Hvis du ser friidretts-EM på TV blir du sannsynligvis imponert over nivået. Masse medaljer og sympatiske utøvere. Bredden er det imidlertid verre med. Krisa har faktisk aldri vært større. Kan norsk friidrett overleve om tilstanden blir noe dårligere enn den er nå?
Da jeg begynte med friidrett, snakket man om hvor dårlig tilstanden var da sammenlikna med 80- og 90-tallet. I 2006 var det likevel 76 mann over 1,75 i høyde, 74 mann over 6,00 i lengde.
Det var 30 over 13 meter i tresteg. Så langt i år er det 6, og det er jo til å gråte av. Tilstanden på dette punktet var faktisk bedre for 100 år siden. Det viser statistikken over resultater (gammel versjon på skrivemaskin, det skal også finnes en utvidet versjon som jobbes med)
1926 er på ingen måte noen ønsketilstand for norsk friidrett, det er bare å vise til at kvinner ikke fikk delta. Men det er interessant å se hva de mennene som fikk delta, gjorde.
I tresteg i 1926 hadde bestemann 14,57 meter. Det er langt kortere enn den beste norske har i dag. Men se på bredden: Det var seks mann over 14,00. Nummer ti hadde 13,81. Nummer tjue hdde 13,43; det var for øvrig seinere finansminister Erik Brofoss. 48 mann var over 13,00 meter. Kanskje var det litt mye medvind i noen tilfeller, for vind kunne ikke måles på en pålitelig måte, men til gjengjeld hoppa de på grusdekke som ved regn ble nærmest gjørme.
Det samme gjorde hopperne i lengde hvor mønsteret gjentar seg: Beste mann i 1926 hadde 7,14, en meter kortere enn bestemann i dag, og det var tre mann over 7 meter mot 9 så langt i år. Men så: det var 22 mann over 6,60 og 50 mann over 6,40. I år er det 16 mann over 6,40.
I kulestøt var ikke det beste støtet bedre enn 14,10 i 1926, norske menn klarer mye bedre enn det nå, men statistikken fra 1926 går ned til topp 15 hvor siste utøver hadde 12,80. Hittil i 2026 er 13 mann over det. Så selv med så mye dårligere treningskunnskaper og utstyr
Hovedårsaken er folkehelse. Utholdenhet, funksjonell styrke og spenst er så elendig i dag at idrettsutdanninger ikke lenger kan ha opptaksprøver, for det er nesten ingen som ville klart dem. Tenk at man med kortere forventet levealder for hundre år siden likevel var i bedre fysisk stand, målt i hva kroppen klarer å få til. Medvirkningen ligger i stillesitting, motorisering og håpløst usunne matvarer i butikken. (Jeg selv er ikke noe unntak fra det!) Jeg kunne ikke vært mer enig i utspillet om el-ståsykler fra i vår.
En annen årsak er at de som faktisk driver idrett i dag, spres på mange flere idretter. I 1926 fantes ikke basket, håndball, volleyball, japansk kampsport, ekstremsport eller treningssentere i Norge — for å nevne noen eksempler.
For at en idrett skal overleve trengs det trenere og kunnskap, sammen med de materielle forholdene: utstyr og anlegg. Anlegg kan man kjøpe seg til, kunnskap er kulturelt. Vi har aldri hatt så bra anlegg i dag (om enn de er mer geografisk sentralisert), men folk begynner ikke med friidrett hvis det ikke er noen som kan noe om trening lenger. Og da forsvinner idretten. Denne idretten som på en måte er grunnlaget for alle andre idretter.
Haaves historier 