Jeg befridde en kristen bokhandel igjen

Normisjon har, så vidt jeg har forstått, en kjede med brukthandler. I fjor åpnet en på Bekkestua.

Har man 10 minutter til overs bør man gå innom en slik, og befri dem for bøker spunnet av Satans tråd. Det vil ikke minst glede butikkenes aller øverste eier. For et par år siden fjernet jeg en bok av serie-sedelighetsforbryteren Bill Cosby, altså ved befordre den ut av butikkhyllene.

Hva var det så som måtte settes på index i dag?

Det var Agnes Ravatns essaysamling Folkelesnad. Dette er essay om ukeblader, der hun har gått gjennom 14 små bunker med slike blader. En av bunkene besto av pornoblader, og var dere klar over dette, Normisjon! Her kunne man altså stå midt i butikken, slå opp på side 95-98 og se komiske forsider på fire ulike norske pornoblader. Bladene hadde til dels også komiske navn, som for eksempel «Alt om det».

Ravatn hadde treffende observasjoner av mange av bladene. Kulturen taper nok noe når lesinga av disse bladene avtar. Ravatn har i tillegg tapt seg som essayist i mine øyne, etter utgivelsen av Folkelesnad, da hun begynte å mase om egne konsentrasjonsproblemer. Men veldig populær blant norsklærere. For ingenting er bedre, når elevene tross alt må lære nynorsk, at de får det gjennom ei dame som sier at smarttelefoner er dumt, og litt bra likevel, og gjør det på en litt løs og ledig måte.

Loppemarked-perrler 2023

Loppemarkedet er stedet for ting man virkelig ikke visste at man ville ha. For så vidt også ting man ikke visste at man ikke ville ha. Her er noen av årets største perrler. Kategorien i år er såkalt «smektende» musikk.

Våren 2022 begynte jeg på en liten beretning om Bærums loppemarkeder som jeg aldri fullførte. Jeg fant noen rariteter på Hosle, blant annet Pyton skoledagbok 1992/93 som noen har eid og skrevet i. Gi bort barnas dagbok til vilt fremmede, liksom. Men det var nå én ting: Inni en tegneseriebok om Eiffeltårnet viste det seg å ligge et norsk pornoblad. Her har noen visst å gjemme sitt egentlige lesestoff, faktisk så godt at de aldri husket å ta det ut. Bladet gikk i bøtta. Etter ei ganske kort betenkningstid fulgte tegneserien samme vei.

Så til det som egentlig er saken; denne våren har jeg besøkt steder som Stabekk, Levre, Hosle, Jar og Eiksmarka.

Legemiddelgiganten Pfizer selger mye, men jeg tar sjansen på å si at bestselgeren i firmaets portefølje ikke er det offisielle samlealbumet for Viagra-pillen. Men her på et av loppemarkedene lå likevel dette albumet, med sanger fra Percy Sledge til Marvin Gaye og alt imellom. «King of the Road» var kanskje litt uventa, er den så romantisk?

Samlealbumet var et samarbeid mellom Pfizer og plateselskapet (?) Elap — Your Flexible Partner. Høres ut som om Elap — Your Flexible Partner kanskje har andre varer i porteføljen også.

CDen fulgte ikke med.

En jeg dro sammen med, mente ikke desto mindre at Viagra offisielle samlealbum ikke kunne toppes. Men en person som leverte lopper til Eiksmarka, gjorde et forsøk.

Her ble jeg nemlig den lykkelige eier av samlealbumet Sax for sex.

Fjorten spor mellom 3.43 og 7.32 minutter. Melodiene dras godt ut. Veldig godt ut. Siste spor på skiva er ikke fort og rytmisk. Saxofonkongen framfor noen i jamaicansk musikk, Tommy McCook, er ikke representert.

Utgiverne har altså gitt skiva et navn og et cover. Det fysiske produktet er lite påkostet ellers. Innbretten inni coveret er helt blank. Utgiver eller utgivelsesår står ikke.

Discogs har heller ikke denne informasjonen. Samlealbumet ble utgitt et sted i Europa, er alt som står. Det står også oppført som «Unofficial Release». Sax for sex volum 2 ble derimot sendt ut på kassett i Ukraina, står det — med de samme sangene som var å finne på 1’eren, bare i litt annen rekkefølge.

Sånn skal det være med musikk-perrler.

