Her kan vi slå fast med en gang: Alberte og Jakob høres ganske døll ut på tittelen. Tankene går til en dame som lever stakkarslig og som møter en vanskjebne, å, alt er så skjørt og vanskelig. Jeg tok likevel boka med meg på ferie, fra ei gratishylle, av den grunn at boka hadde en nimbus av «viktig». Det ble en positiv overraskelse.
Cora Sandel var en briljant skildrer og observatør, og Alberte og Jakob en rik sosiologisk bok på mange plan, ei bok man kan få mye og tildels uventa ut av, nærmest essensiell lesning.
Alberte og Jakob er søsken, det kan man si uten å spoile. De bor i en by i Nord-Norge som har en amtmann (fylkesmann) stasjonert, noe som snevrer inn utvalget ganske drastisk. Uten å si så mye om handlingen, er boka briljant sosiologi, som sagt på flere plan: sosiale lag i byen, deres respektive roller og forventninger, vaner og preferanser, «fint» og «ikke fint». Det sosiale samspillet var så veldig låst i mønstre: Hvem som innbyr hvem til selskapeligheter, hvordan man snakker med hverandre, når og hvor og hvordan man beveger seg i offentligheten med mer. Et kjønnsrollestudium i både smått: hva man kunne tillate seg ute og hjemme til hverdags og høytid, og i stort: hvordan livsløp ble lagt.
Ikke minst uformelle sanksjoner på brutte normer – blikk (som ungdom i dag er så opptatt av) og kommentarer. Cora Sandel var god på å formidle dette i akkurat passe doser, ikke overlesset som hos Carl Frode Tiller.
Boka er svært sitatvennlig, og noe av det siste jeg hadde ventet, klukkende morsom. Med boka oppslått lo jeg høyt på toget foran diverse tyskere. Jeg leser ikke romanen som en komedie som sådan, men kall det heller en tragikomedie.
Her er to sitater om søken etter kunnskap, verdsettinger, normer og restriksjoner. Først om å lese seg opp på tilfeldige skrifter i mangel av noe annet verdifullt:
En løs og hullet viten om litt av hvert som ingen spør efter, er resultatet. Hun kan for eksempel høyst uventet opplyse om hva en svastika er. Hva skal det nå være til å vite denslags? Det er nesten litt upassende, virker korreks av andre mennesker. Damene ser kaldt og forundret på henne, og fru Selmer kjenner ingen stolthet, tvert om. Hun fremholder ved alle anledninger at lesning av folianter er den rene lediggang og ikke det minste bedre enn å drive omkring på veiene. En måte å gjøre seg usedvanlig og original på, det er det hele
Om den mannlige delen av et selskap versus den kvinnelige:
Der inne taler de om morsommere ting enn her. Fjerne land, forhold ute i verden, politikk. Ja, om det så er politikk, er det morsomt, enda Alberte er uten all innsikt i den. En får vite ting av å sitte der inne. Her hører en ikke om annet enn det en vet i forveien og alt har tatt parti til. Og forresten er damer dumme. Gud vet hva de lærte på skolen. Det kan ikke ha vært stort, de sier de verste bommerter.
Da har jeg ikke engang kommet inn på symbolikk, karakterbygging og annet snacks for den som er mer interessert i de litterære grepene isolert sett.
Haaves historier 