Etter å ha brukt 2024 på å delta på Fucking North Poles samleskiver, og for så vidt spille inn denne nye skiva, kommer Hope Solos nå ut med denne nye skiva.
Skiva heter 0FG og er fylt med energisk pop-punk, litt ska, bra leads, et metalriff, eastereggs og masse (forsøk på) humor.
Skiva begynner med «Nickelback-kid», om en navngitt person som mente musikkhistorien toppet seg med dette bandet. «Look at this graph», sier han når han henviser til kurven over energinivået på 0FG. (Ja, tallet 0, ikke O.) For den kurven øker bare.
Hva gjør du hvis du skal få 10 000, men i stedet får 10 000 000 inn på bankkontoen?
Punchefeil, heter det, og har vel skjedd nå og da. Kanskje ikke bestandig i denne størrelsesorden. Det pleier uansett å oppdages, så innen det skjer, kan vi i hvert fall gå gjennom hva du ikke burde gjøre.
Du tenker kanskje at du bør betale dem tilbake. Du har ikke nødvendigvis lyst. Men du bør.
Det vet du også, du vet det godt, men du fristes av tanken på å få pengene til å «yngle» innen feilen oppdages.
Hvordan kan du så få dem til å yngle så fort som mulig? Vi vet alle om bransjer som påstår at de kan få nettopp dét til å skje.
Men ta mitt råd, du burde ikke gamble bort disse pengene. Sjansen er veldig liten for at summen økes. Heller det motsatte. Og da sitter du der.
Aksjer, derimot. Her er det mulighet til å få avkastning, slik at du kan betale tilbake de 10 millionene — og likevel sitte igjen med penger i form av avkastning du har tjent på «eventyret».
Men avkastning får du ikke hvis du er komplett elendig med aksjer.
Det blir ikke noe bedre av at du har jobbet som aksjemegler tidligere. Tidligere meritter er ikke alltid til hjelp når makroøkonomien endrer seg, og forresten var det ikke alle som mente du hadde meritter i meglerjobben din heller.
Én ting er å gå litt i underskudd på aksjeinvesteringene du gjør, noe som kan være ille nok.
En annen ting er å tape (og bruke) alt. Alle ti millionene.
Hvordan skal du betale tilbake det? Du prøver å glemme det, og det går bra. En kort periode, helt til banken oppdager feilen de gjorde. Da lurer de noe grassat på hva du gjorde med pengene. De finner det ut, og de liker det ikke.
Unnskyldningen om at du hadde tenkt å melde fra til banken selv, men kunne ikke «siden kontaktpersonen i banken var bortreist», er heller ikke den beste.
Det må ha vært de som opptrådte ad hoc som backingband for jamaicanske artister på 1960-tallet. Her er en fortelling om Millie Small sine besøk i Norge i 1964, 1965 og 1966.
Millie Small var jamaicaner, og man pleier å si at hun pleier å si at hun sto bak den første ska-hiten i den vestlige verden. Det var «My Boy Lollipop» i 1964. Hun var også den første kvinne fra Karibia som ble internasjonal stjerne.
London var basen for satsing på den vestlige verden, grunnet landets tette bånd til sin tidligere koloni Jamaica. Ska og i neste omgang rocksteady og reggae slo gjennom i Storbritannia og etter hvert også på kontinentet, men det skjedde en del snusk i prosessen. En del jamaicanske sanger ble enten utgitt eller spilt inn på nytt i Vesten uten tilstrekkelig kompensasjon.
«My Boy Lollipop» utkom altså i 1964, og Small kom til Norge samme år. Hun ble også vist på Norges ene TV-kanal. Ifølge Programbladet 48/64 ble Small sendt på TV i forkant av dette, i november. Det aktuelle programmet Ten-Pluggen for 1964 ligger ikke i NRKs Nett-TV. Men i desember kunne enkelte få henne med seg i levende live.
Ifølge VG kom Small til Norge på formiddagen 11. desember. Hun øvde «i Arne Bendiksens lokaler på Malerhaugen» fram til ettermiddagen. (Moss Dagblad skreiv at hun ankom torsdag den 10., det kan nerdene få lov til å diskutere i lang tid framover.) Uansett reiste hun så til kveldens første opptreden, klokka 19 på — Jessheim.
Akershus Arbeiderblad 9. desember 1964
Som man ser av annonsen, og som Romerikes Blad nevnte, spilte The Gamblers og The Jailbirds også på showet. Tør en gjette at en av gruppene var backingband. Det sto det ikke noe om, før eller etter.
Small kunne imidlertid ikke ta kvelden etter det internasjonale show, for en ny konsert ventet klokka 23 i Parkteatret, Moss. Her spilte også «flere kjente shadow-band, bl. a. et band fra Moss, ‘The Green Onions’ (De grønne løkene)». Før vi kommer mer inn på dem, hva er et shadow-band?
Vi må tilbake til at bandet The Vanguards ble startet på Stabekk i 1961 av gitaristene Knut Mikalsen og Terje Rypdal. The Vanguards spilte rock à la The Shadows, som var ansett som det kuleste britiske rockebandet før The Beatles kom og satte The Shadows i, ja, skyggen. Så tett opptil forbildet var Vanguards at de ble kalt «et shadowband».
En annen grunn til at Vanguards er relevante å trekke fram, er at de definitivt var backingband da Small besøkte Norge seinere. Her er lenke til NRKs Lørdag i Oslo fra 17.9.1966, klikk på seksjon 4 med Millie Small. Jeg ville ikke kalt det ska, det de spiller i klippet (blant annet en cover av Fats Dominos «Be My Guest»), men «My Boy Lollipop» ble selvsagt spilt på turneen. (Jeg regner ikke med «blue beat» som en egen sjanger.)
Tilbake til Moss i 1964. Moss Dagblad fortalte at «hele verdens Millie» som hadde «gjort seg populær verden over, bl.a. med sangen ‘Lolly'» hadde flere band «ved sida av» seg. Det var nevnte The Green Onions samt The Sleep Walkers, The Gamblers, The Blackbirds og The Mosquitos. Igjen står det ikke eksplisitt at et av disse var backingband.
Man merker seg at idrettslag arrangerte begge konsertene, Ull/Kisa og Sprint/Jeløy. I Moss ble det visstnok en blandet affære. «Det var smekk fullt hus og dermed ble det et pent overskudd for de driftige arrangørene. Men de gav selv uttrykk for at det ligger et nesten umenneskelig slit bak suksessen og arrangementet frister ikke til gjentagelse».
Moss Dagblad, lørdag 12. desember 1964
At Small hadde litt av en stemme, er jo klart. I NRK-opptaket ovenfor er det vel så som så med å treffe tonene. Moss Dagblad stilte direkte spørsmål om «hun gjør seg til». Konkurrentene i Moss Avis skreiv at Small «tok publikum med storm, men efter min mening sang hun som en kraftig forsterket tåkelur. Dette skyldtes muligens høyttaleranlegget».
Sonja Bjønnes, som også sang på showet i Moss, uttalte uka etterpå til Morgenposten: «Hun er så forskjellig fra de andre i sin sceneopptreden — rett og slett fantastisk».
Bergens Arbeiderblad anmeldte singelen som Small var aktuell med, «I Love the Way You love/Bring it Home to Me». «Millie synger som vanlig i sin meget spesielle stil, det er både fart og humør over platen — og det er en sann fornøyelse å lytte til».
Sarpsborg Arbeiderblad la vekt på noe annet i sin nyhet om den samme singelen. «Millie, den sjokoladefargede 17-åringen fra Jamaica […] har nå gitt ut en ny plate […] Forsiden er en rytmefull melodi uten for mye bråk, mens baksiden er av en noe roligere art». Avisa Firda kunne også melde: «Den sjokoladefarga songarinna Millie, som heime i USA (!) likeså vel som i England kan hamle opp med ‘The Beatles’ i popularitet, held også på å erobre Tyskland. Hennar våpen der er ein ny dans som ho introduserer, nemleg ‘Blue Beat'».
1965
Besøkene i Norge året etter var i stor grad ordnet av impresario Barry Matheson og begynte med en stri tørn på Festningsmessen i Kristiansand: «Millie underholder 17. og 18. juni kl. 18.00, kl. 20.30 og kl. 23.00. Stort danseorkester. 10 instrumenter». Ordføreren åpnet messa, blant annet med å skryte av at Ole Høiland ikke hadde klart å rømme fra festningen.
Fædrelandsvennen rapporterte om svært gode besøkstall, og at den «ungdommelige del av publikum» var «fullstendig i ekstase over det mørkhudede fyrverkeri». Sørlandet skreiv om scenebegavelsen: «Hun synger, twister, shaker, shower og oppretter i det hele tatt en enestående kontakt med publikum». Vi må kunne anta at arrangørene tjente inn honoraret på 10 000 kroner. Litt reklame ble det også mulighet til:
Christianssands Tidende 18. juni 1965
19. juni stilte hun opp på Jessheim for andre gang, med The Vanguards. Inngangen var 8 kroner. Nok en gang ga ikke romeriksavisene ikke noen dekning av selve spillinga. Hun fløy uansett til Vigra flyplass 20. juni for å spille i Molde. Her er det bekreftet at The Vanguards var backingband.
Programmet skulle starte med en kul luftputebåt. Båten skulle forlate Åndalsnes grytidlig og sveve rundt i Romsdal og Sunnmøre. Etter noen runder rundt Bolsøya, like utenfor Molde, skulle båten avgå klokka 12.30 med destinasjon Vigra. Publikum skulle være med for å se: «‘Stor Sightseeing’ til Vigra hvor man tar imot Jamaica-negressen ‘Millie’, Arne Bendiksen og The Vanguards». Båten ville være tilbake i Molde rundt 14.45 før «Jamaica-negressen ‘Millie'» spilte på Molde stadion 16.30. The Vanguards ville spille enda en konsert 20.30 uten Small før de sammen gjorde dagens siste jobb på Molde kino 23.00.
Allerede før Small kom, spilte et militærorkester i byen, men skremte fem kalver, som orkesteret selv måtte dra ut for å finne igjen. Nok om det.
Alt som hadde med luftputebåten å gjøre, ble avlyst. Båten ble defekt og måtte slepes til dokk. «På grunn av luftputefartøyets sammenbrudd oppstod det store transportproblemer for arrangørene, og det var først etter at arrangørene hadde mobilisert alle fly i fylket at det lyktes å få Millie, hennes langhårede akkompagnatører og alle instrumentene frem til Molde stadion i tide», fortalte Adresseavisen. Ordfører, politimester og korps hadde stått i giv akt på kaia, uvitende om båttrøbbelet, men de fleste unntatt noen diehard-fans dro hjem noen timer før hun kom. Men seinere forskanset de seg et annet sted. Festivalen ville nemlig «bli husket som den dag da massehysteriet gjorde sitt inntog i Molde. I kveld var det store skarer av barn i alderen fra 8–14 år samlet utenfor hotell Alexandra mens de hylte som besatt etter Millie. Millie viste seg ikke, og i mangel av noe bedre ble noen norske Beatles-utgaver trengt opp i et hjørne og avkrevd sine autografer». (Det er The Vanguards som beskrives her, hvis det var uklart.)
Romsdals Budstikke anslo tilskuerantallet på Molde stadion til 5–6 000. De hadde mye å si om både solist og band.
«Så var naturen omsider kommet til en meget søt, ung dame, som heter Millie og hennes riddere, The Vanguards. Ja, nettopp, de med alt pikkpakket.
Selvfølgelig var dette et program først og fremst for de helt unge, men uten å blues innrømmer vi gjerne at det var moro. Denne Millie, som faktisk bare veier noen få millie-gram og så vidt er synlig med det blotte øye, var et virkelig praktfullt shownummer. […]
The Vanguards var noen suverene bråkmakere, og vi skulle gjerne sett det fly som ville være i stand til å trenge gjennom den ‘lydmuren’ som disse karene la rundt stadion i går kveld.
Men hadde de egentlig langt nok hår til å være helt på topp? Vi er ikke spesielt sakkyndig på dette område, men det forekommer oss at vi har sett de både lengre og mer uryddige hos andre popgrupper».
Avisa fortalte ikke så mye om musikken, men Romsdals Folkeblad utfylte litt. «Arne Bendiksen hadde fått forfall som vanlig», «Luftputebåten og Arne Bendiksen sviktet», men Arvid Nilsen kom og fortalte historier. Bak hans rygg kom Small ut på scenen: «Mens Nilsen var i ferd med å fortelle historier, kom Millie: og da var det ingen som la merke til Arvid Nilsen lenger. Han druknet i stadiobrølet som økte på etter som det temperamentsfulle sjarvtrollet framførte side viser med ‘My boy lollipop’ som Dagens clou».