Bokperler tar litt større plass i hjemmet. Jeg kunne blitt den (u-?)lykkelige eier av ei hel kasse new age. Men valgte å la være. Selv om det er mange bøker som utmerker seg i denne esken, på hvert sitt vis. «Du har kraften i deg» byr jo på fargespillet. Noen gudinner bor visst på asteroider. Håper de er komfortable med den farta asteroider fyker gjennom verdensrommet med.

Melissa

I ei tid da ingen var vant til tvilsomme vedlegg i eposter, ble nettopp et slikt vedlegg spredt til millioner. I stedet for å kommunisere at eposten rolig kunne slettes, ble det kommunisert stikkord som virus, infeksjon, pornosider, forlokkende kvinnenavn, data-ødeleggelse og å kutte all internettbruk mens problemet herjet.

Denne teksten har stått her tidligere, men er nå en del av boka Innfall fra 90-tallet.

Til slutt bringes segmentet i The Simpsons som Melissa siterte fra.

Da skjermsparere var noe som noen satt og så på

I den blindes rike er den enøyde konge, heter det, og tilsvarende var det med skjermspareren.

Hva betyr denne kryptiske setningen? Jo, at PCer for 30 år siden som regel ikke var gode nok til å vise noe særlig med film. En fattig erstatning ble da skjermsparere, som jo bød på animerte sekvenser som gikk av seg selv. Et lite tablå som utspilte seg når PCen ikke var i bruk — og det hendte seg at folk ble sittende å se på nettopp dét.

Denne teksten har stått her tidligere, men er nå en del av boka Innfall fra 90-tallet.

Fake tekster på engelskeksamen burde ikke overraske

Engelsk 2 er et fag i videregående skole som aldri har hatt eksamen før. Før den siste læreplanfornyelsen kunne elevene velge litterær engelsk, samfunnsfaglig engelsk og internasjonal engelsk.

Eksamen ble så arrangert 24. mai. Nå debatteres at Utdanningsdirektoratet, som lager og sender ut eksamen, konstruerer tekster av fiktive forfattere. Dagbladet omtaler diktet av Amanda K. Amadson.

I tillegg sto en appellerende tekst av «Herbert T. Turntide». Kildelista oppgir ikke at tekstene er publisert noe sted. Altså er de funnet på. En annen indikasjon på dette er at Turntide kan forstås som tidevannsskille, som igjen kan virke passende for innholdet i appellen.

Men dette burde ikke kommet som noen overraskelse. Elever som jeg har hjulpet fram mot denne engelskeksamen, fikk av meg vite at Udir både har og kom til å konstruere tekster.

Det så vi nemlig av eksempeleksamen, som Udir lagde for å vise fram formatet, gitt at eksamen aldri har vært arrangert i faget. Her var det funnet på en uttalelse fra en murer i Slough (The Office-referanse!) som ikke interesserte seg for dronningen. Nettopp for at i en drøfting om dronninges rolle, «trengte» Udir noen som sto for dette synet.

Sitatet ser tilforlatelig ut, selv om de har hatt det litt morsomt ved å kalle en mursteinslegger for «Murer» (Mason) — og videre kalt ham opp etter en engelsk konge George V. Kilden går klart fram i kildelista:

Noe som blir en noget latterlig referanse å putte inn i kildelista, for de av elevene som har lært hvordan man fører kilder i en tekst.

Task 3A på den opprinnelige eksempeleksamen (ikke den reviderte) besto vel også av konstruerte meninger, her fra rancheren Majorie T. Buck som jeg heller ikke tror at eksisterer. (Her hadde Udir også rotet det til i kildehenvisningene.) Dette var som sagt en eksempeloppgave som ble revidert.

Derfor bør de lærerne som var overrasket over Udirs valg, stoppe litt ekstra neste gang de går forbi et speil. I tillegg til å debattere saken videre, for det fortjener saken, uavhengig av om praksisen var «varslet» fra Udirs side eller ei.

Vi har en norsk David Brent

Stortingspresidenten med tweet om Tina Turner. Fra nå av kan vi se for oss at Gharakhani motiverer forsamlinger med «Simply the Best», akkurat som David Brent. «I’m Gharakhani, and you’ve been the best!»

«Better warn you now, that was me on a seven. So wait til you see me on a nine or ten!»

Spesiell fotballkarriere

Gift Orban er ikke den eneste som har en hurtig karriereutvikling.

I 2020 hentet FC Midtjylland en ivorianer ved navn Ousmane Diomandé. Forsvarer. Han gikk inn på juniorlaget, eller rettere sagt i akademiet som det heter nå, og spilte aldri en seniorkamp.

