Folk spør Google om hva man kan spise, og Google fullfører setningen for deg. Her skal jeg ta deg gjennom mesteparten av alfabetet.
Spørsmål som gjelder hva gravide kan spise, er ikke tatt med, for det er vanlig mat i en spesiell setting. Det samme gjelder «kan man spise x» på lavkarbo- eller keto-diett. Her er vi ute etter uvanlig mat. Har derfor også droppet rå, støtt eller gamle versjoner av vanlig mat.
De 5 øverste søketreffene uansett bokstav er: popcorn gress, løvetann, syriner, trane (!), pukkellaks. (Som du ser endrer jeg ikke rettskriving, men gjengir det slik det står i Google.)
A – albueskjell, aloe vera, abbor, appelsinskall, andeegg.
B – blomsten på gressløk, bever, bjørn, bregner.
C – chia spirer, castor oil, kiwi skall (!).
D – det hvite i granateple, det hvite på brie (?), delfin, due.
E – eikenøtter, engkarse, eggeskall.
F – fisk med kveis (?), fjesing, frøene i vannmelon.
G – gjedde, granskudd, grevling, geitrams, gress, glassmanet, georginer, gullfisk.
H – hestehov, hasj, horngjelm, hvitveis, hoggorm, hai.
I – isbjørn, ingefær (!), insekter.
J – jord, japanske kirsebær.
K – kiwi skall, kråkebolle, kløver, kokain.
L – løvetann, lavendel, løvetannblad, lakseskinn, lama.
M – måke, mus, maur, mort.
N – nise, natt og dag, nellik, norsk frosk, natron.
O – orkideer, oter.
P – popcorn gress, pukkellaks, poteter med spirer. Alle disse finner man også på topp 10 sammenlagt.
Algoritmene på sosiale medier som Youtube blir ofte utskjelt. Her er ett eksempel:
NRK.no 1.11.2019
Men får man godt innhold uten algoritmene? Dette er hva jeg fant på toppen av Youtube uten min vanlige bruker den 13. juli.
En helt latterlig thumbnail av Mr. Beast. En 42 minutter lang video med et, i beste fall, lite representativt bilde. 10 minutter om en plante med skrikende person som ikke frister. Nummer 6 er et bilde jeg tviler på at noen har tatt.
Og vet du hva, når jeg søker mer på «10 Times Sea Animals Messed with the Wrong Opponent» får jeg styrket min tese. Kanalen 50M Videos finnes, men samme video ligger på kanalen Factfile, som daglig tømmer ut nonsens-innhold (av samme type som 50M Videos). Her er noe av det kanalen byr på:
Jeg har først limt dem inn i et Word-dokument og deretter hit.
Jeg klikker på det nest siste med det gigantiske angivelige strandede dyret. Videoen viser forskjellige «utrolige videoer fra virkeligheten», men ingen som har det minste med thumbnail-bildet å gjøre. En av videoene handler for eksempel om flylandingen på Hudson River.
Kommentarene er et annet kapittel for seg. Temmelig intetsigende innhold, men merk at alle brukerne har tall i navnet sitt. Hvis du lurte, er de fleste om ikke alle sammen bot-genererte kanaler. De abonnerer på ei rekke kanaler og kommenterer noe her og der, noe som gir økte inntekter for kanalene som blir likt, abonnert på og kommentert på.
Kanalen kan eventuelt slettes seinere, i tilfelle den ikke hadde copyright på de ulike bildene som vises i videoene. (Hint: Det har de ikke.)
Det hadde jo vært morsomt om de hadde lagd fiksjoner av tingene som thumbnailene forestiller, men det er de selvsagt ikke i nærheten av å gjøre.
Dette er altså noe som Youtube presser på de som ikke har egne brukere, og som ikke har algoritmer som jobber for seg. (Bare mot seg.)
Inspirasjon
Denne artikkelen var delvis inspirert av denne videoen fra Kyle Hill, som tar for seg falske og botgenererte vitenskapsvideoer på Youtube.
Det var én måte å se på Intertoto-cupen på. UEFAs nyeste og minste fotballturnering fant sted da Europa var på sitt sløveste, de fleste lagene var utenfor sesong og publikum var de fleste andre steder enn på et fotballstadion. For noen var Intertoto rett og slett irriterende. Men de som tok det seriøst kunne ha gode ting i vente.
Intertoto-cupen var allerede et godt innarbeidet begrep da UEFA tok kontroll over arrangementet i 1995. «Toto» er relatert til det norske ordet Rikstoto, og stammer i dette tilfellet fra de tyskspråklige organisatorne av den opprinnelige turneen. Formålet ved Intertoto-cupen var, ganske bokstavelig talt, å holde pengespill på fotball i gang på sommeren.
Etter mange år tok altså UEFA kontroll over det hele, og gjorde Intertoto-cupen til en turnering for de tredje beste lagene. Litt også for de nest og tredje beste landene, som vi skal komme tilbake til. Den virkelige gulrota ved å legge turneringen inn i UEFA-systemet var at vinnerne av Intertoto-cupen fikk delta i den mer lukrative UEFA-cupen. Så spørs det om denne lokkepremien var nok til å piske fram innsatsen hos lagene, eller om sommer burde fått være sommer.
En minnerik start
Sesong 1 av UEFAs Intertoto-cup, for å si det på den måten, inneholdt mange godbiter. Bordeaux vant med intet mindre enn tre spillere som også vant VM-finalen i 1998: Bixente Lizarazu, Christophe Dugarry og Zinedine Zidane. (Lizarazu var på jobb i finalen. Gult kort i det 1. minutt, straffemål i det 2. minutt, tomålsscorer i det 10. Zidane ble utvist i det 24.) Og ikke bare kvalifiserte Bordeaux seg til UEFA-Cupen 1995/96, de gikk også helt til finalen i denne.
De første norske representantene i Intertoto-cupen var Tromsø i 1995 og deretter Lillestrøm i 1996. Tromsø tok blant annet med seg en rolig 10–0-seier mot HB Tórshavn, og i løpet av cupen brukte de norsk fotballs hittil eneste keeper fra Haiti. LSK gjorde en hederlig innsats, som kulminerte i en gruppefinale mot Nantes — som de tapte. «Hederlig innsats» føles for øvrig veldig norsk når det kommer til store idretter. Mon tro om de har dette begrepet i andre land også.
Publikumsoppslutningen på Intertoto var varierende. Jevnt over ser de tyske tilskuerne ut til å ha vært best til å møte opp. Bursaspor som enkeltklubb lå høyest, langt over de andre. De har såpass kul stadion at den må brukes. Et antall av 124 tilskuere på Kaftanzoglio i Thessaloniki, i sin tid Hellas’ største stadion, befinner seg i andre enden av skalaen.
For engelske var og er sommeren en sesongoppkjøring, og de var mye mer opptatt av å trene enn å spille kamper. Blant annet hadde lagene en sterk tradisjon for å være i Norge og spille kamper mot lokale lag fra 2. til 5. divisjon, slik jeg har beskrevet ganske grundig (for sommeren 1997) i boka Fotball på 90-tallet. Intertoto hadde de ikke lyst til i det hele tatt. Under trusler fra UEFA fikk ikke engelske lag lov til å droppe 1995-turneringen helt, men deltakelsen var langt fra halvhjertet. Knapt en aorta, knapt et halvtomt pacemaker-batteri ble lagt i innsatsen.
Klubbene gadd for eksempel ikke spille hjemme. Både Tottenham og Wimbledon spilte på Goldstone Ground i Hove, en bane som ikke engang det egentlige hjemmelaget Brighton and Hove Albion ønsket å ha, og som de vraket i 1997.
Tottenham stilte med juniorlaget sitt, med et par unntak. Viktig å få litt pondus inn i laget. De lånte derfor inn kapteinen til Barnet, en fra Northampton, seinere trener Alan Pardew fra Charlton — «and, even more bizarre, St Mirren’s David Byrne, playing for his 14th club». Dette skreiv Independent. Wimbledon stilte ikke mye sterkere, med lån fra klubber som Cambridge United og Colchester samt noen Manchester United-juniorer.
I tillegg til å ryke mot sveitsisk motstand, Luzern, som hadde den fordel at laget hang sammen, tapte Tottenham mot svenske Öster. Det var ikke nødvendigvis en god nyhet for svensker, siden mange hadde satset penger på Tottenham-seier. Markedssjefen i et svensk tippeselskap beklaget at matchen var blitt ført opp på tippekupongen. Som en husker, var tipping grunnen til at Intertoto-cupen eksisterte. Bedre ble det ikke da Köln ble for sterke og slo London-klubben (men ikke det egentlige London-laget) 8–0. «Deras uppträdande är skandalöst. De drar engelsk fotboll i smuts och vanära», het det nå fra det svenske tippeselskapet.
(A-laget befant seg faktisk på treningsleir i Sør-Sverige. Her reddet Tottenham engelsk fotballs ære, muligens, ved å stille med sitt egentlige lag i treningskamper mot Halmstad og IFK Göteborg. Vel, Tottenham tapte mot Halmstad, med Erik Thorstvedt på laget, så så bra var det kanskje ikke. I 1997 besøkte Tottenham Norge og tapte blant annet mot Ski.)
Ikke engang humor i andresesongen
Opprinnelig ble Wimbledon og Tottenham helt utestengt fra Europa for klovneriet, men diverse anker endte med at England bare ble fratatt fair play-plassen som landet skulle hatt i UEFA-Cupen 1996/97. I tillegg ble England som nasjon kastet ut av Intertoto-cupen i 1996 — som vel var akkurat det de ville.
Spania og Italia fikk på sin side lov til å boikotte Intertoto-cupen helt fra starten, så det er neimen ikke lett å dechiffrere hva UEFA mente med alt dette.
Resultatet i 1996 ble dermed at fortsatte franske og tyske lag å gjøre det bra. At danske Silkeborg gjorde det bra og kvalifiserte seg til UEFA-cupen burde vært en stor motivasjon for alle skandinaver. Likevel befant interessen seg fortsatt på vent.
575 tilskuere på Olympiastadion i Stockholm gir mye ekko blant seteradene, og i byer som Tel Aviv skal det ha vært nede i 100 tilskuere. En definitiv bunnrekord skal ha blitt satt av Čukarički fra Beograd, som gjorde det dårlig på banen, og bare samlet 43 personer til siste gruppespillskamp.
I motsatt ende klarte 1860 München å samle over 20 000 på gruppespillsmatch — bare for å se laget ryke ut. Om kilden er helt troverdig for alle disse tilskuertallene, er jeg litt usikker på. Men at tallet gjennomgående var lavt, bekreftes konsekvent. Ikke minst da Norge fikk doblet sin kvote på antall lag.
Intertoto 1997
Stabæk var som kjent en ung toppklubb i Norge, og 6. plass i Eliteserien 1996 ga plass i Intertoto-cupen i 1997, noe som var klubbens første Europa-spill. Forhåpentlig det første av mange.
Ikke alle Stabæk-spillerne gledet seg til Europa-spill. «Tapet av sommerferie er den verste forsakelsen jeg har som fotballspiller», sa Lars Joachim Grimstad. «Det er ganske kjedelig når alle kameratene suser avgårde på interrail, mens du vet at du skal på trening».
Lokalavisa hadde imidlertid et tips til kameratene og andre bæringer: «for de ‘gærne’ kan det jo være en idé å legge sydenferien til Hellas rundt St.hans. Da får man samtidig med seg en intertoto-kamp». Motstanderen var Panachaiki, og treneren hadde sine tanker om hva som ville skje på den kampen: «Jeg er spent på hvordan spillerne takler det når publikum hiver stein etter dem».
Panachaiki betyr noe slikt som «hele Achaias lag» og holder til i Patras, en stor by i Hellas, men relativt ukjent for de fleste norske fotballinteresserte. Aftenposten skreiv at det var storklubben Panathinaikos som Stabæk skulle møte. Og det var muligens også planen, siden Panathinaikos kom på 5. plass i hjemlig liga, én plass unna UEFA-cupkvalik.
Siden Panathinaikos ikke gadd å stille opp, gikk plassene til Iraklis (med det entusiastiske publikumet på Kaftanzoglio!) og Panachaiki med sine 13. og 15. plasser i ligaen. (Panachaiki var tapende cupsemifinalist, om ikke annet.)
Det ble 1–1 mot Stabæk, og ikke rapportert om steinkasting. Stabæks første hjemmekamp i Europa ble en fin seier over færøyinger med 5–0, men det negative var at bare 313 personer løste billett på Nadderud. Til og med klubbens meget beskjedne forhåndsanslag på 4–800 var for høyt.
Sportslig ble Stabæks største opptur i Intertoto-cupen en 0–3-seier i andre omgang mot belgiske Genk. Bare synd at Genk satte 4 i første. Siste hjemmekamp mot Dinamo Moskva hadde derfor ikke betydning for turneringens del. Det kunne riktignok ha betydning å trene seg mot uvant og internasjonal motstand. I praksis lå spillet litt under La Manga-treningskamper i intensitet. Økonomisk var det ikke mye å få ut av kampen — med 328 tilskuere på Nadderud. Budstikka la også til: «Et stykke unna UEFA-standard var speaker Steinar Fjeld som droppet å lese Dinamo Moskvas lagsoppstilling og navnet på den polske dommeren, fordi navnene var så vanskelige». At noen så seg nødt til å argumentere for at Intertoto ikke bare var tull, forteller mye om stemningen.
Den andre norske representanten, Kongsvinger, sleit med motivasjonen. Europa var liksom ikke så gøy. Etter deltakelsen der, var spillerne «tunge og lite inspirerte». «Ikke alle spillerne har hatt en profesjonell innstilling», klagde treneren, som antydet at Kongsvinger ville trekke seg hvis de kvalifiserte seg for Intertoto igjen. Mon tro om det hadde noe med hans egen lovnad om å la reservespillere prøve seg, som om Intertoto var jevngodt med første og andre runde i den norske cupen?
En annen norsk klubb som drømte om Europa-spill, Strømsgodset, hadde en trener som fastslo at det i hvert fall ikke skulle skje i Intertoto. «Om vi får plass i Intertoto, vet jeg ikke om vi blir med. Intertoto høres helt noldus ut for meg», sa treneren.
Noldus? Hvem kunne mene det om Intertoto-cupen 1997, med resultater som Nea Salamis Famagusta — Auxerre 1–10?
1998: en forbedring?
I 1998 ble Intertoto-cupen omgjort til et reint cupspill. Cupen skulle bli mer attraktiv. Spania og Italia sendte lag, og England gadd allernådigst å stille opp denne gangen. Det ved å sende Crystal Palace, laget som hadde kommet desidert sist i Premier League.
UEFA blidgjorde også de største nasjonene ved at klubbene derfra fikk stå over de første rundene. Det betød at de norske lagene var garantert labrere motstand i første runde. Og det igjen betød at bare 162 mennesker møtte opp for å se Stabæk mot Vojvodina. Som også slo ut Stabæk.
Legger du til 15 stykk, har du tilskuerantallet som møtte opp på kampen som ble spilt i Luxembourg. Så Stabæk ble slått av CS Hobscheid i publikumsoppslutning. Riktignok kræsjet alle disse kampene med fotball-VM. Den attraktive kampen Belgia — Mexico.
Kongsvinger stilte opp i 1998 også, tross antydningene om å ikke orke. Publikum orket ikke, med 214 som så på et walisisk lag og 356 som fant FC Twente spennende på en julidag.
Og svenskene var ikke stort bedre. 243 stakkarer møtte opp på Gamla Ullevi for å se Örgryte, mens bare 111 var på ÖIS sin bortekamp på Kypros. Det var heller ikke det laveste tilskuerantallet.
Ingen skandinaviske lag overlevde andre runde. Intertoto-cupen levde i ti år til, uten at den ble regnet som noe stort mer enn feriefotball i Norge.
Europa-fotball er vakkert. For min del er det ikke finalene i Champions og Europa League som sjarmerer. Det morsomste skjer gjerne i innledende runder, som begynte denne uka.
