Konvergens all-stars

Konvergens betyr «sammenløping», tråder som løper sammen, og var selvfølgelig knytta til 90-tallets buzzord «multimedia». Det betyr kort sagt blanding av flere medier. Som VG-TV. (Eller Gossip Seher. Et TV-program i samarbeid av TV 3 og Se og Hør i 2007, for å reklamere for bladets relativt nye nettadresse seher.no, etter at folk lenge hadde drevet gjøn med seoghor.no)

Blanding av ulike næringer kalles gjerne symbiose, men da noen fant opp «nettauksjon på TV» fikk det positiv omtale i Kapital som en konvergens. Buzzord. Moderne. Nytenkende. Nytt årtusen. Oppslaget sto i Kapital nummer 1 i det nye millenniet — et symboltungt nummer.

Dessverre skulle en viss boble sprekke året etter. Det var så altfor talende at samarbeidet YaTack skapte, var med TV-kanalen Metropol.

Den «strategiske alliansen» skulle begynne med følgende:

Det direktesendte programmet Metropol Live skal bake inn auksjoner fra yaTack i sine sendinger.

— Er auksjoner egentlig god underholdning?

— En god auksjon har spenning i seg og blir god underholdning. Det blir selvfølgelig viktig at vi har de rette produktene. Det blir ingen kasserolle-auksjon […] Men produktene skal knyttes opp til det redaksjonelle. Snakker vi om wap, kan wap-telefoner auksjoneres bort. Og har vi filmanmeldelse, kan video auksjoneres bort osv.»

(Merk avstandtagen fra kasserolle-TV. Det er et stikk til slutten av 1995 og begynnelsen av 1996, da Knut Bjørnsen gikk fra NRK til TV-shop. «Ser gryteskapet ut som en dårlig vedlikeholdt tanngard?», spurte Bjørnsen. Han hadde troverdighet, og det hadde han for evig, i den forstand at evig eies kun det tapte.)

I 2002 var Metropol borte vekk. Det urbane og trailblazende konsument-segmentet som var kanalens målgruppe, kastet ikke nok av seg.

For mer om Yatack, les boka Innfall fra 90-tallet. Også dette selskapet gikk over til en svært redusert tilværelse.

Yatack.no finnes fortsatt som nettside, som en nettbutikk med et litt påfallende gammeldags utseende. PC-ene de «selger», leveres med Windows 7, så jeg tror ikke det er så lurt å bestille noe derfra.

Vanskelig med julegaver? Kanskje i år er året du skal smelle til og gå for Microsoft Office 2007?

Metropol TV er definitivt borte, men noen av de viktige sakene er bevart, som innslaget på En L.U.N. aften, «Heartland of Scandinavia».

Om 47-prosentsklubben

Hva liker unge menn? Mange spør og mange graver. Jeg tror jeg ser noen tendenser. De gjelder ikke alle, men mange, og for å si et tall, hvorfor ikke 47 %?

De liker gründere. Folk som kjører sitt eget løp og skaper sin egen lykke. Blant gründerne foretrekkes de som bruker og introduserer ny teknologi. Strømmere faller i smak, folk som er gode i det de driver med; det appellerer sterkt med suksess med ting som ikke alle i samfunnet forstår, litt oppfinnsomme former for finans, trading, kryptovaluta. Investeringer man oppdager noen år før alle andre, ingenting er mer gull enn det.

For de liker penger. Penger er verdifullt i seg selv, i tillegg til at det selvsagt gir albuerom, gir tilgang til teknologiske dingser, bra biler, reiser, merkevarer og at penger slipper en fram i sosiale sammenhenger. Klær, sko og utseende skal reflektere penger og status. Utseendet skal være uangripelig, i én forstand upersonlig; samme klær, hårsveis, solbriller og utstyr som de andre i gjengen. Et annet aspekt ved det uangripelige er å være veltrent, som hardner musklene og trekkene. Trening er med andre ord svært viktig, sport er alltid interessant, og et område man kan finne helter. Skjønt det som faller i smak kan variere mellom kampsport, fotball, motorsport, skisport eller andre ting, er sportsutøverne også en slags gründere, som bygger seg opp med egeninnsats.

De liker damer, ja damer står over alt annet i viktighet, men guttene ønsker også her å kjøre sitt løp. De føler de burde kunne velge og vrake. Jenter har noe større tilbøyelighet til å justere meningene etter det folk som står dem nær mener, mens gutter er motsatt, de gjør seg opp en preferanse og søker bekreftelse hos de som er enige i det. Humoren er guttenes sikkerhetsventil fra andre som skal ha en bit av deg. Humoren skal være åpenbar, men samtidig litt hemmelig, med innforståtte koder, igjen noe ikke alle i mainstreamen forstår. Humoren skal virke litt tilfeldig og kakofonisk, men bugne av gjentakelser, et bra virkemiddel på linje med hyperbol og ironi. Hva den unge mannen egentlig mente, skal ikke være så lett å forstå, for en klar mening blir lettere å angripe.

Det er utallige unntak fra generaliseringene overfor, men beskrivelsene gjelder i hvert fall for mange nok til at 47 % av spurte i en norsk undersøkelse ville stemt Trump. Jeg synes ikke det er overraskende i det hele tatt, og tror altså det tallet har blitt slik fordi Trump «ticker av» på flere av kjennetegnene ovenfor, og Harris egentlig ikke på noen. Hun har jobbet seg opp, men verken gjennom sport, teknologi eller penger, og da finner mange gutter det ikke interessant. Hun har i stedet fulgt veien samfunnet mener man «skal» følge, gjennom utdanning og engasjement, rett og slett en elevrådsleder i større format. Det virker kanskje mer entydig hva hun står for, mens Trump er en figur med stadige krumspring som «leverer», leverer «innhold» til kakofoniske memer og dulgt humor. (Også norske medier badet, på en monoman og usunn måte, i «innholdet» i hans presidentperiode. Podkaster som «Trump mot verden» var triste å bivåne, da de bare bekreftet Trumps virkelighetssyn, nemlig at universet dreier seg rundt ham.)

Jeg ser nok ikke på meg selv som en av guttene beskrevet ovenfor, og er følgelig verken fan av Trump, Musk, Tate, McGregor, Cena, Rogan, Pewdiepie, Mr. Beast, Paul, Paul, en eneste rapper som debuterte etter 2000 eller noen av verdens meste kjente idrettsutøvere. (Ikke at det skal dras direkte sammenligninger mellom disse heller…) Mens det skal godt gjøres å finne en gutt født mellom 2000 og 2015, tror jeg, som aldri har likt noen av de nevnte. Mange av disse igjen finner altså veien til «ledende menn» i politikken. Valgpreferansene i dette tilfellet går mer på personlighet enn på politikk, da jeg også tror at det er en subkultur av en brøkdel i Norge som setter seg inn i hvilke konkrete politiske tiltak som hver av kandidatene vil gjennomføre.

Jeg forstår refleksen som går i retning av å velge det «samfunnet sier man ikke skal» velge, da det kan virke ganske påtrengende og til tider smalt hva unge mennesker «bør» gjøre, og personer som Musk får det til å virke som hans vei til toppen er mye diggere enn de som vandrer de «riktige » stiene gjennom demokratiet, akademia osv. Paradokset ligger selvfølgelig i at Tate-segmentet pålegger seg selv en ganske smal vei med mange andre regler (macho-normer) som de må følge, i protest mot at de ikke vil høre på skole, rådgivere osv. Et annet paradoks er at de sterke mennene som later som de står over demokratiet, bruker demokratiet til å vinne, før de eventuelt klarer å faktisk sette seg over det og angripe det.

Og ellers? Valget i USA avgjøres av hvem som mobiliserer de som vurderer å ikke stemme. Hilsen enda en blant Norges horder av USA-eksperter…

Lotto for kommunen

Verdal er kjent som bygda for Lotto-vinnere.

Snåsa, litt lenger nord i Trøndelag, er det ikke.

Likevel var Lotto et tiltak som skulle redde kommuneøkonomien i 1993. Kommunen håpet på telefon fra Hamar, en idé som kom fram på høsten da budsjettet for neste år skal settes. Nettopp denne høsten gikk lokalpolitikerne gjennom «et beksvart, fortvilt budsjettmøte». Det var to millioner grunner til å prøve alle tenkelige tiltak.

Ideen om kommunal Lotto-satsning (hvorfor ikke Rikstoto?) vakte interesse, men kanskje ikke som et godt og ønskelig tiltak.
Ordføreren ble ringt av aviser og radiostasjoner, og representerte kommunen på den måten han mente var passende: «De tror nok vi er litt undermåls i Snåsa, og jeg har ikke gjort noe for å redusere det inntrykket».

For å vinne i Lotto må man altså spille Lotto. Skuffende nok for eventuelle skandalejegere var det ikke kommunens penger som ble satset. Medlemmene av formannskapet (en utvalgt gruppe av kommunestyret) la inn sine private penger, 50 kroner per gang. Hva de fikk i møtegodtgjørelse for formannskapsmøte-tida de brukte for å drøfte ukas lykketall, vites ikke.

9. november 1993 kunne de trønderske avisene melde at første gevinst var bokført. Snåsa kommune fikk 92 friske kroner å bruke på sin felles velferd.

I midtukerunden var det en mann fra Trondheim som satset 20 kroner på Viking-Lotto og vant jackpoten på 9,3 millioner. Jeg vet ikke om han brukte dem opp fortere enn Snåsa kommune ville gjort det hvis de hadde vunnet summen.

Trygve Hegnar likte det uansett ikke, og skreiv en lederartikkel hvor han hudflettet «Senterparti-ledelsen i kommunen» som var «omtrent like naiv som partiets representanter på Stortinget, og det sier ikke rent lite». Ordfører Bardal svarte med et leserinnlegg: «Det utløste imidlertid stor og løssluppen glede i Snåsa formannskap da jeg foretok høytlesning fra Hegnars artikkel». Trønder-Avisa fulgte opp: «Redaktøren tar tydeligvis Lotto-saken mer seriøst enn det var ment fra formannskapets medlemmer». (Men Adressa lagde selv et seriøst oppslag av saken.)

Snåsa formannskap var ikke fra før landskjente som satirikere. Noe Snåsa derimot var kjent for, var en eldre mann med magiske evner. Hvorfor kunne ikke han vinne i Lotto for sin hjemkommune?

I Oslo sa tross alt spåmannen Henning Hai Lee Yang at han noen ganger hjalp venner med Lotto.

(det sa han til Vi Menn i 1994. Øvrige kilder Trønder-Avisa 6.11.93, 9.11.93, 23.11.93, Adresseavisen 9.11.93, 13.11.93, Kapital 20/93, 22/93)

Da det var en nyhetssak at hele laget hadde mobil

… og journalisten lurte på om det var harry.

Nei, mobil var «på langt nær ut» i 1999. Tenk, alle hadde mobil «og flere har hengt seg på den pågående farsotten med tekstmeldinger».

Dette fant en Bodø-dame ut etter å ha bedrevet hardbarka gravejournalistikk hos fotballaget Grand Bodø.

«Det har tatt litt av på laget», kommenterte en spiller, «Det har tatt av i sommer og blitt en trend i laget. Til tider er det helt ekstremt».

Men de skulle bare ha visst. I 1999 var vi helt i startgropa for internett på mobil. WAP var tingen. «WAP? Nå som vi endelig har lært oss forskjellen på GSM og SMS?» Ja, de kunne få sagt det.

En betydelig del av artikkelen ble også brukt på å finne ut hvem som var «tekstmeldingsgeneralen». Med 60 om dagen tok Silje Vesterbekkmo tittelen. Det er egentlig imponerende, med tanke på at min Nokia på denne tida bare hadde plass til 20 meldinger i minnet. (Ja, og det var faktisk nærmere 2001.) Daglig måtte hun altså slette tre ganger så mange som det var plass til.

Verdt å merke seg er at Vesterbekkmo også var spilleren som kom på landslaget. Kanskje hun kunne ha som motto; «Jeg gir alt, uansett arena. Trening. Kamp. SMS».

Nordlands Framtid 13. oktober 1999

Var det tull å sende 60 SMS om dagen? Ja, men i den store sammenhengen, er ikke nesten alt vi mennesker gjør og fordriver tida med, tull? Er det ikke tull å spille fotball? Var det ikke tull å skrive denne saken i Nordlands Framtid? Var det ikke tull av meg å dra den fram i dag?

Les også om NM i SMS.

Så fort har jeg aldri skrudd av radio

Jeg skrudde på NRK P2 og en episode av et program hvis navn jeg vil forbigå i stillhet. Så fort har jeg nesten aldri skrudd av et radioprogram.

Grunnen var at personen som snakket, som også slipper å navngis her, ble kringkastet i en språkdrakt som gjorde det vanskelig å høre på.

Beskjed til NRK: Det finnes lydredigeringsutstyr. Bruk det. Eller bruk flere takes. Her er en transkripsjon av det lille jeg hørte:

Hva slags forhold har du til japansk historie?

