Det har ikke blitt mange loppemarked i høst; et par, og de rareste gjestandene jeg har sett denne sesongen, kom inn til markedet som jeg selv var med på å arrangere. Det har også sammenheng med at her står jeg (og kan ikke annet) og luker ut produktene som ikke passer å engang legge fram for publikum.
Først ute var disse nokså krigersk utseende DVD-ene. Ifølge Google translate betyr «junj Afghanisaatan» slaget om Afghanistan. Inni var det brenne-CD-er. Det virket jo veldig hjemmesnekret, for ikke å si bootleg. Hvem kan ha levert dem inn? Hvor kan de ha fått dem fra? Og tenkte de at dette ville slå godt an hos loppemarkedkundene, eller brukte de rett og slett loppemarkedet som en litt avansert søppelbøtte?
I tillegg ble det levert inn en memoarbok. Jeg skal ikke si hva den heter, og skal oppgi årsaken. Boka inneholdt en dedikasjon «Til min kjære fetter». Og den mulige leserkretsen for boka var ikke så mye større enn slekt og familie. Boka inneholdt personens glade minner samt en rekke amatørdikt. Men det som gjør det til en ekstra rar loppemarkedloppe, var at inne i boka lå det et privat brev til den samme fetteren — faktisk to brev, et håndskrevet og et maskinskrevet, som var en slags vedlegg til hverandre. Stikkord var Nasjonal Samling, flukt fra landssvikoppgjøret, et ekteskap hvor det kom inn en tredje person i ekteparets hjem, og et konfliktfylt arveoppgjør.
Kanskje det kan være en ide at folk sjekker bøkene de leverer inn på loppemarked? (Men om det ligger penger inni dem, kan bøkene gjerne leveres som de er.)
Et eksemplar av floraen i farger hadde også et personlig kort inni seg, vær så god for gaven og håper du «fortsetter å blomstre». Og at ikke blomstene inneholder for mange torner: «Jeg er lei for det med helgen, men det ble så vrangt når Rolf ikke kunne være med og måtte ha bilen».
Haaves historier 