Romsdals Budstikke 22. juni 1965
Så skulle de samme avisene dekke den seine konserten i Molde kino. «Millie – den sjokoladebrune kruttønne fra Jamaica spratt som en ball rundt på scenegulvet og lage et herlig moro ved siden av sine sanglige prestasjoner, fremført som hun kan det, med skarp røst som sikkert kan sprenge både den ene og andre mur – om ikke i samme grad som de akkompagnerende The Vanguards». «Nå er det sagt og skrevet nok om de forsterkete musikanter – at de ikke er i stand til å få frem en lyd uten ‘hjelp’ fra utallige og store forsterkere. Og det er sagt og skrevet meget bedre enn det vi skal gi oss ut på, – om denne ‘jentemoten’ noen av dem ynder å gå rundt i (håret, forf.anm.). Uten aversjon overhørte vi yr livsglede via elektroteknikkens fremskritt, og det var også festlig til sine tider».
Sunnmøre Arbeideravis 15. juni 1965
I Ålesund 21. juni spilte hun og The Vanguards samt The Black Jets i Torghallen. Konferansieren her, Totto Osvold, var for anledninga titulert som student, «men ellers kjent fra fotballbanen (AaFK) og fjernsynet».
«Ja, hold Dem fast, kjære leser — men dette er altså Millie Small», skreiv Sunnmørsposten da de trykte et bilde av henne før konserten. «Pass på blodtrykket», lød avisas anbefaling til de som kanskje våget seg på konserten. Stort sett var det nok også her de yngre som kom sammen i mengder: «Stimmelen var stor utenfor Torghallen da Millie Small gjorde sin entre i går, men den kvitkledte primadonna avslo til mengdens høylydte mishag å skrive autografer».
Sunnmørsposten klagde på altfor høy lyd på showet, og skyldte på «shadow-bandene». Journalisten sto ikke heldig til med tanke på lyden fra høyttalerne: «Hun var gnistrende god på scenen, men dessverre kan vi ikke uttale oss om hennes vokalistiske fortrinn idet lyden for det meste gikk over vår høregrense. Men for en sjarm! Det var full fart hele tiden mens hun var på scenen, og med sitt strålende smil og sine friske geberder sikret hun seg en hel rekke nye tilhengere». Sunnmøre Arbeideravis var mer positive: «Hvorom allting er tok vesle rytmesprellende Millie fra Jamaica Torghallen med storm. Ikledt en rosa pyjamasliknende historie, som gjorde det lettere å oppdage de varierende gymnastiske bevegelser som fulgte sangen. Man kan trygt si at hun trampet takten med hele kroppen… Om man liker det eller ikke, en ting må man innrømme: hun kan kunsten å stå på en scene, den samme Millie. Orkestret hun hadde med seg, The Vanguards, gjorde også lykke».
Small skulle komme tilbake til Norge i juli (Arendal) og august (Narvik — nå også med Jimmy Cliff). Jeg setter likevel strek her.
Brescia var den siste klubben i karrieren til Roberto Baggio, og han er lett gjenkjennelig på denne mosaikken utenfor stadionmurene.
Brescia og Sampdoria er to lag som ofte har vært i Serie A, men ikke nå. Derfor møttes de i Serie B i stedet. Byene er forholdsvis nær hverandre i den nordre delen av Italia, men lagene er ikke hovedrivaler. Sampdoria har selvfølgelig Genoa, og Brescias nærmeste rival er Atalanta. Likevel ble det en temperatur over det hele.
Ikke i lufta, for det var nå minusgrader.
Jeg avgjorde at skjerf var nødvendig for min helse, og valgte et som var likest mulig Stabæk-fargene. Ved skjerf-standen ble jeg vist til riktig inngang av en lokal tilskuer. Etter hvert kjøpte han til og med et brett med øl til meg og andre, og det var litt leit å måtte takke nei ettersom jeg ikke drikker alkohol. Han trodde at nordboere var kjente for å gølve masse alkohol, og jeg kan ikke bebreide ham for å tro det.
Hjemmefansen begynte å synge på melodien til «bakom skyene er himmelen alltid blaa», og hva vet jeg, med blå drakter kan det godt hende at teksten deres ikke var så altfor langt unna Stabæk-fansens versjon. Å høre var også melodien til «Aleale åå, aleale åå» som i hvert fall jeg kjenner fra Örebro Sportklubb.
Curva Nord — og flagginga holdt ikke opp et sekund.
Men skyene skulle etter hvert dekke over det blå. Halvveis ut i første omgang skal Sampdorias Ebenezer Akinsanmiro ha meldt fra til dommeren om rasisme. Jeg fikk ikke akkurat dét med meg, men leste om det etterpå. Det jeg i høy grad fikk med meg, er at Sampdoria satte 0-1 i det 31. minutt. Da feiret Akinsanmiro ved å rett og slett imitere en ape. Da ble det ekstra livatt blant hjemmefansen. Etter noen minutter med ståk og gule kort fikk også Akinsanmiro gult kort. Ikke ofte at en annen en målscoreren får gult kort for feiringa. Det var da at hjemmetilskuere begynte å synge, så vidt jeg kunne forstå, Viva Italia. Speakeren leste opp en uttalelse mot rasisme, som ble møtt med buing.
Akinsanmiro begynte å spille på grensa til et nytt gult kort, og ble tatt av i det 41. minutt. Det som jo gjør det ekstra håpløst, er at Brescia også hadde én svart spiller. Lurer på hva han tenkte da hans eget lags fans viste seg fra denne sida.
Det ble ikke kastet noe på banen i løpet av kampen, men hjemmefansen hadde noen relativt høytsmellende knallskudd/bomber.
Forresten en merkelig stadion. Tre av sidene besto hovedsaklig av stålstillaser. Bare den ene langsiden og nedre tredjedel av den andre langsiden var en «fast» konstruksjon. Alle svingene var også bygd igjen med betong, men der var det ingen. Det var generelt meget glissent med tilskuere, bortsett fra Curva Nord, som ikke var i ei kurve. (se ovenfor)
På dassen valgte jeg det ene pissoaret som ikke var fullt og nesten rant over. Springen lovte kun kaldt vann, og det var det. Hva med kiosken? Det sto 3 euro for en panino, men de tok 5. Jaja, i minusgrader meldte jo behovet seg. I Norge forbinder vi jo «en panini» med en sandwich som får seg en runde i toastjern. Det gjør ikke italienerne, fant jeg ut. Den var ikke varm, men til gjengjeld tørr. Et røverkjøp — for dem.
I Bergamo by var det derimot anti-Brescia-klistremerker.
Ser du et halvt glass med vann som halvtomt, eller halvfullt? Ditt syn på dette avslører om du er naturlig optimist eller naturlig pessimist, sies det.
Hva er i så fall toppen av pessimisme? De som sier at glasset er helt tomt.
Jeg ble kontaktet av en artist som kaller seg Einar i solveggen. Det P1-i-påsken-aktige artistnavnet er det hittil siste for entertainer, trubadur og leilighetssanger Einar Jullum Leiknes. Ved vintersolverv slapp han låta «Sola har snudd». Sangen har et budskap om optimisme og å se det positive, og er dessuten tatt fra et nytt album med et mer religiøst tilsnitt.
Poenget med innledningen er at vi også har noe som heter vårsolverv, når sola snur igjen og det blir litt mørkere for hver dag som går. Noen vil da være disponert for å lage låter om dette.
Selv er jeg født på høstjevndøgn, så jeg er vel disponert for å se litt til begge kanter.
Jeg er lite inne i sjangeren til Einar, både musikalsk og for så vidt også tekstmessig, men du kan høre og avgjøre selv her.
Nytt år, nye muligheter. Folk har kanskje lyst til å slutte med dårlige ting, men hvordan kan man være sikker på hva som er dårlig? Eller motsatt: Folk ønsker å begynne med noe spennende, men er det egentlig trygt? Heldigvis har vi våre kilder for denslags. Folk spør Google om ting, og de mye brukte spørsmålene kommer opp som forslag.
Siden jeg har sett hva folk søker på og spør om er farlig, på norsk (se ovenfor), prøvde jeg denne gang å kikke på engelsk. Noen spørsmål handler om spising, noen om helse, noen om teknologi og noen om overtro. Se for eksempel nummer 7 på topp 10-lista:
Ja, er det farlig å se på månen? Eller blir man en varulv?
Det ligger kanskje en livshistorie bak hvert søk. Mange havner tydeligvis i rare situasjoner. Mange nok til at toppresultatet på A handler om å spise maur. Og å trekke alle tennene på en gang — har ei gruppe venner snakket om å gjøre det, og så må en i gruppa bare sjekke om det er farlig først. Er det forresten farlig med astralprojeksjon, hvis det da i det hele tatt eksisterer?
