Backstreet’s gone

Bjørn Müller i Backstreet Girls døde på mandag, og jeg ønsker å blogge noen ord om det, uten at jeg påstår å ha noen revolusjonerende nye innsikter.

Det ser ut til at Bærum bibliotek har måttet hive Coming Down Hard, men de hadde fortsatt flere av de andre sakene.

Jeg ble kjent med bandet hos fetteren min i 1999 eller 2000. Hellway to High lå på et bord, og «Monster in my Cadillac» ble spilt. En utrolig poppa sang. Sammenligna med de klassiske albumene fra 1986–1990 var det litt mer dagsaktuell musikk. Men bevares, det var mye gull å finne i de eldre tingene, som ikke hadde det samme popkaliberet, med lengre låter, soloer m.m. Bærum bibliotek hadde Coming Down Hard og Boogie Till You Bleed (samleren). Det var en god start. Det er egentlig ingen grunn til at ikke bandet skulle slå an hos rockere verden over. Hva gjelder Bjørn Müller hadde han en stemme som passet svært godt til bandet, om ikke direkte iørefallende. Renommeet gjelder først og fremst hva de har fått til som uopphørlig liveband; de har turnert lenger enn Joachim Nielsen levde.

I 2023 ble bandet innlemmet i Rockheim Hall of Fame. Jeg hadde en mikroskopisk finger med i spillet, da jeg var en del av den store komiteen som stemte fram tre «inductees». Valget var selvsagt, det var som om Rockheim Hall of Fame var skapt for å ha et sted å putte Backstreet Girls. Jeg syntes flere av de nominerte kunne ha en tendens til å være mer «flinke, solide» enn «allemannseie», men ingen kan ha et forhold til norsk rock uten å kjenne Backstreet Girls. Det seineste tiåret har det også kommet et utall dokumentarer og bøker. (Og med et utall mener jeg 5–6.)

Vil Backstreet Girls gi seg nå og blant annet droppe konserten i Oslo 28. desember? Min umiddelbare innskytelse var, ja, det burde de. Men etter å ha tenkt på det litt, spilte de jo noen år uten Müller også, og så lenge Baarli er med, må vi kunne si at vi har å gjøre med det ekte Backstreet Girls. Hva med å videreføre musikken gjennom et slags Ratcats-opplegg (sideprosjekt der Baarli sang)? Det ville være i ånden til boogie till you bleed, men uansett hva Baarli bestemmer seg for med bandets framtid, kan jeg stille meg bak det.

Fotballåt fra The Hope Solos!

The Hope Solos sin nye fotballsang er ute som singel på alle strømmetjenester!

De som spiller i The Hope Solos, er supportere av et bredt utvalg fotballag i Norge; «Stabæk» og «ingen», og da ble valget selvsagt: de måtte lage fotballåt for Stabæk.

Det er sangen «En gang var vi laget som ingen visste om» som har fått musikk til seg her, med bra tekst av Stabæk Support — og litt ekstra, som du hører når du setter på sangen. Trøkket er det samme som på tribunen en god dag, med energiske og drivende instrumenter under en melodiøs vokal.

Les mer fakta om singelen her.

Det er nok ikke sånn man bør gjøre det

Linnea Myhre (2021). Gi meg alle detaljene. Vega forlag. Bokanmeldelse

Linnea Myhre tar for seg underholdningshistorie fra 2000-årene. Det er bra, for det er det ikke mange som har tatt tak i ennå — selv om enkelte ting i boka fant sted for over 20 år siden. 2000-årene er «tidenes mest undervurderte tiår» ifølge Myhre, uten at boka sier noe om hvordan det er vurdert. Men det ligger jo litt i sakens natur at 2000-årene er et av tiårene det ikke er skrevet så mye underholdningshistorie om ennå, siden det er så nært at ikke alle ser på det som «historie».

Boka er ikke helt ny, men jeg visste bare at den hadde kommet som podkast — som er et medium jeg ikke konsumerer. At det var utgitt som bok, så jeg da jeg gikk med barna mine gjennom ungdomsavdelingen på biblioteket. (Noe malplassert, kanskje? Dagens ungdommer var ikke født da disse hendelsene skjedde, så vet de hvem Mira Craig er, og bryr de seg om å lese om Tone Damli sitt hus i Bærum?) Jeg ville gjerne høre alle detaljene, jeg, og satte meg ned.

Boka er inndelt i 10 tema. Noen er mer spennende enn andre, men alle kapitlene kan nok si noe om tida og medievirkeligheten på 2000-tallet. Og det er alltid noe edelt med å gå dypere inn i et emne, som Myhre har gjort her.

Men kanskje boka likevel burde vært arbeidet litt mer med. Tekstene framstår nemlig som lite redigerte etter å ha vært podkastmanus. For eksempel står det i slutten av et kapittel: «for de som har hørt helt til nå». Hva er dette for slags latskap og slapphet, spør jeg meg. Dette er ei bok — hvorfor er det ikke gjort det minimumsnivået av innsats som kreves når man overfører et manus til et annet medium?
Faktisk merker man at manuset konsekvent antar et podkastformat, som når Myhre innleder hvert kapittel med å si hva hun heter, samt at kapitlene kalles «episoder». Dette er rart i bokform. I hvert fall for meg, men kanskje har forlaget tenkt noe i retning av at Myhre har et sterkere ethos som podkast-presentatør.

Den litterære stilen er ganske variabel. Det skifter fra gode vendinger og poenger, og ja det er flere av disse, til det mer ubehjelpelige. Tro mot podkastsjangeren finner man kaskader av svada. Ting som forklares med for mange ord. Det er ikke alltid like lett å dechiffrere at Myhre tidligere skreiv romaner, en sjanger hvor man må økonomisere mer med ordene.

At språket vannes ut ved at alle og enhver kalles legender, er kanskje bare det man må vente. Men hvorfor er de det? Fordi Myhre sier det. Så leseren må godta Myhre som en absolutt autoritet, selv om noen av disse «legendene» vel knapt huskes i allmennheten. Honnør går til Myhre fordi hun husker, men det hadde ikke skadd med noen flere begrunnelser og utdypinger av sterke personligheter. Rett og slett at det skrives tilstrekkelig om disse personene til at leserne får anledning til å gjøre opp sin mening.

Nå er det neppe noen som leser boka fordi de har som mål å «lære» noe. Det er mer ei bok man skal kose seg med — få litt lett underholdning ut av. Den inneholder da også diverse artige detaljer fra nær fortid, fra Myhre som husker der vår egen hukommelse svikter. Bildene er også med på å hjelpe fortellingen fram, med sveiser og stiler som virket naturlige den gang vi var midt i det, og rare nå (men bare vent, sveisene kommer nok tilbake). Et raust antall bilder av forfatteren selv er noe vi også får. Kanskje det eneste som podkasten manglet, og som gjorde det «compelling» å utgi manusene som bok.

Linnea Myhre verken er eller prøver å være forsker, men høyner produktet med sin personlighet og karisma — og en vag idé om at hun som kjendis var «der det skjedde». (Det sistnevnte er ikke helt presist, da hun ikke ble rikskjent og frekventerte diverse kjendisfester før 2010-tallet). Myhre kaster sin glans over produktet — men dessverre har noen fått en original idé: at også tre personer fra bokkomiteen må få komme til orde.

Boka er nemlig overstrødd med margkommentarer til manus, à la en tekst under utarbeidelse i Google Docs. Her har man satset på at leseren interesserer seg for interne innspill og ditto sjargong i bokkomitéen, med litt tvilsomt litterært nivå. Håper det blir siste gang, for dette grepet er en forbrytelse mot litteraturen.

Noen kommentarer går på «hva slags bakgrunnsmusikk det må være til dette», noe som er meningsløst i en boktekst. Andre ganger formidles det at et bestemt avsnitt har vært kutta i podkasten, men kom med i boka — og hva er motivasjonen bak det? Vil de framstille boka som et B-produkt?

Verre er det at de tre medhjelperne skriver platt og uinteressant. De velter seg i klisjéspråk, og den uformelle omgangstonen de har seg imellom, føles kunstig å lese for en utenfra. Det eneste disse three stooges oppnår, er å rive ned forfatter-autoriteten når de til stadighet — og sågar med profilbilde ved hver kommentar — dukker opp som stein i skoa. At en redaksjon besluttet at dette var tingen å satse på, er helt uforståelig. Hvem var det som tenkte at bokkomitéarbeid er så spennende at hele Norge må få innblikk i «alle detaljene» (!) — til og med i ei bok som lener seg så utpreget på Myhres person, utstråling og subjektivitet?

Det aller verste er margkommentarer som «Elsker beskrivelsen av denne festen så mye. Takk». Det er rett og slett sørgelig patetisk hver gang bokkomitémedlemmene insisterer på at den og den formuleringen eller vinklingen er god, fin etc. Dette er det opp til leseren å avgjøre!

På grunn av alt dette mikkmakket, var den første halvdelen av boka en kraftanstrengelse å brøyte seg gjennom. Google Docs-stilen lugger så til de grader. Jeg ble litt mer vant til det etter hvert, uten at jeg ville gå så langt som til å si at anstrengelsene gled over i aksept. Og det at teksten skal være så trå, blir litt litt rart når boka tross alt handler om, og i seg selv skal være, lett underholdning.

Derfor: gjerne mer fra Myhre, men det er nok ikke sånn man bør gjennomføre det.

Farvel, åverk

En gang var åverk det siste ordet i det norske språk.

Ordet «åverk» er kjent for den som har sett på gamle leksikon, ja jeg sier ikke bladd i, men sett . På ryggen av det siste bindet til flere leksikon står det nemlig åverk, da dette er siste oppslagsord i ei rekke leksika. For eksempel Kringla heimsins, Arbeidernes leksikon, Cappelens leksikon, Aschehougs konversasjonsleksikon. «All menneskelig kunnskap» har tross alt ei yttergrense, når språket rett og slett ikke strekker lenger, og språket strekker ikke lenger når vi har brukt alle bokstavene vi kan og er ferdig med alfabetet.

Åverk er også det siste ordet i Aschehoug og Gyldendals store norske ordbok. Herfra siteres også hva ordet betyr:

åverk -et (foreldet) skade på fremmed eiendom [gammelnorsk áverk] åverkssak

Bokmålsordboka har med dette som et reint juridisk fagbegrep, i tillegg til en generell betydning «(ulovlig) arbeid, voldsverk».

I 1972 sto det leksikonanmeldelser i Fædrelandsvennen, og Elling Tjønneland festet seg ved at Norge hadde svært mange leksika til et lite land å være. Et New York-leksikon ville ha tre ganger så mange potensielle lesere. Og selv etter siste oppslagsord åverk var det mer å skrive om:

Hva Åverk betyr? Det vet de færreste, for det er et ord fra vårt eldste rettsspråk. Men de fleste har egentlig støtt på åverk bedrøvelig ofte. Aschehougs leksikon kan nemlig fortelle at slike åverk betyr ‘skade på fremmed fast eiendom’.

Dermed kunne siste ord vært sagt i Aschehoug’en med de nitten leksikonbind. Men både registerbind og suplementsbind er underveis. De gjør en bokhylle på sytti cm så altfor kort.

Ikke rart bokhylla ble for kort, for det er enda mer å si. I Østlands-Posten 12. oktober 1935 skreiv Bernhard Balsom en liten oversikt over «Stilistiske rariteter fra Vestfold og Buskerud». Ifølge ham var åverk et synonym til doning eller dunning, som igjen betyr et (godt) utført arbeid. Med andre ord det stikk motsatte av betydningen i Bokmålsordoka.

(Vi klarer bare nesten å hoppe over en annen av Balsoms oppslag om rariteter, nemlig uttrykket «langt borti Hotaheita». Han skriver at det stammer fra 1880-årene, en periode i norsk historie med «endel utvandring til øer i nærheten av Australia». Det er Tahiti som begrepet kommer av, og fra Sydney til Papeete er det omtrent 5 950 kilometer, omtrent det samme som fra Nesodden til Lagos i Nigeria. «Øer i nærheten av Australia», ja. Sånn, da går vi videre.)

