Europas grelleste fotballklubbnavn

Ja, det er den østerrikske klubben SC Interwetten.com. Da er saken avgjort, vi kan gå videre.

Men vi kan også si noe mer om hva SC Interwetten.com var for noe. Klubben het egentlig SC Untersiebenbrunn og hadde en beskjeden historie, men klarte opprykk fra regionalliga til 2. Bundesliga i 1998–99. I gamle dager var én av grunnene til at norske klubber likte å rykke opp, at laget deres endelig «kom på tippekupongen». Men for SC Untersiebenbrunn holdt det ikke å komme på tippekupongen, de måtte være tippekupongen. Inn kom Interwetten, som selvfølgelig er et bettingselskap. Klubben måtte hete det samme som selskapet, men dotcom måtte også med. Og det vil jeg anta det er to grunner til. For det første var det informasjonsverdien som lå i å påpeke at bedriften var å finne på internett, noe som fortsatt i 2001 ikke nødvendigvis var en selvfølge. For det andre var et dotcom-navn noe som hørte framtida til, det nye millenniet, cyberspace og informasjonsmotorveien, ei tid med uante muligheter. Dotcom var rett og slett sykt fett og noe alle klubber burde ha i navnet sitt.

Den såkalte dotcom-bobla sprakk samme år, i 2001. I 2005 ble klubben vi snakker om, kasta ut av 2. Bundesliga og oppløst som en konsekvens av dette. Men vi holder oss i Østerrike.

TSV St. Johann im Pongau er et langt navn. Det er et rim inni der, for de som kan lese tysk, men det gjør ikke at navnet glir lett av tunga. Verre blir det imidlertid av at klubben nå har det offisielle navnet: TSV McDonald’s St. Johann im Pongau.

Navnet er vanskelig, latterlig, tar navnet til en kjede som ikke har det aller beste ryktet, og ikke minst: hvorfor valgte McDonald’s å profilere seg gjennom et lag i østerriksk regionalliga med relativt få tilskuere? Konklusjonen i denne sammenhengen må uansett bli at sorry Mac, I’m not lovin’ it.

Langt navn med sponsorat stukket inn i det, finner vi også hos Admira Wacker Mödling. Opprinnelig en sammenslåing av Admira Wien og Wacker Wien, deretter en sammenslåing med VfB Mödling og flytting til Mödling. Hva var vel mer naturlig enn tre navn i ett? Det var likevel ikke bra nok for en eier i 2000-årene, som oppkalte laget etter seg selv, FC Trenkwalder Admira, før han som eiere flest forsvant ut porten. Klubben heter nå FC Flyeralarm Admira Wacker Mödling; i logoen nøyer de seg med Flyeralarm Admira. (De opererer også med en annen logo med AW.) Sponsorens navn har ingenting å gjøre med flyalarm, men desto mer med flyere — bedriften trykker plakater, T-skjorter, seil og lignende. Hummel tar seg av klubbdraktene.

Nå må vi ta for oss elefanten, eller rettere sagt oksen i rommet. Østerrike er tross alt det første landet mange vil tenke på når firmaer kjøper seg inn i lagnavn. Red Bull begynte sitt store prosjekt der, i hjembyen Salzburg med Austria Salzburg, før de gikk videre til Leipzig, New York og Bragantino i Brasil. Men var det nytt, nasjonalt og lokalt? Nei.

Austria Salzburg var det gamle klubbnavnet, men offisielt bare et kallenavn de siste 30 årene. Noen klarer kanskje å grave fram Casino Salzburg fra minnet, noe klubben het fra 1978 til 1997. Før det var det Gerngross Salzburg fra 1973, så Sparkasse Salzburg fra 1976. Synes motstanderne av «Red Bull Salzburg» at det ville være bedre å gå tilbake til det? Sist het klubben Wüstenrot Salzburg fra 1997 til 2005, denne gangen etter et firma innen forsikring.

Austria Salzburg må ikke forveksles med Austria Wien (med spillere som Petter Belsvik og Sigurd Rushfeldt). Dette stakkars laget fra den østerrikske hovedstaden het Austria Memphis Magna i en periode tidlig i 2000-årene. Oppkalt etter hva da? Et sigarettmerke.

WSG Swarovski Tirol kan også nevnes. Swarovski er i hvert fall et internasjonalt luksusmerke innen sin bransje, noe som ikke kan sies om samtlige av eksemplene ovenfor.

