Hvis ungdomspartilederne skulle gjennomført sine «statsminister-saker» som de oppgir i VG, måtte de vært diktatorer. De tillegger nemlig statsministeren ganske vid myndighet.
Rød Ungdom vil «overføre eierskap av bedrifter til de ansatte». For så vidt det eneste forslaget som er diktatorisk i seg selv, men det er jo «interessant» at staten bare skal spille en formidlerrolle i eksproprieringen før de ansatte tar over.
Flere vil som statsministre gjøre de og de tingene med Oljefondet (Statens pensjonsfond utland) «samme dag». Debatten går jo… bør den utøvende makt også være den utøvende makt over fondet? Eller være som Stortinget, «lovgivende», og kun sette retningslinjer? Jeg heller mot det siste, men mest fordi det har direkte overføring til saken om fastsetting av renter — dette har politikerne rett og slett ikke peiling på.
«Jeg ville sørget for at barn lærer at det finnes to kjønn», sier KrFU. En statsminister bør ikke ha noe med å diktere detaljert innhold i skolen. Politikerne bør holde seg til å bestemme at det finnes fag der man lærer om slike ting. (Det følger da at politikere heller ikke skal diktere andre sifre enn to)
Senterungdommen «ville gjenopprettet de videregående skolene som er lagt ned». Dette er jo heller ikke rikspolitikernes oppgave. Det er fylkespolitikernes.
Så kan man spørre: Spiller dette noen rolle? «Statsminister for én dag» er tross alt en vanlig selskapslek hvor folk kan lansere de mest outrerte tiltak. Forskjellen er at disse personene faktisk ønsker og jobber for å bli statsminister — eller en annen type minister.
Om det er noen uheldig effekt, blir det at ungdomspolitikerne lover urealistiske ting, som gir kravstore og i neste omgang desillusjonerte førstegangsvelgere. Jeg tenker særlig på Senterungdommen, som kommer til å stå på utallige skoledebatter med ovennevnte budskap. Og siden de blir tapere i valget, blir ikke det noe av — men hadde de vunnet valget, kunne de heller ikke grepet utilbørlig inn på fylkesnivået (hvis ikke de viste seg villige til å skyte mange milliarder inn i skolen)
Jeg har tidligere spurt Google om — for å se hva andre spør Google om — det er farlig å gjøre ting, på norsk og engelsk. Nå vil jeg spørre hva som er trygt. Man begynner rett og slett på setningen er det trygt å a, er det trygt å b, og så videre, og lar the G-child fullføre.
Og ikke minst, er det trygt å hoppe av i svingen i en Air BNB-leilighet?
Og hva med å spise egg i et telt i Hellas?
Her burde vel kanskje Google svare at Gemini er bedre.
Mange av spørsmålene handler om det er trygt å reise hit eller dit, endog å mellomlande. Noen spør også uten å tenke så mye på hvor de skal.
Det folk ser ut til å lure mest på, og det som kommer opp hvis man bare skriver er det trygt å, er reisemålet Kypros. Men én by inntar også en særstilling, som den eneste som kan matche usikkerhetskilde nummer én, lynet:
Jeg kom over en morsom Tumblr-konto. Den heter Sale into the 90s–a 1980s/1990s history Tumblr. Midt i blinken for meg, der kommer jeg nok til å kose meg en del framover. Se for eksempel dette innlegget, et herlig innblikk i kultur på arbeidsplassen. Det var ikke bare skjermsparere som tok oppmerksomhet på jobben!
I dag er det 105 år siden Helge Løvland ble olympisk mester i tikamp. (Og litt over et år siden Markus Rooth gjorde det samme.)
Han sto langt fra dagens profesjonelle idrett; var likevel en stjerne den gangen. Men da han skulle oppsummere sitt liv 25 år etter eksamen artium, var OL-gullet bare verdt en innskutt parentes — og ja, med bruk av ordet «bare»! Han brukte flere ord, fem, på å beskrive at han hadde utgitt «et par oversettelser og brosjyrer».
Til stortingsvalget har jeg forhåndsstemt for lengst. Det slo meg at det var veldig mange partier å velge mellom.
Ære være idealismen hos noen av dem som står på for en sak, bare for å bli betalt med noen hundre stemmer i september, men jeg synes ikke stor fragmentering av partiene er en styrke ved systemet. Mistanken går i litt for stor grad til at her skal det ris kjepphester.
