Denne uka blir boka Norske album. Volum 2 sluppet som e-bok av PIY Records. Dette er en historikk om de norske bandene Brutal Kuk, Trashcan Darlings og Knoklene, og et album fra hver av dem. Henholdsvis En røyk og en ronk av Brutal Kuk (2003),Episode 1: The Lipstick Menace av Trashcan Darlings (2002) og Rekk dem ut av Knoklene (2012).
Men det er ikke det eneste som blir lansert.
Brutal Kuk slapp sitt nye album for bare en uke siden, og spiller på Blå i Oslo 28. april.
Et lite utdrag av intervjuet med Brutal blir også lagt ut på Youtube.
Intervjuene med Trashcan Darlings ble såpass lange at 4500 ord gis ut ved siden av som ekstramateriale.
Sist, men desidert ikke minst, slippes det ei reggaelåt på alle strømmetjenester denne helga. The Don Drapers har gjort den sammen med Lamek fra Knoklene – ei låt han skreiv i Terroristene, bandet han hadde før Knoklene, men som aldri er innspilt – før nå.
Dette slippes litt og litt, med beskjed om hva som kommer når. Her er forresten skivene:
«Jeg sitter her på berget og ser utover havet», åpner en kjent sang som ikke er skrevet av Jokke Nielsen. Har du derimot lagt merke til hvor mange sanger av Jokke som faktisk åpner med ordene «Jeg sitter»?
Spøk til side, samtidig som det kanskje kunne vært variert mer og tekstlyrikere ikke nødvendigvis rådes til å skrive om det man gjør akkurat der og da, så er det jo nettopp de dagligdagse observasjonene, fra et liv som både hadde sine dagligdagse og mindre dagligdagse sider, som gjør at sangene er så slitesterke.
Det jeg gjorde var at jeg hørte gjennom det doble samlealbumet Prisen for popen for å finne fram til en annen sang, men fant altså noe annet også. Allerede tittelsporet begynner med «Jeg sitter». Dette er lista fra det albumet:
«Jeg sitter her og hyler drinker» — «Prisen for popen»
«Jeg sitter her og kjeder meg» — «Annie»
«Jeg sitter her og stirrer på deg som en fjortenåring» — «Du er»
«Jeg sitter på en bombe» — denne gjetta du vel!
«Ja, så sitter vi her igjen» — «Gutta»
«Jeg sitter her andektig og venter på at du skal gå forbi» — «For pen»
«Jeg bare sitter her og venter på trikken» — «Gjeld»
«Jeg våkner» er det også to-tre sanger på Prisen for popen som begynner med. Enda et eksempel på det er sangen fra Frelst som faktisk heter «Sitte»!
Forresten holder jeg på med et prosjekt om ska i Norge, og det slår meg at er veldig få som snakker om at «Ta meg med» er ei klassisk norsk ska-låt. Og de fleste av dagens norske ska-låter sliter med å komme opp mot en million plays…
Festival er ikke bare greit. Særlig var ikke Quartfestivalen det for mange av de som bodde i regionen, altså sørlendinger. Mange religiøse ga god gratisreklame til festivalen ved å holde bønnemøter mot at Marilyn Manson og liknende artister skulle spille. Men det fantes også de som klagde på andre aspekter ved Quartfestivalen, og ett av disse var lydnivået.
Hørselsskader. Vi tenker oss nå 30 år tilbake, til det som skulle bli den nye folkesykdommen på grunn av den fryktede oppfinnelsen walkman. Unge skulle falle som fluer med sønderrevne trommehinner, stigbøyler og øvrig inventar i hodets indre ganger.
Fenomenet hørselsskade-frykt er verdt et studium, på samme måte som jeg gikk ganske grundig gjennom frykten for «musearm» i min bok Forsøk på utkast til skisse av 90-tallet. Hørselsskadene ble sagt å særlig skulle sveipe over befolkningen født 1975–1985. I mangel av et slikt studium foreløpig, nøyer vi oss med å finlese leserinnlegget «Nedsatt høreevne etter Quart Festivalen» fra 1994.
Quartfestivalen har altså funnet sted om sommeren, og det må bli et etterspill. Må det ikke det? For man kan vel ikke fortsette å maltraktere ørene mer enn det som var gjort? KrF-politiker Jon Lilletun er den som inviteres til en hellig allianse.
