Enkelte ganger gjør jeg litt banehopping, altså ser fotballkamper på nye baner, og sist bød anledninga seg i Gudbrandsdalen. Fredag kveld og lørdag formiddag bød begge på det essensielle – råning. For så vidt lærerikt – der jeg bor er det bare russen som råner. Men det understreker hva banehoppings-aktiviteten handler om.
Da jeg var ung, og nå snakker vi rundt 2002, spilte naboen til fetteren min på Ringebu/Fåvang. Det er grunnen til at jeg kan vite hva keeperen het den gangen – og samme person sto i mål nå på fredag! Men toppscoreren i avdelinga satte to av sine totalt 33 kasser denne sesongen. Dermed ble det seier til Vind IL, hvor jeg faktisk kjenner treneren fra min Gjøvik-tid.
Beliggenheten på disse banene er noe av det bedre Norge har å by på. På lørdag var jeg på Otta og så hjemmelaget valse over Eina 7–4 med mange prestasjoner av ymse slag bakover på banen. Dramatiske åser omkranset et sentrum der det var mart’n samme dag. Til tross for det møtte det opp cirka 110 personer for å se på. Nesten like mange var og så på et derby på søndag, litt utenfor Vinstra. Faktisk ble det 11 mål her også, bare at alle var til samme lag. Jeg skal ikke fare så hardt fram med tapende part, som i snitt tapte 0–8 denne sesongen, men vinnerne Kvam endte bare midt på tabellen. Det er sammenslåingsklubben med tilhold i Vinstra sentrum, Fron, som tar seg av opprykk(skvalik) fra 6. divisjon.