Hypobank Niederösterreich kommer også fram fra minnet. Men det var en håndballklubb i Anja Andersens glansdager. Ikke bare i de glansdagene, forresten. Klubben var mer eller mindre identisk med det østerrikske landslaget, og vant den østerrikske håndballigaen for damer hvert år mellom 1977 og 2018. Etter et opphold som jeg regner med var fullstendig uholdbart og kanskje er forbudt å nevne i klubblokalene, var Hypo i gang igjen på vinnersporet i 2021, noe de har fortsatt med etterpå.

Noen som i hvert fall mangler suksess i europeiske turneringer er lag fra Wales. Grelle navn er de litt bedre på.

Airbus UK FC kom til Europa tre år på rad, og spilte faktisk mot Haugesund i et av dem. Ikke overraskende finnes lagets røtter rundt en fabrikk som produserer for Airbus, og hjemmebanen het The Airfield. (En annen funfact er at laget endte 2022–23-sesongen med –4 poeng, et poengtrekk som de aldri klarte å ta igjen. Jeg har skrevet om samme fenomen før.)

Kanskje er det akseptabelt at klubben nettopp heter Airbus siden fabrikken er så viktig i lokalmiljøet, men så har det variert litt hvem fabrikken lager fly til. Derfor har klubben også hett både de Havilland og British Aerospace, og med ett blir det litt mer sjelløst. Hoppe fra navn til navn på den måten.

Mange navn hadde også Inter CableTel FC. «They are the team with as many incarnations as players on the field», har BBC skrevet. Klubben er kanskje mest kjent som Inter Cardiff, men innplasserte sponsornavnet CableTel mellom 1996 og 1999. Det siste året rykka også Flexsys Cefn Druids opp i Wales’ øverste divisjon. Flexsys er en kjemisk fabrikk i Cefn Mawr ved Wrexham. Kanskje burde de kun satt sin lit til de mytiske druidene og ikke til fabrikken, for den ble lagt ned et tiår seinere — og en Tesco bygd over Cefn Druids’ stadion.

Det mest sjelløse navnet i Wales — og kanskje i Europa når det kommer til klubber som fortsatt eksisterer — tilhører imidlertid Total Network Solutions FC. Noe kjedeligere navn fra en kjedeligere bransje er det vanskelig å finne. Ikke internett, men intranett. Lokale nettverk. Tekniske konsulenter i moteuriktige plagg. Total Network Solutions minner mest av alt om firmaet som Ben i Parks & Recreation ofte får jobb i, og sier opp i.

Total Network Solutions ikledte seg sin identitet, eller mangel på sådan, da det walisiske laget Llansantffraid fikk en sponsor fra den nærliggende engelske småbyen Oswestry, et firma som naturligvis het Total Network Solutions. Samkvemet var omfattende, og klubben slo seg etter noen år sammen med laget fra samme by, Oswestry Town. For dette engelske laget var det «litt» lettere å nå Europa-spill som deltaker i walisisk liga, men om det så vidt gikk an å få godkjent en inter-forbunds-sammenslåing, nekta UEFA å anerkjenne navnet Total Network Solutions og kalte klubben for TNS FC i sine konkurranser. Da sponsorfirmaet ble kjøpt opp i 2006 var klubben stuck med forkortelsen, og de klarte å finne på en ny betydning The New Saints.

Jeg får heller ikke stjerner i øynene av Länk FC Vilaverdense, som er den hittil første klubben eid av canadiske Länk Football Group. Gruppa innførte den svarte og hvite selskapslogoen som klubblogo og svart og hvit som draktfarger. Navnet er jo svensk for lenke, mens klubben er portugisisk. Misjonen til selskapet er så generisk som tenkes kan — men klubben klarte å nå nivå 2 for første gang i 2023–24. (De rykka rett ned igjen.)

Må det gå like galt hver gang en sponsor blander sitt navn inn i en klubb? Kanskje litt overraskende, etter ovenstående tirader, er svaret nei.

I Sverige er jeg svak for Ifö Bromölla IF, som blant annet spilte på nest høyeste nivå for damer (Elitettan) ganske nylig. Bromölla er byen, Ifö er hjørnesteinsbedriften. Ute i innsjøen ved byen ligger det nemlig ei øy, som i dagens rettskriving heter Ivö, men som fra gammelt ble skrevet Ifö ga navnet til den lokale og velkjente produsenten av — doer. Man tar det man har.

IF Saab var fra Linköping, var opprinnelig selvfølgelig for de ansatte i Saab, men kom seg så høyt som til Allsvenskan i 1973. Hjemmebanen var Saabvallen.

I Elitettan finner vi også Jitex BK, et lag fra den litt kjedelige Göteborg-forstaden Mölndal men oppkalt etter et moteselskap. Det blir et innafor-treff også her, i og med at moteselskapet bidro til å lage kule drakter. Det pussige er at Jitex ikke sponser laget lenger. Mölndal vil de ikke hete.

Team Thoren-Gruppen er derimot utafor. Langt, langt utafor. Klubben, som gjerne forkortes Team TG, har en tilknytning til området Teg i Umeå. Om noen faktisk har tenkt slik at TG kan leses som Teg = TG vet jeg ikke (i Norge ville forkortelsen forbindes mest med et Team The Gathering, som i beste fall blir innen e-sport), men dette er uansett et av de styggeste klubbnavnene i Europa i dag. Ikke bare i fotball heller, for Team Thoren-Gruppen deltar i flere idretter.

Kjører man til Göteborg kommer man til flere små byer på veien, og en av dem er Ljungskile. Da laget klarte et helt uventa opprykk til Allsvenskan i 1997, ble de hetende Panos Ljungskile SK. Navnet var ikke etter en brødfabrikk, men etter en mann som gikk inn med sponsorpenger. Han het Panos Papadopoulos, og forretningen hans het for så vidt også Panos. Det var et badedraktmerke.

Øst-Europa var notorisk for sine mange fabrikklag. Lag fra fabrikkbyer. Hjørnesteinsbedrifter. Vi har ei rekke Lokomotiv, Motor, Rotor — vi har Traktor — og vi har Lada Togliatti. Dette blir jo noen av de beste navnene. Traktor Minsk er riktignok ikke så gode lenger, men Tractor Sazi i Iran holder fanen høyt.

I blant annet Latvia gikk mange av Sovjet-æraens hjørnesteinsbedrifter over ende ganske fort etter at landet ble selvstendig. En reality check: Driften av firmaene holdt ikke mål, og de tok med seg lag som VEF Riga og Olimpija Riga (ikke oppkalt etter den olympiske idé som sådan, men en bank) i sine respektive dragsug. Klubben Amstrig Riga ble kanskje stiftet med visse gode intensjoner, men fikk en dårlig ettersmak. Firmaet Amstrig, som har navn etter en forretningsconnection mellom Amsterdam og Riga, fikk rykte som et snuskefirma og måtte bite i gresset.

Riga Taxi Park har jeg skrevet om i boka Fotball på 90-tallet, og det er fortsatt en av favorittene. Dette er for så vidt samme klubb som Amstrig, bare et par år tidligere — klubben var også innom et annet navn mellom de to navnene.

I land fra det tidligere Jugoslavia har sponsornavn vært vanlig. Kosovo har Feronikeli i toppligaen i skrivende stund, og gjett hva som produseres ved fabrikken som sponser laget, men mer spennende er et lag som spiste kirsebær med de store (les: små) klubbene i landet for noen år siden. Det het KF KEK, noe som står for Klubi Futbollistik Korporata Energjetike e Kosovës — Kosovos energiselskap. I Makedonia hadde en blant annet Sloga Jugomagnat fra Skopje og Pobeda Vitaminka fra Prilep. Sloga og pobeda betyr henholdsvis enhet og seier, mens det andre er firmanavn. Man kan vel ane det, men det blir ofte litt mindre påfallende når man ikke kjenner språket.

I Hviterussland har tungindustri vært dominerende: Belshina Bobruisk (dekk), Gomselmash Gomel (landbruksmaskiner), BATE (står for Borisov automobil- og traktor-elektronikk) og BelAZ Zhodino (trucker, dumpere) er noen nåværende navn. KIM Vitebsk tilhører historien, nå har ikke Vitebsk-klubben noen navnesponsor, men det har til gjengjeld et nytt lag som har flytta til byen: FC Maxline Vitebsk. Klubblogoen sier bare Maxline ML og har ikke det ringeste å gjøre med fotball eller byen laget kommer fra. Bettingselskapet Maxline gjorde også laget den «tjeneste» å flytte fra Rogachev, hvor laget alltid hadde holdt til, fordi de syntes byen var for liten.

Russland har også nok av unntak fra de sjarmerende bedriftslagene som Lada. Torpedo Moskva hadde mye navnekaos i en periode. Mens de for et par år sida fikk bettingselskapet Pari som trøyesponsor, tok Pari over hele navnet til Pari Nizhniy Novgorod.

Noen gang lurt på hvorfor et lag fra utbryterregionen Transnistria heter Sheriff Tiraspol? Samtidig som Transnistria som helhet har tilhørighet østover til Sovjet-sfæren, handler det om å være sheriffen i by’n. Sheriff er nemlig et konglomerat grunnlagt av tidligere KGB-ansatte, som har vokst til å drive med alt: Sheriff driver bensinstasjoner og supermarkeder, et forlag, TV-stasjon, reklamebyrå og mobilselskap, produserer sprit, produserer brød og driver fotballklubb. (Stryk det som ikke passer.)

