Når man er på ferie, fikser man gjerne et bykart, og hvis man har tilbøyeligheter til litt spesielle interesser, leser man litt rundt omkring på kartet og ser f.eks. på veinavnene.
For hva skal man kalle veinavnene i en by? Sentrumsgatene har gjerne litt mer representative navn, etter landemerker, viktige personer, endog kongelige. I nye byggeområder står man mer fritt.
Karlstad har de vanlige og relativt intetsigende oppkalt etter dyr og planter, men også mye annet rart.
Lund hadde musikktema, og i Karlstad finnes denslags rundt universitetet. Basungata, Trompetgata, Kornettgata, Saxofongata og mange slags horn — Gitargata og Banjogata. Banjogata!
Duettgata, Triogata, Kvintettgata og Sekstettgata understreker det musikalske samarbeidet. Apropos samarbeid har vennskapsbyene til Karlstad fått sitt, således Horsensgata, Mossgata og Nokiagata. Poenget her er jo Nokiagata, som ville vært ideelt for meg som Nokia-bruker!
Alle karakterene i Gösta Berlings saga har gatenavn, flere fra Nils Holgerssons underbara resa genom Sverige har det også.
Ned mot Vänern finnes ei hel rekke gater oppkalt etter forskjellige typer vind. Nordavindsgata og Sønnavindsgata, Brisgata virker behagelig. Kulinggata litt mer værhard, og hvor lett er det å selge hus i Stormgata og Orkangata? Vel, det er bare et næringsområde.
Tvers over elva finnes veier oppkalt etter alle typer brennstoff. Kanskje har det ligget drivstofftanker her før. Det begynner grunnleggende med Flisgata og Pelletsgata, og blir mer kjemisk med Oljegata, Naftagata, Propangata og Bensingata!
Cupen består av et kvalifiserende gruppespill, som i den gjeldende utgaven av cupen har vært, og et sluttspill som går i sommer. Hvert medlemsland i UEFA har rett til å sende én region, en by, et lokalt lag eller lignende. Kriteriet er at laget må bestå av «players who have never featured at any professional level».
De minste landene har rett til å sende amatørlandslag. For San Marino gjelder amatørkriteriet nesten alle i landet, derfor kan de ha med folk som også spiller på det ordinære landslaget.
Det fungerte godt i kvalifiseringsgruppa, hvor San Marino vant alle kampene mot Ungarn amatør, Istanbul og Ljubljana. San Marino skal også avholde turneringa, som finner sted sommeren 2025. Jeg tipper her og nå at Aragon vinner. Denne bloggen var første, men sikkert også siste, sted du leste om det.
Regionscupen er en «showcase for the wealth of talent that exists under the radar in European football», skriver UEFA, og det hadde vært gøy å se om det fantes noen som ble oppdaget i denne turneringa. Men mange kan det ikke ha vært.
Norge er ikke med på dette i det hele tatt. Her er vi på linje med Nederland, Frankrike og Tyskland — og Danmark, mens Sverige fikk Göteborg utslått i årets utgave. De ble knust av georgiske Bridge.
Det har ikke alltid vært like enkelt som i dag, å få hjelp når man står fast i et dataspill. Blant annet husker jeg at jeg og en venn holdt på med Myst, og ringte (med fasttelefonen, selvfølgelig) en som hadde ordbok for å be om oversettelsen av et bestemt ord.
Spillblader fantes jo, både for Amiga, PC og konsoll — og her kunne man spørre om hjelp i både små og store gåter. Det var bare det at det tok så lang tid å få hjelp. Hvis man i det hele tatt fikk spørsmålet på trykk, måtte svaret skrives, trykkes og sendes ut — og kanskje var det ikke engang noen hjelp i svaret.
I boka 1994 på en måte. Sommer har jeg noen slike eksempler for Nintendo. Her kommer et eksempel for PC.
Erobre halvøya? Island betyr ikke halvøy. Det er ingen halvøy man skal ta, men en øy.
Tipset om å «innta radaranlegget med kampvogner og infanteri» indikerer lav kjennskap til spillet. Radardomen, og andre bygninger for den del, kan bare tas over med en ingeniør.
At oppdraget utspiller seg på et sommerbrett og bildet derfor er fra et helt annet brett, er en ekstra liten detalj.
Nå er dette en veldig nerdete ting å ta opp, og har jo ingen betydning i noen sammenheng. Det ville også vært trist å finne glede eller skadefryd i å påpeke en ubetydelig feil fra mange år siden.
Men tilfeldigvis kjenner jeg akkurat dette spillet, og vet at det bare finnes én måte å «innta» en bygning på, samt at jeg fatter også interesse for hvordan dette spillet har blitt framstilt og mottatt opp gjennom tidene. Feberfantasien gjengitt ovenfor får tankene til å vandre videre: Var spørrespaltene på tilsvarende vidvanke i sine svar om spill jeg ikke kjenner til (som er de fleste)? Hvor stor andel av svarene hadde ikke relevans?
Den typen blader hadde ikke nødvendigvis så store redaksjoner. De tilsatte måtte drive med mangesysleri, og dekke ting som ikke lå deres hjerte nær, heller ikke deres hjerne. At det var mye oversatt stoff, i dette bladets tilfelle fra Danmark, kan også ha senket presisjonsnivået noen ganger.
Det hele får meg egentlig til å lure på om de fant på spørsmål også.
Da gikk jeg i 8. klasse, var det en i klassen som fortalte om en ny måte å bli rik på. Det var selvfølgelig ikke noe han hadde prøvd selv, men noe han hadde hørt fra en i familien. Metoden gikk ut på at et firma sendte deg reklame på PC-en som du kontinuerlig skulle se på. Det ble målt hvor mange du hadde sett på. Ut ifra dette fikk du betaling for «jobben» i form av en sjekk i posten!
Dette både hørtes ut og var for godt til å være sant – i hvert fall til å fungere som oppfinnelse. Man måtte være åttendeklassing for å tro på at dette var en mulighet, noe jeg sikkert også videreformidlet entusiastisk hjemme.
Men her om dagen kikket jeg gjennom noen blader på Nasjonalbiblioteket, og fant det som kanskje kan ligge bak denne bli-rik-metoden. Et dansk foretak som kalte seg Eklame profilerte seg på en lignende måte som det min klassekamerat fortalte om. Sommeren 1998 var dette. Det viser seg at Klassekampen også omtalte samme firma i 1997.
At Eklame aldri fikk forretningsimperiet sitt til å fungere, er en annen sak. Det var enda mer håpløst den gangen fordi netthandel var nesten helt ubetydelig, så det var lite å hente på referrals. Man måtte fortsatt på denne tida regne med at folk som så en reklame, måtte dra ut for å kjøpe produktet fysisk.
Nettsida er død for lengst, det er lite av den som er bevart i Wayback machine.
Ikke overraskende finnes det mange på internett i dag som hevder at de kan gjøre det samme, men hvis man i det hele tatt mottar noen penger, er det ikke mange hundre kronene i året.
Vi starter med en kombinasjon jeg ikke så komme, men heller ikke trengte.
Dagbladet.no 5.1.
Noen jeg ikke aner hvem er har ikke lenger det utseendet jeg aldri har sett
Dagbladet.no 7.1.
Hint om neste overskrift: det har ingenting med fotball å gjøre. «Fotballverdenen»!
Nettavisen 11.1.25
Dag 1, 2 og nå også dag 3 med dekning av et foto på en eller annen restaurant. Det graves, det er faktasjekk en politietterforskning verdig, og eksperter kalles inn.
VG.no 13.1.25
Den 14. januar ble det også en dag 4 med dekning. (Og den 21. januar måtte VG beklage og fjerne intervjuet med den ene av de angivelige restaurantgjestene — får det blitt mer patetisk enn dette?) Men den 14. januar syntes jeg det var noe enda mindre forlokkende på VG.no:
Havrekjeks. Javel. VG.no 14.1.25
En jeg aldri har sett er ferdig med noe jeg ikke vet hva er. Akkurat nå!
Dagbladet.no 15.1.25
Seie du da, du! Lothe har vært på et sted!
VG.no 15.1.25
Overskriften skal fange interessen på den måten at vi ikke får vite noe som helst, og må klikke for å finne det ut, men at det er en ukjent ting vi «får se» er for meg spektakulært uinteressant.
Dagbladet.no 17.1.25
Vi har ovenfor vært innom at uvedkommende personer reagerer, nå er det «Carola reagerer». Men hva mener sønnen hennes, fotballspiller Amadeus Sögaard?
Dagbladet.no 20.1.25
Enda en person som ikke er saken vedkommende — jeg kunne tatt en titt på taklinga, men er ikke interessert i hva Hulsker mener om det.
Dagbladet.no 26.1.25
Skal få lov til å ha sjokkene for seg selv
Dagbladet.no 29.1.25
En usedvanlig rar måte å presentere en nyhet på.
Dagbladet.no 30.1.25
Og så var det visst februar, men VG: et «stikk» er helt ubetydelig og kan ikke være toppsak i avisa.
Interpunk er borte. Dette var en nettbutikk for, du gjettet det, punk.
Tenkte aldri over at dette foretaket hadde en eier som det var synonymt med, men det hadde det. Han het Bob Schermerhorn — og han døde 9. desember. Ifølge et minneord hadde han egentlig en bachelorgrad i meteorologi, så kanskje man kan si at han hadde et godt grunnlag for å jobbe med stjernene innen punken. Etter å ha tatt graden i 1996 starta han Interpunk i 1997.
Å handle fra Interpunk var ikke noe problem, de hadde godt utvalg og leverte det de skulle. Utgivelsen av nye skiver skjedde også i et bra tempo.
Dette var gullalderen også for den norske krone. Pris og frakt var gunstig. Jeg kan gå tilbake til 16.3.2007 og se at jeg bestilte fire CD-er for 38,70 dollar, noe som blir 236 kroner. Ingenting av det var brukt. I november 2007 var dollaren nede i 5,27 kroner.
Etter finanskrisen gikk kronekursen ad undas. Punken syknet også hen, og det ble en skrikende mangel på gode og spennende nye skiver. Interpunk sendte ut månedlige nyhetsbrev, jeg har i hvert fall spart på de fra januar 2009 til mai 2014, da jeg vil anta de opphørte. Skulle «en eller annen gang» kikke på dem og se på hva som utkom i den perioden, og så hadde nyhetsbrevene en kul visuell stil, men grafikken vises ikke korrekt lenger.
Eieren lot det visst skure og gå siden midten av 2010-tallet. Band og labeler begynte å klage på manglende betaling.
Så uteble også kundenes varer. Trustpilot-scoren var elendig (hvis den kan stoles på, da!) med 1,4 av 5. Kunder fikk slite monumentalt med klager og refundering, hovedanklagen var at de «solgte» ting de ikke hadde på lager, og at det var svindel å la butikken fortsette å eksistere. (I diverse sosiale medier gjennomføres linedans på grensa til hets.) Jeg begynte selv å handle litt musikk på nett i akkurat den perioden, men styrte unna Interpunk på grunn av frakten — som hadde blitt altfor dyr fra USA, og det ser ut som jeg hadde flaks med det.
Schermerhorn hadde det nok ikke så bra. Det kom i nyhetene at han ble kasta ut fra hjemmet i mai 2021, som han leide. Han betalte ikke så mye leie, og trakk inn Interpunk i saken, idet han ga en forklaring på at inntektene fra Interpunk minsket med 90 % «på grunn av pandemien». Det er vanskelig å kaste ut leietakere i USA, men grunnen var at han brøt utleiereglene ved å holde 30–40 duer i bakgården.
Vi som liker punk klarer å holde det gående uten Interpunk, men nettstedets gullalder er en del av sjangerens gullalder.
Etter å ha brukt 2024 på å delta på Fucking North Poles samleskiver, og for så vidt spille inn denne nye skiva, kommer Hope Solos nå ut med denne nye skiva.
Skiva heter 0FG og er fylt med energisk pop-punk, litt ska, bra leads, et metalriff, eastereggs og masse (forsøk på) humor.
Skiva begynner med «Nickelback-kid», om en navngitt person som mente musikkhistorien toppet seg med dette bandet. «Look at this graph», sier han når han henviser til kurven over energinivået på 0FG. (Ja, tallet 0, ikke O.) For den kurven øker bare.
Hva gjør du hvis du skal få 10 000, men i stedet får 10 000 000 inn på bankkontoen?
Punchefeil, heter det, og har vel skjedd nå og da. Kanskje ikke bestandig i denne størrelsesorden. Det pleier uansett å oppdages, så innen det skjer, kan vi i hvert fall gå gjennom hva du ikke burde gjøre.
Du tenker kanskje at du bør betale dem tilbake. Du har ikke nødvendigvis lyst. Men du bør.
Det vet du også, du vet det godt, men du fristes av tanken på å få pengene til å «yngle» innen feilen oppdages.
Hvordan kan du så få dem til å yngle så fort som mulig? Vi vet alle om bransjer som påstår at de kan få nettopp dét til å skje.
Men ta mitt råd, du burde ikke gamble bort disse pengene. Sjansen er veldig liten for at summen økes. Heller det motsatte. Og da sitter du der.
Aksjer, derimot. Her er det mulighet til å få avkastning, slik at du kan betale tilbake de 10 millionene — og likevel sitte igjen med penger i form av avkastning du har tjent på «eventyret».
Men avkastning får du ikke hvis du er komplett elendig med aksjer.
Det blir ikke noe bedre av at du har jobbet som aksjemegler tidligere. Tidligere meritter er ikke alltid til hjelp når makroøkonomien endrer seg, og forresten var det ikke alle som mente du hadde meritter i meglerjobben din heller.
Én ting er å gå litt i underskudd på aksjeinvesteringene du gjør, noe som kan være ille nok.
En annen ting er å tape (og bruke) alt. Alle ti millionene.
Hvordan skal du betale tilbake det? Du prøver å glemme det, og det går bra. En kort periode, helt til banken oppdager feilen de gjorde. Da lurer de noe grassat på hva du gjorde med pengene. De finner det ut, og de liker det ikke.
Unnskyldningen om at du hadde tenkt å melde fra til banken selv, men kunne ikke «siden kontaktpersonen i banken var bortreist», er heller ikke den beste.
Det må ha vært de som opptrådte ad hoc som backingband for jamaicanske artister på 1960-tallet. Her er en fortelling om Millie Small sine besøk i Norge i 1964, 1965 og 1966.
Millie Small var jamaicaner, og man pleier å si at hun pleier å si at hun sto bak den første ska-hiten i den vestlige verden. Det var «My Boy Lollipop» i 1964. Hun var også den første kvinne fra Karibia som ble internasjonal stjerne.
London var basen for satsing på den vestlige verden, grunnet landets tette bånd til sin tidligere koloni Jamaica. Ska og i neste omgang rocksteady og reggae slo gjennom i Storbritannia og etter hvert også på kontinentet, men det skjedde en del snusk i prosessen. En del jamaicanske sanger ble enten utgitt eller spilt inn på nytt i Vesten uten tilstrekkelig kompensasjon.
«My Boy Lollipop» utkom altså i 1964, og Small kom til Norge samme år. Hun ble også vist på Norges ene TV-kanal. Ifølge Programbladet 48/64 ble Small sendt på TV i forkant av dette, i november. Det aktuelle programmet Ten-Pluggen for 1964 ligger ikke i NRKs Nett-TV. Men i desember kunne enkelte få henne med seg i levende live.
Ifølge VG kom Small til Norge på formiddagen 11. desember. Hun øvde «i Arne Bendiksens lokaler på Malerhaugen» fram til ettermiddagen. (Moss Dagblad skreiv at hun ankom torsdag den 10., det kan nerdene få lov til å diskutere i lang tid framover.) Uansett reiste hun så til kveldens første opptreden, klokka 19 på — Jessheim.
Akershus Arbeiderblad 9. desember 1964
Som man ser av annonsen, og som Romerikes Blad nevnte, spilte The Gamblers og The Jailbirds også på showet. Tør en gjette at en av gruppene var backingband. Det sto det ikke noe om, før eller etter.
Small kunne imidlertid ikke ta kvelden etter det internasjonale show, for en ny konsert ventet klokka 23 i Parkteatret, Moss. Her spilte også «flere kjente shadow-band, bl. a. et band fra Moss, ‘The Green Onions’ (De grønne løkene)». Før vi kommer mer inn på dem, hva er et shadow-band?
Vi må tilbake til at bandet The Vanguards ble startet på Stabekk i 1961 av gitaristene Knut Mikalsen og Terje Rypdal. The Vanguards spilte rock à la The Shadows, som var ansett som det kuleste britiske rockebandet før The Beatles kom og satte The Shadows i, ja, skyggen. Så tett opptil forbildet var Vanguards at de ble kalt «et shadowband».
En annen grunn til at Vanguards er relevante å trekke fram, er at de definitivt var backingband da Small besøkte Norge seinere. Her er lenke til NRKs Lørdag i Oslo fra 17.9.1966, klikk på seksjon 4 med Millie Small. Jeg ville ikke kalt det ska, det de spiller i klippet (blant annet en cover av Fats Dominos «Be My Guest»), men «My Boy Lollipop» ble selvsagt spilt på turneen. (Jeg regner ikke med «blue beat» som en egen sjanger.)
Tilbake til Moss i 1964. Moss Dagblad fortalte at «hele verdens Millie» som hadde «gjort seg populær verden over, bl.a. med sangen ‘Lolly'» hadde flere band «ved sida av» seg. Det var nevnte The Green Onions samt The Sleep Walkers, The Gamblers, The Blackbirds og The Mosquitos. Igjen står det ikke eksplisitt at et av disse var backingband.
Man merker seg at idrettslag arrangerte begge konsertene, Ull/Kisa og Sprint/Jeløy. I Moss ble det visstnok en blandet affære. «Det var smekk fullt hus og dermed ble det et pent overskudd for de driftige arrangørene. Men de gav selv uttrykk for at det ligger et nesten umenneskelig slit bak suksessen og arrangementet frister ikke til gjentagelse».
Moss Dagblad, lørdag 12. desember 1964
At Small hadde litt av en stemme, er jo klart. I NRK-opptaket ovenfor er det vel så som så med å treffe tonene. Moss Dagblad stilte direkte spørsmål om «hun gjør seg til». Konkurrentene i Moss Avis skreiv at Small «tok publikum med storm, men efter min mening sang hun som en kraftig forsterket tåkelur. Dette skyldtes muligens høyttaleranlegget».
Sonja Bjønnes, som også sang på showet i Moss, uttalte uka etterpå til Morgenposten: «Hun er så forskjellig fra de andre i sin sceneopptreden — rett og slett fantastisk».
Bergens Arbeiderblad anmeldte singelen som Small var aktuell med, «I Love the Way You love/Bring it Home to Me». «Millie synger som vanlig i sin meget spesielle stil, det er både fart og humør over platen — og det er en sann fornøyelse å lytte til».
Sarpsborg Arbeiderblad la vekt på noe annet i sin nyhet om den samme singelen. «Millie, den sjokoladefargede 17-åringen fra Jamaica […] har nå gitt ut en ny plate […] Forsiden er en rytmefull melodi uten for mye bråk, mens baksiden er av en noe roligere art». Avisa Firda kunne også melde: «Den sjokoladefarga songarinna Millie, som heime i USA (!) likeså vel som i England kan hamle opp med ‘The Beatles’ i popularitet, held også på å erobre Tyskland. Hennar våpen der er ein ny dans som ho introduserer, nemleg ‘Blue Beat'».