Det samme gjør «det medisinske/audiologiske miljøet i Kristiansand». Men de sviktet kapitalt.
Skribenten reagerte på unnfallenheten: «Hvilken grunn legene ved VAS og fylkets audiopedagoger kan vise til når de unnlater å vifte en harmdirrende knyttneve under nesene på byens kulturpolitikere, samt ansatte i kulturadministrasjonen, vet jeg ikke». Nei, der i distriktet var det en påfallende mangel på neser med knyttnever opptil seg, «selv om man på faglig hold positivt vet at Quart Festivalens galskaps-støy» hadde «resultert i nedsatt høreevne til mange unge mennesker!»
Rett skal være rett, alle som vanker på konserter vet at høy lyd merkes godt. Av mange sikkerhetstiltak som det ikke alltid var like farlig med på 1990-tallet, var kanskje ørepropper ett. Og går man på en hvilken som helst konsert uten noen form for ørepropper, kjenner man det. Problemer av ulik art rammet sikkert en hel del — men hvor ble de egentlig av, hordene av unge med høreapparater?
Skribenten av leserinnlegget i Kristiansand ventet spesielt en ny bølge fordi Quart-teltet på Tresse i 1994 hadde definert den vanlige rockekonsertlyden på 115 desibel som festivalens minimumsnivå. Quart opererte generelt med 120 desibel, lød beskyldningen, med enkelte sprang opp til 129 desibel — i «dette forargelsens telt». Med slike utskeielser på toppen av walkman-bruken ellers, var det ikke rart at antallet støyskadde på sesjon hadde gått fra 10 prosent til «over 30 prosent» på 20 år. En tredel av alle i et ungdomsskull. Noe å slå i bordet med.
Andre kilder, og ikke minst mer primære kilder, som Forsvarets rapport «Helse for stridsevne» forteller om året 2008 at 1 % av de som møtte til førstegangstjeneste ble diagnostisert med «sykdom i ører eller redusert hørsel.»[1] Nærmere bestemt rundt 75 personer. Det er jo også et tall.
Men denne rapporten fantes selvsagt ikke i 1994, så dengang ble det lagt en snedig plan. Jon Lilletun skulle ta seg ned til Sørlandet og ta del i en slags kickoff for politisk handling mot desibelene.
En kan si at KrF-politikeren satt og holdt hoff hos «konditor Arne Birkenes i Torridalsveien». I hvert fall ble desibel-forkjemperen «innkalt» til nettopp dette etablissementet for å legge ut sin sak. Møtet må ha endt som en selsom opplevelse, skal vi tro skribenten av leserinnlegget som satte av plass til å tiltale Lilletun:
«Jeg ‘briefet’ deg skikkelig med de opplysninger som er kommet til uttrykk i dette innlegget og spurte deg: — Har du det nå? Du svarte ja — hvorpå du en knapp tid senere står i Quart Festivalens telt i Tresse, og — av alt på jord — ønsker det unge publikum velkommen! Hvorfor gjør du slikt? Jeg er klar over at en rikspolitiker må markere seg, men var ikke dette en markering på mildt sagt ‘hysteriske premisser’? Gå heller inn for å kriminalisere støy over 90 dB på rockefestivaler og diskotek, så gjør du manns gjerning».
Det gryende opprøret mot desibel på Quartfestivalen fikk altså løpe sammen med et splitter nytt oppgjør med Jon Lilletun. Bak kampanjen håpet en antakelig å samle de ca. 70 % av norske unggutter som fortsatt hadde hørsel.
AUF er Norges største ungdomsparti. Vet ikke AUF hva eksamen går ut på? Eller tåkelegger AUF bevisst hva eksamen går ut på? Dette er de to mulighetene som foreligger ut ifra Dagsnytt 18 den 30. mars. Der ble det prestert mye uriktig om nettopp eksamen.
Saken som ble debattert, var «semestermodell» i norsk videregående skole, og alle eksemplene nedenfor kommer til å være fra videregående skole. Et eksempel kan jo da være en skole som faktisk har prøvd semestermodell, og det var Gjøvik videregående skole da jeg jobbet der. Her fikk noen ta matematikk på et halvår i stedet for på et skoleår. Kort sagt betyr det dobbelt så mange uketimer, men ferdig til jul. Formålet var, for å si det i klartekst, å ikke seigpine elevene som sleit med å bestå. Å bli ferdig med faget som bekymret dem.
