Jeg hadde gleden av å intervjue Norges mest særegne journalist, Håkon Gundersen, for noen år siden. Han kom inn på gammeldags journalistikk der penneføreren oppsøkte samfunnet på mer eller mindre måfå. Hva rører seg i dag? Siden også andre mennesker, til dels kjente mennesker, beveget seg gatelangs, kom journalisten i prat med dem og saker oppsto. Var det ikke en egen sjarm i det? Her følger et prima eksempel på slik skriving.
Budstikka i Bærum hadde et nummer der de dekket forskjellige ting fra stedet Jar. Langs veien møtte de en mann. Han sa ikke hva han het, og journalisten sa ikke hva han het eller at han var journalist. Allerede her er man omtrent så langt fra «journalistikk» som det går an å komme — en samtale uten formål på premisser som ikke er avklarte.
Likevel sa intervjuobjekt NN noen ord som journalisten likte. Og da ble det en sak likevel. Det beste med snutten er likevel avslutningen: «så gled samtalen videre i en retning som ikke har noen interesse i denne forbindelse». Hehe! Hvilken forbindelse?
Haaves historier 