I dag skal vi enda lenger tilbake, til 1980-tallet. Steinkjer I&FK hadde Manchester United-legenden Bill Foulkes (!) som trener, ikke bare én gang, men han steppet inn igjen på kort varsel da Steinkjer sparket treneren i 1987. Hadde ikke Foulkes annet å gjøre? Njaaa, bare jobbing i Manchester United-akademiet. Klart at ess-i-ett-eff-kå var mer forlokkende.
Lokalavisa syntes at Foulkes var ideell fordi:
Han «kastet i hvertfall ikke bort tid med å legge opp taktikk etter motstanderne»
«Hans eneste beskjed før en kamp var som regel: ‘Gå ut og spill fotball gutter'». Kommentatoren innrømte at dette var «litt forenklet», men…
Den avsatte treneren Einar Sigmundstad var derimot i større grad en akademiker, ansatt på NIH i flere tiår med kontor ved siden av Drillo. Kommentatoren mente å vite at Steinkjer-ledelsen
ønsket at han skulle «kutte ut mye av sin evindelige teori og taktikkprat»
til tross for det hadde han «slett ikke kuttet ut grundige studier av motstanderne på forhånd».
Noen ting varer evig i fotballen, som klaging på dommerne og i dette tilfellet trenerne, men kravene og forventningene er antakelig litt annerledes. Om Steinkjer-Avisa var helt saklig i sin omtale den gangen, er riktignok ikke helt sikkert.
Dagens historie handler om en situasjon som ble litt vel hårete. Var reaksjonen proporsjonal med det som skjedde i første omgang?
Kåre-Geir Lio er president i Håndballforbundet. På begynnelsen av 90-tallet var han «bare» styremedlem i NHF, samtidig som han gjorde det bra som trener for Junkeren. Bra nok til å holde foredrag om motivasjon. Det var ikke noe høyteknologisk over seansen; tablået besto av var treningsdress, joggesko, flipover, tusj — og Lios evne til å uttrykke seg.
Nordlandsposten var eneste avis skreiv om saken, ettersom motivasjonsforedraget var et lukket arrangement for Nordlandsposten.
Allerede fra starten kunne man ane en viss tone i foredraget. Slik refererte Nordlandsposten etterpå:
— Jeg kommer fra en gjeng på 22 kvinnfolk, så det var en lettelse å komme hit, sa Lio og kikket utover den mannsdominerte forsamlingen, et knippe mennesker han fra starten hadde i sin hule hånd, uten klisterhjelp. En nøkkelord for Kåre Geir Lio — i alle sammenhenger — er stil. — Se på Anette Skottvoll! Se hvordan hun ser ut på håret! Og så skal hun være VM-målvakt? Det går ikke an. Om man er en del av et produkt får man være det i all sin ferd. Det gjelder både bedrifter og håndballag. Publikum gisper lett når Lio forteller at han legger seg opp i hvordan Junkeren-jentene steller både sitt ganglag og sin frisyre. — Enkelte mener jeg går for langt. Men jeg mener jeg er en best mulig leder når jeg hjelper mine spillere på så mange områder som mulig. […] — Jeg kan være rimelig bestemt når det gjelder å gi beskjed om hva jeg synes er dumt. Også når det gjelder Junkeren-jentenes privatliv.
Annette Skotvoll var keeper på landslaget. Få hadde lagd særlig mye fuzz om hennes frisyre tidligere. Mens her var det både det, og «beskjed om privatliv».
Nordlandspostens konkurrent Nordlands Framtid tok tak i hårkritikken, og satte saken rett på førstesida. Riktignok ikke som hovedoppslag, men som sidesak. Nytt med Nordlands Framtid var at avisa spurte Annette Skotvoll hva hun syntes om alt dette, og det var blant annet: «Jeg skjønner ikke hva Lio egentlig er ute etter å oppnå med et slikt utsagn». «Det som er betenkelig er at han i en mer eller mindre offisiell sammenheng slenger dritt om personer som ikke er til stede slik at man kan ta til motmæle. Lio får heller drite ut seg sjøl eller sine egne i slike sammenhenger».
Lio selv sa at «uttalelsen er spissformulert og tatt ut av sin sammenheng i foredraget». Ingen ytterligere kommentar, bortsett fra at han forsøkte å «forhindre at saken skulle spre seg». En måned etterpå sa Skotvoll at hun og Lio hadde skværet opp per telefon, noe hun sa i forbindelse med at Junkeren prøvde å hente henne til klubben!
Nordlands Framtid 17.1.1996
Nordlands Framtid harselerte også med Nordlandsposten som var blitt mindre enn konkurrenten, og sikkert trengte foredraget om vinnerkultur.
Sportsredaktøren i Nordlands Framtid mente at eksempelet med hårsveis og VM holdt mål, «satt inn i sin rette sammenheng», men at det kanskje ikke var så «lurt av en mann med Lios posisjon i norsk håndball å si dette med journalister til stede».
Oppslaget med Skotvoll kom raskt på plass i Arbeiderbladet, grunnet samarbeid innen A-pressen, og slik forgreinet det seg videre, med nye eksperter som la til sitt. Arbeiderbladet fikk en uttalelse fra Gerd von der Lippe. Hun mente det «uttrykker et kvinnesyn som var typisk på 1930-, 40- og 50-tallet», et syn som var «ekstremt kvinnediskriminerende […] Kvinnekroppen skal sextilpasses menns bilder». Arbeiderbladet hadde også en petit om saken som tok den mer ironisk for seg, samt en kronikk av Elsa Rastad Bråten som mente at uttalelsen «viser tydelig at den evige kjønnskampen har blusset opp igjen».
Lio er fra Telemark, og her valgte Telemarksavisa å klistre saken opp over hele førstesida.
Telemarksavisa 18.1.1996
Nå var saken blitt til «for stygg» og «vil vrake håndballjenter». (Altså flere spillere, jamfør uttrykket «noen av håndballjentene» dagen etter, se neste faksimile.) Var det egentlig dette Lio hadde sagt til å begynne med?
Telemarksavisa tok kontakt med daværende håndballpresident Tor Lian, som «ler så telefonen rister» — samt Terje Anthonsen som var styremedlem i forbundet. Anthonsen mente at Skotvoll var «en av de stiligste landslagsjentene» i en sport som tidligere var «dominert av østeuropeiske matroner med gravalvorlige miner». Han bedyret altså at NHF ikke var opptatt av utseende. «Kanskje synes ikke alle at for eksempel Fredrik Brubakken ser spesielt flott ut for tida. (Han hadde et helt vanlig helskjegg, forf.anm.) Eller den svenske landslagsspilleren med sekstitallsfrisyren, Staffan Olsson. Men det har ikke Norges Håndballforbund noe med».
TA 19.1.1996
Telemarksavisa brukte deretter saken som materiale til en kommentar om idealmennesket, og hvor ille det ville gå hvis samfunnet gikk i den retningen. Kommentatoren knyttet hårsaken opp til rasisme og abort.
Hadde saken nå utviklet seg til noe mer enn det opprinnelig handlet om? Eller var tankerekkene helt på sin plass?
På Wikipedia kan hvem som helst endre nesten hvilken som helst artikkel til hva som helst. Så tas det vekk igjen ganske fort, bortsett fra de gangene det ikke tas vekk. I 2023 ble det satt ny Wikipedia-rekord da regnbuefisken fra hinduistisk mytologi ble slettet etter å ha eksistert i 17,5 år som totalt falsk artikkel. (Dette er på engelsk Wikipedia — på de andre språkene er det garantert mye mer som går under radaren.)
I 1997 la noen inn falske svar om Thorbjørn Jagland på internett. I grunnen var det akkurat det samme som Wikipedia-vandalisme, noen år før Wikipedia eksisterte.
Det er altså valgkampen vi skal til i denne lille historien. Ved valget i 1997 ble Jagland herostratisk berømt for sitt 36,9, men fra valgkampen er det mer å berette, blant annet nyhetsoppslaget: «Jagland ble pakistaner».
Aksjonen Folk for Jagland arrangerte nemlig et nettmøte for å nå nye velgergrupper. I motsetning til Jeopardy! der «vi gir svarene og dere stiller spørsmålene», var det denne gangen «hackere» som svarte for Jagland. Som Telemarksavisa forklarte: «Seansen ble overtatt av datasnoker, såkalte hackere».
Hvilken handling fra 1997 angret Jagland mest på i ettertid, dette eller å erklært seg som Rosenborg-supporter?** Nettmøter var jo egentlig ikke Jaglands rette element. Han var ikke glad i datamaskiner eller å skrive på tastatur. (Enda selve tastaturet er basert på skrivemaskina som hadde eksistert i hundre år.) Media fikk heller ikke ta bilder av at statsministeren satt og svarte, fordi «det ville bli kaotisk der inne».
«Det er en kriminell handling å utgi seg for å være en annen enn den man er», kommenterte den som administrerte nettsidene til Folk for Jagland.
Det er forståelig at manipulasjonen av svarene i nettmøtet var irriterende. Samtidig ville det vært en veldig rar ting å politianmelde. Det var nok best å bare glemme det — for dem. Men ikke for oss!
Telemarksavisa 9.8.1997
** = I Josimar har Benjamin Yazdan skrevet: «Mange husker episoden der Strømsgodset-supporter Thorbjørn Jagland i et nettmøte svarte at han, til tross for sin klubbidentitet, måtte kalle Rosenborg sitt norske favorittlag. Tilfeldigvis fant dette sted under valgkampen i 1997». Jeg lette etter utsagnet fra valgkampen, men fant ut at det sto allerede i januar 1997. Det stemmer at det skjedde i enda et nettmøte, formodentlig uten hacking:
Jeg tar her utgangspunkt i fridagene i det offentlige, spesielt skolen. Individuell fridagskonto er håpløst å gjennomføre av både pedagogiske og byråkratiske grunner.
Skolegang er en rettighet for elevene, men hvordan er det bestemt når de skal på skole og ikke? Jo, loven gir dem rett til 190 dager i løpet av året.
I teorien kunne en tenke seg at hver familie/elev valgte fritt hvilke 190 dager dette skulle være. Elevene ville bli som en slags skiftarbeidere, noen dukker opp da og noen dukker opp da. Dette fungerer ikke i realiteten.
Unge Venstre mener likevel at personer som ikke feirer jul, skal kunne velge bort jul som fridager. Dette for å «respektere at det finnes ulike oppfatninger om hvilke dager som er hellige».
Samtidig ville det gitt eleven en rettighet til å få noen av sine 190 undervisningsdager i jula. Enten må da lærerne ikke kunne velge dette som fridager, ellers måtte det vært tilfeldig om undervisningen skjer med eller uten lærer. Kanskje valgte elevene og lærerne samme fridager, kanskje ikke. Uansett kunne det vært snakk om å undervise et par elever som var de som valgte bort jula. Én ting er hvor mye kluss det blir med undervisningen i slike tilfeller.
En annen ting er at byråkratiet rundt en slik ordning hadde blitt svært omfattende. Læreren må sitte og forholde seg til hvert eneste uttak fra helligdagsbanken. Hvert eneste fravær gjennom året må registreres som helligdag eller ikke, siden det er uforutsigbart hvilke dager dette gjelder. Elever må følges opp så de ikke tar ut for mange helligdager, og heller ikke for få. (Hvis noen elever gikk utover sine fastsatte 190, ville diskusjonen begynne å rase om overbelastning, forskjellsbehandling osv.).
La meg ikke engang begynne på diskusjonen om søndag som helligdag, og hvorvidt noen grupper ville byttet ut denne med fredag på fast basis.
(Jeg skal heller ikke gå inn på hvor barnslig det er å postulere at jul er en feiring av Jesu fødsel, punktum. Det er det ikke lenger, ettersom århundrene har fylt jula med annet innhold. Det er en svært elementær innsikt innen forståelse av kultur og menneskelig samspill.)
Så kan man kanskje anta at individuelle helligdager er tenkt for arbeidstakere og ikke for elever. Det er imidlertid to sider av samme sak om man ser det fra perspektivet til lærere og barnehagelærere.
Og for de som jobber skift og turnus, er spørsmålet irrelevant. Fra helse via handel, via transport til livemedier jobber de på helligdager hvis skiftet faller på en slik dag. (Sniker inn medier her fordi min far jobbet tredjehver julaften.) Folk i frie yrker og selvstendig næringsdrivende kan jobbe på helligdager hvis de har lyst. Bønder må vel det.
Mens de i Unge Venstre som fikk dette forslaget gjennom, gjerne kan ta seg fri i hele 2024.
Det reises selvsagt store spørsmål om personen er frisk. Antakelig ikke, men her må vi også ta i betraktning at personen ikke er navngitt, og så vidt jeg vet er navnet heller ikke kjent. Dermed blir dette mer en slags fascinasjon over et spesielt kasus. Kanskje kunne personen ha vært ledet over i noe litt mer produktivt med litt hjelpende krefter rundt seg, så det er også noe å ta med seg.
I motsetning til Appolloni, som ødelegger for bandene han «skriver anmeldelser av», var dette et harmløst foretakende. Skurkene i historien blir derfor snarere et kobbel med brukere fra visse nettfora som bestemte seg for å ødelegge personens foretakende — noe mobben også klarte med lynets hurtighet.
Hva om jeg begynner som musikkanmelder og lar det gå sport i å skrive så kort som mulig? «Dette er et av bandets album. Terningkast 3». «Dette er et av hans album. Terningkast 2». «Dette er et av hennes album. Terningkast 1».
Dette er faktisk stilen til en av verdens mest «produktive», men også mest elendige musikkanmeldere. Han heter Simone Appolloni og huserer for det meste på Allmusic.com. Hvis du trodde eksemplene i innledningen var tull, er de hentet fra lista over det som i skrivende stund er Appollonis nyeste musikkanmeldelser, hvis man kan kalle dem det:
Hvem er mest self-explanatory her, mon tro?
Hvor mye Appolloni har skrevet, kommer vi tilbake til, men først litt om hvorfor han utmerker seg så spesielt. Det er fordi det ikke er så mange som skriver på Allmusic lenger. Appolloni er da ofte den eneste på hvert album. Dermed står det klart og tydelig at bandet har fått terningkast 1 i snitt. Det ser litt kjipt ut, og det er ikke band som vanligvis regnes som kjempedårlige.
Og han har antakelig gitt flere terningkast 1 enn alle norske musikkanmeldere gjennom tidene, til sammen. På Allmusic kan man stemme anmeldelser ned, og det skjedde i hvert fall hyppig tidligere, uten at det skjer noe spesielt med anmeldelsen av den grunn:
På diskusjonsforumet til det amerikanske universitetslaget LSU Tigers (!) ble spørsmålet tatt opp: Hvem i huleste er denne personen? En telling da viste at «Simone Appolloni» sto bak over 23 000 anmeldelser på Allmusic fra 5. november 2019 til 27. september 2021. Faktisk var det også en annen «Simone Appolloni»-profil som opererte før 5.11.2019, med «bare » 7000 anmeldelser.
Tallene fra juli 2021 er selvfølgelig sterkt utdaterte. Appollonis profil inneholder i skrivende stund 4387 sider med anmeldelser. (Oppdatering: Det økte til 4388 mens jeg skreiv artikkelen! Og 4400 innen den ble publisert et par dager seinere.) Med 10 stykk per side, og inkludert den gamle profilen, har han da passert 51 000. Gratulerer…?
På Something Awful-forumet — et mer passende sted for den slags diskusjon — skreiv trådstarteren at nesten hver og en av anmeldelsene var «seemingly willfully contrarian, in an insufferable, faux-authoritative tone as if his thoughts were issued on stone tablets, and stilted english-as-second-language while trying to sound like an intellectual».
Det som i hvert fall kan fastslås om hva Appolloni ser etter i et band, er originalitet. Alt som ligner litt på et annet band, slaktes etter noter og oppetter veggene. At et band finner sin stil og spiller i tråd med den, gir automatisk negative reaksjoner, slik at terningkast 1 ikke trenger å begrunnes nærmere.
Som man ser, skriver ikke Appolloni akkurat i den episke sjanger. Anmeldelsene, hvis man kan kalle dem det, er nesten alltid:
utrolig korte
utrolig negative
likevel vises det relevante kunnskaper nå og da
Med andre ord vet Appolloni som regel hvem et band høres ut som, når han først anklager noen for å være «replica». Samtidig har man også aspektet med at den ultrakorte slakten er lite hjelpsom for eventuelle leser. Det fører uunngåelig til spørsmålet: Hvorfor gjør Appolloni dette? Hvorfor ønsker noen å legge inn titusenvis av anmeldelser av musikk man hater — gitt at man logisk sett har hørt på musikken først?
Og er slike mengder i det hele tatt mulig for et menneske?
Simone Appolloni har også deltatt i nettredaksjoner, som anmelder på Metallus.it og på Metallized.it. Her angir han fødselsdatoen sin til høsten 1996, et år som også står i diverse brukernavn. Den relativt unge alderen er det noen som har merket seg, nemlig en som kommenterer på profilen hans på Metallized. Her noe tvilsomt filtrert gjennom Google Translate:
Utrolig, men det er virkelig deg! Simone Appolloni! Han som skriver for metallus! Den som har over 30 000 anmeldelser på Allmusic, som alle er forferdelige. Først av alt, la meg si at du virkelig er en legende, men virkelig en myte, en myte i hæler til og med. Når det er sagt, min venn, vil jeg gjerne analysere et par detaljer. 30 000 anmeldelser på allmusic.it, nesten alle negative, komplett med noen få ord mangler (selv om du ofte bruker de samme uttrykkene), oversettes til 1250 DAGER med faktisk lytting. Forutsatt at du hører på musikk 24/7 bortsett fra biologiske pauser og bursdager, er det fortsatt en rett og slett absurd tid for en som er fra 96 (men du skjønner hvor latterlig du er hahaha).
Lista over tekster på Metallized viser at Appolloni ikke pleide å gi enere når han var tvunget til å skrive litt lenger, men syntes at alt var middelmådig, med skårer mellom 50 og 75 for album som er utgitt etter 2020.
Alt i alt virker det vel ganske tydelig at den massive postinga på internett tyder på en psykisk lidelse. Antakelig helst en tvangslidelse, kanskje en form for autisme. I så fall kan man si at dette er et tragisk tilfelle, og at det hele burde vært feid under teppet. Men dette vet vi jo ikke. Dessuten kan man si at de usaklige anmeldelsene går utover noen andre, nemlig bandene. Man påtar seg faktisk et ansvar når man stiller seg til doms over alle disse albumene. Det er lov til å kritisere, men da må det være saklig. Slik var det på papir og slik er det på nett. På internett har det likevel vokst fram en kultur for at hvem som helst slenger rundt seg med horrible og totalt usaklige reviews på Google, Amazon, Tripadvisor, Yelp og lignende. Men det betyr ikke at omverdenen bør godta det uten videre — det er rett og slett et filosofisk spørsmål. Appolloni har også vist seg fullt kapabel til å skrive mer saklig hvis han «må».
Kelly Family hadde mange fans, men også mange som ikke var fans. Hør gjerne på utdraget under, som er fra den splitter nye boka Innfall fra 90-tallet. Les boka her.
Glåmdalen 30.10.2001
Når noen selger mye, kommer det gjerne liknende acts på banen. Et av dem var Little Sista. Bandet hadde «bare» sju søsken. Etter Kelly Family som var «det forrige grusomme eksempelet på en overdimensjonert søskenflokk hypet av et plateselskap», kom det noe som var enda verre. Selv om de kunne synge, skjedde det over «elendig» instrumentering innen rock og funk. «Dessuten er coveret så stygt og amatørmessig laget, at en skulle tro dette blir lagt ut for salg på Rema 1000 ved siden av alle Ronaldplatene».
Men det var jo mange som likte Kelly Family også.
Ikke alle var så negative. Hamar Arbeiderblad og Sarpsborg Arbeiderblad ga terningkast 4. SA syntes blant annet at det var ganske tøft (21.11.2001), riktignok ikke bemerkelsesverdig, men «ganske fornøyelig». HA mente at det var «bra musikk» i tråd med «klassisk, amerikansk rock med kraftfulle gitarsoloer og kaskader av vokalharmonier», selv om det ikke var revolusjonerende (12.12.2001)
Innfall fra 90-tallet er den nyeste boka fra Morten Haave og PIY Records.
Musikken som omtales i boka er litt av en blanding. Fra rockernes rapfavoritter i Cypress Hill via det utskjelte søskenbandet Kelly Family til dance. Ikke bare norske Hype med Linda Johansen som frontfigur, men også den ukjente søsteren til beryktede Smurfehits — i form av Barbie Hits. Den solgte bra, i motsetning til Barbie-egg.
Etter en kort seksjon om dataspill (Worms, KKND og GTA) går boka videre til innovasjoner. Skjermsparere var noe folk faktisk satt og så på. Mobiltelefoner med SMS kom, hvem var raskest i landet til å skrive? Hva med netthandel, kunne det være noe å prøve — vel, de første store forsøkene gikk i vasken. Internett kunne være ordentlig skummelt, viste Melissa-viruset oss — eller kanskje ikke? Til sist har vi noe som ble konsumert mens folk satt foran skjermen, den store ernæringsmessige nyvinning energidrikker.
Noen danset til musikk på den landsomfattende turneen Miss Wet T-shirt 1998, noen danset i de gjeninnførte Buffalo-skoene. Som ble av-innført etter kort tid. 90-tallet, altså!
Boka har litt mindre om TV, men et klippshow — hvor populært det enn er i vår tid — fikk totalslakt da TV 2 prøvde seg med det.
Gode og dårlige ting har dét til felles: de begynner med et innfall.
I denne boka samles innfall fra 1990-tallet, og det er opp til fortolkning om innfallene ga oss produkter som var gode (og bør minnes) eller dårlige (og burde vært fortrengt i stedet for å gi ut bok om dem).
Utgangspunktet for alle kapitlene er det samme; nysgjerrighet og spørsmål som dukker opp i hodet om «hvordan var det nå egentlig med …». Svarene gir en kort innføring i noen underholdningsfenomener, i tillegg til at de er ment å gi ganske mye underholdning i seg selv.
Boka Innfall fra 90-tallet legges ut her, men hvis du liker produktet, sleng gjerne over en moralsk støtte via PayPal.Me/mnhaave
Haaves historier 