Kanskje har mer enn én student eller profesjonell i historiefaget følt en trang til å legitimere det de bruker tiden på. Hvorfor forsker vi på det ene eller andre?
28. september 1962 skreiv Dagningen om en eldre skogsarbeider som lærte seg tysk og latin — sistnevnte litt mer imponerende enn førstnevnte. Han var enslig og trengte et tidsfordriv, og radio og annet moderne hadde ikke den hele sterke appellen. At han bodde ganske ulendt til gjorde at TV forsvant ut av bildet. Men svaret han ga på hvorfor han leste ting som latin, er av de bedre: «Jeg har ikke tenkt å bli hverken doktor eller katolsk prest, men det er artig å vite litt om hva slike folk har for seg». Litt ville han vite, men det måtte ikke gå for langt heller, som for eksempel å få vite mer om en katolsk prest sitt virke ved å overvære en katolsk messe. Det hadde han aldri vært på.
Jeg synes begrunnelsen han ga er kul. Mens journalisten avsluttet intervjuet slik: «De er en ganske merkelig mann, De Pålsrud…»
Haaves historier 