På studiespesialiserende VG2 har elevene én eksamen, og hvorvidt denne eksamen var matematikk, ble da trukket til jul. De som kom opp, var da ferdig med sin ene VG2-eksamen mens resten måtte vente til sommeren. I den nylige debatten tok AUF nærmest ikke stilling til semesterspørsmålet, og vrei hele debatten over på eksamen, med en falsk anklage om at semestermodell betyr dobbelt så mye testing. Derunder hevdet AUFs representant også at:
«Eksamen er grunnleggende urettferdig. At hvordan man leverer over fem timer skal ha avgjørende betydning for mulighetene dine i livet».
«Det er ikke sånn at det er så ofte i livet at elever plasseres til å sitte fem timer på en skolebenk uten hjelpemidler, og at det skal bety mulighetene for resten av livet».
1) De fleste eksamener varer ikke i fem timer. Blant annet gjør ingen yrkesfagseksamener det. 2) Eksamen har ikke mer avgjørende betydning enn et hvilket som helst fag, og trekker ikke mye opp eller ned på et karaktersnitt. 3) Det er ikke så ofte seinere i livet at folk sitter på skolebenken i det hele tatt, enten det er en, to eller fem timer… men at man i yrkeslivet kan få fire, fem eller åtte timer på å løse en oppgave, er meget vanlig. 4) Skriftlig eksamen foregår ikke uten, men med alle hjelpemidler foruten kommunikasjon og internett.
Etter «bravaden» knyttet til sistnevnte skjermbilde, vrei AUF-personen debatten nok en gang til å handle om helt andre politiske forslag, om 7. trinn osv. Det er trist at det tydeligvis ikke går an å diskutere et forslag uten å komme med 4 ulike feiltakelser på 3 setninger (!), samt komme med masse annet tull. Hvorfor?
Alle fotballklubber er konstant på jakt etter gode spillere, gjerne de som ikke koster for mye, for eksempel ved å komme på lån. Strømsgodset, som sleit tyngre og tyngre i 1994-sesongen, var ikke noe unntak. I overimorgen begynner Eliteserien på nytt; vil Godset slite like mye da?
Jeg syntes i hvert fall dette klippet var morsomt. En Mjøndalen-fan godter seg over Godsets fiasko, og hikster regelrett av latter i telefon med lokalavisa. Hikstingen var en slags kroppslig utløsning etter de utrolig morsomme ordspillene han hadde brent inne med. Det som er ekstra bra, er at historien han viser til, er dekket i min bok Fotball på 90-tallet, og her er et par utdrag.
I 1994 kom opptil flere briter over på prøvespill. Bakteppet var at Godset nok en gang lå dårlig an i ligaen. Quickfixes var etterspurt. En liten stund virket den første briten som Godset de prøvde ut, lovende, og han het da også Law. Brian Law. Hans opphold sommeren 1994 begynte med en treningskamp mot Sparta/Bragerøen. Lokalavisa kommenterte: «Han klarte seg bra i går, men det var stort sett mot spillere på et middels 5. divisjons nivå. Og da skulle det kanskje bare mangle».
La oss gi dem rett i dét. Man måtte få sett Law mot bedre motstand. Neste treningskamp ble arrangert i Sverige, men endte for Law med utvisning etter et kvarter. Law selv befant seg «i sjokktilstand» etter det røde kortet. Og så fikk han et ryggproblem før siste del av prøvespillet. Strømsgodset konkluderte med at de måtte si adjø.
Allerede i juli 1994 kom neste englandsfly til Strømsgodset. Om bord var midtbanespillerne Ryan Nicholls og Mark Hawthorne. Sistnevnte hadde vært i Crystal Palace i to år uten å få spille for a-laget. Det samme var situasjonen for waliseren Nicholls, som i hele fem år hadde vanket i a-lagstroppen i Leeds. Nicholls’ innbytte for Godset ved pause mot Rosenborg sommeren 1994, var faktisk hans kampdebut i seniorfotballen. Raskt viste det seg at tallet sju ble like sentralt som det ofte er i eventyrene: Godset tapte 7–0 og Nicholls ble utvist etter sju minutters spill.