Det vil si, prekvalifiseringen til kvalifiseringen var allerede ferdig. Mesterne fra Island, San Marino, Andorra og Montenegro møttes oppe på Island og hjemmelaget vant.
De tre taperne er nå inne i Conference League-kvaliken i stedet. Der er det små lag som holder på, flere fra hvert land. Og UEFA sender dem på kryss og tvers, hundrevis av kilometer. Et walisisk lag (det som slo ut Stabæk i 2016) skal opp til Akureyri. Det er helt utrolig at noen skal ha noe der oppe å gjøre. Et enda mer kuriøst møte er mellom mestrene fra Aserbajdsjan og Gibraltar. Opptil flere tidssoner. Keiser Trajan ville vært stolt.
Den europeiske opplevelsen ekspanderer stadig, for alltid er det noen som debuterer på det europeiske nivå. Latvias ferske cupmestere Auda er et av eksemplene i år. Auda! Fun fact #1: de var det første latviske laget med en norsk spiller. #2: jeg så faktisk Auda i fjor, og da med en trener som så ut som han skulle skrike og gestikulere på seg hjerteinfarkt. Han er ikke trener der lenger.
11. juli begynte det altså med Champions League, første ordinære kvalifiseringsrunde. Her stiller Luc Kassi opp for sitt nye færøyske lag KÍ Klaksvík.
Hvem som er keeperen til KÍ Klaksvík? Det er Jonathan Johansson. Han la opp etter 2020-sesongen. I 2021 hjalp han Ranheim ved å komme inn som reservekeeper, men spilte ikke. I 2022 måtte han nok en gang hjelpe en klubb, denne gangen Stjørdals-Blink. De hadde ikke keeper, så han måtte stille mot Stabæk, og at han var rusten, så man.
2023: Hva skal man gjøre? Kanskje begynne i en klubb, siden man uansett blir dratt inn igjen og igjen? Johansson sa ja og valgte Majorstuen FK i norsk 5. divisjon. Så meldte KÍ med sitt norske trenerteam seg. Mon tro om Majorstuen fikk hvalkjøtt i overgangssum? Overgangen var i hvert fall et faktum for mannen som fyller 32 om en måned. Klart det var på tide med en opptur i karrieren, dvs. rett inn og stå kvalik til Champions League.
Johansson er langt ifra den eldste keeperen KÍ har brukt i år. For det er Géza Tamás Túri. Han var fast keeper på Víkingur, men ga seg i 2016.
Greit det, i den respektable alder av 42.
Túri var likevel ikke helt ferdig i Víkingur, spilte en kamp og satt noen ganger på benken i 2018. Så kom stor-overgangen til KÍ i 2019. Fram til nå har han sittet 33 ganger på benken — og spilt 1 kamp, i mai i år, hvor han også holdt buret reint. Túri hadde da fylt 49.
For de fleste andre er sommeren sesong for treningskamper, og dette var en godbit fra 11.7.:
Østeråsklubben var stedet der jeg spilte min aller første konsert. Det var etter et show med A-team og Lax med laks, og et band til jeg ikke husker navnet på, at jeg gikk inn på «bookingkontoret» og fikk tildelt en dato av Henrik Seip. Henrik Seip spiller nå i Polardegos, tidligere i blant annet Terroristene og Fence.
Nettopp Fence viste seg å være med på en samle-cd laget nettopp på Østeråsklubben i 1998. Antakelig det første Fence ga ut? Balder Dash heter den og er temmelig obskur, men jeg gravde den fram via en gammel avis og et bibliotek.
Vi merker oss at Fence hadde større blåserrekke, med Brage Rognlien, Axel Vetlesen og «Anders Grønnseth» som jeg antar er saksofonisten Anders Lønne Grønseth.
Her er også Softcore, bandet som Egil Clausen og Olga Raftevold hadde noen år før Atomic Rubber Chickens. De fôr ned og spilte i Polen i regi av det kommunale ungdomssamarbeidet, og det er også to polske ungdomsband med på denne samleren. Har ikke hørt på dem ennå…
På hytta hadde jeg et Budstikka liggende. Det er allerede gammelt, fra 19. juni i år. Her står det om Bekkestuas nye gågate og det at det er lagt kunstgress i den.
