Nå, litt inn i det nye året, vil jeg spandere noen ord på ting som forsvant i det forrige året.
En av tingene var pålegget Banos, som det ble skrevet behørig om. Stikkord fra nyheten: Produktet hadde hatt «en liten, men lojal kjøpergruppe», det stemmer nok bra. Fabrikken ville «la produksjonen av Banos fortsette til emballasjen var brukt opp», det støttes av miljøhensyn. Banos ble bare «produsert omtrent hver tiende uke», det er morsomt. Banos-uka! «– Nordmenn er tjukke i huet og late«, ble det hevdet av en svensk arbeider i 2011. Hva jobbet hun med? Å produsere Banos, så klart, der det var snakk om manuell skrelling av bananene. Så mens jeg både likte Banos og sikret meg et dusin bokser av de siste som var å finne i butikken, må jeg konkludere med at det er bedre med fersk banan på brødskivene.
I begynnelsen av desember gikk mobilen min i bakken. Det er ikke akkurat uvanlig, men denne gangen, da jeg satte den sammen igjen, var det ikke noe signal. Jeg tror jeg har hatt samme mobil siden 2019, en Nokia kjøpt på Clas Ohlson for 350 kroner. Mobilkameraet røyk for mange år siden, og signalet har ikke vært spesielt bra til tider, men hvorfor skulle en mobil være så bra? Nei, Nokia holdt i massevis. Men nå var det altså ikke signal lenger. Samtidig har jeg, etter å ha lest nyheter om at Nokia ga opp mobilmarkedet, for ikke så lenge siden sett annonser for at Ice selger Nokia også nå. (Spesiell merkevare, «to ice someone», «navnebrødrene» i USA…») Da jeg tilfeldigvis gikk forbi en Ice-butikk, og inn i den til og med, fikk jeg vite hvordan det henger sammen. 2. desember ble 2G-nettet stengt i Norge. Ikke helt, men Telia sin 2G er ikke mer.
En annen type «avslutning» i 2025, var to akademiske dødsfall som jeg merket meg. Uten at jeg skal skrive noe minneord vil jeg likevel nevne Per Otnes, sosiolog og veilederen på bacheloroppgaven min, tilbake i 2008. Han ble 84 år. En typisk sekstiåtter i Pax-segmentet, som promoterte Dag Østerberg i betydelig grad. (Dag Østerberg sa opp som professor i sosiologi og underviste derfor ikke.) Det var veldig interessant å ha emnet Urbanitet, som jeg tok med meg inn i politikk også, men etter at jeg ble historiker og ikke sosiolog har jeg konkludert med at noe av litteraturen i emnet var preget av påstander uten underbygging — men de «satte i gang» noen tankeprosesser. Knut Kjeldstadli, som på sin side ble 77 år, var historiker og UiOs interne sensor på masteroppgaven min i historie. Hadde ikke veldig noen nær faglig tilknyting til ham, har lest tre av hans bøker og deler av Oslo-historien, men i tillegg til bøkene som taler for seg selv kan jeg nevne at han hadde et godt ord på seg som veileder. Det som dette markerer, er et generasjonelt skifte i fagene der de som bedømte generasjonene under seg, blir avløst av neste.
Haaves historier 