Nettopp betydningen med godt utført arbeid står under oppslaget for åverk i Tanums store rettskrivningsordbok. Svært kortfattet lyder de to betydningene slik: «storverk; skade på fremmed fast eiendom».

Det er «storverk»-betydningen som viser seg å ligge bak denne temmelig kryptiske rapporttittelen fra 1981:

Jeg vil fremme at «åverk» i betydningen storverk er en sammentrekning av «et awesome verk».

Uansett hva det betyr: Er åverk det siste ordet i det norske språk? Sannsynligvis ikke, og det skyldes to ting. (1) Dialekter og bokmål. Aschehoug og Gyldendals store norske ordbok, hvor åverk nettopp var siste ord, gjaldt bare for moderat bokmål, og generelt bokmål har også plass til flere ord fra distriktene. Bokmålsordboka av 2005 har derfor hele to oppslagsord som kommer etter åverk, nærmere bestemt åvirke og åvokster. (Tanum inkluderer enda et ord, åvint.) I Bokmålsordboka, både i papir og den oppdaterte versjonen av ordboka på nett, omtales den juridiske betydningen som foreldet, som leder oss videre til (2) Åverk kan ikke være det siste ordet i det norske språk hvis det fjernes fra språket. Og i NAOBs tilfelle har de rett og slett strøket åverk ut av ordboka. Det brukes omtrent ikke i moderne medier heller, og hvis det brukes, henvises det gjerne til den historiske «rollen» som ordet har, som også jeg har skrevet om nå.

Konvergens all-stars

Konvergens betyr «sammenløping», tråder som løper sammen, og var selvfølgelig knytta til 90-tallets buzzord «multimedia». Det betyr kort sagt blanding av flere medier. Som VG-TV. (Eller Gossip Seher. Et TV-program i samarbeid av TV 3 og Se og Hør i 2007, for å reklamere for bladets relativt nye nettadresse seher.no, etter at folk lenge hadde drevet gjøn med seoghor.no)

Blanding av ulike næringer kalles gjerne symbiose, men da noen fant opp «nettauksjon på TV» fikk det positiv omtale i Kapital som en konvergens. Buzzord. Moderne. Nytenkende. Nytt årtusen. Oppslaget sto i Kapital nummer 1 i det nye millenniet — et symboltungt nummer.

Dessverre skulle en viss boble sprekke året etter. Det var så altfor talende at samarbeidet YaTack skapte, var med TV-kanalen Metropol.

Den «strategiske alliansen» skulle begynne med følgende:

Det direktesendte programmet Metropol Live skal bake inn auksjoner fra yaTack i sine sendinger.

— Er auksjoner egentlig god underholdning?

— En god auksjon har spenning i seg og blir god underholdning. Det blir selvfølgelig viktig at vi har de rette produktene. Det blir ingen kasserolle-auksjon […] Men produktene skal knyttes opp til det redaksjonelle. Snakker vi om wap, kan wap-telefoner auksjoneres bort. Og har vi filmanmeldelse, kan video auksjoneres bort osv.»

(Merk avstandtagen fra kasserolle-TV. Det er et stikk til slutten av 1995 og begynnelsen av 1996, da Knut Bjørnsen gikk fra NRK til TV-shop. «Ser gryteskapet ut som en dårlig vedlikeholdt tanngard?», spurte Bjørnsen. Han hadde troverdighet, og det hadde han for evig, i den forstand at evig eies kun det tapte.)

I 2002 var Metropol borte vekk. Det urbane og trailblazende konsument-segmentet som var kanalens målgruppe, kastet ikke nok av seg.

For mer om Yatack, les boka Innfall fra 90-tallet. Også dette selskapet gikk over til en svært redusert tilværelse.

Yatack.no finnes fortsatt som nettside, som en nettbutikk med et litt påfallende gammeldags utseende. PC-ene de «selger», leveres med Windows 7, så jeg tror ikke det er så lurt å bestille noe derfra.

Vanskelig med julegaver? Kanskje i år er året du skal smelle til og gå for Microsoft Office 2007?

Metropol TV er definitivt borte, men noen av de viktige sakene er bevart, som innslaget på En L.U.N. aften, «Heartland of Scandinavia».

Om 47-prosentsklubben

Hva liker unge menn? Mange spør og mange graver. Jeg tror jeg ser noen tendenser. De gjelder ikke alle, men mange, og for å si et tall, hvorfor ikke 47 %?

De liker gründere. Folk som kjører sitt eget løp og skaper sin egen lykke. Blant gründerne foretrekkes de som bruker og introduserer ny teknologi. Strømmere faller i smak, folk som er gode i det de driver med; det appellerer sterkt med suksess med ting som ikke alle i samfunnet forstår, litt oppfinnsomme former for finans, trading, kryptovaluta. Investeringer man oppdager noen år før alle andre, ingenting er mer gull enn det.

For de liker penger. Penger er verdifullt i seg selv, i tillegg til at det selvsagt gir albuerom, gir tilgang til teknologiske dingser, bra biler, reiser, merkevarer og at penger slipper en fram i sosiale sammenhenger. Klær, sko og utseende skal reflektere penger og status. Utseendet skal være uangripelig, i én forstand upersonlig; samme klær, hårsveis, solbriller og utstyr som de andre i gjengen. Et annet aspekt ved det uangripelige er å være veltrent, som hardner musklene og trekkene. Trening er med andre ord svært viktig, sport er alltid interessant, og et område man kan finne helter. Skjønt det som faller i smak kan variere mellom kampsport, fotball, motorsport, skisport eller andre ting, er sportsutøverne også en slags gründere, som bygger seg opp med egeninnsats.

De liker damer, ja damer står over alt annet i viktighet, men guttene ønsker også her å kjøre sitt løp. De føler de burde kunne velge og vrake. Jenter har noe større tilbøyelighet til å justere meningene etter det folk som står dem nær mener, mens gutter er motsatt, de gjør seg opp en preferanse og søker bekreftelse hos de som er enige i det. Humoren er guttenes sikkerhetsventil fra andre som skal ha en bit av deg. Humoren skal være åpenbar, men samtidig litt hemmelig, med innforståtte koder, igjen noe ikke alle i mainstreamen forstår. Humoren skal virke litt tilfeldig og kakofonisk, men bugne av gjentakelser, et bra virkemiddel på linje med hyperbol og ironi. Hva den unge mannen egentlig mente, skal ikke være så lett å forstå, for en klar mening blir lettere å angripe.

Det er utallige unntak fra generaliseringene overfor, men beskrivelsene gjelder i hvert fall for mange nok til at 47 % av spurte i en norsk undersøkelse ville stemt Trump. Jeg synes ikke det er overraskende i det hele tatt, og tror altså det tallet har blitt slik fordi Trump «ticker av» på flere av kjennetegnene ovenfor, og Harris egentlig ikke på noen. Hun har jobbet seg opp, men verken gjennom sport, teknologi eller penger, og da finner mange gutter det ikke interessant. Hun har i stedet fulgt veien samfunnet mener man «skal» følge, gjennom utdanning og engasjement, rett og slett en elevrådsleder i større format. Det virker kanskje mer entydig hva hun står for, mens Trump er en figur med stadige krumspring som «leverer», leverer «innhold» til kakofoniske memer og dulgt humor. (Også norske medier badet, på en monoman og usunn måte, i «innholdet» i hans presidentperiode. Podkaster som «Trump mot verden» var triste å bivåne, da de bare bekreftet Trumps virkelighetssyn, nemlig at universet dreier seg rundt ham.)