Blant de mange Dinamo rundt omkring, hadde Moldova, for ikke å si Transnistria igjen, et som skilte seg litt ut: Dinamo-Auto Tiraspol. Var det en ekstra sponsing inne i bildet fra en bilselger eller verksted? I samme land fant jeg også Intersport-Aroma Cobusca Noua. Sammenstillingen Intersport-Aroma føles som en blanding av bransjer, akkurat som de pleier å gjøre det i Valdres. (Jeg henviser her til at firmaene Fagernes kjøtt og data og Beitostølen fisk og betong skal ha eksistert, i hvert fall ble de omtalt i 2000-årene da TV-programmet Typisk norsk gikk sin seiersgang.)

Likevel blir det mer morsomt enn grelt, før man kommer til klubben fra Chisinau som heter Real Succes. Å stave success riktig er første steg på den lange, tunge veien til faktisk suksess. I 2024 ble det nedrykk til nivå 3, så veien blir i og for seg lengre for hvert steg de tar.

Real Succes gjør kanskje ingenting vondt mot noen, der de spreller et stykke ned i Moldovas divisjonssystem. Noen skade gjør heller ikke Bruno’s Magpies på Gibraltar, som først og fremst er merkelig. Navnet kommer av at dette opprinnelig var publaget på Bruno’s. En annen sak er FC Café Opera i Stockholm. Her var det snakk om en slags symbiose med noe som var et av Sveriges mest trendy utesteder. Klubbfolkene hadde kanskje ikke tenkt seg å rykke opp så altfor mange divisjoner, da laget begynte i 8. divisjon, men det ene tok det andre, og kaféløvene nådde helt til Superettan (1. divisjon).

Da begynner det med ett å bli litt useriøst å kalle seg et kafélag. Skakke ha noe Café Opera der. Etter stengetid, for å si det slik, måtte klubben gjennom flere sammenslåinger for å skaffe krefter til å drive klubben når stamgjestene gikk lei. Klubben har nå skiftet ham til AFC Eskilstuna, for så vidt som enda en inkarnering av det tvilsomme fenomenet klubbflytting.

I Sverige kalles noe «schysst» når det er bra og riktig, en ganske egenartet stavemåte av det franske ordet «juste». Noe lignende var de inne på, de svært unge grunnleggerne av en dansk klubb i 1912. Klubben, som spilte i første divisjon på 90-tallet og heter Aalborg Chang, ble oppkalt etter en som het Jean. Her i Norge er det fortsatt mulig å kalle opp klubber etter Jean Ronny Johnsen.

Bonus: norsk Eliteserie 2024 hvor alle klubbene har tatt sponsornavn.

  • FK Bodø/Hurtigruta
  • SK Hansa Borg Brann
  • Fredrikstad Den Lille Nøttefabrikken FK
  • Hamar/Norsk Tipping-kameratene
  • FK Amandaprisen Haugesund
  • Kirkens Nødhjelp FUM Oslo
  • BK Atlanterhavsvegen Kristiansund
  • Norsk Varemesse SK Lillestrøm
  • FK Oskar Sylte Molde
  • Odd Yara BK
  • Rosenborg City Lade BK
  • Kosmos Rederier Sandefjord Fotball
  • Borregaard 08 FF
  • Aass IF Strømsgodset (de nye erkerivalene til SK Hansa Borg Brann)
  • Rorbua IL Tromsø
  • NATO Joint Viking Warfare Centre FK

Tidenes mest forhatte metal-album

Nei, det er ikke St. Anger, Lulu eller Diabolus in Musica. Faktisk ikke engang The Least Successful Human Cannonball.

Nederlandske Pestilence var med på å starte den gode death metal-scenen der på slutten av 80-tallet. Etter oppløsning i 1994 kom de tilbake i 2008, ikke med like godt likte eller klassiske album som tidligere, men i hvert fall mye bedre likt enn det de kom ut med i år. I år kom de nemlig ut med en reinnspilling av sanger, under albumnavnet Levels of Perception. Bortsett fra at oppfatningene av denne skiva har ikke vært på flere nivåer, men ett og samme nivå.

Her er scorene fra brukere på Metal Archives, som har satt seg ned for å lytte og formulere ganske omfattende kritikker av albumet:

  • 0 av 100
  • 0 av 100
  • 1 av 100
  • 0 av 100
  • 0 av 100
  • 1 av 100
  • 0 av 100
  • 2 av 100
  • 0 av 100
  • 0 av 100
  • 0 av 100

Det er klart av 2 av 100 var et oppløftende høydepunkt, men snittet av alt dette? Det rundes av til 0, det. Lavere går det ikke an å synke.