Kunstgress har vært upopulært blant enkelte, men i det minste får Bekkestua et nytt uteområde som kan brukes. Kanskje en eller annen gang, i det minste. Nå, midt i høysesongen for å sitte ute, er det derimot fortsatt avstengt gjerder og et par anleggsmaskiner. Det sto det ingenting om i Budstikka 19. juni. «Arbeidene på Bekkestua blir ferdige neste uke», sto det der.
Det ble de altså ikke.
Treneringen føyer seg inn i et mønster der også entreprenøren for området rundt Mega og biblioteket har brukt altfor lang tid på arbeidet. Det har tatt flere år. Kommunen skylder på entreprenøren og entreprenøren på kommunen. Resultatet er heller ikke særlig mye å skryte av; området utenfor biblioteket som kunne vært et fint stopp for barn er goldt og døllt og uten skygge.
Bekkestua er et ganske lite sentrum med seks innfartsveier. Nadderudveien, Gamle Ringeriksvei i to ender, Bærumsveien i to ender, Bekkestuveien og Jens Rings vei. Legg også til Fagertunveien for gående. Ved samtlige av dissene innfartene har folk vært plaget med utbygginger, rivinger, veiomlegginger, trafikkdirigering og veisperringer i flere år på rad, og mer skal det bli. Det bygges kjempeprosjekter vest i Bærumsveien i krysset Gamle Ringeriksvei/Bekkestuveien. Enda et kjempeprosjekt skal opp i Frøytunveien, i tillegg til at brannstasjonen skal ombygges eller flyttes. Området rundt Mega og Presterud allé er ikke ferdig.
Den nye gågata måtte altså også sperres nesten med en gang den var blitt til. (Oppdatering, sperringa er borte, men det tok likevel tre ganger så lang tid som det skulle.)
Det er nok litt tidlig å dele ut kongepokal allerede etter første dag av friidrett, som TV 2 gjorde torsdag kveld. Jada, Karsten Warholm er vanskelig å toppe denne gangen, men konkurransen er fortsatt åpen fram til lørdag ettermiddag. Ikke minst for damer.
Andrea Rooth løp bra, for all del, men nesten 2 sekunder bak det Line Kloster løp på forrige helg. (56,38 vs 54,57.) Line Kloster satset på 100 meter torsdag, og ble nummer to gjennom alle tider på øvelsen. Så det er også sterkt.
Boka Ska-punk i Norge er på vei og kommer i 2023 på PIY Records. Kort sagt handler boka om norske ska-punkband, internasjonale ska-punkband i Norge og lytting til ska-punk i Norge. Boka kommer til å avslutte med en humoristisk del, som jeg har generert gjennom en viss velkjent AI-modell. Humoren ligger da i hvor elendig AI svarer. I denne teksten skal jeg ta for meg et svar som AI ga om ska-bandet Hopalong Knut.
Aller første spørsmål dreide seg nemlig om de fem største norske ska-punkbandene. Jeg fikk tilbake fem band, hvorav det nyeste visstnok ble dannet i 2006, flere år etter at ska-punken var død. Hva med band fra den perioden ska-punk faktisk ble spilt?
Allerede her er det på tide med en liten realitetssjekk.
Ska-punk? Nei, bare ska. Midten av 1990-tallet? Nei, slutten. Energisk og festlig? Ja, det er sant. Populære låter som «I en sjokoladefabrikk»? Det høres i hvert fall festlig ut. Kunne ikke dette passe med Hopalong Knut, da.
Svaret er nei, men på dette tidspunktet blir det nesten nødvendig å få høre en begrunnelse, eller rettere sagt hvordan AI forsvarer å framlegge slik nonsens.
«Veldig spennende sporliste» er her brukt sarkastisk. Merk at AI bruker det som unnskyldning at kunnskapen bare går fram til 2021, men som sagt har AI påstått at albumet kom ut i 1998.