Jeg ser nok ikke på meg selv som en av guttene beskrevet ovenfor, og er følgelig verken fan av Trump, Musk, Tate, McGregor, Cena, Rogan, Pewdiepie, Mr. Beast, Paul, Paul, en eneste rapper som debuterte etter 2000 eller noen av verdens meste kjente idrettsutøvere. (Ikke at det skal dras direkte sammenligninger mellom disse heller…) Mens det skal godt gjøres å finne en gutt født mellom 2000 og 2015, tror jeg, som aldri har likt noen av de nevnte. Mange av disse igjen finner altså veien til «ledende menn» i politikken. Valgpreferansene i dette tilfellet går mer på personlighet enn på politikk, da jeg også tror at det er en subkultur av en brøkdel i Norge som setter seg inn i hvilke konkrete politiske tiltak som hver av kandidatene vil gjennomføre.

Jeg forstår refleksen som går i retning av å velge det «samfunnet sier man ikke skal» velge, da det kan virke ganske påtrengende og til tider smalt hva unge mennesker «bør» gjøre, og personer som Musk får det til å virke som hans vei til toppen er mye diggere enn de som vandrer de «riktige » stiene gjennom demokratiet, akademia osv. Paradokset ligger selvfølgelig i at Tate-segmentet pålegger seg selv en ganske smal vei med mange andre regler (macho-normer) som de må følge, i protest mot at de ikke vil høre på skole, rådgivere osv. Et annet paradoks er at de sterke mennene som later som de står over demokratiet, bruker demokratiet til å vinne, før de eventuelt klarer å faktisk sette seg over det og angripe det.

Og ellers? Valget i USA avgjøres av hvem som mobiliserer de som vurderer å ikke stemme. Hilsen enda en blant Norges horder av USA-eksperter…

Lotto for kommunen

Verdal er kjent som bygda for Lotto-vinnere.

Snåsa, litt lenger nord i Trøndelag, er det ikke.

Likevel var Lotto et tiltak som skulle redde kommuneøkonomien i 1993. Kommunen håpet på telefon fra Hamar, en idé som kom fram på høsten da budsjettet for neste år skal settes. Nettopp denne høsten gikk lokalpolitikerne gjennom «et beksvart, fortvilt budsjettmøte». Det var to millioner grunner til å prøve alle tenkelige tiltak.

Ideen om kommunal Lotto-satsning (hvorfor ikke Rikstoto?) vakte interesse, men kanskje ikke som et godt og ønskelig tiltak.
Ordføreren ble ringt av aviser og radiostasjoner, og representerte kommunen på den måten han mente var passende: «De tror nok vi er litt undermåls i Snåsa, og jeg har ikke gjort noe for å redusere det inntrykket».

For å vinne i Lotto må man altså spille Lotto. Skuffende nok for eventuelle skandalejegere var det ikke kommunens penger som ble satset. Medlemmene av formannskapet (en utvalgt gruppe av kommunestyret) la inn sine private penger, 50 kroner per gang. Hva de fikk i møtegodtgjørelse for formannskapsmøte-tida de brukte for å drøfte ukas lykketall, vites ikke.

9. november 1993 kunne de trønderske avisene melde at første gevinst var bokført. Snåsa kommune fikk 92 friske kroner å bruke på sin felles velferd.

I midtukerunden var det en mann fra Trondheim som satset 20 kroner på Viking-Lotto og vant jackpoten på 9,3 millioner. Jeg vet ikke om han brukte dem opp fortere enn Snåsa kommune ville gjort det hvis de hadde vunnet summen.

Trygve Hegnar likte det uansett ikke, og skreiv en lederartikkel hvor han hudflettet «Senterparti-ledelsen i kommunen» som var «omtrent like naiv som partiets representanter på Stortinget, og det sier ikke rent lite». Ordfører Bardal svarte med et leserinnlegg: «Det utløste imidlertid stor og løssluppen glede i Snåsa formannskap da jeg foretok høytlesning fra Hegnars artikkel». Trønder-Avisa fulgte opp: «Redaktøren tar tydeligvis Lotto-saken mer seriøst enn det var ment fra formannskapets medlemmer». (Men Adressa lagde selv et seriøst oppslag av saken.)

Snåsa formannskap var ikke fra før landskjente som satirikere. Noe Snåsa derimot var kjent for, var en eldre mann med magiske evner. Hvorfor kunne ikke han vinne i Lotto for sin hjemkommune?