Da 2022-sesongen begynte, noen måneder før Diomandé fylte 19, tenkte FCM at han fikk samle seg litt erfaring andre steder. Det ble et utlån til Mafra i portugisisk 1. divisjon, altså nest høyeste nivå.

Mange kommer seg jo heller ikke noe høyere enn det. Midtjylland har jo lånt ut flere spillere som ikke engang har blitt faste på laget i Ham-kam.

Etter 13 kamper i Mafra, som heller ikke gikk oppsiktsvekkende bra for laget — 5 seire, 3 uavgjort, 5 tap — hadde storklubbene sett nok. Sporting ville nå kjøpe Diomandé, og fikk tilslaget.

Pris: 7,5 millioner euro. For en forsvarer.

Altså over dobbelt så mye som Gift Orban, som er spiss og nesten hadde et mål per kamp. Og som speideren i Gent angivelig risikerte sin stilling for, ved å signere til den prisen.

Det begge hadde til felles, var at de kun hadde spilt på nivå 2 i et land. Begge gikk rett inn på sitt nye lag, og rett inn i Europa, hvor Diomandé var med på å slå ut Arsenal fra Europa League.

Pasningsstyrken skal være det aller beste med Diomandé. FCM trente med ham som venstre midtstopper fordi de gikk ut ifra at han var venstrebeint. Kvaliteten tilsa det. Så er han høyrebeint. Det er jo fint når klubben ikke engang vet hvilket bein sin egen spiller bruker. Da han kom til Sporting, skrøt portugiserne av 93 % pasningssikkerhet.

21. mai putta Diomandé for Sporting i det intense derbyet mot Benfica, som ledet ligaen mens Sporting har hatt en forferdelig sesong i serien og lå på 4. plass. Ikke at seier mot Benfica endret tabellplasseringen, men likevel et viktig derby å vinne (noe sleske Benfica hindret med uavgjortscoringen i 90+7. minutt). Å lage sitt første seniormål under slike rammer er heller ikke å forakte. Karrieren til Diomandé, som fyller 20 i desember, virker jo midt sagt lovende.

Det er sagt at Diomandé sto på lista til Arsenal og Manchester City, og utkjøpsklausulen er på ti ganger så mye som Sporting kjøpte ham for, 70,5 millioner euro.

FC Midtjylland sitter allerede igjen med over 85 millioner norske kroner for en spiller de aldri har brukt, og knapt har lønnet. En fyr de har hatt på juniorlaget i to år, for å si det litt uærbødig.

Videresalgsklausul, sier du? Ifølge BT finnes den, og er på 20 %. Skulle prisønsket til Sporting slå til, betyr det +200 % for FCM oppå det de allerede har fått. Rolig, grei sum, det.

Før Red Bull kom til Norge

Tidligere i år var jeg i Salzburg, hjembyen til Red Bull. Det er rart med det: Etter tida som keiserrike og bestanddel i det tredje riket har Østerrike holdt seg mest mulig under radaren. Grunnlegger og mangemilliardær Dietrich Mateschitz, som døde i oktober, kan sies å ha satt Østerrike på kartet igjen.

Denne teksten har stått her tidligere, men er nå en del av boka Innfall fra 90-tallet.

Dagbladet Magasinet på klisjéseminar

Dagbladet Magasinet har tydeligvis holdt seminar i klisjéer, og resultatet kom på trykk 8. april. Teksten jeg henviser til her, er en slags «se og lær» i forslitte kjærlighets-metaforer. Skribenten, hvis navn forbigås i stillhet, tilhører bladet KK, hvor den muligens har stått på trykk før.

«Presidentsønnen og middelklassejenta» heter teksten, og ingressen fastslår om John F. Kennedy jr. og Carolyn Bessette: «De var 90-tallets hotteste par».

Allerede det fjerde ordet i artikkelen er svada. Hottest for hvem? I Hollywood var det andre kandidater. Både i filmbransjen og i musikkbransjen. I Europa fulgte man åpenbart mye mer med på Diana. Det er billig å slenge ut et «hotteste» og vente at leseren skal sluke det.

Så begynner teksten, og med det resirkuleringen av uttværede uttrykk. Blant annet heter det: Forskjellige kjærester «får en plass i JFK jr.s hjerte – for en stakket stund. Det er nemlig blondinen Carolyn Bessette som stjeler hele hans hjerte».

Etter å ha visst om hverandre begynner de «å date og amors piler skyter fart». Amors piler!