Her har det skjedd noe som nesten er verre enn å finne på album og sanger ut av det blå. Tidligere i «samtalen» hadde jeg nemlig spurt om AI kunne noe om Atomic Rubber Chickens, og om Ola Geir Raftevold spilte i det bandet (hvilket han gjorde). AI kjente ikke til Raftevold da, men nå forsøkte den å lære av samtalen mens den utspant seg — AI-modellen hadde «skjønt» at Raftevold hadde ett eller annet med ska-punk å gjøre, og kom dermed opp med ideen om at nettopp han var en drivkraft i Hopalong Knut.
At AI lærer aktivt, og fortsatt tar feil, er enda mer deprimerende enn at den fyller feilstoff i hullene på temaer den aldri har lært.
Jeg ga meg ikke helt, og neste spørsmål viser at AI faktisk kunne svare noe som var riktig om Hopalong Knut.
Ja, faktisk ble det to riktige svar på rad da jeg testet AI litt:
Hopalong Knut er vel litt mindre laidback enn The Slackers, men definitivt ikke så på tuppa som Voodoo Glow Skulls var. Dermed svarte AI riktig på et ganske komplekst spørsmål. Jeg vet ikke hvorfor AI plutselig klarte å komme med noe fornuftig — etter alle de horrible feilene. Likevel er det nok bedre at mennesker svarer på også slike spørsmål selv. Man kan jo for eksempel… høre på bandene.
Følg med for å få med deg den artige avslutningen på boka Ska-punk i Norge. Og selvsagt hoveddelen av boka Ska-punk i Norge.
Boka som ifølge tittelbladet har det krøkkete navnet Er jeg snerpet? Det beste fra Alle kvinners 1938 er ikke splitter ny, den kom i fjor, men tåler likevel å bli anmeldt. Særlig fordi anmeldelsen — kanskje til en forandring fra vanlig — er positiv. Såpass kan jeg avsløre med én gang.
Litt eddik i begeret først: Jeg er i utgangspunktet ikke Norges største Jordahl-fan. Miljøbøkene er kakofoniske og for springende til at jeg gidder å lese dem for barna mine. Ski-fi er kanskje det dårligste jeg noen gang har lest som er utgitt i Norge, et elendig plott ispedd litt coattail-riding av Follo-musikere. Men her mener jeg hun har truffet godt.
For det første er det bra at Jordahl har skaffet seg en årgang av Alle kvinners blad for å gjøre jobben. Det gir en systematisk tilnærming. Alt er lest gjennom, snarere enn løsrevne biter her og der, og fra årgangen er det plukket stoff i mange kategorier som blir kommentert og tegnet. Da unngås nettopp det springende preget som i mine øyne roter til Grønne greier-stripene.
Boka handler ikke om storpolitikk foran verdenskrigen, men om mellommenneskelig oppførsel: Hva folk mener om hverandre, hva de sier til hverandre, hvordan de omgås, hva de forventer av hverandre, hvilke verdier de har. Det å være konservativ blir satt under lupen, både den gang og for så vidt i dag. Man ser ting som ikke var verdt å bevare, og at selv de konservative i dag — inkludert de «fryktede» tradwives-ene — har bevart heller lite av de mellommenneskelige forventningene fra den gang. På den måten lærer man også litt mer om dagens samfunn av å kikke på 1938.
Hvis noen synes tegningene understreker feil poeng ved tekstene, at tegneren for eksempel tar noen ord for bokstavelig, og gjør et for stort og kanskje for billig poeng ut av dét, endrer det ikke det faktum at originaltekstene også står i boka. Disse må man også lese for å få mest mulig ut av Det beste fra Alle kvinners 1938. Og dermed har leseren fått et innblikk i hvordan vanlige folk levde og tenkte før krigen, og hvor ofte skjer det? Særlig hvis vi ser bort fra meget slette historiske romaner og historiske tv-serier?
Av denne grunn har jeg heller ikke så mye å utsette på tegnestilen. Tegningene er uttrykksfulle, og muligens anakronistiske i så måte, men igjen, de er ikke så dominerende at ikke leseren får sin egen forståelse av det innlimte originalstoffet.
Til ære for NRK som innfører terningkast i sine bokanmeldelser, kommer det et her også: terningkast 5.
Haaves historier 