Anmeldelse: Norsk kriminaljournalistikk etter 2000

Har norsk kriminaljournalistikk endret seg over to-tre tiår? Spørsmålet er relevant siden vi møter slik journalistikk ofte. Ganske massivt, ifølge Lars Arve Røsslands karakteristikk av omfanget: «en vegg av krim». Vi har fått flere medier siden 2000 og alle inneholder krim. Det virker som en noe triviell sannhet, men Røssland presenterer likevel noen tankevekkende funn som underbygger dette.

Lars Arve Røssland
Norsk kriminaljournalistikk etter 2000. En vegg av krim
Cappelen Damm akademisk 2019

NRK unnlot tidligere å drive kriminaljournalistikk, TV 2 satset derimot på det, og nå gjør NRK også det. Mediene har blitt likere på feltet. Krimkommentatorer har dukket opp, samtidig med et tilsynelatende paradoks: Det snakkes om en profesjonalisering av kriminaljournalistikken, men samtidig skjer en despesialisering. Færre personer «er krimreportere», i dag er de snarere journalister som også kan skrive om krim. I nesten alle andre yrker er profesjonalisering lik spesialisering.*

Boka har et gross sider og er en slik du kan plukke med deg på biblioteket på vei ut, hvis du kommer på at du ikke har lesestoff på trikken. På den annen side er det nok mange andre bøker, kanskje et gross, du heller bør ta med deg.

Først og fremst stusser jeg over bokas ensidige krimbegrep. Kriminalitet her er ensbetydende med vold og mord, med et islett av overgrepssaker. Økonomisk kriminalitet er fullstendig fraværende, bortsett fra et par setninger om svindlere som hektes av TV 2 hjelper deg. Så vidt jeg kan se nevnes ikke avisa Dagens Næringsliv. Med deres banebrytende innsats for å avdekke kriminalitet framstår dette stoffutvalget som helt håpløst, for å bruke et uakademisk uttrykk.

Et sted skriver Røssland at kriminalstoff kan sies å være alt som har med politi, lov og rett å gjøre, men det er «så mye mer» (s. 14). Likevel ender det opp hos ham å være mye mindre. Pressens noen ganger litt for ivrige jobb med å avdekke kriminelle forhold hos individuelle politikere har det blitt skrevet bøker om, men her nevnes kun et par setninger om Tore Tønne. Pressens rolle i voldtektssaker er fraværende til tross for flere framstående saker og bøker om dette.

Kildetilfanget i boka framstår som tilfeldig. Jeg sier ikke at det er det, men det framstår slik. En Journalisten-artikkel her og en NRK Ytring der. Røssland kan takkes for å ikke kjede leserne med et metodekapittel, men det må likevel stå noe om grunnlaget for konklusjonene og hvilke kilder som dertil er studert. En viss kvantitativ registrering, case – et eller annet burde ligget til grunn.

Strukturen i boka er uklar. Gjentakelsene er litt for mange. Formålet med kapitler angis ikke godt nok, særlig kapittel 6. Sa jeg at gjentakelsene er litt for mange?

Lars Arve Røssland har mange andre bøker med tydeligere avgrensning (case) som heller bør leses.

* Sjekk gjerne ut en leges faglige petit om «kvistspesialisering». Leger blir ikke bare spesialister i greiner av medisinen, men i kvister av disse greinene.

Publisert av Morten Haave

Jeg er historiker og interessert i mye. Etter masterstudiet (UiO, 2012) begynte jeg med redaksjonsarbeid, hvor det var jeg faktisk lærte hvordan man former en artikkel. Nå går det også i essays, bokanmeldelser, journalistiske tekster, leksikalske oppføringer, korttekster, argumenterende tekster – og musikk. Jeg skriver gjerne oppdragshistorie.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: