Landssvik er en dramatisk betegnelse. Når norske medier skal skrive om personer som er dømt for landssvik, er det kanskje ikke unaturlig at det anlegges en melodramatisk tone. I hvert fall hvis den dømtes familie spiller en rolle i historien. Noe den gjør i NRKs sak av 15.1.2022, «Hva visste farfar».
Skribenten strukturerer teksten som en avdekking. I starten av teksten deler skribenten leserens uvitenhet om landssviksaken, før vi begge kommer til en gradvis forståelse.
Skribenten er ikke den eneste som har skrevet en tekst med «hva visste…».
Så skrolles det enda lenger nedover.
Og der falt jeg av.
Fortellermåten blir for treig. Skribenten messer og insisterer på at han skal skrive om farfar. Nevnte jeg at han skal finne ut om farfar? Ved å nøle slik med å begynne, skriver skribenten indirekte om seg selv. Leseren settes i den dvelende, nagende stemning som preger skribenten. Alle kjenner følelsen av et arbeid det er vanskelig å ta fatt på, en telefon eller en samtale som er vanskelig å ta. Man må, men nåværende og tidligere følelser presser seg fram. Teksten er rett og slett et melodrama.
Det er imidlertid ikke noe nytt at en etterkommer sitter og blar i papirer om sin forfader, landssvikeren. Det har etterkommere gjort siden landssvikarkivet ble åpent i 2015, og fra mange daglige besøk den gangen, har det vel falt i antall, men det skulle ikke forundre meg om slike arkivbesøk fortsatt skjer ukentlig. I tillegg til at landssvikmapper har blitt åpna før, er det ikke minst blitt fortalt om mange ganger før, og når skribenten ikke evner å komme med noe originalt og ikke engang nærmer seg noe poeng i selve landssviksaken — som allerede har blitt redusert til et bakteppe for et personlig empatisk melodrama — falt jeg altså av.
Haaves historier 