Det som skjedde, var at Nicholls sparka en liggende Øyvind Leonhardsen etter at dommeren hadde blåst. «Slike spillere er vi ikke tjent med å ha i norsk fotball», uttalte Leo; «Med en gang han kom ut på banen, løp han bort til meg, kjørte albuen opp i ansiktet mitt og bannet og skrek». Nicholls ble straffet med en utestengelse i tre kamper. Strømsgodset beholdt ham likevel, og han fikk han med seg ytterligere tre kamper etter utestengelsen – men så var det slutt.
Mark Hawthorne ble på sin side sendt hjem raskt.
Crystal Palace ble nevnt. Laget har en legendarisk connection til Drammen, og det gjelder innslaget på Drammens lokal-tv for 40 år siden. For det er Crystal Palace som spilte på Selhurst Park… i Crystal.
Nok et «Unge meninger»-innlegg hos VG om skole viser stor kunnskapsmangel om skole. Denne gangen er temaet at fem år med fremmedspråk er bortkasting av tid. Kort om fremmedspråkkritikken:
«De som ikke er interessert» har 6 år med fremmedspråk, ikke 5, da de bruker VG1 på å ta igjen ungdomsskolepensumet og deretter har de to vanlige årene.
Ikke alle (ingen?) kan vite at de er uinteresserte i noe før de har prøvd. Vi i Norge blir stort sett aldri eksponert for tysk, fransk og spansk på en måte som kan eller ikke kan vekke interessen.
De som likevel er hjertelig uinteresserte, har muligheten til å få 0 år med fremmedspråk. Dette ved å velge det bort på ungdomsskolen, og deretter gå yrkesfag. Verre er det ikke.
Når det er sagt, passer fremmedspråk godt for mange som tar yrkesfag, for eksempel bilmekanikere som skal forholde seg til tyske produkter. Kanskje denne gruppa kan mer tysk enn svært mange studenter.
Før Reform 1994 og Kunnskapsløftet hadde de videregående skolene anledning til å tilpasse alle fellesfag til det gjeldende yrkesfaget, for eksempel «engelsk for frisører», «matematikk for byggfagelever». Det er det ettertrykkelig slutt på, ettersom nevnte reformer prioriterer høyere at yrkesfagelever skal ha sjansen til å ta påbygg til generell studiekompetanse.
Skolegang er samtidig den dårligste måten å lære seg fremmedspråk på. Måten som holder mål, er å bo i landet og bruke og bli eksponert for språket daglig. Men det kan selvfølgelig ingen skole fikse.
Hovedpunktet som leserbrevskribenten ikke har forstått, er derimot hvilke følger det vil ha å gjøre fremmedspråk valgfritt. Språkene kan bikke under et kritisk punkt innen høyere utdanning. Allerede i dag er det få som velger å studere disse språkene, og blir det stort færre, vil fagene marginaliseres. Det kommer ikke nye vitenskapelig ansatte, studiemuligheter legges ned og da kommer det heller ikke nye lærere. Allerede i dag vil jeg anta at Norge på ingen måte er «selvforsynt» med språklærere, ettersom innvandrere tar seg av temmelig mange stillinger rundt forbi.
Eliteserien begynner til uka. Allsvenskan og Superettan begynte denne helga. De kampene bør spilles på gress og blir det også noen ganger. Men gresset som er på de ulike banene i Norge akkurat nå er ikke nødvendigvis det fineste. Dette til tross for at det brukes ressurser på et pent gress. Gresset tas vare på, og fra tid til annen kjøres det restart med gress som legges på nytt. I Lillestrøm ble det for eksempel lagt helt nytt gress i 2021.
Før i tida, som i dette tilfellet betyr 1990-tallet, var ikke ressursbruk på fotballgress så interessant for folk. Det grodde gress på ei slette, og da var det gress der, og ferdig med det.
Marienlyst stadion i Drammen hadde ei gressmatte som ble satt i 1924. Altså da stadion var ny. Og så var det ingen som bytta dette ut, kanskje ikke engang tenkte de på å gjøre det, i tiår etter tiår. (Banen kalles Gamle gress og gjør det fortsatt, selv om det ikke er gress der lenger.) Eliteserie ble med andre ord spilt på 70 år gammelt gress i 1994, riktignok med nedrykk som resultat.
Kristiansand stadion hadde også et veldig gammelt gress, uten at jeg finner klippet. Jeg har ikke tenkt å forske på hvor gamle gressmattene var rundt omkring, men tenk gjerne på disse gamle dagers tilstander når du ser årets første eliteseriebilder.