Og nei, det er ikke nettroll på ferde. Kritikkene er lange og stort sett gjennomarbeidede. Les sjøl hvis ønskelig.

Misfornøyd med engelske spillere

At engelsk fotball er det største for norske fotballfans, er like sant i dag som for 30 år siden. Men kontakten den gang var litt annerledes. Flere av de største klubbene kom hit om sommeren. Liverpool spilte mot Norge flere år på rad, mens klubber som Arsenal og Leeds dro land og strand rundt og spilte mot tildels små lag. I tillegg hentet norske klubber inn ei rekke briter på lån, men det var gjerne et stort sprik mellom forventninger om «redningsmenn» og det som ble realiteten.

Jeg har skrevet om dette i boka Fotball på 90-tallet, og det kommer mer i boka 1994 på en måte.

Her er et sommerminne fra 1992, da en journalist i Larvik var svært lite imponert over britiske lånespillere. Han hadde derfor ikke tro på Trevor Morley, som imidlertid ble en av de få som gjorde det bra ut ifra forutsetningene (og emigrerte til Norge). Videre harselerte journalisten med flere andre navn, som er temmelig glemte i dag, bortsett fra min bok da selvfølgelig.

Østlands-Posten 12.5.1992

Jeg skreiv i Fotball på 90-tallet at de eneste vellykkede britiske lånespillerne var Trevor Morley og skotten Paul Kane i Viking. Jeg lurer på om jeg må dementere det med Kane, altså. Kort tid etter at Kane dro hjem, ble han nemlig nevnt av Rogalands Avis som en av de minst vellykkede spillerne Viking noensinne hadde henta.

RA 12. april 1997

Likevel var det andre ting som hadde enda sterkere behov for å dementeres. I samme avis sa nemlig Erik Thorstvedt at Viking kom til å vinne Eliteserien 1997.

Beste spillere som aldri deltok i EM eller VM

Norge har enkelte av verdens beste fotballspillere, men i det pågående EM deltar de ikke, og de har heller ikke deltatt i noe EM eller VM før det. For Norges del gjelder det flere generasjoner med spillere.

I et mesterskap som VM 1994 var det mange dyktige land som ikke deltok: England, Frankrike, Portugal, Danmark, Uruguay samt de oppløste Tsjekkoslovakia og Jugoslavia. Det betød likevel ikke at en hel generasjon gikk glipp av VM eller EM. Mange av disse landene var på plass allerede i EM 1996. Noen land har derimot slitt med å komme med og mislyktes gang etter gang, like mye som Norge har gjort etter år 2000. Her er noen spillere som deler skjebne med Håland og Ødegaard:

Ryan Giggs, Wales. 963 kamper for Manchester United, vant alt som kunne vinnes i klubbfotballen, men fikk aldri et lite EM engang, i motsetning til Gareth Bale. At Giggs deltok i OL veier ikke helt opp.
Honorable mentions: Ian Rush, Wales og Bruce Grobbelaar, Zimbabwe. (Kommer én Liverpool-spiller med bart med, må to med.)

George Weah, Liberia. Kjent fra europeisk klubbfotball og som vinner av Ballon d’or i 1995, altså verdens beste fotballspiller, men Liberia var ikke verdens beste landslag. Weah har til gjengjeld møtt en del i FN.
Honorable mention: Jomo Sono, Sør-Afrika. Pierre-Emerick Aubameyang, Gabon — har fortsatt sjansen per 2025.

Jari Litmanen, Finland. Tidenes beste finne, Champions League-vinner med Ajax, nummer 3 i Ballon d’Or samme år. På britiske Association of Football Statisticians liste Top-100 Players of All-Time (2007) var Litmanen så vidt jeg kan se den eneste som ikke deltok i et stort mesterskap (Av ukjente grunner var ikke George Weah på lista).
Honorable mention: Brede Hangeland, Norge (litt patriotisme)

Mario Jardel, Brasil. Svært dominerende spiss i enkelte europeiske ligaer. Eide mens han spilte for Porto, viste at han kunne eie i Tyrkia, sjokkovergang til Sporting og eide ikke noe mindre der. Som politiker ble han terminert av parlamentet for korrupsjon.
Honorable mention: Abedi «Pele» Ayew, Ghana

Kakha Kaladze, Georgia. Before Khvaratskhvelia there was Kaladze. Vurderte lenge Georgi Kinkladze som et lite wildcard, men han spilte i City, så… I dag er Kaladze ordfører i Tbilisi og har vært energiminister.
Honorable mention: Henrykh Mkhtariyan, Armenia; Mart Poom, Estland og Yossi Benayoun, Israel

Her kan du se nasjonalsangen som ble avsunget da Eric Cantona deltok i sitt eneste mesterskap, EM 1992:

Ukjent Stabæk-amerikaner

Rett på sak: Jeg var inne på nettstedet National-Football-Teams.com, en oversikt over alle mannlige landslagsspillere og hvor de har spilt. Ifølge denne sida hadde Stabæk en amerikansk landslagsspiller Chris Henderson. Dette var i 1995, året etter at han var med i VM på hjemmebane. Noen fortid for ham i Stabæk var helt ukjent for meg.

https://www.national-football-teams.com/player/11459/Chris_Henderson.html

Det kunne ikke være en sammenblanding i databasen med Craig Henderson, en newzealender som var i Stabæk mye seinere? Neida, Chris var inne hos de blåstripede, han også.

Allerede nå kan jeg imidlertid slå fast at 1995 er feil. Henderson kom til Stabæk i 1996. Februar 1996. Men hva gjorde han her?

Det var et prøvespill. Året før hadde ikke Stabæk sett behovet for prøvespill, da laget signerte Paul Davis på lån fra Arsenal. Etter å ha brukt Davis én gang som innbytter, var det ikke ønskelig å ha ham på laget noe mer. Nå måtte Stabæk lære av sin feil: «Det er slutt på å leie eller kjøpe spillere usett», fastslo Budstikka.

Derfor ble det treninger (Stabæk hadde ikke hall, og ikke noe kunstgress ennå så vidt jeg kjenner til) og treningskamp mot Skeid (de måtte reise til Østfoldhallen).

Henderson skulle løpe på krittet. Han «var veldig offensiv og fikk nesten hele kampen igjennom vist at han har stor løpsstyrke. Hendersons offensive flankespill kan bli godt å ha», skreiv Budstikka. «Chris har meget gode offensive kvaliteter», sa treneren Hans Backe, men la til at han «er muligens litt for lett for backspill».

Kanskje var det et tankekors for enkelte at Stabæk, selv om de hadde fått en person med «kondisjon til å løpe opp og ned i evigheter» (sitat Hans Backe), ikke viste tegn til å ville spille i bredden. Spillet skulle gjennom midten. Men det var tross alt bare februar.

Amerikaneren ble satt på høyresida mot Skeid, men deretter på sin vante venstreside i neste treningskamp mot Viking. Den foregikk på Lassa, ikke Lassa gras men Lassa grus, «på sørpeføre, under vanskelige forhold med sludd og vind», skreiv VG. Budstikka noterte seg at «de fleste spillerne slet fælt i den stadig tyngre grusgjørma». Aftenposten mente at Henderson var den som gledet «aller mest», og Budstikka kalte ham «en av Stabæks beste».

Men ikke nok, fordi Henderson spilte mer som en ving og ikke som en back i forsvaret. «Henderson var for svak defensivt til at vi ville satse på ham som sideback».

Så nei, han var ikke Stabæk-spiller. Han fikk holde seg til MLS (oppretta i 1996), han som de fleste andre amerikanere.

Det harde tiåret?

I en samtale mellom reklamefolk og kommunikatører analyserer de sin samtid. Når er samtalen fra? Gjett før du leser helt ned.

Safta blir pressa ut av folk. Og da tror jeg du vil få en motreaksjon. Man kan bare tyne folk så mye. Du ser det på vekstnæringene i dag. De yrkene som vokser raskeste er jo de som lever av å ta på mennesker, høre på o.s.v, psykologer, fysioterapeuter o.l. Folk blir sjuke fordi de jobber for mye. Dette gjelder jo også de som ikke har noe jobb, presset på de er like stort.

Det er et større klasseskille mellom unge mennesker i dag enn tidligere, og dette går på trygghet eller ikke trygghet.

Da var alt så kjekt og lett, og det er det ikke faktisk ikke lenger. Skillene blir større, og folk er mindre like enn tidligere og det må vi tenke på.

Sunday Times hadde nylig en artikkel som viste et nytt og interessant mønster som bare blir tydeligere og tydeligere. Nemlig det at jentene klarer seg, men gutta faller utenfor i større grad.

Hvis du svarte 2024, tok du feil.

Hvis du svarte 1994, hadde du rett.

Kilden er «Generasjon am-X?», en panelsamtale i et nummer av Natt og dag («Trend og medieinformasjon høsten–vinteren 1994–95»).

Under ser du et utklipp fra Programbladet 7/1997, som er et intervju med Anne-Kat Hærland. Jeg leser ingen ironi inn i svaret eller i intervjuerens uttrykk «de harde nittiåra» og «bekmørk» hverdag. Det må forskes mer på hvor utbredt disse uttrykkene og oppfatningene var på 90-tallet, et tiår som i ettertid har fått et veldig blomstrete rykte. (For nå er det virkelig dårlig! Men bare vent til 2030-tallet.)

Det ble for mye

I 1989 ledet Namsos tabellen i 1. divisjon (som da het 2. divisjon). I 1997 nådde laget en foreløpig bunn. Å tape 12–0 førte til sørgerand i lokalavisa, sykmeldt trener og en spiller som la opp på flekken.

Namdalsavisa 12.5.1997

Sjanser 21–3. Pauseresultat 7–0. Sluttresultat 12–0. Det kunne sett annerledes ut hvis ikke bortelagets sjanse ble redda på strek på stillinga 1–0, men det gikk altså som det gikk.

Namdalsavisa slo opp overskriften «Tidenes verste», trykte kommentaren «En skam!» og brukte svarte sørgerander på alt de skreiv om kampen. For «så alvorlig var lørdagens resultat for Namsos, at guttene skylder både Namsos by, Namdalen, ja hele det nordtrønderske fotballmiljøet en unnskyldning. Vi er flaue!»

¤¤¤
Namsos IL så selvfølgelig også svart på det. Keeperen hadde tapt 40–0 i en gutteliga, men A-laget hadde aldri opplevd noe slikt. «Dette ble et mareritt, det kom jo en horde med RBK-ere mot meg i nær sagt hvert eneste angrep. Hva i all verden skulle vi ha gjort annerlede[s]?», spurte Namsos’ keeper.

Hovedtabben til Namsos var å stå høyt, som for så vidt var det motsatte av hva treneren hadde bedt dem om. Spillerne maktet heller ikke legge særlig press på ballfører (det ble «glemt», skreiv NA) slik at Rosenborg 2 løp enkelt gjennom lagdelene.

Trønder-Avisa kåret midtbanespiller Jan Ove Gulstad til Namsos’ beste. Men han var ikke Namsos’ gladeste. Snarere fikk tapet noe til å bikke over. Namdalsavisa kommenterte at «Vi kan også forstå Jan Ove Gulstad — som satte fra seg fotballstøvlene på en søppelkasse ved garderoben, dro sin vei og sa han ikke ville spille mer for Namsos».

Mente han det? Ja, Namdalsavisa fant ham på jobb på mandag. Han var feier. På fritida skulle han nå prioritere husrestaurering. Han syntes ikke Namsos hadde bruk for ham lenger, og det å spille var på ingen måte artig lenger.

Treneren ble på sin side sykmeldt i fire uker, og drøye to uker etter at han kom tilbake på sidelinja, var det på tide å si opp jobben.

¤¤¤
Rosenborg 2 var bra, med et lag stort sett bestående av framtidige eliteseriespillere. En tidligere Manchester City-spiller med flerfoldige landskamper var også å finne.

Trønder-Avisa noterte seg at Rosenborg slapp ned presisjonen etter 7–0. Etter dette ville alle score, som førte til at spillerne tok ei rekke gale valg i angrep.

Adresseavisen sendte ut karaktergivere til alle 2. divisjonskamper med trønderske lag, armert med en karakterskala fra 1 til 6. Denne kampen ble sett og karakterisert av velkjente Roar Stokke. Stokke gjorde det enkelt og ga alle på Namsos karakteren 2. Kanskje litt generøst. Han tok heller ikke av når det gjaldt å bedømme Rosenborg 2 sine spillere, og ga dem tall fra 3 til 5.

Det var herlige forhold rundt 2. divisjon, der alle kamprapportene også inneholdt kampens beste sitat, sagt fra benken eller på annen måte mot dommer eller motstandere. Hvor mange journalister er det i dag som får med seg noe som blir sagt? Videre merker en seg at grus ble brukt som kampunderlag. Rosenborg 2 — Namsos gikk på «Lades kunstgress/grus», det var vel helst kunstgress egentlig, mens Stjørdals-Blink spilte i samme runde på Travbanens grusbane.

Skjønt, grus kunne være en framgang også. Blant annet i Namsos. «Namsos er vel det eneste laget i 2. divisjon og oppover som fortsatt trener med ispigg vinterstid. Dette tror jeg er årsaken til at laget alltid får så dårlig start på sesongen», sa eks-fotballspiller og nå kun feier Jan Ove Gulstad; «Vi spiller fotball på isholka, løper på asfalt og andre underlag». En grusbane med undervarme kunne være en paradisisk forbedring av treningsforholdene.

