Moberg, Kjell (2025). Rockedrømmen. En spinnvill rockereise fra gutterommet til Kinas største rockefestival. Høvik: Calidris
645 sider om en nesten ukjent musiker fra Os – hva er dette for slags bokprosjekt?
Jeg har hørt om Kjell Moberg, fordi han var en viktig konsertbooker i Norge. Han booka undergrunnsband i punklandskapet som jeg også har spesiell interesse for. Men hvor mange andre har hørt om dette? I mainstreamen er Moberg og hans band Punishment Park, Jef og K-Jell totalt ukjente. Undertittelen på boka er helt sentral i denne sammenheng: «En spinnvill rockereise fra gutterommet til Kinas største rockefestival». Uten at jeg her skal utbrodere hva han var med på i Kina, må det slås fast at når noen har fått et visst gjennomslag i Kina, har de per definisjon nådd ut til flere enn de fleste band som er populære i Norge har klart. Norge er så smått og «utlandet» så stort. Her har boka en misjon som bør gjøre den relevant for flere.
Moberg får fram ildsjel-virksomhet hos folk i undergrunnen, både i Norge og andre land. Særlig Mao Kang i Kina framstår som en beundringsverdig person. Undergrunnen har berørt flere enn man skulle tro ved å lese vanlige medier, selv om Mobergs prosjekter også har fått en del velvillig pressedekning, særlig i Strilelandet. Moberg klarer også å dokumentere at de hadde ting på gang i Kina. Dette er en stor del av boka, og også den mest interessante delen, på grunn av kulturforskjellene. Omtalen av turneer både vest og øst i Europa er også verdt å få med seg, selv om det som skrives, til punkt og prikke bekrefter inntrykket man hadde fra før (hvis man har hørt litt om andres turneer i særlig Tyskland — men merk at denne boka inneholder null sexhistorier). For meg er ikke omtalen av rockescenen i Os like interessant, mens for andre vil nettopp det være den beste delen av boka.
Dermed har prosjektet sine målgrupper. Er det ikke likevel en smule overdimensjonert? Boka er tross alt tjukkere enn de aller fleste biografier om verdenskjente rockestjerner. Jeg tør heller ikke tenke på hva det har kostet å trykke 645 sider i hardback og farger. I tillegg er det gjort korrektur og ganske omfattende bokdesign. Vi snakker fort 300 høvdinger hvis opplaget er 500. (Forlaget er for øvrig et «hybridforlag», der de antar manus, men forlag og skribent deler på kostnadene.)
Stemmer så det Moberg skriver? Jeg skal ikke drøfte hukommelsens pålitelighet generelt, men trekke fram at det er aller best når han illustrerer med skriftlige og samtidige kilder for å underbygge teksten. Og det gjør han ofte. Men så er det dette ene kapittelet som handler om konsertbooking. Det er temaet jeg har størst mulighet til å etterprøve, og går man inn i detaljene, inneholder det en del feil. Til dels sier jo Moberg selv at han har glemt eller mistet mye, så kapittelet blir mer en kladd. Enkelte andre ganger er den skriftlige kilden misvisende, det vil si en forhåndsplan som ble endret i ettertid. Jeg går mer gjennom dette i en kommende bok om bandene han booka.
Forfatteren som sier det er mye han ikke lenger vet om temaet, åpner også boka med følgende setning: «Jeg har ingen forfatterkunnskaper». Hva slags forventninger gir det leseren? Heldigvis har korrekturen vært ganske god, og alt i alt kommer Moberg ut som en ok forteller. Noen ganger finner man klisjeer og et unyansert språk (for eksempel er to forskjellige personer bare på s. 490 «en av verdens hyggeligste» — han lar seg rive litt med av ting han synes er bra). I bunn ligger en fortellerevne. Boka må dermed være den mest lettleste av alle cirka-650-siders-mammutene jeg har vært borti. Beretningene fra Kina burde alle lese som har et snev av interesse for Asia. Moberg mer enn antyder at Liu Xiaobo-fredsprisen destruerte alt som var av organisk kontakt med Kina bygd nedenfra og av og med driftige enkeltmennesker. Politisk relevans (attpåtil i disse Jagland-tider — fredsprisen ble tildelt av Jagland som komitéleder) har boka altså også.
Lettlestheten skyldes også at boka sagt inneholer svært mye bildestoff. Konsertbildene er av en slik art at de etter hvert kan bli repetitive. Enkelte fotoer står både to og tre ganger. Så kanskje kunne boka vært litt kortere; det er ikke mye stoff som åpenbart burde vært kutta, bortsett fra detaljer om andre bands turneer som han likevel ikke husker eller har rede på. Moberg har utført mye i sitt liv, og det er bra det nå står på papir, så det blir bevart.
Haaves historier 