Eksepsjonelle saker på Bislett Games

Bislett Games i går var spådd å regne og lyne bort, men så skjedde ingen av delene og det ble prestasjon på prestasjon på prestasjon.

Som vanlig svingte dekningen i de største mediene mellom grei og elendig. De tre største norske utropstegnene var (1) Jæger, og det har de fått med seg, (2) Grønstad og (3) Bock (og Hjørnevik!). Grønstad nevnes, men ikke nok, og hekkeløperne ble ikke nevnt av verken Dagbladet eller VG.

Tobias Grønstad er en 800 meter-løper det går generasjoner imellom. Nå er han nest best gjennom alle tider på 800 meter med 1.43,61 — hvem er han da kommet foran? Atle Douglas (1.43,69), finalist i EM og deltaker i to VM og to OL. Er slike prestasjoner vanlig? Nei, det er det ikke. Han sneik seg også med fem hundredelers margin inn som nummer to i Europa i år — et år der EM er det viktigste mesterskapet. Så finner avisene det verdt en bisetning som «personlig rekord». Grønstad taper kanskje på mangel på profil. Rodal var litt snål med mye spesielt for seg, Grønstad har ikke per i dag slått gjennom skjermen reint personlig.

Dekningen er jo generelt ultranasjonalistisk, idet mediene gir beng i prestasjoner som ikke involverer nordmenn. At en 17-åring slår Vebjørn Rodals tid på 800 meter og ikke bare setter verdensrekord for U18, men U20 i samme slengen, er mildt sagt sykt. Cooper Lutkenhaus heter mannen som løp på 1.42,08. Tenk, Bislett kunne sett et løp på 1.41 som ti mennesker har klart (og en av dem er for så vidt Marco Arop som ble nummer to).

Heldigvis er ikke publikum sjåvinister, og hyller prestasjoner og ber om autografer. Videre er det en sunn blanding av eldre og yngre på tribunene. (I rettferdighetens navn hadde Dagbladet en sak om Lutkenhaus 5. april.)

I VGs sak, som vinner dårligst-prisen denne gangen, var Grønstad knapt med som et kulepunkt under «Det viktigste fra Bislett Games». Elea Bock er på sin side ikke nevnt der, men hekkeløperen presterte på det ypperste.

Christina Vukicevic hadde norsk rekord på 12,74 på 100 meter hekk, så klarte Isabelle Pedersen 12,72. At to norske kvinner da i samme løp får 12,71 og 12,73 er mildt sagt historisk. «Bare» nummer to ble da Martine Hjørnevik.

Jeg skjønte med en gang at dette trolig var for mye medvind til å godkjennes som rekord, men så viser det seg at den bare var +2,1 – helt marginalt over det som kan godkjennes. Når det er så tidlig i sesongen, viser dette at det er nesten må bli Norsk rekord i år, for eksempel i et løp der det norske blir dratt på en optimal måte i stedet for å være de som drar. I 2007 kunne Bocks tid fort vært hovedoppslaget på hele stevnet. Vi får være glade for at når en utøver så utilbørlig overses, er det fordi vi har så mange gode å velge i.

Vi kan samtidig nevne det at Anthony O. Johnsen løper hekk på 13,15 er ikke vanlig, og det samme gjelder på 100 para kvinner: Fleur Jong 11,90 for en som mangler to bein og Ida Louise Øverland 12,52 mangler en arm — de var noen av stevnets gladeste. Vinneren Orla Comerford på 11,78 har Stargardt’s sykdom, samme øyesykdom som Kashafali. Alle de jeg nevnte i dette avsnittet hadde også for mye medvind, men leill da gut.

Dagbladet hadde en midt på treet-dekning, selv om jeg ikke ville brukt ordet «knust» om Warholm på langhekk når det var likt i 300 av 400 meter. Men: jeg har vanskelig for å se for meg at Warholm vil vinne noe internasjonalt gull igjen. Medalje er likevel ekstremt bra, det må vi ikke glemme. Under Bislett stadion henger et bilde av at varholm satte verdensrekord på stadion med 46,70. Den slo han selv med 45,94. Vi glemmer hvor eksepsjonell han var på sitt aller beste rundt 2020, men han bør fortsatt ha fanklubber og hylles.

Dette i lys av fotball-VM, det er det for meg vil være en overraskelse om Norge i det hele tatt går videre fra gruppespillet. Frankrike vinner gruppa, og Senegal er på et meget høyt nivå. Pressedekningen reflekterer selvfølgelig ikke nivået, her dekkes det som om Norge er verdensmestere, men når Norge ryker ut er det selvsagt noe avisene kommer til å regelrett godte seg over.

VG lagde et større oppslag på påstander rundt Salum Kashafali som «Norges raskeste mann» og en «krangel for åpent kamera». Ja, jeg sto noen meter fra pressetribunen og hørte bare et stemmeleie som tilsa en småkrangel. Jeg mener det er viktig å ha dekning for sine påstander, og mener at man ikke bør villede – for de som ikke leser tallene og statistikkene tror fort på det meste. Når det er sagt: Kashafali fyller 33 i år og holder et imponerende nivå, med personlig rekord satt i år, men Mathias Hove Johansen gjør ikke det i noe mindre grad. 10,27 i fjor er raskere. Så får vi se når årets sesong kommer ordentlig i gang.

Som et apropos: Elisabeth Slettum fyller 40 år i år og konkurrerte i Diamond League på 400 meter hekk. Det er helt spinnvilt og norsk friidrett for kvinner har aldri hatt noe som er i nærheten av å være et sidestykke til denne prestasjonen når vi tar alder med i betraktningen. (For nerdene: En av Norges beste masters-rekorder for kvinner er Kjersti Tysse Plätzer med 12.00,53 på 3000 meter kappgang i 35–39-årsklassen. Som 40-åring droppet tida til 15.19,8.) Det har mange årsaker, men det er ekstremt beinhardt å opprettholde fysikken i denne alderen. 99,8 % av mennesker kan trene og trene, men fysikken går likevel ned. Slettum senket masters-rekorden med 10 sekunder da hun i år entret 40-årsklassen. Hun burde være et navn det går gjetord om i Norge. (Og beklager hvis dette fokuserte for mye på alder, Slettum er god også om man ser bor ifra dette, men det er viktig, kanskje noe farget av at vi er av samme årgang.) Ja, norsk idrett generelt har knapt sett noe lignende utenom håndballen.

Til sist vil jeg nevne den hyggelige utdelingen av Kongens fortjenstmedalje til Unni Helland, som har vært friidrettstrener i om lag 57 år. Det er fullstendig hinsides, og hun er blitt 84 år men opprettholder en vitalitet på høyeste nivå — hun er en like god eller bedre trener som de på halvparten eller en tredjedel av hennes alder. I mine øyne burde det faktisk vært St. Olavs Orden; personer som ambassadører kan på ingen måte måle seg med Hellands innsats — prøv også å gjette hvor mye penger hun har fått for dette gjennom de 57 årene.