Fredrikstad FK rykket opp i helgen. Det blir Eliteserie neste år.
Hvorfor ikke begynne med spillerjakten allerede, og la dere inspirere av Allan Patrick Cipriani fra 2005.
Dette var en brasiliansk keeper som i hvert fall hadde vært juniorspiller på São Paulo og Brasils U20-lag. Nå hadde allerede Fredrikstad tre keepere som alle var skadefrie under La Manga-oppholdet før sesongen, men likevel fikk de altså inn nummer fire.
Som vanlig sirkulerte det noen overdrevne påstander om den potensielle signeringen. Cipriani hadde «vært med i den brasilianske troppen som har spilt i Copa de America», skreiv FB. Det riktige er at han hadde vært med i troppen til det søramerikanske U20-mesterskapet. Det het også at han var andredivisjonsspiller i Spania for Mataró. Det riktige er at klubben rykket ned til Tercera División sommeren 2004, altså fjerde nivå. Klubben var heller ikke et farmerlag for Barcelona som det ble påstått. Det riktige er at Fabregas spilte i Mataró til han var ti år gammel.
Fredriksstad Blad noterte seg at Cipriani «fikk periodevis kjørt seg hardt mellom stengene». Seinere kalte avisa ham «en komisk skue». Keeperne som FFK hadde fra før, viste seg å være bedre, og Cipriani ble plassert på høyrebacken i en internkamp før oppholdet var over.
En kommentator i FB harselerte med at FFK-direktør Arve Mokkelbost hadde funnet spilleren «på internett». For da kommentatoren søkte på internett, kom det opp bare ett treff. «Artikkelen forteller at Allan Patrick (18), tredjekeeper på Sao Paulo og keeper på klubbens juniorlag, skal konkurrere med ni andre menn om en rolle i en reklamefilm for tannpasta. Mannen selv uttaler i artikkelen at fotball og mote går hand i hand, og at han vil satse på begge deler». Kanskje dette ville skape blest om FFK. «Dessverre falt planen i fisk fordi Allan Patrick er som de fleste brasilianske keepere, udugelige».
FB fortsatte å raljere med Cipriani utover høsten. Han «kunne knapt brukes som ballgutt», eller eventuelt true materialforvalteren med å ta over jobben hans.
Det gikk hett for seg for Gaear Grimsrud på 90-tallet, som mange av oss har sett i dokumentaren Fargo. Han var langt nede ei tid. Fikk kjeft av kolleger for å være vanskelig å samarbeide med, hadde tøffe opplevelser og ble skutt på.
Men Gaear Grimsrud spretter alltid tilbake, og nå er det blitt entreprenør av mannen. Han begynte i det små med enkeltmannsforetak, byggefirmaet Grimsrud, og klarte etter møysommelig arbeid å utvide, kjøpe opp og ansette flere. Som en overbygning for sine mange foretak skapte han GG-Gruppen, selvsagt oppkalt etter egne initialer.
Nå er logoen synlig både hist og her, og minner oss alle på at med den rette innstillingen kan også DU sprette tilbake fra harde bud, à la det vi kunne se i dokumentaren Fargo.
Vebjørn Rodal vant OL-gull i 1996. Nå vet jeg endelig hvorfor. Han varmet opp ved å bidra på CDen til Atlanta Hjelpen ’96.
CDen fikk jeg tak i på et loppemarked denne høsten. Ved første øyekast trodde jeg det var en pengeinnsamling for ofrene etter Centennial Park-bombingen. Men det var til inntekt for barna på Radiumhospitalet. Egentlig hadde opplegget ganske lite med Atlanta å gjøre, bortsett fra den daffe teksten som slo fast at vi skal kjempe for gull.
Musikken er til dels inspirert av sportssanger og nasjonalsanger, til dels av Ace of Base. På beat og trommefills kan man altså fornemme at det er spor av reggae der et sted. Sangen ble laget for å inneholde litt for enhver smak, som gjør at det ikke er overraskende når Ronni Le Tekrø kommer inn med gitarsolo på slutten. Snarere hører det liksom med.
I takkelista står det takk til «Kristian Valbo for fin tegning». Jeg må finne ut om dette er samme Kristian Valbo som trommeslageren i Aura Noir m.m. (Prioritet: lav)
Ellers er resten av takkelista full av navn som er involvert «i prosjektet» gjennom sin jobb. Det som det er mindre av, er ildsjeler som lider for å få ut sin musikk. Dette gjenspeiler seg i alle deler av produktet, fra låtskriving til design. Og hva idrettsutøverne (Steinar Hoen, Håkon Särnblom, Hanne Haugland, Vebjørn Rodal, Knut Holmann og en jeg tror er Jon Rønningen) egentlig bidrar med? Antakelig litt bakgrunnsvokal som ligger veeeldig langt bak i miksen. Ikke minst siden det var tre andre profesjonelle vokalister der til å backe de to profesjonelle lead-vokalistene.
Men Ace of Base-beaten er slett ikke så dum, den, sett i sammenheng med andre «hjelpesanger».
Mark Zuckerberg grunnla Facebook som en ratingside for å gi poeng til utseendet hos medstudenter.
Det er umulig å ikke tenke på dette når en beveger seg til Gjøvik i 1996. Lenkene til Mark Zuckerberg er to:
studenter som «lekte» på data med utseende og kropp til medstudenter
personopplysninger ble lagt ut på internett…
… og den gangen ønsket ikke folk å ha oppplysninger om seg på internett.
Den andre, og kanskje verre, siden ved saken er altså at grafikk-studentene satt og øvde seg på fotomanipulering, rett og slett ved å lage bruke sine kvinnelige medstudenters hoder i falsk porno. «Nå får vi bare håpe at denne avkledningen er en intern greie og at det ikke dette også er lagt ut på nettet», het det.
Rektor «kan imidlertid ikke love at det ikke skal skje igjen».
Mona og Mikkel var en spalte for de intime affærer i ungdomsbladet (11-16 år) Topp. Hit kom det ganske mange rare spørsmål, og dette er et av de verre.
Topp 4/1998
Først var jeg rask til å tenke ut en punchline: Per har i dag 11 barn. Men det er ganske åpenbart at Per aldri hadde vært i nærheten av de arenaer som har med dette å gjøre.
Hvis ikke bare spørsmålsinnsendingen var tøys og del av en slags konkurranse: Hvor dumme spørsmål er det mulig å få på trykk? Det mister selvsagt fascinasjonen hvis det ikke var ekte. Men muligheten for det må så absolutt holdes åpen.
For ikke så lenge siden skreiv jeg om diverse ska-band jeg har i samlinga. Bandene som kommer her er enda mer diverse. De er diversere.
Bandene kan heller ikke komme med i mitt pågående bokprosjekt om ska-punk, mest fordi de er for nye, eventuelt ga ut for lite, eller er for dårlige.
Her skriver jeg litt om bandene, i følgende form: Først hører jeg på det og danner meg noen korte inntrykk, deretter finner jeg litt grunnleggende info fra Discogs, Last.fm eller lignende.
Hoodska Explosive Trad ska med litt rare sangtitler, som jeg tror er fra Israel. Bra instrumentering og produksjon, men mangler altså litt på å oppnå det relaterbare. En merkelig sang om å sende SMS, blant annet. Discogs bekrefter at de var fra Israel. The Misleading kom ut i 2007.
Obi-Wan Kanblo Mi Disse tar prisen for beste bandnavn. Det er useriøs ska-punk med blåsere og litt halvdårlig produksjon. Siste album skiller seg imidlertid ut som punk, for ikke å si hardcore med blåsere, ei saxdominert blåserrekke. EPene som selvfølgelig heter EP-isode IV, V og VI ligger alle gratis ute på Bandcamp. De kom ut i henholdsvis 2009, 2011 og 2013. Bandet var fra Springfield, Illinois.
The Un-Fun Slide Tydelig lyd, men egentlig ganske samey låtskriving. Vokalisten viser både sine evner og begrensninger. Pitfalls and Perils hadde et ganske artig cover, må jeg si. Jeg klarer ikke å finne ut når den er fra.
United Skates Utstrålingen peker kraftig mot Japan. En demo som bandet hadde laget, er noe av det dårligste jeg har hørt i hele mitt liv. Selvtitulert album er påfallende poppa med koringer på «Happy Birthday», så går det nærmest over i grindcore på neste låt. Bare i Japan de får til det. Må være et band som aktivt prøver å «utfordre» fansen. Bandet var aktivt i andre halvdel av 2000-årene.
Smoke Like a Fish Britisk band. Utgitt masse album. Gode instrumentalister. Skikkelig gode 2-Tone-vibber med bedre lyd og kanskje vel så gode melodier. Undervurdert. Jeg har likevel et ankepunkt: for lange sanger. Og angående prosjektet jeg holder på med nå er dette også et drawback: ikke noe punk i låtene.
