Før svenskeshowet på Sentrum Scene 27. september fant jeg fram klipp fra fem-bands-konserten i 1996. Den virker som litt av en begivenhet, men dette nyeste showet var også noe mange vil huske.
Den gang var det 900 til stede på Skate Night — på Rockefeller. Nå var det nedgradert til Sentrum Scene, men det var utsolgt. Og det så man. Jeg er ikke sikker på om utsolgt betyr det samme som full kapasitet, men den er i hvert fall på 1750.
Det kan ha blitt konsumert noe mindre øl enn vanlig, simpelthen fordi det var så pakka at det var vanskelig å komme seg fram og tilbake. Men hva vet jeg. Aldersblandingen var ganske bra, det vil si at der også var folk under 45, eller for den saks skyld under 38 som jeg selv er. En skarp kontrast til visse andre punk- og metalband, dessverre.
I utgangspunktet var det en bra lineup: Satanic Surfers — No Fun at All — Millencolin. Jeg har 3–4 CD-er hver fra hvert av disse bandene. Riktignok er det ikke skiver jeg hører veldig mye på, og ting de har utgitt etter 2000 har jeg ikke hatt interesse for. Det er noe med at det som disse svenskene utga på 90-tallet var litt mer umodent, men mer viktig der ute i kulturen, det hadde en nåtid over seg. Det er ikke instrumentflinkhet jeg er ute etter her, det er noe høyoktan som henger sammen med aktivitet, bevegelse, ja for eksempel skating. Musikk for middelaldrende i designerstoler, eller på ergometersykler i midtlivets panikkartede trening, er ikke det jeg er ute etter her.
Så til prestasjonene denne kvelden: Satanic Surfers hadde litt dårlig lyd, men ganske distinkte riff for det. En veldig aktiv bassist med briller hadde mye av æren for det. Han var overalt på fretten, der No Fun at All etterpå kjørte litt mer safe korder. Kveldens beste vokalprestasjon kom dessuten fra Rodrigo Alfaro med sin klare vokal kombinert med tight tromming. Overraskende at de spilte noe fra Keep Out, men desto bedre.
Nå skall vi spela tre sånger i rad, det kallar dom hat-trick, dom som gillar sport. Vi gillar inte sport. Men vi gillar punk!
No Fun at All hadde best lyd. Vokalisten så veldig ut som faren til en venn av meg da jeg var liten. Kanskje er det litt vel strengt av meg å mene, men jeg tenderer mot å trekke troverdigheten som punkband i tvil. Det er mindre fristende å moshe når det er «en far i klassen» som står og presenterer låter.
Det var likevel ikke noe å si på trøkket i salen. Særlig Millencolin hadde et meget godt tak på publikum fra første tone, og pitten var godt besøkt. Mye crowdsurfing, krefter som ble brukt — til de tok slutt. Samtidig mener jeg det var horribel lydkvalitet under Millencolin, den dårligste jeg har hørt på noen av sentrums-scenene (RF, SS, JD) noen gang. Det var nesten umulig å høre noen distinkte riff, alt fløt inn i en strøm av metalliske lyder under den klare vokalen. Selv på sanger som «Da Strike» gikk alt inn i hverandre. Ja, de spilte endel klassikere, sammen med en del nyere, som for meg er mer ordinær pop. Men som sagt, publikum sang ivrig med.
Som headliner venter jeg egentlig at Millencolin har noe mer morsomt og intelligent å si enn at «Oslo er fint». En ting er at de sikkert sier det om mange byer, en annen ting er at de må ha opplevd noe gjennom 30+ år som de kan dele. Her er det litt å gå på. Ser heller ikke hvorfor alle må gå i helsvart. Gitaristene så prikk like ut, her er det mer rom for artisteri, selv om de ikke trenger å ta det helt på Eek-A-Mouse-nivå. Noe Millencolin faktisk hadde, var mange backdrops, og props for å bruke det originale Tiny Tunes-motivet.
Alt i alt bedømmer jeg Skate Night 2.0 slik:
Musikk: terningkast 4
Show: terningkast 3
Publikum: terningkast 6
Haaves historier 