I partier som bygger seg raskt opp, vet få eller ingen hvem som dukker opp som representanter og om de i det hele tatt er enige med hverandre. Vanlige partier har i hvert fall visse rutiner og en viss internkontroll, hvor man blant annet reflekterer over de prospektive kandidatenes motivasjoner for å ville inn på valgliste. Dette er viktig fordi velgerne ikke kan endre på lister ved stortingsvalg.
Mediene har en todelt rolle i å både få kandidater fram og holde dem nede. For bare 15 år siden ville ikke sånt som Generasjonspartiet fått så mye oppmerksomhet som det får nå. Oppslagene per i dag står ikke i forhold til partiets faktiske betydning (som er null). Oppmerksomhet i f.eks. NRK og VG er et knapphetsgode, meget knapt. På den annen side hjelper mediene i disse tilfellene med å avdekke hvem kandidatene er, hvor ikke alt ville kommet fram i partienes egenreklamer.
Generasjonspartiets hovedsak er direkte demokrati. Det skal lanseres en app hvor politiske saker skal kvernes gjennom. I bunn og grunn et substitutt for å ikke ta stilling til saker eller ha kunnskap om saker. Hvis noen i sin tid gikk inn på Det Politiske Parti og hva de faktisk sa de skulle gjøre, var det nettopp dette. De gjorde det som humor med et slagord à la «Vi snur ikke kappen etter vinden, men hvis folket gjør det, da følger vi etter». Piratpartiet hadde det samme — kjernesaker om digitale greier, resten skulle bare folket stemme over ut ifra direkte demokrati som skinn-ideologi.
Generasjonspartiet har vedtatt å følge det folket stemmer i Demokrati-appen [sitat]
Ensomhetspartiet stiller ikke i Akershus. De stiller i Oslo, men har hittil rota det til for seg. Masse surr med kandidater og deres roller i medier. Hovedproblemet er imidlertid utgangspunktet, at det er en helt elendig idé. Vi kan ikke begynne å stykke opp partier i så partikulære saker. I dag leser jeg at leder Else Kåss Furuseth nærmest har gitt opp, i hvert fall avlyst «folkemøter» fram mot valget. Jeg respekterer de konklusjonene hun har kommet til. «jeg opplever at det er vanskelig for publikummerne, politiske motstandere og media å forstå det jeg prøver å gjøre. […] Min kongstanke om å kombinere politikk med innsamling av penger viste seg å ikke være en god kombinasjon. Jeg opplever at de som er interessert i politikk mistenkeliggjør motivene». Ja, fordi politikk er å bedre situasjonen for den og den gruppa gjennom den politiske kanalen — budsjetter. Ikke gjennom enkeltvise møter.
Noe av det mest utrolige i valgkampen har vært at Akershus-førstekandidaten i Fred og Rettferdighet ville trekke seg. En professor i statsvitenskap som ikke vet at man ikke kan trekke seg fra en stortingsvalgliste ved minste tegn på motstand, eventuelt: som ikke tok seg bryet med å sjekke disse reglene før lista var klar.
Utenom ønsketenkning utenriks, er jo FOR utbrytere av Rødt. Et av de poengløse programpunktene til FOR: «For å gjenopprette mediemangfold vil FOR innføre lovforbud mot at et selskap eier mer enn ett medieorgan. Samtidig vil vi innføre en «digital tjenesteskatt» på mediegigantene for å finansiere opprettelse av nye undersøkende medier. FOR vil også pålegge sosiale medieselskaper å offentliggjøre alle retningslinjer og algoritmer for å blokkere, tone ned eller framheve bestemte ytringer». Jeg tror verken dette er en riktig beskrivelse av historien, eller realistiske saker for framtida. Det høres mer ut som om noen er bestyrtede av å ikke ha fått nok likerklikk.
Industri- og Næringspartiet er nå splittet i to, det opprinnelige samt den kastede lederen og andre utbrytere i Partiet DNI. Det reflekterer mangelen på seriøsitet i partiets første levetid, man fikk inn for mange uensartede medlemmer som ikke var enige — et Bompengepartiet II. (Eller et Kystpartiet III.) Om de to industripartiene har ulike merkesaker i dag, og hvordan velgere for så vidt skal klare å skille de to fra hverandre, er jeg usikker på. Men først og fremst er det den lite skånsomme tut-og-kjør-industripolitikken som det er fair at de mener, men som jeg er saklig uenig i.
