Plagiat

Gode kunstnere låner, men geniale kunstnere stjeler, heter det. Ordspråket sier ikke noe om hva de er, de som blir stjålet FRA. Kanskje de er en slags fjotter som står igjen mens andre koser seg ved dekket bord?

Jeg kan i hvert fall vite noe om hva en slik person tenker, for det er meg. Det er ikke fritt for at det kommer en reaksjon når plagiat oppdages, men hva er det egentlig jeg reagerer på? Er det rasjonelt å reagere i det hele tatt?

Det første som slår meg, er at setninger som jeg har skrevet, føles så umiskjennelig mine. Satt inn i en annen sammenheng blir de liksom grelle. Jeg må ha vært tålig fornøyd med setningene da jeg sendte inn manuset, så tekstbitene har vel vært sett på som greie i seg selv. Formidlet det de skulle. Kanskje jeg har skifta litt skrivestil, for det var noen år siden. Det var antakeligvis en forholdsvis skriftlig stil, kanskje litt lite ledig. Men plagiat er også noe større, nemlig en del av yrkesetikken.

Plagiat er et problem med forskjellige fasetter. En ting er ulovlig kopiering, som er så vanlig i internettalderen. Verre er å i tillegg presentere det som sitt eget. På universiteter og høyskoler virker det som man har blitt nokså strenge på det. I min tid hadde jeg blant annet en pensumbok som nærmest ga et direkte sitat med uklar referanse, bortsett fra at det var gjort om til nynorsk. I dag kan man oppgi kilde og likevel bli «tatt i fusk», dersom ikke også sitattegnene er på plass.

I dette tilfellet er ingen instans inne for å kjøre elektronisk fuskesjekk. Likevel tok det knapt et sekund for undertegnede opphavsmann å se hvor teksten var tatt fra, når det aktuelle bok-stedet først ble åpna. Trodde plagiatøren at han ikke skulle bli avslørt? Selve oppførselen er til å bli oppgitt over. Følelsen er at hvis plagiat får lov til å feste seg ett sted, sprer det seg.

I musikk kan man inkorporere en liten melodilinje uten at det er plagiat. Det kan kalles mange andre ting, og tolkes gjerne som en hyllest. (Riktignok bør lånet være et lite vink, og ikke det bærende motivet i ei låt.) I tekst føles det som det stikk motsatte, nemlig som en degradering av alle parter. Man stjeler et par setninger, eller et par sider, ikke fordi man synes sidene er så bra, men fordi man selv er så udugelig at man ikke klarer å skrive det, og dessuten satser på at opphavspersonen er for dum eller lat til å finne det ut.

Ingenting av det stoffet som er plagiert denne gangen, er veldig viktig stoff i den store sammenhengen. Det dreier seg om lokalhistorie. Ingenting å blåse seg opp over? En amatørhistorikk om Stabekk hvor kopimaskinen i menneskeform hadde lyst til å ta med noe om nabodistriktet, Malurtåsen. Noen sider ble dermed plagiert og kilden ikke oppgitt i litteraturlista. Det rare er selvsagt at mange andre bøker er tatt med. Så ikke-henvisningen kan tolkes som en slags forglemmelse mot slutten av arbeidet. Samtidig er jo konkrete henvisninger til den andre litteraturen i form av noter eller sitattegn, jf. høyskole-eksempelet, noe man kan se langt etter. Har Stabekk-boka noe for seg i det hele tatt?

Stabekk-boka er formet som et slags oppslagsverk over steder på Stabekk. Når første oppslagsord er Lysaker skole, og skribenten ikke får med seg at det har vært en ungdomsskole, demrer det at boka er relativt unyttig som faktasamling. Tilliten til resten av boka raser sammen.

En person som har bodd mange tiår på Stabekk, kan absolutt skrive noe vettugt og verdifullt ut ifra det. Boka bør struktureres som en personlig historikk som har sin verdi i lys av at opplysningene ikke er allment kjent. Opplevelser, personer. Selvsagt også primærkilder som ingen andre har skrevet om. Hvis man mikser dette for mye med det som er allment kjent, mister prosjektet all mening.