– Det er mye kvalitet i tegneserier som ikke blir anerkjent

Jens E. Røsåsen kan nok kalles en av de norske oversetterne som flest har lest, uten å nødvendigvis ha hørt om.

Gjennom årene har det blitt oversettelse og håndteksting av alt fra Tommy og Tigern, Norsk Mad, Dilbert og Bone til serien Iskalde grøss, Neil Gaimans Sandman, Frank Millers 300, Joe Saccos prisbelønte Fotnoter i Gaza, David Mazzucchellis ditto Asterios Polyp, Keith Richards’ memoarer, barne-tv-bøker og noen serieromaner.[1] I tillegg kommer det som Røsåsen har oversatt mest i volum, nemlig superseriene. Blader som Fantomet og Lynvingen. For alle som ikke husker Lynvingen, er det et eldre norsk navn på Batman. Var det en av Røsåsens kledninger av Batman i norsk språkdrakt som innførte navnet Batman i stedet for det eldre Lynvingen?

– Da filmene med Batman kom, måtte man bare bestemme seg for å kalle ham for det. Det ble produsert så mange leker og produkter, som ikke ville bytte navn til Lynvingen.

Et annet tilfelle der noen «høyere oppe» bestemte seg for å bruke det engelske navnet, gjelder Dilbert og Dogbert, som het Herbert og Hundbert da de først kom på norsk. Et motsatt eksempel finner vi i barneboka Norman og den flinke fuglen som Røsåsen oversatte i 1994. Boka handler om Georg Price, på engelsk Norman Price. Tydeligvis var det noen som på et tidspunkt bestemte seg for at gutten som alltid fikk kjeft, ikke skulle hete «Nordmann».

Jeg ringte Røsåsen i sommer, egentlig på grunn av en stabel av forskjellige Nintendo-blader som ble utgitt på 1990-tallet. Nintendo-magasinet og Power Play eksisterte i ei tid før de ble til Super Power. Bladene ble utgitt av Semic Nordisk Forlag, men levde ikke så veldig lenge. Semic henvendte seg til Røsåsen, som alltid har drevet eget tekstbyrå med forlagene som oppdragsgivere.

– Mange av Semics utgivelser i Norge baserte seg på svenske utgivelser, dette gjaldt også Nintendo-magasinet. Oversettere og andre frilansere fikk som regel bare beskjed fra Semic om at et blad skulle gis ut og at materialet ville komme etter hvert. Ofte var materialet allerede utgitt i Sverige eller var klart til å utgis i såkalt samproduksjon. Initiativet kom ofte derfra fordi forlaget der hadde større ressurser og gjerne hadde satt seg mer inn i hva som kunne være interessant å satse på. Dette gjaldt trolig også Nintendo-magasinet, som Semic neppe hadde spesielt stor tro på salgspotensialet til i utgangspunktet.

Det lot seg gjøre å skifte ut svartfilmen og beholde fargefilmen.

– Jeg fikk materialet, leverte foreløpige utkjøringer til redaktøren (Thomas Algard, forf.anm.), han gikk gjennom, og jeg kjørte til slutt ut originaler til trykkeriet. Det var rundt første halvdel av 1990-tallet at det ble mulig for en enkeltperson å kjøpe utstyr å gjøre det på, som en tredjegenerasjons Mac.

Det eneste intervjuet jeg ellers finner med Røsåsen, sto i Bergens Tidende i 1991. Tegneserier, som «alltid» har blitt fryktet av noen i samfunnet, var beskyldt for å spre råe ord og utstyre leserne med et for enkelt språk. I løpet av «snart tre år» som oversetter, het det, merket Røsåsen at «språket i de internasjonale seriestripene er blitt grovere». Han fortalte derimot at i norsk kultur ønsket man «langt mildere» uttrykk enn i den engelskspråklige, og la til:

– Jeg er svært opptatt av hvordan tegneseriespråket påvirker barn og ungdom. Språket er muntlig og enkelt. Jeg legger likevel vekt på grammatikken og setningsoppbyggingen. Framfor alt skal det være korrekt.[2]

– Jeg har hatt lyst til å ha et virkelighetsnært språk som ikke føltes for løsrevet fra den hverdagen folk lever i, sier Røsåsen i dag.

– Det er mye kvalitet i tegneserier som ikke blir anerkjent. Mange barn i Norge som har vokst opp og hatt glede av tegneserier, og ikke fått noe dårligere språk av den grunn. De fleste tegneserier har tatt språket alvorlig.

Hva har så vært den vanskeligste nøtta som oversetter? Selv om det er vanskelig å svare på stående fot, kommer han med et eksempel:

– Å gjendikte et langt dikt, hvor hver linje begynner og slutter med bokstaver fra DNA-sekvensering. Det dreier det seg om bokstavene A, T, G og C.

– Men jeg har jobbet med dette lange dager siden 1990, påpeker Røsåsen og antyder at det har blitt et ganske høyt antall utgivelser. Dermed er det mange av oppdragene som ikke nødvendigvis huskes så lenge. Noe totalantall for utgivelser er det også umulig å anslå. Nasjonalbiblioteket har i skrivende stund registrert 250 album og bøker. Særlig mangler blader i den oversikten. – Toppen av isfjellet, kommenterer Røsåsen. Antall fakturaer jeg har skrevet ut, gir en viss pekepinn. Antallet nærmer seg nå 3000, så det er vel et brukbart anslag, fortalte han sommeren 2021. Det skal dermed mye til for at du aldri har lest noe Jens Røsåsen har oversatt.


[1] Hovedkilden er intervju med Jens Røsåsen 22.6.2021 og epost 28.6.21, ispedd med  et søk i NB.no på de oversatte titlene.

[2] Bergens Tidende 10.4.1991

Publisert av Morten Haave

Jeg er historiker og interessert i mye. Etter masterstudiet (UiO, 2012) begynte jeg med redaksjonsarbeid, hvor det var jeg faktisk lærte hvordan man former en artikkel. Nå går det også i essays, bokanmeldelser, journalistiske tekster, leksikalske oppføringer, korttekster, argumenterende tekster – og musikk. Jeg skriver gjerne oppdragshistorie.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere liker dette: