meieriet, men det kan fortsatt ta tid før vi er helt à jour. Vi håper alt skal være tilbake til normalen i løpet av juli

Jeg lot reg-merke og spesiell rettskriving få stå som det er. «Kombinert med at iskaffe er ekstra populært på sommeren», no shit? Jeg mistenker at kapasitetsutfordringene de snakker om har relasjon til at de pumper ut literskartonger med rød, oransj og grønn variant. Det blir bra å få den grønne tilbake til slutt.

Neitack

Norske dotcom-selskaper, altså nettside-baserte selskaper, var meget høyt verdsatt i 1999 og 2000 før aksjeprisene sprakk. Et av de fremste navnene blant dotcom-selskapene var Yatack. Selskapet var tett knyttet til det nye millenniet, med navn og profil innført rett etter tusenårsskiftet. Det skyldtes en diverse emisjoner og oppkjøp, på bakgrunn av at det kanskje ikke gikk så bra med forretningsmodellen. Yatack sin forgjenger på 90-tallet var Online Club, og deres misjon var å innføre netthandel i Norge, for alt fra veddeløp til jetfly.

Denne teksten har stått her tidligere, men er nå en del av boka Innfall fra 90-tallet.

Kapital 9/1997