Jeg nyhører «Wannabe»

Spice Girls kom fra ingenting og ble en verdenssensasjon. Det var den cheeky låta og videoen «Wannabe» som gjorde det, og så ble verden raskt interessert nok i personene i gruppa til at de kunne slippe hva som helst. Det er i hvert fall min mening.

Da midten av 90-tallet nærma seg, satt England og venta på nytt album av Stone Roses. Det lot vente på seg, men i mellomtida slo Oasis, Blur, Suede (ordentlig gjennombrudd), Radiohead, Prodigy og Take That gjennom. Var man ikke ganske klare for noen kvinner i øverste divisjon?

Disse var alle grupper, sistnevnte et boyband. Hvilke vokalgrupper av denne typen var ikke sammensatte? De er gjerne det, og som oftest de være grupper siden de invididuelle artistene totalt mangler særpreg. Men i tilfellet med Spice Girls kom noen på den geniale gimmicken å gi dem kallenavn og en slags bakgrunnshistorier.

Flere av kallenavnene var umiskjennelig engelske. Posh Spice: England har et ganske betydelig posh-segment. Ginger Spice: England obsesser med disse gingerne, de trenger det. Sporty Spice: Surfe på aerobics-trenden, tidsriktig. Så var det, sett i ettertid, litt verre med Baby Spice – lolita-tropen er farlig nær – og Scary Spice – det kunne ha smårasistiske undertoner. Hvorfor skulle den eneste med en annen hudfarge være «skremmende»?

En dag fikk jeg andresingelen «Say You’ll Be There» på hjernen, og det slo meg hvor lite interessant den sangen var når man sammenlikner med «Wannabe». Dette er tingene som gjorde jentene (Spice Girls, ikke sant) så uimotståelig fete i låta og musikkvideoen «Wannabe».

  • jentene tar kontroll og stiller krav til wannabe-loveren.
  • de er klare på at de vil noe, men hva det er? «I wanna ha, I wanna ha, I wanna ha, I wanna ha, I wanna really really really wanna zigazig ha». De leker med lytterne og holder oss på pinebenken. Mot slutten av låta varierer de med «You gotta, you gotta, you gotta, you gotta, you gotta slam, slam, slam, slam». Ble ikke noe klokere av det.
  • kanskje veit de rett og slett ikke hva de vil ha, og det traff også tidsånden godt.
  • fokuset på vennskap i samme tid som verdens største serie rett og slett het Friends, var heller ikke det dummeste
  • jentene synger i munnen på hverandre, det signaliserer ungdommelig iver og overmot som gjerne sprer seg som smittende overskudd
  • den underliggende musikken er enkel og alle kan nynne pianotracket. Melodien er gjenbrukt utallige ganger.
  • se også på hele temaet i videoen, som er å bryte gjennom og ned stuckup-normer og personer. Videoen har befriende lite overprodusert som popvideoer i dag er. Spesialeffekter er lik null. Jentene ser rare ut sammen og det ser ikke ut som de er tilhører samme gjeng, klærne er enkle og har kontrasterende farger (Bunton: helhvit, Adams: helsvart), og hvorfor gidde å bruke BH? Har du sett på litt yngre ungdommer som er venner i den virkelige verden, så ser man ofte at de heller ikke passer sammen, de har helt forskjellig høyde og så videre. Her er vi igjen tilbake til den geniale typeinndelingen med forskjellige karakterer, det føles ekte. (Ei gruppe med fem dølle personer kan også føles ekte ut, men i det tilfellet på en «skuffende realistisk» måte som er et av mine favorittuttrykk…)

En fun fact er at Victoria Adams bare har ett soloparti i videoen, og det er å synge «You gotta, you gotta, you gotta, you gotta, you gotta».

Etter å ha rast ut disse ordene, sjekka jeg, og Spice Girls var ikke ei selektert gruppe, de var faktisk venner. De har også skrivekreditt på alle sangene på Spice.

Sammenlikn med Britney Spears, som ikke har en eneste skrivekreditt på sitt debutalbum Baby One More Time. «Hit Me Baby One More Time» er skrevet av Max Martin og kun ham. Klokelig nok valgte den godeste svensken en variant av pianotracket på «Wannabe»… Grunnen til at jeg trekker fram Spears, er at «Hit Me Baby One More Time» nok fortsatt er den mest perfeksjonerte poplåta noensinne – «Wannabe» er for rar til å kunne ta den tittelen. Har ikke «Wannabe» elementer av anti-pop?

Publisert av Morten Haave

Jeg er historiker og interessert i mye. Etter masterstudiet (UiO, 2012) begynte jeg med redaksjonsarbeid, hvor det var jeg faktisk lærte hvordan man former en artikkel. Nå går det også i essays, bokanmeldelser, journalistiske tekster, leksikalske oppføringer, korttekster, argumenterende tekster – og musikk. Jeg skriver gjerne oppdragshistorie.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere liker dette: