Jeg har hørt om «ei «pølse i slaktetida», et uttrykk jeg aldri har blitt helt fortrolig med, men hva med Blindern i eksamenstida? Er der et infernalsk stresskaos med gapende kunnskapshull etter mindreverdig koronaundervisning, blanda med koronafrykten selv? Vel, som Roosevelt antydet, har studentene ikke annet å frykte enn frykten selv. Noe de selv også har skjønt, for på Blindern virker situasjonen ganske rolig.
Vi hopper inn i et tablå hvor jeg sitter i fellesarealet i 1. etasje på Sophus Bugges hus.
Først er det bare meg og to unge kvinner i rommet. Lang og betryggende koronaavstand kan registreres mellom alle tre. Kvinnene sitter ikke sammen og kjenner hverandre ikke, men ikke desto mindre går begge med gul snekkerbukse. Kult, men også litt pussig sammentreff.
Hun som sitter lengst borte, drikker to Monster på rappen. Det er en hel liter med Monster, det.
Hos hun som sitter litt nærmere, setter en tredje dame seg ned. De prater om løst, og ikke så fast, men litt mer løst. Så vrir de over til litt fag, raskt avbrutt av: «Æ begynte å se Gilmore Girls istedenfor å øve i går».
Bortenfor der igjen setter to unge kvinner seg ned med alvorets jussbøker, men bruker bokstavelig talt en halvtime på å diskutere sms-formuleringer og emojier, og hvilke av dem hun skal bruke i en sms hun holder på med å forfatte. Emoji-diskusjonen kulminerer i: «Hva med en nisse?» Juletider, vet du.
Når smsen endelig blir sendt, får hun ganske raskt et svar. Personen som svarte, har åpenbart ikke diskutert formuleringer like grundig. Ikke desto mindre var det et godt svar, for hun som fikk smsen begynner å gråte av glede.
Kvinnene ved det andre bordet klarer i mellomtida å konsentrere seg mer om eksamenslesing. Men slike uvelkomne innslag på universitetet holder ikke stand så lenge. Snart er det tilbake til å sette litteraturvitenskapen i perspektiv: «Gilmore Girls har endel litterære referansa».
Haaves historier 