Mindre kjent for industripolitikk er den tredje parten i denne tangoen, fordi Helsepartiet (en slags forrige tiårs versjon av Ensomhetspartiet) skulle egentlig innfusjoneres i INP, men det ble avblåst, og de heter nå Velferd og Innovasjonspartiet. (Må ikke forveksles med lista i Oslo som vil bevare Ullevål sykehus — tenk så meningsløst det ville vært med en representant fra dem på Stortinget.)
En raritet med Velferd og Innovasjonspartiet er, nok en gang, motstand mot NRK, som «er i ferd med å bli en trussel mot mangfoldet i mediene». Jeg mener en riktigere beskrivelse er at NRK aldri har hatt så lite grep på det norske folk som i dag. VIP vil i stedet ha tilbake NRKs gamle rolle som «nøytral informator», med andre ord formatet der alle partier fikk nøyaktig like mye taletid. Begrunnelsen er vag: «VIP mener at samfunnet må legge til rette for ytringsmulighet, ikke bare ytringsfrihet. Pressefrihet må ikke bli en trussel mot ytringsmulighet slik vi ser mange eksempler på i dag». Har man ikke ytringsmulighet i sosiale medier, eller er det sosiale medier som skal begrenses? Hva menes med at pressefrihet er en trussel mot ytringsmulighet, og hva er det motsatte av pressefrihet som VIP vil innføre?
Partiet Sentrum har jeg aldri skjønt poenget med. FNs bærekraftsmål som rettesnor, diffuse mål: «mennesker og bærekraft først», «verdig liv». Dette preger allerede 90 % av Stortinget. Partiet Sentrum virker som noen som ikke kan ta vanskelige standpunkt, eller overhodet prioritere. Hvorfor ikke heller bruke kreftene sine i organisasjonslivet?
Norgesdemokratene i Akershus utmerker seg ved å sette menn på de 12 øverste plassene. I Pensjonistpartiet finner man den 58 år gamle tidligere håndballspilleren Frode Scheie, mens samme parti i Oslo på en svært kuriøs måte har fylt opp over halve lista med folk fra Sørlandet. Jeg mener det burde være en grense for hvor mange fylker en og samme person kan stille opp i, helst bare ett.
Rødt i Oslo har én person på lista fra bydel Ullern. Det er Ravi!
Så beveger vi oss enda lenger (?) til venstre: En æra er over. Norges Kommunistiske Parti fikk ikke stilt valgliste i år. Dette grunnet nye regler om signaturer. Alliansen fikk heller ikke stilt av samme grunn. «Partiet mot bompenger», utbrytere av bompengepartiet, kom seg heller ikke i mål. Liberalistene trodde ikke de ville klare det, og la seg selv helt ned allerede et år i forveien.
Det er lite som skjer i Kystpartiet. Dette er nyeste innlegg på hjemmesida.
Hvilke fotballigaer er best i verden? Topp 5? Topp 10? Hvor er Norge? Alt dette er spørsmål som noen lurer på, og som noen mener de har svaret på. Og de som mener de har svaret, har selvfølgelig funnet ut hvilke parametere de mener burde skille klubber og ligaer fra hverandre. Men enige er de ikke, og i verste fall blir rankingene bare rare.
Å avfeie hele problemstillinga med at fotball ikke kan rangeres på slike lister, kan man selvfølgelig gjøre, men det er jo kjedelig. Så skal vi ikke glemme at lagene kan spille mot hverandre, se hvem som vinner og dermed finne ut av styrkeforholdet, men det er jo gjerne litt krøkkete; man hadde klubb-VM nylig, men det er utenfor sesong for noen, et cetera.
UEFA-rankinga hensyntar bare prestasjoner i europeisk spill, så den utelater jo alle lagene som ikke kommer til Europa. De er derimot viktige å ha med for å bedømme styrken på en hel liga. I tillegg har selvfølgelig ikke UEFA noen mening om ligaer utenfor Europa – og jeg har en gåte som jeg går rundt og lurer på, nemlig og hvor bra ligaen i USA egentlig er.
Vi skal derfor se på to rankinger, Opta og IFFHS.[1] Opta er et kjent navn for alle som følger med fotball, mens IFFHS gjerne får jevnlige medieoppslag når de oppdaterer sine statistikker og sender ut pressemeldinger vidt og bredt.
Opta
Opta sine power rankings av forskjellige ligaer tilsier at man må slutte å snakke om De Fem Store, og heller snakke om Den Ene Store med fire lillebrødre. Så langt foran er engelsk liga – både i form av at tre av verdens fire beste lag er engelske, men særlig med tanke på ligaens dårligste lag. Det nest dårligst rankede engelske laget har bare fem spanske lag som er bedre enn seg, og bare fire tyske.
Italia deler seg i to, med ni lag bedre enn det nest dårligste engelske, men deretter et sprang ned til de ni/elleve siste.
Norge kommer langt lavere hos Opta enn på UEFA-rankinga. For nå beveger vi oss under De 1+4 Store: Etter Belgia, Portugal og Nederland følger en bolk med Kroatia, Polen og Danmark som sies å være jevnbyrdige med hverandre. Et hakk ned finner man ei ny klynge med Sverige, Tyrkia, Russland, Østerrike, Sveits og Norge. I disse tre klyngene finnes også fire toerligaer: Englands i den første, Italia, Spania og Tyskland i den tredje.
Utenfor Europa setter Opta opp Brasil som nummer 9 i verden, Argentina 11, USA og Mexico på delt 12. og Japan på 14. To plasser under Norges 26. finnes Ecuador, deretter Saudi Arabia.
Av klubber er Bodø/Glimt nummer 96 i verden; på de femten foregående plassene finnes blant annet Alavés, Rayo Vallecano og Wolfsburg, og under nordlendigene er Auxerre. Ikke ett amerikansk lag er på topp 100, mot hele tre fra Mexico; Cruz Azul, Toluca og América. Ikke før 116. plass finner man Columbus Crew.
IFFHS
IFFHS opererer med ganske andre tall. Den første ulikheten er at de ikke tar med andredivisjoner, og det kan man tilgi. Tar man bort EFL Championship, har riktignok Opta og IFFHS de samme ti landene på topp. Rekkefølgen er annerledes. England er bare nummer tre (!) hos IFFHS, bak Italia og Spania.
På plass 11–20 blir det en interessant miks av ligaer hos IFFHS. Colombia, Uruguay og Paraguay kommer inn – Ecuador som Opta var så fan av, er nummer 23 rett foran Chile. Innimellom er den beste afrikanske ligaen, Egypt, plassert på 16. plass.
Norge er langt bak dette, på 29. foran Danmark, men rett bak trekløveret Romania, Kypros og Israel.
Under 40. plass plasserer IFFHS fire land som Opta mener er på topp 30; Sverige, Ungarn, USA og Russland. Plass 40–49 utgjøres dermed av Bolivia, Sverige, Peru, Nord-Irland, Slovenia, Algerie, Armenia, Ungarn, Latvia, USA.
Det er ganske åpenbart at Russland taper på at klubblagene er ekskludert fra kontinentet – og dermed ikke får prestert noe. Hva med USA? Er ikke 49. plass ellevilt lavt?
Også her er det et spørsmål om deltakelse i kontinentale cuper og antall kamper spilt.
IFFHS’ metodologi
IFFHS ser ut til å ikke publisere metodologien sin på nettsida si lenger. En arkivert versjon fra 2013 viser reglene slik de var fra starten i 1991 og revisjoner i 2006–07. Og bottom line var postulatet om at «The Club World Ranking is a precise classification showing the real level of the clubs free of any subjective influence. It is the result of a profound analysis that allows us to fairly report the level of international performance for each country».[2]
Mange plussord her. Kort sagt fikk klubber poeng basert på seiere, uavgjort og tap i ligaen, i cupen og på kontinentet. Etter årtusenskiftet ble cuppoeng nedjustert og kontinentpoeng oppjustert. Men det finnes også en annen differensiering.
IFFHS har alltid operert med en pre-inndeling i fire «grupper». Ligaer plasseres i hver av de fire etter antatt styrke, visstnok etter prestasjons-koeffisienter. At en klubb vinner en kamp gir flere poeng i gruppe 1 enn 4. Tilsvarende var kontinentalcupene inndelt i fem grupper:
14 for seier og 7 for uavgjort: UEFA CL, Copa Libertadores, FIFA klubb-VM
12 for seier og 6 for uavgjort: UEFA EL, Copa Sudamereicana
9 for seier og 4,5 for uavgjort: CAF CL, AFC CL, CONCACAF CL
7 for seier og 3,5 for uavgjort: CAF Confederation Cup, AFC Cup (nest beste)
5 for seier og 2,5 for uavgjort: Oseanias Champions League
Dette utfordrer påstanden om å være «fri for subjektiv innflytelse». Pre-inndelinga av nasjonale konkurranser og kontinentalcuper skaper vel en selvoppfyllende profeti, da man i de beste landene uunngåelig vil score bedre.
Som man ser hadde ikke, og har fortsatt ikke, CONCACAF noen andrenivåkonkurranse på sitt kontinentale klubbnivå (tilsvarende Europa League). UEFA og AFC har derimot fått tredjenivåkonkurranser.
CONCACAF Champions Cup inneholder dessuten få matcher – Columbus Crew som tapte finalen i 2024, fikk stå over første runde og spilte således 7 kamper.
Rangeres også Sør-Amerika for høyt? Skal de europeiske og søramerikanske turneringene likestilles? Dette er lagene som ble slått ut i åttendedelsfinalen i henholdsvis Copa Sudamericana 2024 og Europa League 2024–25:
Viktoria Plzen, Olympiakos, Ajax, AZ, Roma, Fenerbahce, FCSB, Real Sociedad
(Opta har de europeiske klubbene ovenfor unntatt FCSB som nummer 88, 52, 75, 90, 25, 61 og 69 på lista. Ingen av de søramerikanske klubbene ovenfor, ikke engang Boca Juniors, er på topp 100.)
Og fra semifinalene:
Fortaleza, Club Libertad, Independiente Medellín, Athletico Paranaense
Lazio, Eintracht Frankfurt, Glasgow Rangers, Lyon
(Opta har de tre europeiske klubbene unntatt Rangers som nummer 38, 44 og 40 på lista. Ingen av de søramerikanske. De framhever at Botafogo som vant Copa Libertadores er nr. 118, altså bak Bodø/Glimt.)
Det aller rareste med IFFHS-rankinga er imidlertid hvor de europeiske mikrostatene havner. Her menes det at San Marino har verdens 80. beste toppliga, like bak Wales men tre plasser over Finland og deretter Luxembourg. Andorra er nede på 93. plass, men over Indonesia og Malaysia. Latvia på 48.-plassen over MLS er nevnt, og Litauen finnes på 68. plass, én over Australia, og begge disse bak Færøyene på 64. plass.
Da TAZ i 2008 prøvde å finne ut mer om hvem som sto bak IFFHS og mer om kriteriene, ble det ikke mye klarhet i det. IFFHS holdt på enveiskommunikasjon i form av pressemeldinger om statistikk og ei rekke forskjellige kåringer av spillere og dommere; organisasjonen hadde «dårlige erfaringer» med journalister som spurte og gravde om diverse. TAZ portretterte IFFHS som et verk mer eller mindre drevet av «en viss Alfredo Pöge» fra en beskjeden adresse. Et vitenskapelig vitne hadde journalisten i Karl Lennartz: «Dette IFFHS er noe fullstendig obskurt», sier den pensjonerte universitetsprofessoren fra Köln. Fordi Pöge avslo søknaden hans om å bli medlem av IFFHS for flere år siden, mistenker sportshistorikeren fra Köln en enmannsoperasjon bak IFFHS: ‘Det er sannsynligvis bare Pöge.’ Består hele IFFHS’ arbeid virkelig av en eldre herremann som samler inn omfattende statistikk hjemme, kanskje manisk?»[3]
Avslutning
Som et lite wildcard helt til slutt vil jeg gjerne lansere en ny idé til europacup. UEFA Survivors’ Cup. Kvalifisert til den er ett lag fra hvert land i Europa som var det siste som kom over kvalik-streken, altså som ikke rykka ned og som heller ikke var i playoff. Sandefjord og den typen lag. Da kunne man virkelig teste bredden i de forskjellige ligaene. Problemet er at det blir lite «tellende» og publikum ikke strømmet til den forrige litt odde cupen, Intertoto-cupen. Klubber i den type sump er også fattige og UEFA lar dem ofte ikke bruke hjemmebanene sine. Men det hadde vært artig.