Videre står det at JFK jr. var opptatt av fart og spenning. «Dette har i flere situasjoner fått fatale følger for medlemmene av den myteomspunne familien, og John-Johns skjebne har bestemt at også han skal være én av dem som blir revet bort så altfor tidlig». Først spør jeg: Hvilke følger? Hvilke medlemmer? Verken John F. eller Robert Kennedy døde vel fordi de var opptatte av fart og spenning. Deretter sukker jeg over svadaen om «skjebne». Et par sukk blir det faktisk, før jeg noterer også dét på minuskontoen.

I tillegg til ord og uttrykk er det verdt å se på måten teksten er skrevet på.

For språknerder

Artikkelen er nemlig satt i historisk presens, som vanligvis er et grep som får leseren til å føle at de er med på det som skjer, mens det skjer. Et enkelt triks, men det kan ha sin effekt. Riktignok såfremt skribenten klarer å holde stilen, som hun ikke gjør i dette tilfellet.

I et av avsnittene heter det derfor «På dette tidspunktet er John F. Kennedy jr.» og «JFK jr. er forut for sin tid når han mikser». I neste avsnitt «har John-John, som han også blir kalt, vært nødt» og «I 1989 ble han» og «det tok ham tre forsøk». Som man kan observere, skifter det plutselig verb-tid to ganger.

Se også dette avsnittet: «Helt siden han var en liten gutt, hadde JFK jr. vært opptatt av småfly og hatt en drøm om en gang å kunne fly et selv, og i 1998 tar han pilotlappen. Et år senere skal han ta i bruk sine ferske ferdigheter». Fire forskjellige verb-tider på bare to setninger. Først preteritum, så pluskvamperfektum, så historisk presens, så futurum – var, hadde vært, tar, skal ta. For et rot!

Erlend og Steinar hjelper meg

Erlend og Steinar hjelper deg. Hva skal man si om dette programmet? Temmelig morsomt, mener jeg. Tidligere har Erlend Mørch og Steinar K. Hallert jobbet med serien Sigurd fåkke pult, som Discovery + mange ganger har tilbudt meg, men like mange ganger har jeg tenkt at det orker jeg ikke å se på. Forbruker-«journalistikken» fenget meg derimot med én gang, der hjelper deg-programmet ligger litt godt gjemt på samme strømmetjeneste, Discovery +.

Programmet er jo «basert» på TV 2 hjelper deg, men jeg får meg ikke helt til å si at det er en parodi heller. Programmet tar nemlig opp saker som er helt reelle i virkeligheten. Saker jeg ikke skal spoile.

Om alt i serien er «ekte», for eksempel interaksjonen med de ulike bedriftene rundt om, veit jeg sannelig ikke. Personene som intervjues, kan være både spontane og instruerte. Det virker noen ganger for rart om de ikke har fått beskjed om hva de skal si og gjøre, men det listes ikke opp skuespillere på rulleteksten.

Uansett, hvis det er fiktivt, må jo alt sammen skrives fra scratch, og det er minst like imponerende som om det har spilt seg ut.

Plottene i episodene, hvis man kan kalle det dét, er så innviklede og oppkonstruerte – i positiv betydning – at man bare må lene seg tilbake og ta det innover seg. Mye av humoren ligger nettopp i de tungvinte, søkte og kontraintuitive veiene som programlederne velger for å nå målet.

De to hovedpersonenes voiceovere og delivery av replikkene (her ble det fin norskbruk ser jeg), er pompøs og inderlig som norsk tv fra 1970- og 1980-tallet.

Det faller naturligvis i smak hos en historiker som seinest 15. mars blogget om Vidar Lønn-Arnesen.

Det er ikke nødvendigvis lett for nye komikere å finne sin stil, og tråkke opp stier som ikke forgjengerne fra 90-tall og tidlig 2000-tall har gjort.
Noen ganger når man ser humorserier av «nye» aktører — skjønt, nå får de bare lov til å lage klipp på 6 minutter — får man følelsen at man skal le for å være snill. Her kommer latteren ufrivillig, holdt jeg på å si.

Props også for animasjon av Halvor Hustveit Mjaugedal, en dyktig bæring som er enda yngre enn Erlend og Steinar igjen. (Vel, de er allerede blitt 29 og 30 ser jeg.)

PS. Programlederne her var nominert til Gullruten, som hadde prisutdeling i går. Noe jeg faktisk skriver 10. mai, så jeg vet ikke om de vant!

PSPS. De må nok gjøre en ny episode…