Jævla kjære

En tastatur-ridder i Dagsavisen fikk mye velfortjent kritikk for å skrive «Jævla joggere» i mars. Han kan sikkert føle dette, men det er nettopp det, en følelse, og ikke et argument som skal trykkes i et seriøst organ. Det er ikke på grunn av ordet i seg selv, men at «jævla» passer i sine settinger (eks. humor som «den jævla naboen») og ikke i en avis. Ville kampen mot nazismen bli vunnet tidligere hvis det hadde stått norske kronikker på 1930-tallet om «Jævla Hitler»? Neppe.

I helgen lagde en journalist i Dagsavisen salat igjen, for så å tråkke flittig i den. «Kjære Arbeiderpartiet», leser jeg på forsiden. Dette er bare ett, nærmest et tilfeldig, eksempel fra seinere tid.

Artikkelen har en annen tittel inne i avisa. Sitatet er tatt fra avslutningen på teksten. Men læill da, gut!

En gang i tiden formoder jeg at ordet «kjære» var reservert de nære, i private sammenhenger som brev (jeg uttaler meg ikke som språkforsker..), eller brukt som en floskel: «kjære landsmenn». Også der har det noe nært over seg, for eksempel statsministeren i nyttårstalen, hvor han eller hun jo opptrer i en foreldrerolle.

Ordet har noe bedende over seg. Så hvis budskapet som følger under «kjære»-overskriften er et sint budskap, framstår ordet som passiv-aggressivt. Altså assosieres det med en personlighetsforstyrrelse. Ellers kan det også være en hersketeknikk, hvis det klaffer slik med avsender, mottaker og kontekst: «kjære deg, er dette noe å hisse seg opp over?»*

Er det eventuelt slik at avsender tror mottaker er mer tilbøyelig til å høre etter, hvis teksten starter med «kjære»? Det tror jeg på ingen måte er tilfelle. Jeg ser i hvert fall ingen grunn til det.

Alt det jeg har nevnt ovenfor er bruksmåter som ikke hører hjemme i en saklig tekst. Siden «kjære»-uttrykket, brukt i offentlig debatt, har lavere terskel for å bli brukt enn «jævla» og sniker seg inn i det offentlige språket, er det mye verre. Si det etter meg; «kjære er verre enn jævla».

Er det noe håp om å rydde ut denne språklige brunsneglen? Dessverre ble det nokså vanlig allerede for flere år siden. Her skal jeg gi honnør til Natt og dag som har latterliggjort fenomenet ettertrykkelig, allerede i 2016:

Og 2020 byr på stadig nye topper, eller bunner, i kommunikasjonen. En har for eksempel lest: «Kjære kulturminister, kjære Abid Raja«. Og så heter ikke kronikken noe mer enn det. Lite informativt, men full score på patos-o-meteret.

En personlig anekdote; jeg sendte en epost til en professor som startet med «Hei». Det var kanskje ikke det beste, og han svarte: «Jeg har i mange år, dvs siden email, forsøkt, direkte og indirekte, å understreke poenget med at jeg ikke er ‘hei’. Om du vegrer deg for ‘Kjære’ så vil jeg helst være» navnet sitt. Svaret er ja, jeg ville her vegret meg for kjære. Ingenting kunne vært meg mer unaturlig enn å kalle en professor jeg aldri har møtt for «Kjære».

*Quizspørsmål, hva er de 5 hersketeknikkene? Jeg pleier bare å klare 4… Usynliggjøring, latterliggjøring, tilbakeholdelse av informasjon, påføring av skyld og skam… og fordømmelse uansett hva man gjør (damned if you do, damned if you don’t)

Publisert av Morten Haave

Jeg er historiker og interessert i mye. Etter masterstudiet (UiO, 2012) begynte jeg med redaksjonsarbeid, hvor det var jeg faktisk lærte hvordan man former en artikkel. Nå går det også i essays, bokanmeldelser, journalistiske tekster, leksikalske oppføringer, korttekster, argumenterende tekster – og musikk. Jeg skriver gjerne oppdragshistorie.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: