Den presseetikken, den presseetikken

NRK hadde i dag en lengre sak «Det lengste løpet» med sidetittel «trener i Engerdal utsatte en rekke friidrettstalenter for overgrep». Det er da snakk om en trener med svært lang fartstid klubben Ren-Eng. NRK «bruker ikke navnet til overgriperen. Det fordi de fleste sakene han ble siktet for er foreldet, av hensyn til familien hans, og av hensyn til de som står fram, som ikke ønsker navnet offentliggjort».

For folk i friidrettsmiljøet kunne ikke treneren vært lettere å identifisere — jeg hørte om saken første gang ved å lese NRK i dag og ble sjokkert — men navnet skal vel skånes fra andre lesere. Artikkelen nevner likevel andre kjennetegn ved treneren, som kultursjef-jobb og tildeling av Kongens fortjenstmedalje. Det nærmer seg med stormskritt en de facto identifisering, og kan fort minne om saken om fotballspilleren som norske medier absolutt ikke skulle identifisere, men presiserte at det gjaldt en tidligere Molde-spiller som dro til Russland og deretter Saudi Arabia. Hvor mange kandidater var det da, mon tro?

(Josimar identifiserte for øvrig fotballspilleren i lang tid før blant annet TV 2 begynte med det samme i oktober 2019. VG begynte med det nå i februar 2020. Både TV 2 og VG benytta anledningen til å slå på paukene med intervjuer og store bilder av sine egne redaktører. Det kan minne noe om posering og spillfekteri.)

Tilbake til treneren som tilsto og ble dømt for overgrep i 2019: Hedmarksavisene Østlendingen, Hamar Arbeiderblad og Glåmdalen har alle identifisert treneren, for øvrig i flere runder med både rettssak, dom og tilbaketrekking av medaljer og priser. Det virker temmelig affektert av NRK å anonymisere saken.

(Men det gjøres ikke like pompøst som i Arnault-saken fra Sverige, med konstruering av kallenavn, da Arnault ble kalt «Kulturprofilen» og hans institusjon Forum for «Klubben» — for øvrig samtidig som ekte navn ble brukt i svenske medier.)

Framskrittene i pressen er selvfølgelig store fra tidligere tider da alle mistenkte kriminelle konsekvent ble identifisert med navn og bosted, men skal man anonymisere må det gjøres langt bedre enn dette.

Publisert av Morten Haave

Jeg er historiker og interessert i mye. Etter masterstudiet (UiO, 2012) begynte jeg med redaksjonsarbeid, hvor det var jeg faktisk lærte hvordan man former en artikkel. Nå går det også i essays, bokanmeldelser, journalistiske tekster, leksikalske oppføringer, korttekster, argumenterende tekster – og musikk. Jeg skriver gjerne oppdragshistorie.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere liker dette: