Nå sommeren er det snakk om solkrem, fordi soling kan være kreftframkallende.
Kreftframkallende er ikke noe hyggelig ord, men det er et fascinerende ord. For hva er dette «framkalle»?
Det er bare to ting jeg kommer på som framkalles, og det er gammeldagse fotografier og kreft. Utenom det må vi til trylleformularer i fiksjonens verden.
I fotografienes tilfelle er det snakk om noe som allerede ligger innprentet på et slags papir, men som må behandles fysisk (lys) og kjemisk før det kommer fram, eller synes for det blotte øye.
I kreftens tilfelle er det jo ikke slik, den ligger ikke og venter på å bli kalt fram av gale handlinger hos enkeltmennesket. Den blir skapt som noe nytt gjennom forandringer i cellene.
I tillegg har man aspektet med at fotografier er noe man prøver og ønsker å fremkalle, mens kreften kommer høyst uvelkomment. Det er egentlig ikke noe man kaller fram, «kaller» som i «lokker», men noe som trenger seg på.
Man hører for øvrig om veldig mye rart som er kreftframkallende. I ungdommen ble jeg fortalt om stilk-området på tomater, der hopet det seg opp uhumskheter. (Jeg skjærer det fortsatt bort, men det er jo ikke noe godt å tygge på heller.) En venn av meg hevda at det hvite som man kan dra av mellom skallet og båtene på appelsiner også er kreftframkallende. Bort med så mye som mulig av det! (Jeg tar jo faktisk bort så mye jeg kan av det også, men igjen, det hvite belegget er uansett ikke noe godt å spise.)
På engelsk og som et norsk fremmedord bruker man carcinogen for kreftframkallendee, som vektlegger dette med å skape kreft. Ikke å kalle fram, et begrep som så vidt meg bekjent heter conjure på engelsk og assosieres med trylling og triksing. Det var også det Stein Lier Hansen gjorde med sine jaktturer – han «framkalte» titalls gjester som aldri var med på de gjeldende turene.
Haaves historier 