1965
Besøkene i Norge året etter var i stor grad ordnet av impresario Barry Matheson og begynte med en stri tørn på Festningsmessen i Kristiansand: «Millie underholder 17. og 18. juni kl. 18.00, kl. 20.30 og kl. 23.00. Stort danseorkester. 10 instrumenter». Ordføreren åpnet messa, blant annet med å skryte av at Ole Høiland ikke hadde klart å rømme fra festningen.
Fædrelandsvennen rapporterte om svært gode besøkstall, og at den «ungdommelige del av publikum» var «fullstendig i ekstase over det mørkhudede fyrverkeri». Sørlandet skreiv om scenebegavelsen: «Hun synger, twister, shaker, shower og oppretter i det hele tatt en enestående kontakt med publikum». Vi må kunne anta at arrangørene tjente inn honoraret på 10 000 kroner. Litt reklame ble det også mulighet til:
Christianssands Tidende 18. juni 1965
19. juni stilte hun opp på Jessheim for andre gang, med The Vanguards. Inngangen var 8 kroner. Nok en gang ga ikke romeriksavisene ikke noen dekning av selve spillinga. Hun fløy uansett til Vigra flyplass 20. juni for å spille i Molde. Her er det bekreftet at The Vanguards var backingband.
Programmet skulle starte med en kul luftputebåt. Båten skulle forlate Åndalsnes grytidlig og sveve rundt i Romsdal og Sunnmøre. Etter noen runder rundt Bolsøya, like utenfor Molde, skulle båten avgå klokka 12.30 med destinasjon Vigra. Publikum skulle være med for å se: «‘Stor Sightseeing’ til Vigra hvor man tar imot Jamaica-negressen ‘Millie’, Arne Bendiksen og The Vanguards». Båten ville være tilbake i Molde rundt 14.45 før «Jamaica-negressen ‘Millie'» spilte på Molde stadion 16.30. The Vanguards ville spille enda en konsert 20.30 uten Small før de sammen gjorde dagens siste jobb på Molde kino 23.00.
Allerede før Small kom, spilte et militærorkester i byen, men skremte fem kalver, som orkesteret selv måtte dra ut for å finne igjen. Nok om det.
Alt som hadde med luftputebåten å gjøre, ble avlyst. Båten ble defekt og måtte slepes til dokk. «På grunn av luftputefartøyets sammenbrudd oppstod det store transportproblemer for arrangørene, og det var først etter at arrangørene hadde mobilisert alle fly i fylket at det lyktes å få Millie, hennes langhårede akkompagnatører og alle instrumentene frem til Molde stadion i tide», fortalte Adresseavisen. Ordfører, politimester og korps hadde stått i giv akt på kaia, uvitende om båttrøbbelet, men de fleste unntatt noen diehard-fans dro hjem noen timer før hun kom. Men seinere forskanset de seg et annet sted. Festivalen ville nemlig «bli husket som den dag da massehysteriet gjorde sitt inntog i Molde. I kveld var det store skarer av barn i alderen fra 8–14 år samlet utenfor hotell Alexandra mens de hylte som besatt etter Millie. Millie viste seg ikke, og i mangel av noe bedre ble noen norske Beatles-utgaver trengt opp i et hjørne og avkrevd sine autografer». (Det er The Vanguards som beskrives her, hvis det var uklart.)
Romsdals Budstikke anslo tilskuerantallet på Molde stadion til 5–6 000. De hadde mye å si om både solist og band.
«Så var naturen omsider kommet til en meget søt, ung dame, som heter Millie og hennes riddere, The Vanguards. Ja, nettopp, de med alt pikkpakket.