Først da jeg så det korte minneordet om Ozzy Osbourne på Metal Archives, kom jeg på den geniale historien som VG fortalte i 2002. Her er et utdrag:
Elektrolærling Erik Åsly (19) avslørte læreren sin: Han besvarte oppgaver med rocketekster fra Black Sabbath-albumet Sabotage – og fikk karakteren 5!
Den kreative eleven fra Bjørkelangen hadde sterk mistanke om at rettelæreren ikke tok oppgaven særlig alvorlig.
– Det var da jeg fikk lyst til å teste systemet.
På neste prøve besvarte han fem av de 30 spørsmålene med tekster fra det gamle heavyrockbandet Black Sabbath – ironisk nok med flere verselinjer fra albumet Sabotage.
[spørsmål] Hvordan skal små spotlights monteres dersom det ikke foreligger egen monteringsanvisning fra leverandøren?
[svar] Leave the earth to Satan and his slaves. Leave them to their future in the grave.
Men læreren mener det er Erik som har gjort noe galt, ikke han selv. I en redegjørelse sier han at ‘… du har kun lurt deg selv ved å være så uansvarlig ved å flippe ut på denne måten! Jeg forventer at du ikke lager noen morsomheter ut av dette med de andre gutta, det ville i så fall være veldig dumt av deg’.[1]
[1] «Snakk om sabotage» av Rolf Sønstelie, VG 11.3.2002
Snart er det friidretts-VM med blant annet sjukamp for kvinner. Verdens beste er over 7000 poeng, 6500 poeng gir topp fire før mesterskapet. I visse internasjonale mesterskap kan folk vinne medaljer samtidig som de ikke hadde nærmet seg verdenstoppen om de så hadde fått sanke poeng i femten øvelser.
For å ta for oss et mellomnivå først: NM i mangekamp foregikk i mai. De beste pleier ikke å delta der. Medaljene gikk på 5162, 4958 og 4644 poeng. NM-vinneren er den sjuende beste mangekjemperen i Norge i år, hvor de tre beste har hvv. 5741, 5713 og 5434 poeng.
5741 poeng er det 106. beste i verden i år, men fortsatt ganske bra.
Kontrasten er stor, meget stor, til det sentralamerikanske mesterskapet i 2025. Dette er Sentral-Amerika minus Mexico som er for store/gode til at det blir noe spenning igjen. Her gikk medaljene i sjukamp på 2746, 2726 og 2042 poeng. Spennende oppgjør om førsteplassen for så vidt, men et oseanisk lavt nivå.
Mange sentralamerikanske land henger igjen med kjønnsroller. Vit da at det var ikke noe bedre for menn. Ingen på bronse, gull på 4553 og sølv på 3347. Og her har man tre ekstra øvelser å sanke poeng i.
Dette viser bare at medaljer og medaljer ikke er det samme. Heia alle som prøver å gjøre sitt beste.
Globetrotter er et forslitt begrep. En som virkelig kan si å ha «trådd» rundt er Gunnar Garfors, han som flere vil kjenne som mannen som har besøkt alle verdens selvstendige land — to ganger. Mindre kjent er hans tid som fotballspiller, da han trådde over motstandere i Sogn og Fjordane.
Han spilte på Førde og putta 19 mål i 1995. En god klunk av målene kom i samme match, mot Eid.
2. august putta Garfors 7, som var alle Førdes mål i 7–2-seieren. «Aldri tidlegare har ein spelar i fylket åleine laga dei sju måla for eit lag i en obligatorisk seriekamp», skreiv Firda. Selvtilliten nøt godt av at det første kom etter tjue sekunder. Etter ti minutter sto det 1–3.
To lokalaviser, ei i Nordfjord og ei i Sunnfjord, var selvfølgelig samstemte. «Forferdelege avklaringar og hasardiøse tilbakespel prega forsvaret gjennom heile kampen», «som ein parodi på forsvarsspel», het det i Nordfjordeid. Avisa i Førde mente heller ikke at Eid-forsvaret var skoledannende:
‘Lapskaus-forsvar’
[…] Den ‘flate’ firaren til Eid stod høgt, og likna i perioder meir på ein trekkspelbelg, enn den trommstikka Drillo-filosofien er bygd på.
Haaves historier 