Skankshot Har EPen One of the Millions of Robots. Virker riot ska-inspirert, så vokalisten skriker som bare det. Har dessuten lagt på en skurring/distortion over hele miksen. Ganske greie blåsere. Det er tysk, dette. Bandet begynte å gi ut ting i 2010, og denne EPen kom i 2012.
Skontra Band fra Asturias i Spania. Semeya de la rabia begynner med to låter med sekkepipe-punk og damevokal. Ei dame med rå attitude! «Llucha» har ska-beats, mer oi!-punk og tverrfløytesolo. «Geiteru rude-boy» har reggae-beats, mer oi! og enda mer sekkepipe. Fløyta kommer tilbake seinere, og gir punken et anstrøk av middelaldersk sirkustropp og dessuten vibber av det norske plateselskapet Mai. Og sannsynligheten for at dette bandet hører hjemme på høyresida er forsvinnende liten. Etter dette albumet fra 2005 kom det tre skiver til de neste ti årene.
Axis of Evil Coveret på Let’em Drop EP er fallende bomber med sjakkrute-mønsteret. Fint utført, dog ikke veldig original ska-punk. Men alt av vokal, blåsere, walking bass og refrenger kommer på «riktig» sted. Litt masete rytmeseksjon, derfor kjærkomment at «Gripping My Gun» holder et lavere tempo. Bandet er fra Worcester, Massachusetts. Utgivelsen er fra 2005 med produksjon av Steve Foote fra Big D.
Mista Mushroom Blanding av ska-punk med hip hop, funk og litt mer. Class A’s on a School Night er rotete og gir ingen god lytteropplevelse. Last.fm forteller at bandet var fra Isle of Wight med en besetning på ti, og spilte «death-reggae/doom-calypso/ska-core». Jeg er altså ikke 100 % enig i den betegnelsen, men bra synes jeg uansett ikke at det er.
70 Cents Refund Riot ska. Demo heter det som jeg har, og demo er det. Bra gitarlyd i og for seg, men litt ustemte instrumenter ellers og en smule hanglende samspill. Riot-ska-vokalen er også bra, men ligner på andre vi har hørt før. Last.fm forteller at de var fra Quebec City, men lite mer enn det.
Panic Gastrik Franske låttitler, så trenger ikke å høre på språket for å bedømme opphavet. Og beklager, musikken er elendig. Det jeg hørte på var markert som L’appel de la cuvette.
Seven To One ga ut en EP i 1998. De kom altså ikke ut for seint, men bandet ga ut for lite til å bli med i boka.
Tidligere satset norske avisredaksjoner på å trykke musikkanmeldelser, i større grad enn de gjør nå. Det gjelder særlig de to-tre artistsegmentene under de mestselgende artistene. På 90-tallet kunne norske artister vente å bli anmeldt i minst 10–15 aviser, hvis ikke mer. (Norske kinofilmer har beholdt størrelsen på dekningen til en viss grad, men så kommer det også langt færre slike i løpet av året.) Men jeg kommer ikke med noe entydig litani av den grunn, for bortfallet av musikkanmeldere kan jo ses fra flere innfallsvinkler:
A) Bortfallet er ille, for det blir mindre oppmerksomhet om kultur og kulturuttrykk. Samfunnet bør også ha folk som beskjeftiger seg med å spre, og bygge seg opp kunnskap om, andres musikkutgivelser.
B) Bortfallet er ikke nødvendigvis ille, for de som mente å forstå seg på musikk, skreiv ofte mye som objektivt kan kalles tull og misforståelser. Det anmelderne faktisk hadde kunnskap om, var ikke sjelden ganske snevert (f.eks. én type rock) og lot seg ikke overføre på andre sjangre.
C) Som en følge av B, er likevel bortfallet ille, fordi lite kunnskapsrike musikkanmeldere var og er en god kilde til humor.
Dette er en konsertanmeldelse som sto i Vårt Land, og dekker den engelske kristne festivalen Greenbelt. Og ja, for noen av de som kom til å lese dette var det kanskje «greit å vite» om statusen til Joseph og Robinson.
Vårt Land 7. september 1994
Her er det snakk om en simpel trykkfeil, men resultatet blir likevel morsomt. Anmeldelse av album med «punchline» i navnet får sin egen punchline.
Nordlandsposten 8.2.95
Her er det snakk om å blande, som flere andre også har gjort, mellom Backstreet Girls og Boys. Og Carburetors låt da som Backstreet Girls. GIRLS! (Og norske Girls var tidligere ute med navnet sitt enn amerikanske Boys.) Men av utseende så Carburetors ørlite mer ut som Backstreet Boys.
Jeg begynte å gå gjennom musikksamlinga med ska-punk. Blant annet var de lette å plukke ut på bandnavnene. Jeg skriver jo på prosjektet Ska-punk i Norge, men det er mye som ikke kan komme med der. Enten fordi det er for lite relevant, eller rett og slett for nytt. (Boka setter stopp ved 2004–05.)
Her kommer derfor litt blogging om diverse band jeg fant. De står oppført med et album hver, og jeg gjorde det slik at jeg først skreiv ned inntrykkene, før jeg slo opp på nett når albumet kom, hva annet bandet gjorde og hvor de var fra.
24 Hour Taco Shop Ruining Everything for Everyone
Kan arrangere greie sanger i sjangeren, men litt enerverende vokal og blir ganske samey Et ungt band. Skiva utgitt i desember 2006.
2nd Hand Play Another Round
Aksent på engelskuttalen. Stort sett downtempo musikk, drar til med punk, skatepunk til tider. Ja, de er fra et ikke-engelsk land, Hellas faktisk. Skiva kom i 2007.
The Johnstones Word is Bond
Veldig Night Gaunts-vibber fra starten. Fullt lydbilde. Gæren vokalist, aldri hørt noen som er så hyper. Bandet er fra Canada og på dette landets velkjente Stomp Records, skiva kom i 2006. Den første to år tidligere.
Trike The American Nightmare
Punk med litt ska-beats. Plutselig slår det meg at det ligner litt på Anti-Flag. Både med vokalistens stemme og mye lik teksttematikk. Bandet var fra «rundt» Chicago, grunnlagt med tre medlemmer i 2003 og kom med skive i 2006. Skiva navngis ikke i kilden, men det er vel antakelig denne.
Ezzo Ska Instead of Hate
Temmelig poppa ska-punk, antakelig Reel Big Fish-inspirert. For lite driv i blåserne. Utgitt i 2008 i Tyskland.
Stuck Lucky Triskadekaphobia
Skitten ska-punk med en enslig, og dessverre sur, trompet. Dølle blåserlinjer og ganske standard punk. Masse andre utgivelser. Denne er fra 2003 og var den første, så det var rom for forbedringer etter hvert.
Bad Larry No Deal
Mad Caddies-worshippere, særlig vokalisten. Ganske godt arrangert blåserrekke, men flere tilfeller av kjedelige akkordprogresjoner. Synes «B-side» er bra. Utgivelsen er fra 2004 og var bandets eneste ifølge Discogs; dette bandet som kom fra Rhode Island.
Dance Trauma Sensimilla
Dette er rumensk, det ser jeg på sangtitlene. Og musikken er liksom ikke det kuleste. Lite futt og fart i ska-punken. Igjen, ifølge Discogs var dette bandets eneste skive, og den kom i 2006.
Daly’s Gone Wrong Never a Hand to Hold
Har et annet album som heter The Fourth Wave (2003), og det er det de vil være. Mange spesielle takter og gitarfinesser, lite tradisjonelle upstrokes, og noen ganger metalcore-vokal. Bandet fra The Bronx var aldri signa. De kom også med en EP i 2005 før det nevnte albumet i 2007.
Kanskje ikke så overraskende at jeg oppdaget bandet, i og med at det er mitt band, men ja, Hubris av Megaloceros er et album du kan feire alle mulige jubileer med!
Jeg holder på med et prosjekt som heter Ska-punk i Norge. Det handler om norske ska-punkband, internasjonale ska-punkband i Norge og lytting til ska-punkband i Norge — i det vi kan kalle third wave-perioden fram til 2005. Third wave ska er ikke nødvendigvis et godt begrep, men det henviser til perioden da ska var populært i USA, som også i stor grad ble overført på Norge.
Prosjektet handler som sagt om ska-punk-delen av tredjebølgen. Hvis jeg begynner å ta med rein ska i prosjektet, graver jeg ikke bare et skikkelig dypt hull for meg selv, men stapper også nedi påler til å spiddes på. Da er det bedre å nevne noen av de obskure bandene her. De spilte altså rein ska, og har noen hakk igjen før de kan kalles internasjonalt kjente. Flere kunne vært nevnt, men her kommer Kongo Shock, Pro Midgit Mafia og Stinkfish. Kongo Shock har noe punk, og jeg legger også ved en sang av Professor Plum som ellers hadde ska-punksanger.
Haaves historier 