Herlig var det også med Namsos-folkene som ikke var på matchen. Hvordan skulle de få vite resultatet? Jo, selvfølgelig på tekst-TV. Det ble rapportert at flere trodde det var noe galt med signalet da den ærverdige tekst-TV viste 12–0.

¤¤¤
Namsos reiste seg til dels i 16. mai-kampen hjemme mot Stjørdals-Blink. Resultatet 1–1 der var respektabelt.

I juni meldte Trønder-Avisa at «Jan Ove Gulstad har sagt seg villig til å spille igjen og var ønsket på laget av flere av spillerne til gårsdagens kamp, men trener Yngve Helmersen nektet».

25. juni var Gulstad med for B-laget i 5. divisjon. 12. juli hadde han «rotet fram fotballskoene igjen» og var tilbake på A-laget. Dette var en hjemmekamp som Namsos vant. «For første gang lød namsosgutt, namsosgutt i garderoben», skreiv Namdalsavisa. Men tross suksessen kom mr. comeback til å gå glipp av de neste tre kampene. Han skulle på ferie.

¤¤¤
Namsos endte dessverre ikke 1997 så godt. De rykka ned til 3. divisjon, noe som gjentok seg i 1999. Fotballen i distrikts-Norge har hatt en skarp nedgang i årene siden, og Namsos har stort sett vært i fjerde divisjon de siste 15 årene, unntatt to år i tredje. I 2023 datt de ned i femte.

Mange år etter fikk også Rosenborg 2 smake sin egen medisin. Laget tapte 12–0 mot Skeid i 2. divisjon i november 2021, rykka ned og har ikke blitt sett i 2. divisjon etter det.

Dårlig idé

Hvis du synes det er for lite som blir gitt til loppemarkedene i ditt distrikt, kan du lage pølse-CD-ROM. Hvis ikke lar du være.

Pølsespill i handlekurven sammen med dagligvarene. Det har det alltid vært et skrikende behov for. Spillet bød sikkert på flere minutter med underholdning.

I rettferdighetens navn ble CD-ROM-en laget i 1998, da de aller fleste hadde for dårlig internett til å strømme noe særlig av video. Så en CD-ROM ville ganske riktig være det beste mediet for å distribuere pølsevideo. For de som ønsket å distribuere pølsevideo.

(kilde: Dagligvarehandelen 1-99)

Obskure siviløkonom-oppgaver

For ikke så lenge siden var det skriverier om at Sindre Finnes gikk med siviløkonom-ring, men ikke hadde fullført siviløkonomstudiet. Han fullførte vel da ikke hovedoppgaven. Et oppslag i et gammelt Kapital forteller hva han kunne ha skrevet om.

Oppgavene i seg selv finner jeg ikke igjen noe sted, verken på Oria eller internett for øvrig. Derfor løftes de fram her, perlene fra NHH og BI. (Kilden er Kapital 12/1994.)

Kapital hadde en finmasket inndeling av forskjellige kategorier som hovedoppgavene ble inndelt i. Noen var instrumentelle, enten for å sikre seg selv jobb eller fortrinn i en framtidig jobb, ikke minst kunnskap om skatteplanlegging.

Noen benytta sjansen til å gjøre seg kjent med et fjernt land, eller med en bransje de var interesserte i, som ulike idrettsklubber.

Hva med en oppgave som rett og slett het «Brukerstøtte»? Aktuelt for mange.

Under «De uforståelige» står «Samarbeid i rammebetingelsenes bakgård», «Transaksjonskostnadsanalysen» og «Hystereseeffekter i arbeidsmarkedet. Uforståelig for flere, kanskje, og journalistene i Kapital burde vel potensielt ha greie på økonomi. I tillegg inkluderte journalisten «Rogalandsmat på verdens fat?» i denne uattråverdige gruppa.

«Kartlegging av subkulturer i Televerket» er en oppgave som begynner å nærme seg stor litteratur. Temaene kunne også nærme seg det eksistensielle:

«Siviløkonomstudenter oppfattes gjerne som grunne og konformistiske. Den myten slår nesten sprekker når vi leser om oppgaver som ‘Lange konjunkturbølger, et trosspørsmål’ og ‘Utenlandsstudenter, hvorfor finnes de’

På den annen side er det ikke alle oppgaver som er like eksistensielle i sin natur. En beskrivelse av telefonkatalogens gule sider samt analyse av Jondalen kommunes årsrapporter må nødvendigvis komme høyt opp på listen over de særdeles uinteressante». (Tittel på førstnevnte: «Telefonkatalogens gule sider: en beskrivelse».)

Nei, journalisten hadde ikke mye til overs for disse, ei heller «Markedstrender for store fôrhøstere» som også fikk tre inn under rubrikken «de totalt uinteressante».