Selvfølgelig var dette et program først og fremst for de helt unge, men uten å blues innrømmer vi gjerne at det var moro. Denne Millie, som faktisk bare veier noen få millie-gram og så vidt er synlig med det blotte øye, var et virkelig praktfullt shownummer. […]
The Vanguards var noen suverene bråkmakere, og vi skulle gjerne sett det fly som ville være i stand til å trenge gjennom den ‘lydmuren’ som disse karene la rundt stadion i går kveld.
Men hadde de egentlig langt nok hår til å være helt på topp? Vi er ikke spesielt sakkyndig på dette område, men det forekommer oss at vi har sett de både lengre og mer uryddige hos andre popgrupper».
Avisa fortalte ikke så mye om musikken, men Romsdals Folkeblad utfylte litt. «Arne Bendiksen hadde fått forfall som vanlig», «Luftputebåten og Arne Bendiksen sviktet», men Arvid Nilsen kom og fortalte historier. Bak hans rygg kom Small ut på scenen: «Mens Nilsen var i ferd med å fortelle historier, kom Millie: og da var det ingen som la merke til Arvid Nilsen lenger. Han druknet i stadiobrølet som økte på etter som det temperamentsfulle sjarvtrollet framførte side viser med ‘My boy lollipop’ som Dagens clou».
Romsdals Budstikke 22. juni 1965
Så skulle de samme avisene dekke den seine konserten i Molde kino. «Millie – den sjokoladebrune kruttønne fra Jamaica spratt som en ball rundt på scenegulvet og lage et herlig moro ved siden av sine sanglige prestasjoner, fremført som hun kan det, med skarp røst som sikkert kan sprenge både den ene og andre mur – om ikke i samme grad som de akkompagnerende The Vanguards». «Nå er det sagt og skrevet nok om de forsterkete musikanter – at de ikke er i stand til å få frem en lyd uten ‘hjelp’ fra utallige og store forsterkere. Og det er sagt og skrevet meget bedre enn det vi skal gi oss ut på, – om denne ‘jentemoten’ noen av dem ynder å gå rundt i (håret, forf.anm.). Uten aversjon overhørte vi yr livsglede via elektroteknikkens fremskritt, og det var også festlig til sine tider».
Sunnmøre Arbeideravis 15. juni 1965
I Ålesund 21. juni spilte hun og The Vanguards samt The Black Jets i Torghallen. Konferansieren her, Totto Osvold, var for anledninga titulert som student, «men ellers kjent fra fotballbanen (AaFK) og fjernsynet».
«Ja, hold Dem fast, kjære leser — men dette er altså Millie Small», skreiv Sunnmørsposten da de trykte et bilde av henne før konserten. «Pass på blodtrykket», lød avisas anbefaling til de som kanskje våget seg på konserten. Stort sett var det nok også her de yngre som kom sammen i mengder: «Stimmelen var stor utenfor Torghallen da Millie Small gjorde sin entre i går, men den kvitkledte primadonna avslo til mengdens høylydte mishag å skrive autografer».
Sunnmørsposten klagde på altfor høy lyd på showet, og skyldte på «shadow-bandene». Journalisten sto ikke heldig til med tanke på lyden fra høyttalerne: «Hun var gnistrende god på scenen, men dessverre kan vi ikke uttale oss om hennes vokalistiske fortrinn idet lyden for det meste gikk over vår høregrense. Men for en sjarm! Det var full fart hele tiden mens hun var på scenen, og med sitt strålende smil og sine friske geberder sikret hun seg en hel rekke nye tilhengere». Sunnmøre Arbeideravis var mer positive: «Hvorom allting er tok vesle rytmesprellende Millie fra Jamaica Torghallen med storm. Ikledt en rosa pyjamasliknende historie, som gjorde det lettere å oppdage de varierende gymnastiske bevegelser som fulgte sangen. Man kan trygt si at hun trampet takten med hele kroppen… Om man liker det eller ikke, en ting må man innrømme: hun kan kunsten å stå på en scene, den samme Millie. Orkestret hun hadde med seg, The Vanguards, gjorde også lykke».