Japan er litt sånn morsomt, fordi at den historien er veldig sånn til stede i hverdagen, på en måte, da. Så det er jo liksom, asså, Japan er liksom alltid, som du sa litt tidligere, så er det ekstremiteter, liksom, det er alltid én ting, og så er det noe helt omvendt, så når man går sånn rundt, så er det jo liksom et gammalt tempel som er liksom 1500 år gammalt, og så ved siden av der så er det et helt nytt sånn skyskraperbygg, liksom. Eh.. for eksempel, jeg har et lite sted i Kyoto, og rett ved leiligheten min der, så er det en sånn

(avbryter) Har du, har du flere leiligheter i Japan?

Ehe, liksom en slags hytte, da. Hehe. Litt, et lite sted i Kyo-, jeg bor egentlig i Tokyo, men jeg har sånn lite sted i Kyoto. Men…

Hytte i Nagasaki, si!

Jahehehe. Men, og der er det en sånn slags sånn, en sånn liten sjappe som selger sånn… tofu, sånne små pinner med tofu som er grillet over kull.

Som er sånn soyakjøtt eller soyaklumper? Ja.

Ja, nettopp, ja, som er litt sånn søte, da *connection lost*

Sprøe navn på volleyballag i Filippinene

Basketlag i Filippinene har navn som er innviklede, historieløse og utpreget reklameaktige. I dag har jeg tatt en liten titt på volleyball i samme land for damer og menn.

Byen eller regionen et lag kommer fra, pleier ofte å være med i navnet, for å bygge opp under historie og identitet. Ett volleyballag har navn etter byen de kommer fra, D’Navigators Iloilo. Resten er rein promotering for potetgull, bensin og drikkevann.

Chichi DHTSI Brotherhood Titans er faktisk eid av to interessenter: Chi Chi Drinks og Digital Hybrid Transport Systems. Så det blir en real «hybrid» av et navn. Laget het tidligere RichMarc Sports 3B Elite Spikers.

Det er ikke like mange lag som er oppkalt etter mat og drikke som i basketballen. Men Martelli Meats Master Butchers opprettholder matlagingens ære med kjøttøkser i logoen. Det finnes også et kjeksfirma som eier Criss Cross King Crunchers; laget er oppkalt etter et potetgullmerke.

Kjeksfirmaet eier også to lag i kvinneligaen, Choco Mucho Flying Titans og Creamline Cool Smashers. Oppkalt etter en sjokolade og et iskremmerke.

Erkerivalen til iskremlaget er muligens Farm Fresh Foxies, oppkalt etter meieriprodusenten Farm Fresh. De er på sin side del av et konglomerat som også støtter et kaffeelskende volleyballag, Zus Coffee Thunderbelles. Som en drikkevarekonkurrent fra sida kommer BaliPure Purest Water Defenders.

Er man fan av Cignal HD Spikers eller PLDT High Speed Hitters får man sikkert ekstra bra wifi på arenaen, mens publikum kan vente seg helt andre frynsegoder hvis de kjøper sesongkort hos Savouge Aesthetics and Medical Clinic Spin Doctors. (Kapteinen på dette laget har også fint navn, Hero Austria.)

Chery Tiggo Crossovers promoterer et bilmerke, Galeries Tower Highrisers reklamerer for å kjøpe leilighet, og Petro Gazz Angels hører du sikkert hva driver med.

Et besøk på Ginza

Jeg tenkte jeg skulle bli litt klokere på musikk på postordre, og tok derfor en tur til Ginza.

Tar du av fra den halvstore byen Uddevalla, og kjører forbi de litt mindre Vänersborg og Trollhättan, tar du av nok en gang i det mindre tettstedet Grästorp, passerer det enda mindre tettstedet Nossebro eller det enda mindre Essunga (avhengig av hvilken vei du kjører) og kommer til det minste stedet, Fåglum.

Og da kommer du også til Ginza. Et postordreselskap som har lager og utsalg på det lille tettstedet, og som sendte ut kultur i det vide og brede for 30–40 år siden. Før og etter det også, men høydepunktet var i disse årene.

Aller først tar man jo inn landskapet. I likhet med Nossebro ligger stedet ved Nossan, som slanger seg sakte gjennom landskapet, med bro midt i «sentrum». En gammeldags vindmølle og et melkespann i gigantstørrelse er andre ting som preger Fåglum.

Hasse Haraldsson som grunnla Ginza i 1968, er fortsatt sjef i 2024, og har i nyere tid brukt noe av profitten på å utvide, om ikke forskjønne, sitt kjære tettsted med enkle hus til leie. Selskapet er ikke hva det var i 1968, ei heller hva det var på 80- og 90-tallet. Den gang var det langt mer profitabelt, men omsetninga er fortsatt nisifret.

Utsalget ligger i et hjørne av lagerbygningen, og har mye til felles med litt-av-hvert-butikker. Men alt her er nytt, ingenting brukt. Det selges mer eller mindre vintage pynt og mer eller mindre tilfeldige gjenstander — «roliga prylar», som det heter på svensk — samt brettspill. I etasjen over er det musikk og film i gamle og nye formater, vinyl-kasser og annet som hører til. Musikalsk er det en viss overvekt av hardrock og power metal.

Et hjørne er dedikert til den sagnomsuste Ginza-katalogen. Man kan visst merke av ting i katalogen som kan hentes med en gang såfremt de har det på det lokale lageret. Man kan lete på datamaskiner, men det er det samme som å sitte med ginza.se hjemme. Jeg bestilte ingenting fra katalogen, da jeg kom bare en time før stengetid.

Katalogen eksisterer altså fortsatt, og kan kan visstnok abonnere på den. Den er mer visuell enn katalogene var på 80- og 90-tallet. Nummer 4/24 har mange coverbilder — av utgivelsene som er sortert etter pris, altså de som det er vanskeligst å bli kvitt. Katalog 5/24 har bare coverbilder.

Kvaliteten på musikken som tilbys er varierende. Samlingen innenfor f.eks. reggae er litt kitsch-preget, og det er ikke akkurat her man oppdager spennende artister. Rock er de bedre på; alle som har gammel Exhorder på lager får et skulderklapp eller to.

Katalogen (den ikke-visuelle nr. 4/24) inneholder endel varer som ikke stilles ut i butikken, blant annet to sider med filmer som deles inn i kategoriene «lesbian», «straight» og «gladporr». Flere av sistnevnte er «ej textad», opplyses det. Bøkene i katalogen går under kategorien «lettere litteratur», det billigste var et tegneseriealbum til kr 5,-. Men per medfølgende artikkel blir prisen på denne Hello Kitty kvadruppelboksen enda lavere.

En seksjon er for godteri, som man også kan kjøpe i kassevis, omtrent som de som leveres til butikkenes smågodthyller. Elektronikk er det noe av, samt sesongvarer: I sommer kunne man kjøpe både fotballmål og en bitteliten plattform for fotmassasje.

Et mål med turen var også å forstå litt mer om musikkonsum på 90-tallet, og derfor spurte jeg «vakthavende» om Ginza hadde noen av sine gamle kataloger tilgjengelig. Det hadde de dessverre ikke. De lå nok et eller annet sted, mente driveren, men hvor? Fågl(um)arna vet.

En hobby jeg aldri har hørt om

Romerikes Blad 9. oktober 1969

På loppemarkeder tar jeg gjerne med meg rare og kuriøse hobbybøker. Jeg har en liten samling, men her står det om en hobbybok jeg ikke har — og for så vidt en hobby jeg aldri har hørt om.

Innstøpning i plast.

Det er noe man ikke ser i alle hjem. Men de gjorde det i Breaking Bad, så…

Dette gikk altså ut på å lage klare blokker av plast for å preservere og vise fram gjenstander, som heller ikke skulle kunne fikles med. De skulle være innkapslet — «for alle tider».

Jeg har vanskelig for å se for meg at plaststøping hjemme var noe som tok av, selv om det også er en slags forløper for 3D-printing. Jeg koser meg likevel med indre bilder av en mann, for det var vel helst det, komme til kona på mandag: «Se hva jeg har støpt inn i plast i dag!» Tirsdag: «Se, i dag er det dette jeg har støpt inn i plast!» Onsdag: «Du vil ikke tro hva jeg støpte i plast i dag!» Og så videre.

Det kunne også være en practical joke som går et par skritt lenger enn å pakke inn kontoret i sølvpapir, for eksempel å støpe inn en gjenstand man irriterer seg over at noen hjemme eller på jobben bruker for mye. Hva med å støpe inn barnas tamagotchi eller furby, hvis vi bevegde oss 30 år fram i tid fra avisklippet?

I motsetning til treskjæring og garngreier kan det ikke sies å være noe tradisjonelt over denne hobbyen. I stedet redegjøres det for at sysselen tilhører en vidunderlig ny æra, plast-alderen, og i tråd med dette har bokomtalen med en blomstrende passasje om å sette seg inn i «kunststoffenes hemmelighetsfulle verden». Ja, det er også snakk om å «sette større pris på de kunststoffene vi daglig omgås med». Setter du stor nok pris på de kunststoffene vi daglig omgås med?