I Oslo sa tross alt spåmannen Henning Hai Lee Yang at han noen ganger hjalp venner med Lotto.

(det sa han til Vi Menn i 1994. Øvrige kilder Trønder-Avisa 6.11.93, 9.11.93, 23.11.93, Adresseavisen 9.11.93, 13.11.93, Kapital 20/93, 22/93)

Da det var en nyhetssak at hele laget hadde mobil

… og journalisten lurte på om det var harry.

Nei, mobil var «på langt nær ut» i 1999. Tenk, alle hadde mobil «og flere har hengt seg på den pågående farsotten med tekstmeldinger».

Dette fant en Bodø-dame ut etter å ha bedrevet hardbarka gravejournalistikk hos fotballaget Grand Bodø.

«Det har tatt litt av på laget», kommenterte en spiller, «Det har tatt av i sommer og blitt en trend i laget. Til tider er det helt ekstremt».

Men de skulle bare ha visst. I 1999 var vi helt i startgropa for internett på mobil. WAP var tingen. «WAP? Nå som vi endelig har lært oss forskjellen på GSM og SMS?» Ja, de kunne få sagt det.

En betydelig del av artikkelen ble også brukt på å finne ut hvem som var «tekstmeldingsgeneralen». Med 60 om dagen tok Silje Vesterbekkmo tittelen. Det er egentlig imponerende, med tanke på at min Nokia på denne tida bare hadde plass til 20 meldinger i minnet. (Ja, og det var faktisk nærmere 2001.) Daglig måtte hun altså slette tre ganger så mange som det var plass til.

Verdt å merke seg er at Vesterbekkmo også var spilleren som kom på landslaget. Kanskje hun kunne ha som motto; «Jeg gir alt, uansett arena. Trening. Kamp. SMS».

Nordlands Framtid 13. oktober 1999

Var det tull å sende 60 SMS om dagen? Ja, men i den store sammenhengen, er ikke nesten alt vi mennesker gjør og fordriver tida med, tull? Er det ikke tull å spille fotball? Var det ikke tull å skrive denne saken i Nordlands Framtid? Var det ikke tull av meg å dra den fram i dag?

Les også om NM i SMS.

Så fort har jeg aldri skrudd av radio

Jeg skrudde på NRK P2 og en episode av et program hvis navn jeg vil forbigå i stillhet. Så fort har jeg nesten aldri skrudd av et radioprogram.

Grunnen var at personen som snakket, som også slipper å navngis her, ble kringkastet i en språkdrakt som gjorde det vanskelig å høre på.

Beskjed til NRK: Det finnes lydredigeringsutstyr. Bruk det. Eller bruk flere takes. Her er en transkripsjon av det lille jeg hørte:

Hva slags forhold har du til japansk historie?

Japan er litt sånn morsomt, fordi at den historien er veldig sånn til stede i hverdagen, på en måte, da. Så det er jo liksom, asså, Japan er liksom alltid, som du sa litt tidligere, så er det ekstremiteter, liksom, det er alltid én ting, og så er det noe helt omvendt, så når man går sånn rundt, så er det jo liksom et gammalt tempel som er liksom 1500 år gammalt, og så ved siden av der så er det et helt nytt sånn skyskraperbygg, liksom. Eh.. for eksempel, jeg har et lite sted i Kyoto, og rett ved leiligheten min der, så er det en sånn

(avbryter) Har du, har du flere leiligheter i Japan?

Ehe, liksom en slags hytte, da. Hehe. Litt, et lite sted i Kyo-, jeg bor egentlig i Tokyo, men jeg har sånn lite sted i Kyoto. Men…

Hytte i Nagasaki, si!

Jahehehe. Men, og der er det en sånn slags sånn, en sånn liten sjappe som selger sånn… tofu, sånne små pinner med tofu som er grillet over kull.

Som er sånn soyakjøtt eller soyaklumper? Ja.

Ja, nettopp, ja, som er litt sånn søte, da *connection lost*