«Au pair» betyr «på (samme) nivå». Og slik var det kanskje ikke for alle som kom til Norge for å jobbe som au pair. Nå legger regjeringen det hele ned.
For mange blir kanskje au pair en av disse tingene: greit å ha mens det finnes, men når det blir borte, virker det rart å skulle gjeninnføre.
Offisielt var ikke au pair et regulært arbeidsforhold, men «kulturutveksling» kombinert med «lett husarbeid» og ytelse av «lommepenger». Som et ekstra familiemedlem — på likt nivå. Og dette med kulturutveksling har blitt flittig parodiert i populærkulturen. Historiene om slaveri-tilstand og kroppslig utnyttelse av au pairer, som har bidratt til at ordningen nå er avskaffet, velger jeg imidlertid å tro ikke er representative for helhetsbildet.
Bevares, det finnes mye forskning på au pairer. Men det jeg spør meg, er: Når hørte man sist om en norsk statsborger som dro ut som au pair? Og hvis svaret er «aldri», hva var poenget med kulturutveksling hvis nordmenn selv ikke ville ta i den med ildtang?
Jeg har et par folk i slekta som var au pairer i sin tid. Men denne tid er 25–30 år siden. Den gang var utvilsomt au pairer mer et fenomen innad i den vestlige verden. En kan se for seg USA, Storbritannia, Tyskland, Frankrike og Skandinavia som populære land å dra til for norske — i hovedsak — unge kvinner. Tilsvarende landbakgrunn gjaldt de som kom hit. Jeg er jo fra Bærum, au pair-ordningens hovedsete fram til den dag i dag, og rundt her var det flere med norsk au pair, eller «praktikant» som det også ble kalt.
Jeg vil sammenlikne omtale av au pair i 1990 og 2010. Hva slags framtoning har den typiske au pairen i mediebildet? Jeg gjorde det nokså enkelt, og søkte på «jobbe som au pair» og «være au pair». Her er det selvfølgelig veldig mye om au pairer som ikke kommer med, men dette er bare en blogg, så…
I 1990 sto det skrevet klart mest om Storbritannia, fulgt av USA og Frankrike. Sveits nevnes også. Det framgår av reportasjer eller intervjuer med au pairer — fra forskjellige lokalsamfunn i Norge.
Språk-læring hadde mye å si for valg av sted. Den gang hadde vi ikke like mye engelsk innpå oss som i dag. Ofte står det derfor i reportasjene at au pairen tok kveldskurs og skaffet seg formell språkkompetanse. Derfor formidlet også norske arbeidskontorer au pair-stillinger i Storbritannia.
Språklæring gjaldt blant annet jenta fra Haugesund som var au pair for Erik Thorstvedt og familien i London. En annen arbeidsoppgave var visstnok som pressevakt, siden telefonen ofte ringte, med «fotballfans, venner, mediafolk og spillere» som maste på den norske keeperen.
Indre Akershus Blad omtaler en au pair som skulle gå opp til «Cambridge Certifikate og Proffessonsi», og viser med dette at språkkurs var noe som opptil flere kunne hatt nytte av. Kanskje et eller flere geografikurs også: «Det er utrolig mange severdigheter å besøke i London. Bornemout, Oxford og Stratford — Shakespears fødested». Med mindre det var Oxford Street man siktet til?
Litt geografiske ekstraopplysninger ble også gitt av Søra, avisa Sør-Trøndelag, som fortalte om en lokal au pair i «Los Angeles, populært kalt L.A.»
Alt var ikke bare bra. Ham-Kams håndballag fikk en forsterkning høsten 1990, da en nittenåring kom tilbake etter å ha avbrutt sitt au pair-opphold. Mange av de som intervjues i reportasjene har også «hørt om» misnøye, uten nødvendigvis å ha opplevd det selv. Unntaket er de som advarte mot å oppsøke USAs sørstater, fordi hvite familier hang igjen i slaveri-tida og behandlet alle dårlig.
Men dette går også andre veien. «Jeg er ganske kritisk til mye av det som foregår her hjemme i Norge, og kanskje jeg komme til å bli mer glad i hjemlandet mitt etter at jeg har vært i Sovjet i et år», sa ei Drammens-jente med destinasjon utenom det vanlige. Men make no mistake, hun skulle jobbe i en ambassade-familie.
Med dette litt beskjedne søket fant jeg én annonse om filippiner som ønsket au pair-stilling i Norge. Helhetstendensen for 1990 er ganske klar, den typiske au pair var ei norsk jente som oppsøkte den vestlige verden — og i tillegg var det snakk om reell kulturutveksling, i hvert fall med språklige impulser. Riktignok tematiseres det lite hva de norske bidro med i utvekslingen.
I 2010 er dekningen todelt. En del oppslag gjelder voksne norske kvinner og deres erfaring som au pair noen tiår tidligere — til dels mange tiår tidligere — som i tilfellet Eva Joly! Resten av oppslagene gjelder kvinner fra Asia, Afrika og Øst-Europa som er au pair i Norge, for å si det enkelt.
Unntakene er Sortlandsavisa, hvor det sto om to stykker som dro fra Norge til Island, og Haugesunds Avis som fortalte om en norsk-amerikaner som kom som au pair dit moren utvandret fra på 80-tallet. Aftenposten fortalte dessuten om au pair-treff på Røa, og intervjuet tre vesteuropeere og ei fra Peru. Men nevnte i faktaboksen at 1505 av 1852 med oppholdstillatelse som au pair i Norge i 2010 var fra Filippinene. Dette var «den nye au pairen», fram til nå når ordningen forsvinner.
Nordmenn kan selvfølgelig fortsatt dra til land som har au pair-ordning, det er ikke noe tenkt bytteforhold slik som med utvekslingselever på skolen. Hvor mange norske som drar ut nå, vet jeg ikke om det finnes statistikk om. Men mange er det neppe. En statistikk som utgir seg fra å være fra US Department of State hevder at 20 nordmenn var der i 2015. Dette kontrasteres til 661 svensker — og kan også kontrasteres med å se tilbake til 1990. Aftenposten fortalte om ett enkeltfly med 40 norske au pairer til USAs østkyst, og mer enn det tidoble som ble formidlet av én enkeltstiftelse. Nordmenn fikk ofte plass fordi de var «ofte mer stabile enn jenter fra Sør-Europa», het det.
Au pairer opp gjennom tidene har stått i så mangt. En nabo og klassekamerat av meg fant det for godt, i en alder av 9, å fornærme sin au pair med at «Anki fikk for lite oksygen under fødselen». Det var jo noe for historiebøkene. Men i det minste blir det nå ingen som må oppleve det samme her i framtida, når au pair-ordningen elimineres.
Slengte innom Salzburg. Hadde lite forhold til byen fra før, men allerede på flyplassen ser man at byen er mindre enn Bergen. Noe som også stemmer befolkningsmessig. Vel framme i sentrum feires blant annet W.A. Mozart, Thomas Bernhard og Stefan Zweig. Red Bull har også en tilstedeværelse. Litt av en geografi, forresten, med kjempestore berg midt i byen og større fjell rundt.
Når jeg besøker byer ser jeg gjerne etter bokhandler, metal-butikker, sport og rariteter. Kanskje parker og et og annet museum også. Salzburg hadde det meste av dette. Fine gangavstander. Det er hendig når trolleybuss, buss på trikkeledning, er en ryggrad i transporttilbudet, for jeg tar helst ikke trolleybuss. Føles som en gal kombinasjon.
Rar mat
En av de rareste asiatiske restaurantene jeg har sett, var å finne nær turiststrøket i Salzburg. Den het Tokyo og skulle i utgangspunktet være en japansk restaurant, men trengte kanskje flere bein å stå på. Inngangen var rotete med 5–6 skilt, en lapp med noe arabisk skrift, samt en kakofoni av retter. Den kunne kalles panasiatisk, samtidig som det hadde lite med Asia å gjøre. Mattilbudet var nemlig fra hele Asia — slengt oppå pizza. Skiltet fortalte således om indisk, japansk, koreansk og thai-pizza.
Den japanske pizzaen har paprika, ananas, «grønnsaker», reker og andre av «havets frukter». «Pizza Kung Fu / Marco Polo» representerer Kina og runder av det asiatiske kontinent, før menyen kompletteres av Pizza Afrika med kylling. Jeg hadde lyst på pizza med and.
Nå skal det legges til at inne i restauranten fantes ingen av disse outrerte tilbudene. I stedet går en honorable mention til ei sjappe i en annen bydel, som solgte «Pizza 69». Hvorfor?
