23 år med Pondus-bøker, hva med nr 1?

Hva er det mest folkekjære i Norge av alt som kom på 90-tallet? Det som har blitt mest utbredt og allestedsnærværende, rett og slett innvevd i populærkulturen? Jeg er villig til å trekke fram en kandidat i tegneserien Pondus. Riktignok vet jeg ikke om menn og kvinner er like glade i denne serien. Men denFortsett å lese «23 år med Pondus-bøker, hva med nr 1?»

Rare tegneserier

Det er sommerferie i lokalavisa, og om det er grunnen til at der gås på en viss tomgang med tegneseriene, vet jeg ikke. Men avisa har i hvert fall tatt inn Blondie. Blondie (er det samme serie som Fiinbeck og Fia?) framstår vel litt som en anakronisme. Figurene tilhører etterkrigstida. (Miljøene er slapt tegna, snakkebobleneFortsett å lese «Rare tegneserier»

Jenny Jordahl leser Alle kvinners blad

Boka som ifølge tittelbladet har det krøkkete navnet Er jeg snerpet? Det beste fra Alle kvinners 1938 er ikke splitter ny, den kom i fjor, men tåler likevel å bli anmeldt. Særlig fordi anmeldelsen — kanskje til en forandring fra vanlig — er positiv. Såpass kan jeg avsløre med én gang. Litt eddik i begeretFortsett å lese «Jenny Jordahl leser Alle kvinners blad»

– Det er mye kvalitet i tegneserier som ikke blir anerkjent

Jens E. Røsåsen kan nok kalles en av de norske oversetterne som flest har lest, uten å nødvendigvis ha hørt om. Gjennom årene har det blitt oversettelse og håndteksting av alt fra Tommy og Tigern, Norsk Mad, Dilbert og Bone til serien Iskalde grøss, Neil Gaimans Sandman, Frank Millers 300, Joe Saccos prisbelønte Fotnoter iFortsett å lese «– Det er mye kvalitet i tegneserier som ikke blir anerkjent»

Mer konkret kritikk, takk

Jeg er interessert i kritikk, til og med tegneseriekritikk. Det jeg ikke er like interessert i er bredpenslende og overflatisk tegneseriekritikk. Og når VG har en sak 21. desember med kritikk av «norske tegneserier» er min reaksjon: Ja. OK. Men… hvilke? Hvordan? Det er lett å tenke seg at det er riktig, det som hevdesFortsett å lese «Mer konkret kritikk, takk»