Haaves historier

Her er en liten refleksjon rundt det å sitere muntlig tale i bokform, og hvor nøyaktig det «kreves» at forfatteren er, utløst av en ganske haltende utlegning jeg hørte på radio i dag. Haltende utlegning er inkludert.

Når jeg holder på med boka Ska-punk i Norge intervjuer jeg ganske mange som har hatt befatning med denne musikksjangeren. Det er varierende hvor mange og gode ting de kommer med, og noen svarer også skriftlig.

Bøkene Norske album. Volum 1 og 2 består nesten bare av transkriberte intervjuer, reint volummessig. Men det er ikke bare å dundre i vei på tastaturet, skrive det som ble sagt og trykke dét. Derimot må det gjøres en stor jobb med å få sammenheng i ting, flytte innskutte tanker dit de hører hjemme, komme til poenget. Og stryke. Kutte gjentakelser, stryke ord og vendinger som «liksom», «på en måte», «sånn». (Dette er det voldsomt mye av. Intervjueren er ikke alltid bedre. Jeg hadde et intervjuobjekt som nesten la på fordi jeg sa jeg ville spørre litt om «om han derre X». X var for viktig til å være noen «han derre»!)

Hvis den intervjuede sier noe som er beviselig feil, kan det gale strykes hvis det er smått. I Ska-punk i Norge var det for eksempel en som blandet to album, Quality Softcore og Pezcore til Quality Pezcore. Da er det uproblematisk å stryke «Quality». Sic-opplegg er ofte unødvendig å rote seg borti, det blir hakkete for leseren, og litt dårlig gjort overfor hen som sa feil, når du har muligheten til å «hjelpe» personen med å si riktig. Vil man ikke stryke kan man parafrasere: «Et av albumene som X hørte mye på er Pezcore«. Men det blir kjedelig om det bare blir parafrasering.

Et enda mer tricky spørsmål er: Kan man legge til noe som intervjuobjektet ikke sa? Ikke meninger, selvfølgelig, men bindeord som skaper sammenheng. Et morsomt fenomen er for eksempel at vi ofte snakker uten subjekt. «Tarantino er en bra regissør, as. Spiller veldig på B-filmhistorien. Digger mange av filmene hans. Betydd mye for meg». Her er vekselvis «Jeg» og «Han», samt «er» og «har» borte. Men hvordan blir dette i skriftlig format? Bør man sette inn subjekt og verb? Formelt sett ja, men det kan også bli for gjentakende hvis alle setningene starter med «jeg, han, jeg, han». Blir det kanskje også for lite ekte til å kunne kalles sitater som tillegges den intervjuede? En løsning kan være å i hvert fall unngå litt gammelmodige bindeord hvis man intervjuer litt yngre personer — forfatteren må ta ansvar for å prøve å treffe stilen.

Nettopp det kan også formidle noe om personligheten til et intervjuobjekt, om de er knappe eller om ordene flyter. I tillegg kan man jo håpe på at forfatteren fletter inn sin egen stil i den mellomliggende prosaen.

De fleste som intervjues er ikke mediepersoner og ikke vant til å intervjues om ting som skjedde for lenge siden. Da blir det litt haltende. Men det kan det være flere som blir. Sissel Gran har vært med i tallrike TV- og radioprogrammer, har skrevet ei rekke bøker og jobber til vanlig med å snakke (og lytte) som samlivsterapeut. Likevel ser det nesten ut som tull når man transkriberer det hun sier, her fra Trygdekontoret på radio 6.11.2023: (intervjueren i kursiv)

Folk virker å være forskjellig på dette…

Det tror jeg du har veldig rett i, og det er jo, når man går inn i noe nytt, og det begynner å bli noe alvor i det, så ser vi jo at det er veldig vanlig… Altså, en som heter Francesco Alberoni som som har skrevet mye om kjærlighet, sosiolog, italiener, veldig opptatt av romantikk, skrevet mye om erotikk og forelskelse og kjærlighet. Og han sier at dette er jo, og det tror jeg, det er jeg enig med ham i, dette er en normal prosess for mange nye par, eller par som er i en sånn emosjonell etableringsfase, at du — han kaller det for en historiseringsprosess. Historisering. At du rett og slett, du, du ommøblerer ditt indre, altså, du kaster ut det gamle og så flytter det nye inn. Og psykologisk sett, så er det også sånn at når du virkelig begynner å bry deg om en annen, altså å bli veldig romantisk interessert i og forelsker deg i og begynner å, det begynner å ligne på kjærlighet — så — så ser vi at det som skjer, det er at den andre flytter inn i ditt selv, på en måte. Altså, de kaller det på en måte en selv-, altså, en sånn, en selv-…

En samboer inni seg, si?

Ja, de får det, altså rett og slett. Og når du spør folk, så er det jo sånn at «jeg følte meg penere, jeg følte meg større, jeg følte meg tryggere, jeg følte meg annerledes, jeg likte plutselig å gå på fjelltur selv om jeg aldri har gjort det før, for det likte han». Og du, det er en sånn selvutvidelses-, altså det som kalles for self expansion. Altså, og at det er en psykologisk prosess, en som heter Mario Mikulincer, som, forsker og psykolog, som også sier det at «det er, det er reelt». Og det, og derfor er det…

I den prosessen?

Den prosessen er helt reell, altså at vi gjør det, på en måte, og derfor er jo kjærlighetssorg så jævlig, fordi da flytter den andre ut igjen. Og da føler jo mange at de føler seg knust, altså, det er en fysisk følelse av å, av å føle seg knust, fordi selvet ditt på en måte nesten går i oppløsning.

Jeg faller veldig av underveis her, og dette er ikke for å henge ut noen, bare å vise et eksempel på noe som det er vanskelig å lage sitater ut av. Gran var på den annen side eksepdjonelt god på å unngå «eeeeh». Og skriver selvfølgelig på en helt annen måte enn hun snakker i dette klippet. (PS. Dette er også grunnen til at jeg ikke hører på podcast. Det blir for lite stramt, og det går mye fortere for meg å lese.)

Det hadde vært feigt og kjedelig å ikke ha en konklusjon. Derfor: Leseren er den viktigste personen. Forfatteren har ansvar for å maksimere lesbarheten, samtidig som hen maksimerer en sann gjengivelse av virkeligheten. Forfatteren må derfor pynte litt på intervjuobjektene, endre, stryke og forbedre — og hjelpe intervjuobjektene til å bli klare versjonene av seg selv.

Siteres intervjuobjektene på en usammenhengende måte, blir dét fort hele poenget. Vil man gjøre et poeng av at språket er dårlig, er selvfølgelig det mulig, men dette bør være maktpersoner hvor det er et poeng hvordan de kommuniserer, som da Gro Harlem Brundtland ble sitert ordrett av Niels Christian Geelmuyden. Andre intervjuobjekter bør hjelpes av den som kan dette, det vil si forfatteren, både av hensyn til intervjuobjektet og leserne.