Noen ganger er det veldig åpenbart at man er ille ute, som hvis man gråter blod. Andre ganger er det ikke like farlige ting man kommer ut for.
Noen legger tydeligvis visse planer, og foretar et siste søk før de iverksetter:
Politikerne som kysser babyer, alle som kysser generelt, og Kali-tilhengere er også i trøbbel. Det tredje øyet er heller ikke noe man tukler med, ei heller et batteri. Likevel er det sikkert enklere å lefle med alle disse tingene, enn det er å sette i gang en privat uran-gruve.
Men som man roper i skogen får man svar, heter det.
En bedømmelse av VG og Dagbladet sin dekning av lasershowet fra Oslo rådhus i overgangen til nyttår 2025. (I tabellen er VG til venstre og Dagbladet til høyre.)
Klikk for å komme inn på saken.
Overskrift
VGs inneholder sentrale opplysninger, men er litt lang.
Dagbladets er kun fordummende.
Ingress
Ganske like. Helt greie.
Billedbruk
Overlegen. Har levende bilder og tre bilder fra diverse lokasjoner.
Har ett stillbilde fra Akershus-kaia.
Sakens interesse
Vil tro interessen til dels er svært lav utenfor Oslo. Spiller dog litt på offentlig pengebruk. I VG er det kommentarfeltet som drar mest i denne retningen, i Dagbladet en Rødt-politiker som er intervjuet.
Samsvar mellom overskrift og sak
Det springende punktet er kritikken «stusslig», hvem og hvordan den har kommet. Ordet er hentet fra sitatet: «Sånn sett var dette litt stusslig, men klager ikke. Vi lo og hadde det gøy. Det er bra at de forsøker seg på et alternativ til raketter, selv om dette ikke funket helt». Her scorer VG på å innhente nyanserte meninger, slik at saken ikke blir altfor ensidig. «Stusslig» er sagt av et menneske «i felten» og ikke av en keyboard-warrior eller kokt i hop på en desk (som alltid serverer gårsdagens mat).
Problematisk. Det springende punktet er «slakten», hvem som har kommet med den, og hvorfor. (I tillegg inneholder saken tilsvar fra politikere). Herrejesus-sitatet tilhører en anonym bruker som sa «Herrejesus for en scam til to millioner». Anonyme kilder skal bare brukes unntaksvis i pressen. Hvem er dette representativt for, og vet man at brukeren i det hele tatt har sett lysshowet?
I passasjen om byrådslederen sies det at han «fått med seg at reaksjonene var blandede». Det er ikke belagt. Blandede betyr både gode og dårlige, og journalistene har bare nevnt de dårlige.
Innsats lagt ned i saken
Begge aviser har to journalister med byline. Viktig sak, med andre ord… Én politiker uttaler seg; byrådslederen i form av et tilsvar. Ellers tyder det på at VG-journalistene måtte gjøre noe så 20.-århundreaktig som å forlate sitt skrivebord, se under.
Laber. «Skal man dømme av kommentarene i sosiale medier, kan det virke som om lysshowet ikke får responsen byrådet ønsket». Bør man dømme av kommentarene i sosiale medier? Er ikke det litt lettvint?
Riktignok er kommentar innhentet fra byrådslederen og en opposisjonell. Selv om dette mer er en sak «utenfor politikken» som ville vært mer naturlig at ordføreren snakket om.
Typer eksperter konsultert i saken Jeg har tidligere beskrevet disse som «etterkrigstidens eksperttype», «den berørte», «synseren som kommenterer alt mulig».
Det virker som om VG har sendt ut personer til lokasjonene. Det ser slik ut av måten intervjuobjektene uttaler seg på, skjønt det ikke står noen fotobyline. I så fall er det pluss for innsats, og for å bruke typen «den berørte». Det gir VG en folkelig forankring, og det er greit at disse ukjente personene slipper til, samtidig som vi slipper try-hards som prøver for hardt å få sine twitringer på trykk.
Byrådslederen som kommer med tilsvar er noe annet enn ekspertene som er konsultert. Dermed sitter vi igjen med følgende: «Fotojournalisten Tobias Schildmann Mandt» som feller dommen er en slags etterkrigstidens eksperttype, som mener han har resonnert seg fram til det allmenngyldige svaret. Det framgår ikke om også han har lagt ut på Twitter/X, men Dagbladet har neppe ringt ham for ekspertuttalelse.
Hvorfor skal vi vite hva litterat Anders Heger mener om lasershowet? Han faller inn i synsekategorien. «Magnus Iversen på BlueSky» er muligens en berørt, muligens også en synser hvis det dreier seg om medieviter Magnus Hoem Iversen.
At særlig Anders Heger uttaler seg er ganske usaklig og uvesentlig, men har underholdningsverdi. Det er slikt jeg liker å finne når jeg skriver bøker om 90-tallet.
Annet
VG prøver seg med ordspillet «byrådsleder Eirik Lae(ser)».
VG har også kommentarfelt, hvor det dukker opp én som tror at laserne var MDGs verk.
Ikke noe ekstra snacks. I sum vil jeg «slakte» Dagbladet, og bryte ut: «Den hellige ånd!»
Ja, da var vi kommet hit. Året da boligprisene vil bli utsatt for krakk og verdien synke til det halve. Det ble sagt, og syklusene var forutsett av eiendomsmeglere. Så hvis du selger leilighet i år, er det bare å kutte prisantydningen først som sist.
Jula er høysesong for å bruke quizbøker, så hvorfor ikke også quiznettsteder, og denne romjula hadde jeg lyst til å dele en liten, personlig framgang med «internett»!
Prikka inn tantalum (dette er på engelsk) med tre sekunder igjen!
Navn på idrettslag i forskjellige land kan ofte være ganske forskjellig fra det vi er vant til i Nord-Europa. Selskaper med veldig ymse produkter går inn og sponser klubber, og krever at klubben endrer navn, eller i hvert fall profilerer seg med produktnavnet. Jeg har tidligere tatt for meg de til dels vanvittige basketlagene på Filippinene, i dag er det Tyrkias tur.
Noen klubber er opprinnelig en slags bedriftslag. Det gjelder for eksempel Türk Telekom, og Bursa-klubben Oyak Renault. Sistnevnte har også alltid hatt Renault-logoen i klubblogoen. Siden dette er store bedrifter i de gjeldende byene, med en historikk, gir det mening — og de hopper ikke mellom navn hele tiden.
Mange lag har sin opprinnelse på universiteter. Noe som blir mer komisk er når man blander universitetets navn med et eller annet selskap, som i tillegg profilerer seg som en nettadresse, som i tilfellet Sigortam.Net İTÜ. Det opprinnelige navnet blir et lite tillegg til nettadressen, som i dette tilfellet tilhører et forsikringsselskap.
Noe annet som ikke kunne gått i Norge, er alkoholsponsorer. Ikke bare bryggerier, men spesifikke øltyper. Efes Pilsen var et ledende lag i Tyrkia i mange år, og navnet er identisk med nasjonal-pilsen. Men selv om Efes dominerer, prøver andre merker seg. Noen ganger møtte de laget som rett og slett het Tuborg Pilsener Spor. Denne klubben eksisterte i tretten år, og het også Tuborg Spor fra starten, samt Troy Pilsener i en periode.
Også i basket finner vi storklubbene Galatasaray, Fenerbahce og Besiktas. Tross størrelsen på disse klubbene, går heller ikke de fri fra å måtte påta seg grelle epiteter.
Galatasaray het for eksempel Galatasaray Café Crown i en seksårsperiode. Det ble etterfulgt av Galatasaray Medical Park og Galatasaray Liv Hospital, og mange andre etter det. En får i hvert fall håpe at klubben hadde kontroll på skadesituasjonen i de årene.
Beşiktaş har hatt mange forskjellige navn de siste 20 årene. Først brusnavnet Beşiktaş Cola Turka i en seksårsperiode, seinere blant annet Beşiktaş Sompo Japan (forsikringsselskap, men litt rart å ha en annen nasjon i klubbnavnet sitt), Beşiktaş Icrypex (kryptobørs) og forskjellige banker.
Fenerbahçe heter for øyeblikket Fenerbahçe Beko etter en hvitevarekjede.
Forsikringsselskap finner vi også i klubbnavnet HDI Sigorta Afyon Belediyespor, mens Teksüt i Teksüt Bandırma er en meieriprodusent. At Petkim Spor ble grunnlagt av det petrokjemiske selskapet Petkim, hindrer ikke at klubben nå har sponsornavn etter det aserbajdsjanske petroleumsselskapet Socar.
Alt i alt er likevel navnene langt mindre sprøe enn de i Filippinene, og takk for det — i dobbel forstand.
Haaves historier 