Gjestene er et par-drama på hytte med flere vridninger i handlingen. Samtidskommentar og humor skal forekomme.
Spoiler:
To som låner hytte møter hyttenaboene, og de førstnevnte utgir seg for å være noen andre enn de er. «Lånerne» får riktignok vite at hyttenaboenes hytte har gått i arv i generasjoner. I tillegg vet den ene «låneren» at hytta de låner har hatt samme eier en del år (da han har hatt arbeidsoppdrag der). Likevel hviler «lånernes» handlinger på at hyttenaboene ikke aner hvem som bor i den utlånte hytta. Slik kan de altså utgi seg for å være noen andre. Logisk brist på grunnskolenivå.
Men selvfølgelig vet hyttenaboene hvem som i årevis har frekventert utlånshytta, hvilket avsløres mot slutten. Hele spillet der «lånerne» utgir seg for noen andre, er for ingenting. Bortsett fra at karakterene skal bearbeide, og forfatteren harselere med, hva nordmenn ønsker seg.
Dette velstående og, selvfølgelig, langstrakte land. Her hvor folk har hytte, og noen finere hytte enn andre. Og de sistnevnte kan stalkes på some/nettet. Skrevet av en forfatter som også har skrevet avisspalter og ei bok om at det er hun som fortaper seg i diverse internettsurfing. Her må man ikke blande inn Nina Lykke, hun er en helt annen forfatter som bare pleier å harselere med de samme tingene.
Glem ikke at karakterene også har psyker. De to «lånerne» er en dame og en mann. Dama er et vrak, mannen er stabil. Har vi lest om dette før, mon tro? Karakterene skulle vel ikke være identiske med hovedkarakterene i Janne Stigen Drangsholts Winther-romaner? Vi skulle vel ikke kjenne igjen typene og tankegangene fra Marit Eikemo eller Heidi Linde-romaner? Leste jeg ikke Marie Aubert sitt drama Voksne mennesker om sjalusi på hytte?
Vel, hvis jeg ville ha fantasi i bøkene mine, burde jeg vel lese fantasy. Og det har jeg ikke tenkt.
Nei, jeg har heller tenkt (uironisk, altså) å lese de samme romanene ettersom de kommer ut under sine nye navn. Jeg står og godgjør meg på venteliste på opptil flere.
Haaves historier 