Small skulle komme tilbake til Norge i juli (Arendal) og august (Narvik — nå også med Jimmy Cliff). Jeg setter likevel strek her.
Brescia var den siste klubben i karrieren til Roberto Baggio, og han er lett gjenkjennelig på denne mosaikken utenfor stadionmurene.
Brescia og Sampdoria er to lag som ofte har vært i Serie A, men ikke nå. Derfor møttes de i Serie B i stedet. Byene er forholdsvis nær hverandre i den nordre delen av Italia, men lagene er ikke hovedrivaler. Sampdoria har selvfølgelig Genoa, og Brescias nærmeste rival er Atalanta. Likevel ble det en temperatur over det hele.
Ikke i lufta, for det var nå minusgrader.
Jeg avgjorde at skjerf var nødvendig for min helse, og valgte et som var likest mulig Stabæk-fargene. Ved skjerf-standen ble jeg vist til riktig inngang av en lokal tilskuer. Etter hvert kjøpte han til og med et brett med øl til meg og andre, og det var litt leit å måtte takke nei ettersom jeg ikke drikker alkohol. Han trodde at nordboere var kjente for å gølve masse alkohol, og jeg kan ikke bebreide ham for å tro det.
Hjemmefansen begynte å synge på melodien til «bakom skyene er himmelen alltid blaa», og hva vet jeg, med blå drakter kan det godt hende at teksten deres ikke var så altfor langt unna Stabæk-fansens versjon. Å høre var også melodien til «Aleale åå, aleale åå» som i hvert fall jeg kjenner fra Örebro Sportklubb.
Curva Nord — og flagginga holdt ikke opp et sekund.
Men skyene skulle etter hvert dekke over det blå. Halvveis ut i første omgang skal Sampdorias Ebenezer Akinsanmiro ha meldt fra til dommeren om rasisme. Jeg fikk ikke akkurat dét med meg, men leste om det etterpå. Det jeg i høy grad fikk med meg, er at Sampdoria satte 0-1 i det 31. minutt. Da feiret Akinsanmiro ved å rett og slett imitere en ape. Da ble det ekstra livatt blant hjemmefansen. Etter noen minutter med ståk og gule kort fikk også Akinsanmiro gult kort. Ikke ofte at en annen en målscoreren får gult kort for feiringa. Det var da at hjemmetilskuere begynte å synge, så vidt jeg kunne forstå, Viva Italia. Speakeren leste opp en uttalelse mot rasisme, som ble møtt med buing.
Akinsanmiro begynte å spille på grensa til et nytt gult kort, og ble tatt av i det 41. minutt. Det som jo gjør det ekstra håpløst, er at Brescia også hadde én svart spiller. Lurer på hva han tenkte da hans eget lags fans viste seg fra denne sida.
Det ble ikke kastet noe på banen i løpet av kampen, men hjemmefansen hadde noen relativt høytsmellende knallskudd/bomber.
Forresten en merkelig stadion. Tre av sidene besto hovedsaklig av stålstillaser. Bare den ene langsiden og nedre tredjedel av den andre langsiden var en «fast» konstruksjon. Alle svingene var også bygd igjen med betong, men der var det ingen. Det var generelt meget glissent med tilskuere, bortsett fra Curva Nord, som ikke var i ei kurve. (se ovenfor)
På dassen valgte jeg det ene pissoaret som ikke var fullt og nesten rant over. Springen lovte kun kaldt vann, og det var det. Hva med kiosken? Det sto 3 euro for en panino, men de tok 5. Jaja, i minusgrader meldte jo behovet seg. I Norge forbinder vi jo «en panini» med en sandwich som får seg en runde i toastjern. Det gjør ikke italienerne, fant jeg ut. Den var ikke varm, men til gjengjeld tørr. Et røverkjøp — for dem.
I Bergamo by var det derimot anti-Brescia-klistremerker.
Haaves historier 