Fotball
Salzburger AK er byens eldste lag. Men ikke det beste. SAK har blant annet ikke Red Bull i ryggen, men til gjengjeld en annen energidrikk 28 Black. En merkevare som jeg ikke har sett i noen butikker herover. En av kveldene var det altså match. Det andre laget heter TSV McDonald’s St. Johann. Tankene kretser rundt usunn mat og drikke i lagnavn. Så har Red Bull-konsernet i hvert fall ført «sine» lag til Champions League; mens av alle lag McDonald’s kunne belemre med sitt navn, valgte de St. Johann: et bortgjemt sted i Alpene hvor skiheisen starter direkte på by-torget.
Vi har altså to uker igjen til påske. Men spille på gress skal de, ja. Så da går det hele nokså humpete der ute, på de mange humpene. Spillet holder en ganske lav standard. Her ute er det utelukkende personlige feil som kan føre til mål, virker det som. Men det er en slags spenning i det òg.
Supporterklubber eksisterer ikke, men på den annen side er oppmøtet tålelig bra til å være dette nivået. Omtrent likt som norsk 2. divisjon. Kiosken selger snitsler i burgerbrød; enten har man gått inn for å være mest mulig østerriksk, ellers kan de rett og slett ikke annet.
Metal shop
Metal-butikken ligger under en bergvegg, nær en gay bar, en av byens flere hampbutikker og et politisk parti. Butikken hadde et ganske så bra utvalg, overvekt av nytt, kanskje knapt noe brukt i det hele tatt, godt sortert, men med høye priser. 13–18 euro for cder og 30 euro for t-skjorter. Hyggelig betjening. Men mye vanskeligere for meg å snakke tysk her enn på restauranter og togstasjoner. Antar det er fordi skoletysken, som henger i, fokuserte overveiende på restaurantbesøk og billettbestilling.
Jeg kom akkurat over denne historien. Nigeria er jo et relativt bra fotballandslag, selv om de ikke kvalifiserte seg til VM. Nigerianske Gift Orban er en av spillerne det snakkes mye om (mildt sagt) i Europa akkurat nå, ikke rart med 7 mål på 2 kamper på 1 uke, men han har ingen landskamper. En som har fått sitt første landskamp-uttak er derimot forsvareren Daniel Bameyi.
Bameyi er sikkert både en grei kar og en talentfull spiller, men talentet har han ikke vist ved å spille for en klubb.
Da han sto oppført for landslaget, var det med klubben Yum Yum FC. En klubb som ikke eksisterer.
Visstnok er det et eller annet akademi. Det samme er jo tilfellet for Gift Orban, som spilte for Bison FC, også et akademi som ikke spiller i det nigerianske ligasystemet — så vidt jeg kan bringe på bane. Forskjellen er selvsagt at Orban kom ikke rett inn på landslaget, og er der fortsatt ikke.
Daniel Bameyi ble først tatt ut til et B-landslag som tok en tur til Costa Rica. Et tap for ukjente nigerianske spillere mot de costaricanske VM-deltakerne. I mars og februar i år var det tid for Afrikamesterskapet for U20. Kanskje en mer passende arena for en 17-åring. Jeg har selvsagt ikke sett det mesterskapet, men nigerianske nettsteder mente at Bameyi ikke var blant de beste der. Selv om han spilte høyreback i semifinalen og bronsefinalen, ble en annen nigeriansk spiller utnevnt som høyreback på turneringens beste XI.
Så selv om Bameyi er en ok spiller, og kan bli enda bedre, trekkes A-landslagsplassen sterkt i tvil. «From all we have seen so far it’s more of a case of an unseen force pushing him around all the national teams he is eligible for», skriver én (se hovedkilde nederst). Og for noen dager siden ble han tatt ut til det ordinære landslaget i neste landskamp mot Guinea-Bissau.
På et forum spørres det hva i all verden Yum Yum FC er, og han som spør, legger til: «The Bameyi that I watch with my korokoro eyes is a decent player but certainly not a world class potential that’ll justify trying to include him in every team we have» […] «is this wuruwuru business?» — herlig.
Den første som svarer, skriver rett og slett «Nigeria is a cursed nation. We have cursed ourselves. Nobody to blame.»
En som forsvarer uttaket, skriver på sin side: «As long as he is not a bad player, whether he plays for Yum Yum FC or Tom Tom FC at the moment shouldn’t be subject of criticism afterall he is only 17, who knows the pre-contract agreement he has already waiting for his 18th birthday».
Haaves historier 